Sider

lørdag 23. desember 2006

This Night Has Opened My Eyes

Søker tilflukt. Drikker annenrangs Berberana. Krysser fingra. Blir blå på leppa. Gliser til speilbildet, leker med musikken, tenker på ulovlige ting. Sakker akterut. Mimrer tilbake. Omgjør de gamle illusjonene til noe nytt, danner bilder som kanskje er en ledetråd. Hvem veit? Jeg er mannen med planen.

I sentrum av byen ligger en slitt gammel sjappe. Gatene lukter piss. I denne lille oasen, omgitt av slum, finner vi de interessante karakterene. Amøber med blodsprengte øyne, og dirrende lepper hver gang et nytt glass smeller i bordet. Frikere, slappinger, stonere, rockere, junkies, punks, you name it. De representerer den bedagelige underklassen der alle kun tenker på seg selv og de neste grandiose bedriftene som kanskje aldri skjer. De gir faen. Så lenge de kan skryte av det over en lav sko dunkle kvelder som denne. Se og bli sett. Posere. Vel. Det jeg skriver handler vel egentlig ikke om dem, eller det gudsforlatte stedet, men det er en start. Dessuten kom jeg inn på de tankene nettopp i de lokalene den kalde desemberkvelden for ikke så altfor lenge siden. Bare et par faktisk. Jeg fortsetter.

Det bynte med et jævla bilde av Ari Behn. Jeg stirra på det sølvgrå slicke håret, det patetiske lille skjegget og de flørtende øynene. Faen for en slask. Men. Veit du hva? Jeg liker fyren, visst faen, syns han er skvær. Det kan bli litt irriterende innimellom, særlig når jeg sitter sammen med de tilsynelatende politisk korrekte vennene mine som hater slåpen. Jeg blir dønn uenig, men bare sitter der forundra, de veit det godt, innerst inne, at en karakter som Ari appellerer til meg, at det er noe jeg kan forholde meg til. På en annen side liker jeg den situasjonen litt. Det forer på en måte egoet. For jeg veit hvordan han greide det. På tvers av alle normer. Bare synd han ikke skriver bedre.

I den gode selvsentrerte ånd funderte jeg sterkt på min egen greie kontra det som omgav meg. Jeg passer liksom ikke inn. Uansett setting. Greit, det var kanskje ikke første gang jeg tenkte på det, og skal jeg være ærlig så kan det til tider bli altfor ofte. Det er lenge siden jeg konkluderte. Rettmessig. Doctor Jekyll & Mister Hyde. En stille observatør på dagtid og skråsikker fyllebøtte på kveldstid. Jeg fikk alltid med meg de viktigste tinga, selve essensen, resten forblei svarte hull. Bynte å nærme meg en promille den sakte død. Hang med hodet. Humra. Prøvde å notere i boka. Rundt meg dansa løver og gudinner. Jeg så lepper. Som prata. Til meg. Glødende øyne slo meg kameratslig på skulderen. Verden runda seg selv. Bestemte meg for å gi faen. Det var en nådegave å ikke være groupie. Som flertallet av de fortapte cross-dresserne foran meg. Det brydde meg ganske enkelt ikke, å tråle verden for sær og fersk musikk de færreste visste om, sånt kjeda meg, sånt var for de som ikke hadde en ærlig smak, go with the flow. Dessuten jobber jeg i en musikkredaksjon og vifter bort sånt nonsens. Likegyldig. Pleier som regel å glemme navna på de banda jeg anmelder, dagen etter. Det er ikke sikkert det er riktig, det er ikke det jeg sier. Har bare dårlig hukommelse.

Liker ikke å besøke folk. Blir alltid møtt av et überhipt Ikeahjem med alskens rock’n’roll-assosiert rask strødd rundt omkring. Pinup. Hodeskalle. striper, ruter. Hvitt og svart. Det forundrer meg alltid at folk må bruke så mye spenn og tid på å hevde hvem de er. Det er som om de prøver å skjule noe. Det er vel ikke så vanskelig for en noenlunde oppegående hipster å gjennomskue retorikken. De som er klar over drivkreftene i placebosamfunnet. Slitsomt for dem, mannekengene, når de ikke klarer å være seg selv i kraft av sitt eget vesen. Klarer liksom ikke å tro på kunsten til en kunstner som har råd til å omgi seg med det. Det passer seg ikke. Kanskje for den finkulturelle bermen, men ikke meg.

Det eneste som skiller meg fra det ene eller det andre er at jeg er dønn lat. Rommet mitt blir trangere for hver dag. Veggene er hvite og nakne. Jeg ligger heller på senga noen timer med øya igjen enn å bli firkanta foran Limewire og Soulseek. Det lille jeg leser er som regel Morgenbladet. Resten seiler på impulser og min egen stahet. På denne måten får jeg ingen preferanser å forholde meg til. Da jeg var yngre anså jeg det som et nederlag, men jubler i dag. De siste seks åra har jeg levd ti forskjellige liv. Alltid med nedverdigende verdighet. Betrakta. Lært. Og for ikke å skryte, så er ikke det verst for en drop-out som blei betrakta som en statistikkerklært fallitt. Kan med visshet legge lanken på venstre side og erklære meg for selvlært. Og selverklært. Det var visst et slags manifest jeg så for meg den fuktige natta på byen.

Planen er enkel. Jeg forfølger en gammel drøm. Immatrikulerer meg. Byner å lese teologi. Jeg er selvfølgelig ikke kristen, jeg tror, ikke på en gud, men en stor helhet. Der det er rom for åndelighet og følelser og menneskelighet. Seks år høres mye ut, og jeg sukker litt inni meg når jeg tenker på det. Trøster meg med at jeg en dag kommer til å forstå bibelhebraisk og Hellenistisk gresk. Det føles riktig. Ja. Og, om det faktisk er mulig, så kanskje kommer det noe godt ut av de overivrige fingra mine, for en gangs skyld. Kvasifilosofi eller hva som helst. Folk kommer til å le litt. Prøver du å bli en nyfrelst rockeprest eller? Ikke faen. Prøver bare å finne noen svar.

Det er jo fullt mulig å være fascinert av en religion uten å faktisk være en troende. Det er også fullt mulig å bruke religion og bli en like nyansert tenker som de såkalte filosofene. Det kommer bare an på øynene som leser og hjernen som tenker. Jeg har for mange av dødssyndene i meg til å noensinne kunne stå foran en forsamling og forkynne de ”riktige” orda. Er dessuten overstadig forelska i de romantiske og poetiske mytene rundt selve begrepet kristendom. Jeg har lyst til å skrive pompøse dikt med religiøs klang eller hjerteskjærende hymner til vakre moderjord. Det gjenstår å se. Når alt er ribba står det essensielle igjen; hva er egentlig meninga med livet?

For guds skyld, ikke skriv noen svar på det siste spørsmålet jeg slang ut i lufta. Det er en vag ting å si, det skjønner du. De neste seks åra gir meg dyrkjøpt tid der jeg kan gruble meg blå over de små og store tinga i hverdagen. Det er alt. Ok? Om det er noe jeg ikke kan fordra så er det de folkelige easylivingteoriene massene får servert på tv eller i et minimalistisk magasin. Mitt motto er; jo mer komplisert, jo bedre.


Runder kvelden av med The Smiths og den siste slanten vin. Henger litt i vinduet. Titter på de tomme gatene. Det er kaldt og bakken skulle kanskje vært hvit, men jeg er fornøyd. Verden smiler til meg i natt, jeg føler bare en enkel melankoli dryssa med eufori. It might just work out.

tirsdag 19. desember 2006

The Ocean in Her Eye

Hey Jane. Jeg er din far. Jeg er din sønn. Jeg er din elsker. Du kom til meg i natt igjen, holdt en kniv mot strupen min, sa du elska meg, sa jeg ikke hadde noe annet valg enn å gjøre det samme mot deg. Vi vaska oss i syndenes overflod, prata hektisk til morgendagen, og da sola grydde døde du atter, som alltid. Jane.

fredag 15. desember 2006

Forblitt

Smerte er å være levende. Men på den gode måten. Vi velter oss i det. Forlyster oss. Lar oss degenerere. Vi liker det. Vi syns det er vakkert. Og langt bak, i det vi kaller fornuften, ligger noe latent. Hatet. Hatet for hva vi er, for hva vi blir, for hva vi har forblitt. Det er denne balansen vi søker. Skurringa midt i mellom. Det som får oss til å bli sjokkerte eller vemodige. Det som i det hele tatt får oss til å føle noe. Alt annet er kjedelig. Når snudde du deg to ganger etter noe platt? Alt det her er jo logisk, men hva skjer når man blir fullstendig klar over det og alt du gjør blir noe du observerer fra utsiden? Utilgjengelige mennesker ville kanskje sagt selvinnsikt, men jeg velger å døpe det melankoli. Pompøst, ikke sant?

Politiet jagde meg vekk fra gravlunden i natt. Det er sant. Jeg satt ved foten av grava til Wergeland og tok en blås. Lufta var rolig, og klisjéaktig sagt, stille som grava. Slappa av. Smakte på stemninga. Blir liksom ikke urolig lenger når jeg er på sånne steder. Det er jo ikke akkurat det smarteste området å henge i hvis man skal tro alle filmene jeg har sett. Har nok av overtro i meg, ikke misforstå, men jeg har den ideen at levende mennesker er farligere enn sjelene til døde giganter. Omsider rulla bilen opp ved gjerdet. Så initialene. Jeg krabba meg opp på kanten og stirra. Faen. Dørene åpna seg. Jeg huka meg sammen og løp lydløst videre innover lunden. Verden blei med ett større, gravstøtter, trær, åpent rom. Blei litt tent. Om de kom innover veit jeg ikke, kan hende de ikke skulle ha tak i meg engang, men jeg likte settinga; meg på rømmen i en gravlund, midt på natta, og alt jeg så etter var en utgang, ville jeg rekke det? Det ordna seg. Jeg fant sivilisasjonen igjen. Om jeg blei letta er vagt, alt jeg lengta etter var en varm seng med noe stille i bakgrunnen. Tenkte på et ansikt.

Det slo meg tidligere i kveld at jula faktisk skjer. Og det er ikke lenge til. Har liksom ikke funnet stemninga. Nå skal det sies at jeg ikke feirer høytiden, jeg mener, jeg feirer den, men jeg anser det kun som formaliteter. Som når jeg blir med mor på julekonsert og vi har en bedre middag bestående av ribbe den tjuefjerde. Resten er bare vanlige dager. Jeg traska rundt i sentrum på utkikk etter litt mat, stoppa ved platekompaniet nær Nasjonalteatret og snudde i døra da jeg så massene av ville øyne på jakt etter gaver til sine kjære. Det stemmer, julehandelen. Trakk meg unna, fant et sted å spise, gleda meg til å se film. The Departed. Som ellers liker jeg å se kinofilmer aleine. Det er noe som skjer mellom meg og lerretet når salen er stappa og jeg veit at jeg er den eneste jeg kjenner og har. Magi. Blir så oppslukt og interessert jeg bare makter. Det er vel sånn med meg og film uansett. Nesten som den gangen mor fortalte eventyr og jeg lå med dyna helt opp til nesa. Følelsen er lik. Det meste går. Men jeg liker det enten virkelig storslagent ala Ringenes herre eller indie-smått ala Garden State. Kanskje sistnevnte best. Og heldigvis for meg er det et hav å ta av blant alle de kvasikunstneriske b-filmene som florer der ute. New York-settinga er min favoritt. Har alltid lurt på hvor de finner alle skuespillerne, man ser så og si aldri noen av dem igjen. Hvor kult er ikke det å si, når du er blitt voksen og seriøs; jeg spilte i en indiefilm som handla om et bohemsk miljø midt i San Francisco der alle elska med hverandre og snakka sarkastisk om verdensproblemer rundt et bord i en lokal deli.

Savner sommeren. Savner det å sitte aleine i en park. Gjennom hele natta og bare titte på himmelen. Kanskje skrive et par linjer eller to. Drikke vin av flaska og drømme akkompagnert av pretensiøs musikk. Barføtt. Det er så simpelt. Samtidig som det er godt. Spesielt hvis jeg veit at noen andre veit at jeg gjør det akkurat da. En slags bekreftelse. Men det må være et menneske som forstår hvorfor jeg gjør akkurat det, et menneske som ser det store bildet og som kanskje gjør liknende sjæl. Har ennå ikke møtt den personen. Ikke at jeg forhøyer meg selv og faktene mine, det er bare snakk om en viss kjemi som kun oppstår hvert tiår eller noe. Og når den først skjer kommer hele høststormen skyllende over horisonten og alt blir rødt, og gult, med en god følelse som tilslører de enkle tingene i hverdagen som, tilsynelatende, aldri går i orden. Blir litt varm når jeg tenker på det. Stormen som kanskje kommer. Følelsene jeg lengter etter. Alt. Strekker arma ut, faller bakover, på puta, sovner, med et lurt smil, drømmer. Savner.

torsdag 14. desember 2006

Tender

En kontrarevolusjonær morgen grydde. Jeg stirra ut av et vindu. Så skyene feide. Kjente kulda bite. Hørte bilene haste. Det var en gang i tida da jeg pleide å elske med en tanke, så søt, så bitter.

Problemet mitt er kanskje det at jeg er en av disse typiske gutteromsgutta som aldri kom over puberteten og de emosjonelle krampetrekningene vi kalte filosofi. Boka Beatles av Lars Saabye Christensen var min bibel, jeg sverga til dyster britisk gladpop og appelsinmarmelade på toast hver søndag med te og melk on the side. Hver ettermiddag, etter skolen, stod jeg bak konteineren og røyka dårlig tjall. Hver kveld, etter mors middag, spilte jeg gitar med full føss. Hver natt, etter den obligatoriske runk, leste jeg bøker med altfor tunge titler. Ville rømme.


Finner ikke et trygt sted. Ingen som vil kore med meg en hymne. For alt det vakre jeg engang så. For alle de fine stundene jeg engang erkjente. For alle de ålreite jentene jeg engang holdt i hånda. Det er ikke en klagesang, tvert imot. Det er, som sagt, en hymne. Storgata var overveldende. Prøvde å krysse veien, komme meg unna alle farkostene og de snakkende skikkelsene. Om jeg var nær ved et ørlite sammenbrudd er usikkert, søkte bare et rolig sted. Jeg skrudde opp volumet. Tunge gitarer hamra brutalt, malte omgivelsene med en uforutsett større paranoia. I baklomma lå redninga. Tre gram. Av fineste kvalitet. Way beyond. Jeg var bare menneskelig. Faen. Slo meg ned på veska i en sidegate ikke langt fra Youngtorget. Gnei. Det var rart å se kontrasten, sånn plutselig, her folketomt, der kaotisk. Jeg lente meg mot veggen og fant noe roligere på spilleren, trakk godt. Tenkte på alle kanskje’ene morgendagen kanskje ville bringe med seg, kanskje. Prøvde å bli negativ, men ga til slutt bare faen. Traska mot Deichmanske.


Leste noe av Kerouac, fikk det ikke til å stemme. Rytmen var ikke riktig. Flira litt da jeg fant en bok med masse bilder. Perfekt. Tonen var i min dur. Ganske jævlig egentlig. For den handla om partisanene i Russland under andre verdenskrig. Jeg våga ikke gå inn i dybden, for jeg visste hva som ville skje. Flippa gjennom boka, granska skyggene og konturene like kjølig som en psykiater diagnostiserer et tilfelle. Slo boka sammen og konstaterte høyt inni meg; ”shit, i mårra skaffer jeg meg en jobb for faen!” Så enkelt var det.


We are the robots.

tirsdag 12. desember 2006

Lainey

Headphones: I Wanna Live, Pinhead, Blitzkrieg Bop, Cretin Hop. Ramones. This Fire, Darts of Pleasure, The Dark of the Matinee, I’m Your Villain, This Boy. Franz Ferdinand.

En kompis betrodde seg til meg. ”Veit du hva jeg svarer når folk spør meg; hvorfor gjør du det? Vel, jeg sier ikke noe. De skjønner det ikke...” Vi hang mot en svart bil like ved Youngstorget. Smatta på en sur joint. Slurpa øl. Plystra en låt. Gleda oss til noe, men skjønte ikke hva. Vi var en matiné. En gjemt skatt. Like likegyldige som en flerrende sang av Franz Ferdinand. Vi hata alle. Rasa rundt i byen. Fra sted til sted. Dansa lydløst. Ignorerte de lengtende blikkene. Vi visste at sex appealen var der. Trampa takta hektisk med føttene. Slang skjerfet rundt halsen. Banna jovialt.

Du legger et ord på bordet, lar det trille. Jeg er din libertinerske kjeltring. En med stødig rytme i All Stars’ene. Du veit jeg ikke er til å stole på. I’m your villain. En primitiv jævel på jakt etter en tanke som muligens lar seg realisere, men bare på mine vilkår. Tre ting gjelder. Musikk. Poesi. Venus boy-killer. Alt annet blekner. Du er for alvorlig og jeg for seriøs. Post-punk i fingra. Strake riff med fengende etterklanger. En frekvens på bølgelengde. Striper av blod i den mørke skyggen. Sterke enfarga plagg. Noe så simpelt. Bukse, genser, sko. Sandpapir i nakken og en strøken Hitlerjugend sleik. Jeg strør aske utover gulvet, samler det med sokkene, skyver alt under senga. Glemmer.

Jeg er en slyngel. Jeg bruker alt jeg kommer over. Som en parasitt. Ser du ikke. Alt jeg ønsker er å se deg lide på den bra måten, den bare jeg kan forårsake. Du er ikke noen engel. Det er tydelig. Du bare henger der, i en sene. Klamrer deg til noe du veit ikke er sant. Hvor var gud da alt raste sammen og blei en forkrøpla sannhet fanget i et moment vi ikke klarte å kanalisere? Det var så lite vi kunne gjøre. Vi iakttok en smeltende verden i et surrealistisk maleri med billige referanser. Et sakrament. Jeg ser en stein, men lengter etter fjell.

Vi var så fattige, du og jeg. Vi rota i gamle askebeger, børsta støv av halvrøyka sneiper og fyra opp med klamme fyrstikker. Det smakte som himmelen, ikke langt unna et diffust mirakel. Skremmende lyder definerte den alternative virkeligheten. Ingenting var umulig. Unntatt kjærlighet ved første blikk. Teen var besk og lunken. Vi var de ekte outsiderne. Ingen trodde på oss. Selv om vi hadde det genuine talentet. Mennesker lærer aldri.

De skreik Gabba Gabba Hey! Stygge, ekle, uansvarlige. Pang! Jeg beundra dem for valget av klær. Svarte bukser som pølseskinn. Harry lærjakker. Stripete t-skjorter. De hadde stil. De dreit i normene og alle de håpløse broilerne med altfor mange coversanger i ermene. De kunne bare et dusin akkorder, men kompenserte det med en hurtighet de andre ikke forstod. Forut for det meste. Men. Misunnelse og uvitenhet leda dem ut på viddene, til tiden forsvant og alt var for seint. Som dem før meg vil jeg heller gå inn i glemmeboka som en original dust med medfødt talent uten suksess enn å bli huska som en fantasiløs prefabrikkert hore fra et institutt uten sannhet.

Det brenner en ild inni de kortslutta kretsene mine. Den er uten kontroll. Stemmen skriker burn! Det er fantastisk. Jeg nekter å overgi meg. Bare flyter med. Kler av deg med leppene. Snakker med hes stemme. Sier de feil orda. Du er et eventyr. Du er fashion. Du er faen ikke cuting edge. Du er bare en ting jeg stirrer på med røntgenblikk. Jeg ler. Jeg brenner. Fuck.

Snakk tysk til meg ditt skitne ludder. Sleik meg i øra med vemmelige ord. Husker du Hamburg? Vi satt i en park med lokalt øl i lankene. Jeg la en arm rundt skulderen din, nøyt den stereotype tyskengelsken din. Ramla inn i de intense blå øynene. Dro leppene gjennom det kommunegrå håret. Du lukta som en forurensa gammel elv med smog, svovel og brukte kondomer duppende opp og ned. De stramme smale leppene dine sugde flaska. Du satt på det støvete fanget mitt, kalte meg Katzenkönig, stjal denimjakka mi, brukte den som kappe. Alle de herlige løgnene. Vi masturberte hverandre mentalt.

Schanzenstern. Vi gikk fra benk til benk. Fant gjemte skatter i gamle butikker. De lange smale fingra dine smøg seg ned i baklommene mine, rota rundt. Cirka et hode høyere enn meg. Du kalte meg din lille freak. Kattekongen. Faen du var typisk. Steinerskole. Avant-garde. Industriell rock. Denim. Svart hettegenser med St. Pauli brodert i hvitt. Jeg likte det. Du forguda meg. Vi trengte oss inn i gamle kjellere stappa med illeluktende punkere, hørte på de intense tyske frasene skreket med skjærende lyse stemmer. Ein zwei drei!

Natta nærma seg. Vi forvilla oss på Reeperbahn, balanserte mellom dritings turister og hungrige prostituerte. Skulle egentlig finne det erotiske museet, men fant bare en pub. Jeg tegna deg i den svarte boka mi. Du stirra gjennom stearinglyset, dro meg i armen, inn på dassen, låste, knulla meg mot døra. Etterpå skreiv vi navna våre med dato på speilet. Katzenkönig + Maria Magdalena = Dirnen. 30/6-06. Vi var lette. Lette som fjær. Lette på tråden. Horer. Rocka som faen.

Walk away. Jeg stod med ryggen til. Hørte lyden av gummi mot grus. Visste du vandra innover byen. Vekk fra meg. Elska lyden. Du hadde røde All Stars, røde negler, røde lepper, trange denimbukser, hvit utringa topp og svart skinnjakke ned til livet, toppa med et stripete skjerf. Skammelig fin. Jeg beit deg løst i halsen, snusa deg inn. Helvete. Savna deg allerede. Toget venta. Du snudde deg. Knipsa. Jeg poserte så bra jeg bare kunne, hofta litt ut, beina klønete feminine, armene rett ned, skulderen på snei, hodet framover. Huska et gammelt bilde av The Ramones, prøvde å finne samme stilling. Mangla bare murveggen. Du førte tomlene mot hverandre med pekefingrene stikkende opp, fanga bildet, sikta med et øye, beit deg ivrig i underleppa. Forma lydløse ord; ”neste sommer...?”


Jeg veit hva jeg er. Jeg er din selverklærte antihelt. Han som alltid tar de feil valgene bevisst. Sosiopaten. Genial, elskverdig, uberegnelig. Jeg er en hær av musikalske toner som leder deg til en poetisk orgasme. Du stønner. Griper. Skjønner ikke hva som traff deg. Og når jeg forsvinner innser du at du ikke var god nok for meg. Du var bare et objekt. Noe jeg brukte. Du sier shit.

søndag 10. desember 2006

Decades

Harmløs. Stort sett. Men med potensialet. Våkna med begge hendene under puta. Var helt stiv. Tilsløra. Lot lyset forbli mørkt. Trykka på play. The First Time Ever I Saw Your Face. Roberta Flack.

Den første gangen jeg hørte den sangen var da jeg så Play Misty For Me med Clint Eastwood. Blei så merkelig fascinert av historien og musikken. Jeg gikk på barneskolen og hadde egentlig ikke lov til å se sånne filmer. Krim. Thriller. Vold. Pleide å stå opp midt på natta når mor sov for å se matineer på tv3. Mye av karakteren min blei kanskje skapt da. Er ikke sikker. Veit bare at den filmen fanga meg. Plottet er ganske typisk, men måten den blir fortalt på er vakker. Syttitallet, lavbudsjett. Dave(Eastwood) er diskjockey på den lokale jazzradiostasjonen i Carmel, California. Hver natt ringer ei jente inn med frasen; Play misty for me. For å gjøre historien kort; Jenta, Evelyn, blir sykelig besatt av Dave og prøver å drepe han. Sluttscenen brant lenge, jenta er død, drukna i havet, og i det Dave slår seg til ro, blodig og jævlig, spiller radioen et opptak der han snurrer Misty for henne.


Må le litt nå i ettertid. For hele greia er en smule tynn, men husk at jeg var åtte år. Slike scener skaper gigantiske bilder i et foreløpig reint sinn. Store ting forandra seg. Jeg fikk vel for første gang en mening om hva kjærlighet handla om. Eller hva den burde dreie seg om. Mitt første møte med masochismen. Bynte å leite etter ei jente som kunne bli for meg som Evelyn var for Dave. Psykotisk seksuelt besatt. Desperat. Samme hva. Det ville vært løgn å si at jeg feila, for mange av jentene som kryssa spora mine falt tungt og jeg rømte alltid vekk så fort det skjedde. Følelsen av å være ønska mer enn normalt var opphissende. Men alt blei så kunstig. Og som Dave i filmen, tok jeg på meg rollen som en flørt, spilte korta riktig, lekte leker, spilte spill, bare fordi det var godt å ha sulte øyne som fulgte meg og mine bevegelser, uansett. Om det er underbevisstheten som lurer meg er jeg ikke sikker på, men jeg jobber ironisk nok i en radio nå, plukker ut musikk enkelte kanskje vil få et emosjonelt forhold til, snakker om ting som faller meg inn. Det handler ikke om å ha makt over noen. Jeg vil det motsatte. Miste kontrollen. Instinktivt. Legge skjebnen min i hendene på et menneske som kanskje misbruker den. Av ren manisk kjærlighet.

Det er kanskje fare for at jeg lykkes en dag. For mange av kvinnene jeg har involvert meg i har hatt store problemer, det er nesten som jeg har blitt en magnet for de mentalt frafalne. De ser kanskje seg selv i øynene mine. Ikke umulig. Det mest abstrakte i det hele er at mange av jentene i begynnelsen egentlig hater det jeg står for og det jeg er, og ut i fra det prøver å forstå meg. Jo mer de finner ut jo mer innser de at de danner feil bilder av meg jo mer forelska blir de. Det høres kanskje sjåvinistisk ut, veit, men mitt utgangspunkt er enkelt, jeg er en ung mann, muligens en sint en, men desto mer lidenskapelig for det jeg driver med. Uten idealisme. Kynisk. Hensynsløs. Ensom. Men klisjéaktig banalt nok så lurer det andre ting under den tilsynelatende overflata. Jeg ser sykdommene i generasjonen vår, jeg føler dem, og for hver nye grad av håpløshet som åpenbarer seg blir jeg hakket mer selvdestruktiv.

Det er muligens første gang jeg forteller det her, men noen år etter Misty fant jeg en dokumentarfilm om limsniffende gatebarn i et eller annet østeuropeisk land som fikk meg til å oppgi samfunnsengasjementet. Jeg brast sammen. Orka ikke mer. Et av barna bodde i storbyen, samtidig som resten av familien bodde ute på landet, om jeg ikke husker altfor feil. Mora trodde at han gikk på skole og jobba, gutten var vel på en måte det store håpet og hun var stolt. Den lille gutten, sikkert på min egen alder den gangen, bodde i kloakksystemet sammen med en hærskare av tragiske skikkelser på samme alder. Innimellom tok han toget ut til den fattige gamle mora, bedre kledd, rein, lata som han levde et bra liv. Løy, fordi han visste at hun ikke ville takla det, og fordi hun ikke kunne forsørge han. Gutten valgte altså å bære vekta aleine, bevisst, for å berge resten av familien, som tigger. Illusjonene falma fort etter det, jeg visste at jeg ikke ville bære samme vekt, jeg visste at jeg fra da av bare ville tenke på meg selv, jeg visste fra da av at jeg bare ville se den melankolske virkeligheten. Jeg gråt. Og den gutten lever sikkert ikke lenger, for mange av de barna forsvant sporløst, drept. Man kan spørre seg selv hvorfor jeg valgte denne veien ut ifra ideen om at jeg kunne blitt mer engasjert og gjort store ting for å berge gutter som han. Har vel ikke noe godt svar. Gjorde som jeg gjorde. Blei en apatisk og drømmende melankoliker.

Den samme følelsen kom tilbake for et par år siden da tsunamien skylte bort menneskene i Sør-Asia. Rart. Jeg lar kanskje ting gå for langt, men slutta å feire jul og nyttår den gangen. Da klokka blei tolv stod jeg og gråt mot skuldra til eksdama, som en eller annen liten gutt. Klarte ikke slutte. Ødela kanskje feiringa hennes i samme slengen. Jeg som ikke var full engang. Bare mentalt kjørt. Når jeg nå reflekterer innser jeg at det er en utrolig selvsentrert handling, å drifte vekk fra alt og gruble på de mindre betydelige tinga i livet, men jeg kommer likevel til å fortsette. Selvbevisst destruktiv. Dere skulle bare ant hvor mange idealister som gjennom åra har slengt all mulig dritt til meg på grunn av kynismen min og dere skulle bare ant hvor enig jeg alltid har vært i det de har sagt. Faren i disse tider, ved å være sånn, er at man blir stempla som en fuckings emo. La det være veldig klart, jeg kutter ikke opp meg sjæl, jeg skriver ikke selvmordsbrev, jeg hører ikke på aggressiv musikk, jeg bare drikker meg full så ofte jeg kan. Hvem har bestemt av melankoli er noe trist? Prøver å le, prøver å leve et liv. Er glad for hver nye dag som gryr, elsker med en vakker dagdrøm om at alt ordner seg, at jeg treffer ei jente som Evelyn. Og at jeg rømmer. Igjen.

lørdag 9. desember 2006

Anna Lee

Headphones: The Things You Said, Blasphemous Rumours. Depeche Mode.

Du var fanga. Jeg var ditt tempel. Dystre toner feida frekventert ut. Vi spilte et spill, lekte en lek. Vi svevde på skinner. Du gråt. Jeg klamra. To enkle utmagra sjeler i en kamp hver for oss selv sammen. Kryssa fingrene. Kjempa. Det var ensomt, på den fine måten, den eneste måten. Det var medfødt, helt naturlig, noe opplevd gjennom mange år, fra barndommen.

Vi mimra tilbake til de dagene vi satt aleine på toppen av et tre, leste bøker, skreiv små dikt med krokete bokstaver i gult, blått og rødt. Det var dager da alt virka hemningsløst meningsløst. Et lite barn på en lang vei, med gamle bøker i sekken og et pennal fullt av brutte drømmer. Du pleide å løpe gjennom skogen på vei hjem, i frykt for at kjempe dvergene i buskene skulle ta deg, slik som moren din sa hver gang du gjorde noe dumt. Du kom deg alltid hjem. I hvert fall de førte årene.

Den dagen du ikke banka febrilsk på døra lå alle og sov, ingen ville lagt merke til det samme hva, du visste det. De la heller ikke merke til bagen som lå i entreen. Ingen farvel. Bare et evig ekko. Fanget i en tidsspiral. En dråpe.

Jeg lå livløs med blanke øyne. Lekte død. Naken. Hvit. På. Røde puter. Rommet var kaldt, dekorert med blafrende stearinlys her og der, planløst. Det dufta røkelse og sorte roser. Jeg kjente musikk stryke løst mot kroppen. Prøvde å skjelve, men makta ikke, for alt var så melankolsk fint.

Du lå ved siden av meg med det samme blikket, gjorde det samme, spilte død. To vakre lik omgitt av mørke blomster lagd av bomull og vatt. Du lot meg tegne en rød dråpe på det venstre kinnet ditt, og jeg, lot deg tegne grå striper under øynene mine. Jeg lukka øynene og gispa lydløst da du farget huden min hvit. Røde lepper. Svarte linjer. Gnidd ut. Ansikt mot ansikt. Slukte hverandre. Vi klora hverandre. Slo løst. Fikk ut frustrasjon. Skreik. Falt til ro. Som døde. Samtidig.

Håret ditt var perfekt. Glatt. Blankt. Med en eim av morbide fantasier. Vi lå sånn i flere timer. Til lyset trengte igjennom sprekkene og tegna gule konturer på de stirrende veggene. Gikk rundt i ring. Trengte inn i hverandres sinn. Snuste rundt. Fant noe. Likte det vi så. Elska det. Trengte enda dypere inn. Rørte rundt i grumset. Drukna. Våkna til live igjen. Vendte blikkene, ga dem liv. Gnei fingrene på huden. Lekte dem rundt. Stirra på hverandres nakne kropper. Fylte øynene med lyst. Lot brannen brenne uten kontroll, slukka motilden. Helte ut bøttene med vann i havet og lo en grotesk latter. Skreik da vi nærma oss slutten, spente musklene, kasta skygger. Lot stormen seile sin egen sjø. Brydde oss ikke om hvor det leda. Kasta oss rundt. Velta stoler. Knuste lamper. Slo albuene. Skrapa oss opp mot veggen. Skalla i taket. Lo enda høyere. Våkna til live nok en gang, enda dødere en sist, to dukker i et teater. Med tråder stikkende ut fra alle leddene. Gjennom huden. Med kroker i endene. Blei spent opp i forvridde positurer. Falt i koma. Kjente alt svinne. Og slo oss til ro. Kollapsa, to livløse vesener, i hjørnet, med et hvitt laken over oss. Forblei tause. Pusta ord. Sovna.

Bussen kjørte i hundre bortover ubevisste landeveier. Hus. Hager. Mennesker. Alt. Bakerst satt jeg, med deg på min høyre side og en grønn bag på venstre. På vei hjem. Vekk fra alt faenskapet. En uviss retning. Den riktige. Alltid. Sammen. Som elskere.

fredag 8. desember 2006

Let Me Kiss You

Flyter. Portrommene er perfekte for oss to å gjemme oss i. Flyter videre. Psykedelisk jazz. Regn. Den rette stemninga.

Jeg var dritings, hutra i den romslige svarte frakken, tente en sneip. Løfta en avvergende hånd mot regnet, mysa, førte hånda videre, plasserte den på kinnet hennes. Klokka var null tre og alle sjapper stengte. Verden blei plutselig litt kjedeligere. Lova å følge henne hjem.


”Eight Miles High,” Hun kjøpte tre gram pot av en ung fyr ved kafé Sara. Sa det var for søvnen. Den som kom så sjeldent. Og når den først kom var drømmene så tunge å bære. Likte meg dårlig, hadde altfor god erfaring med sånne emo-damer, borderline. Vi kjøpte en burger litt lenger nedi gata. Jeg foreslo at vi kunne spise den på stedet, men hun insisterte på encore hjemme hos seg. Praten gikk videre, tror vi sang sammen. Om jeg husker riktig. “and when you touch down, you’ll find that it’s stranger than known...”

Jeg tok visst feil. Hun var ikke deprimert. Hun var bare et av de fortapte barna som i sin tid droppa for mye syre, landa ikke. På alle veggene hang store malerier med stirrende øyne i syreprega mønstre. Et talent. Skjult.

Om vi hadde tilgitt Jesus var vi ikke så sikre på. Vi var enige. Den gangen han døde for oss plasserte han en enda større vekt på skuldra våre. Vi undra, var han uvitende. Hvordan skulle et menneske klare å leve opp til de forventingene, hvordan skulle et menneske slutte å være menneskelig. Lyst. Begjær. Hovmod. Typisk nok hørte vi Morrissey fra eteren, I have forgiven Jesus. Det var i utgangspunktet en jævlig egoistisk tanke, men ingen av oss kom noensinne til å henge på et kors, ingen av oss kom til å bli martyrer, vi var bare den mørke underklassen uten retningssans. Forståelse var for oss i bunnen av en flaske Grants eller i lomma på bunnskrapet langs elva. Fortapte. Slo oss til ro med det. Etter den siste runden med bongen spurte jenta om hun ikke kunne få sove i armkroken min, på sofaen, bare sove liksom. Vi var på nett, vi sovna.

Neste mårra fant jeg en lapp på bordet foran meg; ”Gått på jobb. Forsyn deg i kjøleskapet hvis du vil. Døra smekker seg selv” Jeg skreiv e-postadressen min med en rød penn og traska rett ut uten å titte i speilet. Fant en kafé to kvartaler unna. Innerst inne håpa jeg at hun ikke ville svare. Vi delte et øyeblikk, to fremmede, og jeg ville gjerne ta vare på følelsen. Minna meg om scenen i en lavmælt indiefilm eller noe. Navnløse individer. Uforutsette.

Har ikke hørt noe ennå.

Jeg er en autonom pode. En selvforskyldt ensom jævel. Vil ikke ha det på noen annen måte heller. Det er ganske sant det som stod på t-skjorta til en fyr jeg passerte her om dagen. I drink to make you interesting. Måtte le. Det gjelder vel de fleste av oss. Hvis normal tilstand var så jævlig ålreit, hvorfor skakkjører så mange av oss seg på alkohol og verre substanser, hvorfor? Billy Bragg sang en gang; ”I don’t want to change the world, I’m not looking for a new England, I’m just looking for another girl” Jeg lo enda høyere. Så enkelt er det, så enkelt.

Sympati sier du? Empati, humanisme, omsorg, ettertanke, forståelse, religionsfrihet, konsumenter, produsenter, snikksnakk? Jeg gir faen, la noen andre ta den dritten, jeg er lei, har nok å tenke på, får ikke dårlig samvittighet heller, apatisk. Vi lever i kynismens tidsalder og jeg er et direkte resultat. De kaller oss for dessertgenerasjonen. Ville heller døpt den tannpirkergenerasjonen. Arven sekstiåtterne etterlater seg er mer tilsmussa og hyklersk enn den de til enhver pris skulle styrte. Jeg ga vel opp den gangen jeg fatta at vi var til for å rydde opp i leksikonets blodige søl. I stedet velger jeg den korte veien, fylla. Når jeg møter mennesker som drukner seg selv i selvmedlidenhet på grunn av andres smerte lukker jeg skoddene og bretter ut et stort smil. Det er godt å leve. Om det så bare er for et øyeblikk. Ikke noe er så trist som martyrer og samvittighetsfulle individer som gråter for andres fall, ikke noe. Syklusen er slutta uansett. Vi valgte ikke å bli født sånn, men virkeligheten er sjalu. Enkelte vil vel si at jeg er en kynisk drømmer, men jeg veit at når regnskapet skal gjøres opp vil man måtte stå til rette overfor seg selv og si; turte du noensinne å virkelig leve?

Kaffen smakte godt. Jeg hvilte pennen et lite øyeblikk. Faen, var jeg virkelig så naiv? Så primitiv? Kunne ikke gjøre annet enn å innrømme det. Jeg hadde sett og opplevd for mye, noe annet var uunngåelig. Barndommens uskyldige romantikk gnagde. Verden kunne passert tusen ganger og jeg ville likevel falle på knær for en vakker pike og erklære min skjødesløse forelskelse med en hvit rose i skjelvende hender bekledd blodrøde negler.


Slang frakken rundt skuldra som en kappe. Visste hvor nærmeste pub lå, visste hva jeg skulle bestille.

Avmakt.


Generasjonen forfaller.


For hva annet kan vi gjøre når alt feiler enn å drikke oss sanseløst fulle og glemme alt.

onsdag 6. desember 2006

Lucy Lynne

Headphones: Dead Souls. Joy Division. The Sinner In Me, Precious, Nothing’s Impossible. Depeche Mode.

Du var pen. Faen. Jeg la merke til deg med engang. Du lå jo trossalt ved enden av senga mi. Poserte. Strakk de lyse armene dine utover, berørte dyna med flate hender. Kravla. Lagde trutmunn på den rockete måten. Svarte trange bukser. Minimal topp. Hvite striper. Halssmykker. Pannelugg. Piercing i nesa. Skarpe øyne. De intense riffene til Bernard Sumner malte bevegelsene dine penetrerende sterkt. Døde sjeler. Kjølig bassgang dro oss tilbake til 1979. Klæra var slitte. Skoa møkkete. Dystre beats dansa i det sprakende håret mitt. Jeg var akkurat passe twisted og visste du følte det samme.

Noen ga meg en oppgave. Fortell om en tilfeldig hendelse som har gjort deg til den du er i dag. Altså, en tilbakelent sexy fyr med for mye rock i øra og et sinn prega av en stilforvirra og funksjonsforstyrra melankoli? Det er medfødt baby, jeg er et naturbestemt talent. Har dessuten opplevd for mye til å huske noe. I hvert fall det som skjedde for mer enn en måned siden. Erindrer muligens noe fra forrige uke. Jo. Bilder passerer. Bruddstykker som gjør meg klam i hendene og heftig i toppen. Akkompagnert av Joy Division og normløse handlinger.

Det var seint. Lørdag. Alle var ute. Festa. Drakk. Telefonen ringte innimellom, men jeg gadd ikke svare. Orka rett og slett ikke. Hang over og for mye kaffe. Tråla febrilsk gjennom bildene på SuicideGirls. Røyka tett. Oppdaterte profilen min på myspace, så en ny melding. Klikk. Ei jente. En lang melding. Utveksling. Omsider spurte hun meg om jeg følte for en gåtur. Merk, klokka var i nærheten av to på natta. Klart det. Hvor? Blei enige om trappa bak Deichmanske nedi sentrum. Jeg trakk armene i jakka, plugga musikken i øra, traska sløvt. Smakte på lufta.


Jeg skjelver. Koffeinen fucker meg opp.

Du var ei av de mest sexy bitchene jeg hadde lagt øya mine på. Mørkt langt hår. Lokkende lepper. Alternativ. Rocka i stilen. Rar i fremførelsen. Pen. La merke til skoa dine. Du minna meg om en modell jeg gjerne skulle likt å møte. Vi snakka i røffe toner. La ikke en finger mellom. Plutselig kom en felles kompis forbi, rimelig skeiv i blikket og feminin i gangen. Typisk. Hva er oddsen? Han slo seg ned. Snakka med venninna di i telefonen. Forelskelse lå i lufta. Vi håpa vel begge at han skulle stikke. Det koka over. Vi ba han forsvinne. Kjente en dragning og ønska å utforske den videre. Komme under barken. Se hva som skjedde. Vi kjeda oss begge, gjorde hva som helst. Når som helst.

Det er litt godt. Kvalmt.

Vi prata om musikk, pornografi, kunst og shit vi begge hata. Vi var på nett. Som om antennene våre sendte pulserende signaler; ”Jeg liker deg og du liker meg osv...” En armlengde unna. Ansiktet ditt i profil. De nervøse spøkene. Slapstick. Replikkene. Alt. Frista meg.

Kjenner en kribling i fingra. Tror jeg liker deg.

Jeg fulgte deg hjem. Vi var trøtte, men jeg er dønn sikker på at vi kunne vandra inn i evigheten. Sammen. Du bodde i en annen kant av byen. Den riktige siden. Vi delte vår første soloppgang, uten helt å legge merke til det, vi var for oppslukte i hverandre. Gleden i å være sjelløs åpenbarte seg for meg. Jeg møtte deg. Øya dine gløda ord; ”jeg vil se deg lide, jeg veit du liker smerten, jeg lengter etter den selv...” Å holde den indre synderen min skjult overfor deg var blasfemisk. Mønstra kroppen din. Memorerte linjene. Skammelig. Tilsmussa. Vakker. Du visste jeg ville ta smerten din for deg hvis jeg kunne. Du visste jeg ville bli opphissa.


Urban livsstil i en primitiv atmosfære. Dunkle toner. Masochisme. Industrielt. Vi drakk te. Hørte musikk. Jeg strøk deg lurt på armen. Pjuska som du kalte det. Du var sentrum. Ingenting var umulig. Så lenge vi trodde på kjærlighet ved første blikk. Naivt.

Hvor var du da jeg falt i unåde? Jeg dro hendene gjennom håret ditt, tok tak, lugga sakte. Trakk hodet ditt bakover. Førte den andre hånda mykt over halsen din som om jeg skulle kvele, erta, leda den videre ned til de små puppene. Stoppa. Beit deg i brystvortene. Gjennom genseren. Du stønna løst. Lot meg fortsette. Vi var begge slaver. I et stort tomrom fylt med dyster dagdrømming og hensynsløs lyst. Pantomime. Jeg trakk kroppen min mellom beina dine denim mot denim og sa ”du er fin...”

Du smakte som et frossent hjerte. Tennene dine borra seg inn i leppene mine. Du var redningen. Jeg blei tent. Vi utforska hverandre. Klemte. Signaliserte forskrudde preferanser. Noe i et hektisk sekund som ikke kunne misforstås. Vi visste begge at ting kunne bli ødelagt, akkurat som oppdragelsen vår. Men vi hadde et håp. Skadeskutte fugler i søt motvind. Din seksualitet minna meg om alt jeg lengta etter. Vi. To ufødte barn med nagler gjennom alle leddene. Selvforskyldte.

"If I could just hide
The sinner inside
And keep him denied
How sweet life would be
If I could be free
From the sinner in me
"

Vi har en felles fantasi.

"I'll never be a saint
That's not a picture that your memory paints
Not renowned for my patience
I'm not renowned for my restraint
But you're always around
You can always be found
To pick me up when I'm on the ground
"

Den går ut på å skade hverandre imaginært, om og om igjen.

"If I could just hide
The sinner inside
And keep him denied
How sweet life would be
If I could be free
From the sinner in me
"

Enkelte ganger vil vi gjøre det i virkeligheten, men bare på den sensuelle måten.

"I'm still recovering
Still getting over all the suffering
More known for my anger
Than for any other thing
But you've always tried
To be by my side
And catch my fall when I start to slide
"

Jeg har deg i min hule hånd.

"If I could just hide
The sinner inside
And keep him denied
How sweet life would be
If I could be free
From the sinner in me
"

Og du har meg...

tirsdag 5. desember 2006

This Otherness

Utsetter livet. Tilstand i rus. Søker en pause, men får bare isolasjon. Blått, alt er blått. Fordi vi er unge, fordi vi er helt kjørte. Nede ved lyskrysset nær Brugata kan man høre tunge tårer. En sorg. For den fortapte oppveksten.

Jeg må ha en kvart flaske scotch og tjue teddyer for å holde dagen gående. Det er en drøyt sofistikert affære. Dagene flyter altfor fort forbi. Prøver å finne det ultimative språket, den endelige historien som gjør meg fortjent til en plass blant de største. Genialt. Jeg tenker de tankene ingen orker å tenke, jeg lever et liv de færreste kan gjøre noe annet enn å drømme om. En sweet deal med andre ord. Akkurat nå er min favoritt hobby å henge på en kirkegård, ved grava til Henrik Wergeland. Om natta leker Ian Curtis i øra mine. Kommer visst ikke over Joy Division. Balansen er hårfin mellom galskap og genialitet. Livet er lekende lett. Jeg er en mester i spillet. Og du våger ikke kalle meg emo.

Livet, livet er vakkert. Jeg ser mennesker i trivielle situasjoner som bare lever for å overleve. Det gjør meg trist. Det er skjønnheten. Denne ærlige tilstanden av eksistens. Døde, men levende. De skjønner det bare ikke.


Frosset tid. Alt som kreves er nøyaktighet. De rette valgene til rett tid. Elementært. Enkelt? Nei. Naturen er simpel, man tiltrekkes de mørke sidene, uansett hvor fantastisk smerten blir. Vi er alle farger i en gråskala. Vi nøyer oss med det vi får.


Det er vel ikke hele sannheten.


Torsdag er liten. Ikke sant? Den er på en måte forsmaken på hvor bra helga kan bli. Og enkelte ganger blir den eksepsjonelt mye bedre enn fredag og lørdag. Jeg ville vært en løgner hvis jeg sa at denne var sånn. Men det lova godt. Drakk meg full over en lav sko, rava til slutt aleine nederst på løkka, spiste en burger med stor jævel av en mann med svarte dråper tatovert på det ene kinnet. Tror det, noe var det uansett, tatovert mener jeg. Nok om det. Han snakka i korte setninger. Mat. Spise. Jeg. Full. Du. Liten. Vi. Venner. Ikke verst, en ny kompis. Snudde ryggen til. Kjøpte noe av gutta ved elvebredden. Slukna. Fredag skjedde. Bare plutselig. Husker bruddstykkene, de som var viktige, muligens. Nachspiel. Kola. Lange samtaler. Alle var så mye større enn meg, tøffere, farligere. Fordelen med å være tynn og kortvokst er at de store lar deg være med, de skal liksom beskytte deg. Jeg var såpass ubrukelig at jeg trengte all hjelpen jeg kunne få. Knestående. Tilbake til fødselen. Slukna. Nok en gang. I hjørnet av en brun skinnsofa med stanken av pot i håret. På lørdag var jeg omsider stor igjen, jenter stirra meg i øya, disse små meldingene i en brøkdel av et sekund som gjør deg varm i toppen og løs i underleppa. Storhet. Vi var en brukbar gjeng, nære venner. Vi dansa. Jeg tok ei jente på rumpa og fikk et velfortjent slag midt i trynet. Likte det litt. Jeg blei liten igjen. En som trengte beskyttelse. Problemet var bare at det ikke var noen store der som kunne beskytte meg. Ikke mot den søte fornærma jenta, men mot meg selv. Min verste fiende. Blackout.


Vortex Surfer. Jeg drømte om henne i natt. Den ansiktløse jenta. Hun kommer stadig til meg. Vi gjør ting sammen. Barnslige situasjoner balanserende på kanten av en bru eller løpende i blinde over Majorstuakrysset. Har ikke så mye å fortelle om skikkelsen utenom at hun har lyst hår og myke former. Jeg er forelska i henne. Tenk det. En imaginær forelskelse. Det er sykt. Hun vrenger brystkassa mi og tilslører horisonten. Skal døpe henne, må bare finne et passende navn. Klarer ikke å si annet enn at det er litt trist. Ensomheten skakkjører melodiene. En slags forbannelse. Når jeg er ute på gata prøver jeg å sammenligne henne med jenter som passerer, kanskje noen har likhetene, kanskje. Feiler. Ender med å traske rundt i byen, på måfå, gatelangs. Stikker innom Platekompaniet, bare lar øya vandre uten tiltak. Er uansett blakk.


Kjøpte en ny notatbok i dag. Grønn. Med strikk. Billig. Den fikk ikke plass i innerlomma, men funker perfekt i venstre lomme, sammen med MP3-spilleren. Denne, tenkte jeg, denne boka er mitt skjold, den er mitt liv, den er bare min. Og hennes.

torsdag 30. november 2006

Malloreigh

Headphones: Passover, Heart and Soul, Twenty Four Hours, Decades, New Dawn Fades, She’s Lost Control, Shadowplay. Joy Division.

Jeg speida. Trykka meg gjennom linkene. Bladde gjennom hundrevis av bilder. SuicideGirls. Smakfull burlesk erotikk uten de store abnormitetene, utenom tatoveringer, piercinger og morbid sminke, toppa med nedbrutt psyke. Vintage, emo, satan, punk, rock. You name it. Jeg klamra meg til et håp. Et skimt. Litt skittent snusk. Klart, jeg regelrett vassa i det, men alt blei så platt. Jeg var ute etter det store. Skyggespillet. Hora med alle de rette kvalitetene. Ei som så like tarvelig ut som jeg var på innsiden. Ei som gjorde alt. Ei andre brukte. Som sagt, et skyggespill. Som meg.


Malloreigh.
Ei hot skreppe fra Canada. British Columbia. Tjueen år. Grafisk designer, web designer, veganer, musikkelsker, piercinger, bifil, Bright Eyes, Yeah Yeah Yeahs, bla-bla... Jeg skumleste fort, glemte det meste. Lest det før. Halve kvelden. Fant en liste med bildelinker. Hm. ”Malloreigh, Sin City” Virka interessant. Skada ikke å sjekke. Svarthvitt. Grønne øyne. Masochistiske små tekster. Tegneserie.

De billige sigarettene, Level, smakte rart i ganen. Kanskje det var pepsien? Blei litt usikker.
Skrudde opp volumet. Stirra intenst inn i skjermen. Sang løst...

“To the centre of the city where all roads meet
Waiting for you
To the depths of the ocean where all hopes sank
Searching for you
I was moving through the silence without motion
Waiting for you
In a room with a window in the corner
I found truth”

Bassen støta meg ertende, langt inn i hodet. Jeg stirra på dette vesenet som fornedra seg selv for kameraet. Prostituerte seg. Jeg likte det. Jeg tok skylda. Det var min skyld, sånne som meg, oss. Kjente bitterheten vokse, en selverkjennende opplevelse, jeg likte det mer og mer. Det å bli kvalm av seg selv. La det passere over flere år, til man blir forskrudd på en egosentrisk og genial måte, som igjen fører til at alt bare blir vakkert. Som rocka poesi og skitten estetikk.

Jenta stirra tilbake. Kasta hodet bakover, skøyt de små brystene frem, sleika på sigaretten. Lekte. Fikk vel en kick av det. Leste bloggen hennes. Orda. Forskrudd. Sjåvinistisk. Bondage. Rosa. Alt passa. Det føltes som jeg kjente henne. Vi var venner. Vi var elskere. I ord. Med et bilde i minnet, noe brent, noe tatovert. Jeg kjederøyka. Blei klam. Fantaserte. Håpa på noe mer.

Bang! Tre tanker slo meg! Faen. En. Hvilken vei leder dette? To. Hvordan klarte Ian Curtis å skrive en så jævlig bra sang? Tre. Har jeg nok spenn til pils i mårra? Snurpa munnen sammen. Det var jævlig vanskelig å svare på de to første, lot dem ligge, henta frem treeren. Klart det, mer enn nok, rakk til og med til fredag og lørdag. Langhelga var redda. Okkupert. Smakte på det. Horisontalt. Trakk meg tilbake til bildeverdenen, skyggeverdenen, som lysa der borte i mørket. Fant henne. Malloreigh.

Trakk hånda sakte gjennom det feite håret. Var sliten. Tegna for mange timer. Ansiktet hennes. Om igjen og om igjen. Arkene lå strødd som lik rundt bordet, askebegeret var breddfullt og de tomme ølflaskene i hjørnet stinka surt. Jeg bodde i en verden som jeg likte fordi jeg ikke likte den. Skjønn det den som kan. Det bare lokka meg. Stemmer ute i gangen minna meg på at det faktisk var noe bortenfor dette også, en horisont, noe jeg verken likte eller ønska å ta del i. Løsninga blei å drikke seg vekk. Falme. Sakte. Jeg trodde at det skulle gi meg et spark i ræva, lede meg til en bedre løsning, planen med stor p, masterplanen. Men. Neida. Det lokka bare mer. Jeg blei forelska i visjonene og de tarvelige utskeielsene. Valgte sidelinja. Selvbevisst ubevisst. Mot en undergang langt der framme. Noe stort. Noe genialt. En ereksjon i asfaltjungelen.

Jeg trakk på meg militærjakka. Sto foran speilet. Fiksert. Tenkte på bildene i hodet. Saftig kvinne. Tegna med en sylkvass blyant. Nervøse tynne streker. Pinup. Gata lokka. Det var natt og alt var stille. Jeg kunne kanskje sitte ubemerka på fortauet, ta bilder av de lysende vinduene eller spionere på passerende. En vanesak. Kjente ikke igjen speilbildet. Tynne svartkledde bein. Mager overkropp med like trang svart genser. Krøller. Tenkte en stund. Jo, jeg visste hvem jeg var, visste bare ikke hvor jeg skulle. Men hvem visste vel egentlig det? Bare de late bedagelige amøbene der ute på gata, med sine gjøremål planlagt fire uker frem i tid. Ikke misforstå. Jeg er ikke moralist. Jeg hater politikk. Og jeg driter generelt i hva folk flest driver med i den minimalistiske hverdagen sin. Jeg overlater den shiten til emo-jævlene med pannelugg og sandpapir i nakken. ”Life is pain... Life is utterly pain...” og alt det crapet der. Nei. Det her handler om noe mer. Det handler om fandenivoldskhet, alkohol, fet musikk, primitive handlinger og lysende poesi. Livet er faen ikke smertefullt, livet er vakkert melankolsk. Hengslengt.

Man våkner på mårran, gleder seg. Storhet er innen rekkevidde. Bittersøt smerte som gir deg velbehag. Jeg ler av de tullingene som trekker seg selv ned i gjørma og forblir der, tullingene som ikke har opplevd noe, tullingene som ikke har en sykdom. Kids med for mye mellom hendene. Kort og greit emo-jævler. Til etterretning, for de som ikke er helt med, det er forskjell på melankoli og emo-faenskapet, stor forskjell. Og hvis du fortsatt ikke skjønner hva jeg snakker om bør du trykke på det lille røde krysset i hjørnet fortere enn Backstreet Girls greier å trekke ned buksene sine. Ellers kaster du bort tida di, og ikke minst, min. Capiche?

Jeg dreiv gatelangs. Snubla i sprekker. Røyka en sigg og fyra opp den neste med sneipen.
Vrenga opp volumet. Den monotone dystre masochismen...

“I did everything, everything I wanted to
I let them use you for their own ends

To the centre of the city in the night
Waiting for you
To the centre of the city in the night
Waiting for you”


Jeg begynte å le. Shit.

tirsdag 28. november 2006

Death Is Not the End

En ny dag. En ny start. Alt går i sirkler. Tilbake til utgangspunktet. Jævlig ålreit egentlig, forventingene dempes. Jeg er faen ikke sexy. Jeg er kortvokst, tynn, bleik, talentløs, lat og barnslig. Kort og greit et kynisk svin. Slummen er mitt domene. Liker meg der. Som alltid. Det slo meg i dag. Ballespark.

Våkna seint, tidsnok til lunsj. Mutteren ringte, ville ha meg med på middag, hun skulle visst på en eller annen privat utstilling med en eller annen håpløs kunstner. Jeg takka selvfølgelig ja. Trava ned til sentrum. Luska i butikkene. Noterte møysommelig i notatboka på Ark. Viktig å ha gaveønskene klare. Klokka tikka og jeg hørte ikke noe. Titta på telefonen. Tror du faen ikke de svina på Netcom sperra shiten for inngående. Klart, mobilen min har vært sperra for utgående ganske lenge nå, men trodde ikke det var så alvorlig. Problem. Når noe sånt skjer så kuttes all kontakt med omverdenen. Jeg dro tilbake til leiligheten og sendte en melding på nett. Hasta til Egertorget. Venta. Venta. Tror hun dro hjem. Kunne ringt henne fra en telefonkiosk, det er klart, men jeg hadde ikke råd. Man kommer ikke langt med tre kroner i lomma. Fikk litt angst. Mutteren var nok lettere irritert.
En pen bunke inkassobrev lurer i skuffen. Fikk en ny i dag. CDON.com er en forbannelse. Særlig for svake individer som meg, uten fornuft eller skam. Heldigvis er det penger på vei. Fikk slept kroppen min ut på forskjellige oppdrag denne måneden så jula er redda, tilsynelatende. Venter vel å bli kasta ut snart. Har ikke hørt noe fra huseieren, men han veit, og jeg veit, at leia er en måned over tid. Akk. Klaging er ikke min sterke side, men jeg velger å pøse det ut. Alt er jo trossalt selvforskyldt og det er valgfritt å lese. Når man er narsissist så er alt andres feil. Hvorfor vokser ikke penger på trær, hvorfor kan ikke alt bare ordne seg uten anstrengelser, hvorfor er alt et eneste stort hvorfor?
Panta noen flasker, kjøpte sigarettpapir og EuroShopper-cola. Pakka veska. Kamera, notatbok, penn, skjerf. Natta var fortsatt ung og jeg var rastløs. Vandra nedover Bogstadveien på utkikk etter noe bra. Fin kveld. Bra temperatur. Regn. Folketomme gater. Peila meg mot Pilestredet. Fant gravlunden et par kvartaler opp. Alltid fått en indre ro i disse traktene. Stillhet. Lyset er så merkelig her. Natt. Slo meg ned ved grava til Wergeland. Tankene flomma. Jeg visste hva som måtte gjøres. Time to face the music.
Venter fortsatt på svar fra Cappelen. Har vel ikke den helt store troen, men det er lov å drømme. Er litt pessimistisk. Det kan ha noe å gjøre med at jeg gjentar meg selv, stadig. Trenger å slette minnet, fylle opp på nytt. Tidspunktet er perfekt. Nå har jeg brukt et år på et visst tema. Må bevege meg videre. Første skritt er en brukbar deltidsjobb, fast inntekt. Neste skritt blir å lese litt igjen, studere over en lav sko. Det er for tidlig å genierklære seg selv. Altfor tidlig. Jeg har så mye å lære. Jeg har så mange flere hjerneceller å demontere. Alt kommer etter hvert, så lenge man er tålmodig.

Det var tilfredsstillende å slette alt på bloggen. Orker ikke å lese den gamle dritten. Jeg har manuskriptene mine, de skal sendes inn. Holder meg til journalskriving nå, orker ikke la andre lese tekstene mine. Det bare forkludrer. Kjenner optimismen vokse. Det ordner seg. Har musikk i øra, pennen i hånda og den rette alderen. Jeg veit hvem jeg er, skjønner bare ikke åssen jeg skal være det.