Sider

torsdag 30. november 2006

Malloreigh

Headphones: Passover, Heart and Soul, Twenty Four Hours, Decades, New Dawn Fades, She’s Lost Control, Shadowplay. Joy Division.

Jeg speida. Trykka meg gjennom linkene. Bladde gjennom hundrevis av bilder. SuicideGirls. Smakfull burlesk erotikk uten de store abnormitetene, utenom tatoveringer, piercinger og morbid sminke, toppa med nedbrutt psyke. Vintage, emo, satan, punk, rock. You name it. Jeg klamra meg til et håp. Et skimt. Litt skittent snusk. Klart, jeg regelrett vassa i det, men alt blei så platt. Jeg var ute etter det store. Skyggespillet. Hora med alle de rette kvalitetene. Ei som så like tarvelig ut som jeg var på innsiden. Ei som gjorde alt. Ei andre brukte. Som sagt, et skyggespill. Som meg.


Malloreigh.
Ei hot skreppe fra Canada. British Columbia. Tjueen år. Grafisk designer, web designer, veganer, musikkelsker, piercinger, bifil, Bright Eyes, Yeah Yeah Yeahs, bla-bla... Jeg skumleste fort, glemte det meste. Lest det før. Halve kvelden. Fant en liste med bildelinker. Hm. ”Malloreigh, Sin City” Virka interessant. Skada ikke å sjekke. Svarthvitt. Grønne øyne. Masochistiske små tekster. Tegneserie.

De billige sigarettene, Level, smakte rart i ganen. Kanskje det var pepsien? Blei litt usikker.
Skrudde opp volumet. Stirra intenst inn i skjermen. Sang løst...

“To the centre of the city where all roads meet
Waiting for you
To the depths of the ocean where all hopes sank
Searching for you
I was moving through the silence without motion
Waiting for you
In a room with a window in the corner
I found truth”

Bassen støta meg ertende, langt inn i hodet. Jeg stirra på dette vesenet som fornedra seg selv for kameraet. Prostituerte seg. Jeg likte det. Jeg tok skylda. Det var min skyld, sånne som meg, oss. Kjente bitterheten vokse, en selverkjennende opplevelse, jeg likte det mer og mer. Det å bli kvalm av seg selv. La det passere over flere år, til man blir forskrudd på en egosentrisk og genial måte, som igjen fører til at alt bare blir vakkert. Som rocka poesi og skitten estetikk.

Jenta stirra tilbake. Kasta hodet bakover, skøyt de små brystene frem, sleika på sigaretten. Lekte. Fikk vel en kick av det. Leste bloggen hennes. Orda. Forskrudd. Sjåvinistisk. Bondage. Rosa. Alt passa. Det føltes som jeg kjente henne. Vi var venner. Vi var elskere. I ord. Med et bilde i minnet, noe brent, noe tatovert. Jeg kjederøyka. Blei klam. Fantaserte. Håpa på noe mer.

Bang! Tre tanker slo meg! Faen. En. Hvilken vei leder dette? To. Hvordan klarte Ian Curtis å skrive en så jævlig bra sang? Tre. Har jeg nok spenn til pils i mårra? Snurpa munnen sammen. Det var jævlig vanskelig å svare på de to første, lot dem ligge, henta frem treeren. Klart det, mer enn nok, rakk til og med til fredag og lørdag. Langhelga var redda. Okkupert. Smakte på det. Horisontalt. Trakk meg tilbake til bildeverdenen, skyggeverdenen, som lysa der borte i mørket. Fant henne. Malloreigh.

Trakk hånda sakte gjennom det feite håret. Var sliten. Tegna for mange timer. Ansiktet hennes. Om igjen og om igjen. Arkene lå strødd som lik rundt bordet, askebegeret var breddfullt og de tomme ølflaskene i hjørnet stinka surt. Jeg bodde i en verden som jeg likte fordi jeg ikke likte den. Skjønn det den som kan. Det bare lokka meg. Stemmer ute i gangen minna meg på at det faktisk var noe bortenfor dette også, en horisont, noe jeg verken likte eller ønska å ta del i. Løsninga blei å drikke seg vekk. Falme. Sakte. Jeg trodde at det skulle gi meg et spark i ræva, lede meg til en bedre løsning, planen med stor p, masterplanen. Men. Neida. Det lokka bare mer. Jeg blei forelska i visjonene og de tarvelige utskeielsene. Valgte sidelinja. Selvbevisst ubevisst. Mot en undergang langt der framme. Noe stort. Noe genialt. En ereksjon i asfaltjungelen.

Jeg trakk på meg militærjakka. Sto foran speilet. Fiksert. Tenkte på bildene i hodet. Saftig kvinne. Tegna med en sylkvass blyant. Nervøse tynne streker. Pinup. Gata lokka. Det var natt og alt var stille. Jeg kunne kanskje sitte ubemerka på fortauet, ta bilder av de lysende vinduene eller spionere på passerende. En vanesak. Kjente ikke igjen speilbildet. Tynne svartkledde bein. Mager overkropp med like trang svart genser. Krøller. Tenkte en stund. Jo, jeg visste hvem jeg var, visste bare ikke hvor jeg skulle. Men hvem visste vel egentlig det? Bare de late bedagelige amøbene der ute på gata, med sine gjøremål planlagt fire uker frem i tid. Ikke misforstå. Jeg er ikke moralist. Jeg hater politikk. Og jeg driter generelt i hva folk flest driver med i den minimalistiske hverdagen sin. Jeg overlater den shiten til emo-jævlene med pannelugg og sandpapir i nakken. ”Life is pain... Life is utterly pain...” og alt det crapet der. Nei. Det her handler om noe mer. Det handler om fandenivoldskhet, alkohol, fet musikk, primitive handlinger og lysende poesi. Livet er faen ikke smertefullt, livet er vakkert melankolsk. Hengslengt.

Man våkner på mårran, gleder seg. Storhet er innen rekkevidde. Bittersøt smerte som gir deg velbehag. Jeg ler av de tullingene som trekker seg selv ned i gjørma og forblir der, tullingene som ikke har opplevd noe, tullingene som ikke har en sykdom. Kids med for mye mellom hendene. Kort og greit emo-jævler. Til etterretning, for de som ikke er helt med, det er forskjell på melankoli og emo-faenskapet, stor forskjell. Og hvis du fortsatt ikke skjønner hva jeg snakker om bør du trykke på det lille røde krysset i hjørnet fortere enn Backstreet Girls greier å trekke ned buksene sine. Ellers kaster du bort tida di, og ikke minst, min. Capiche?

Jeg dreiv gatelangs. Snubla i sprekker. Røyka en sigg og fyra opp den neste med sneipen.
Vrenga opp volumet. Den monotone dystre masochismen...

“I did everything, everything I wanted to
I let them use you for their own ends

To the centre of the city in the night
Waiting for you
To the centre of the city in the night
Waiting for you”


Jeg begynte å le. Shit.

tirsdag 28. november 2006

Death Is Not the End

En ny dag. En ny start. Alt går i sirkler. Tilbake til utgangspunktet. Jævlig ålreit egentlig, forventingene dempes. Jeg er faen ikke sexy. Jeg er kortvokst, tynn, bleik, talentløs, lat og barnslig. Kort og greit et kynisk svin. Slummen er mitt domene. Liker meg der. Som alltid. Det slo meg i dag. Ballespark.

Våkna seint, tidsnok til lunsj. Mutteren ringte, ville ha meg med på middag, hun skulle visst på en eller annen privat utstilling med en eller annen håpløs kunstner. Jeg takka selvfølgelig ja. Trava ned til sentrum. Luska i butikkene. Noterte møysommelig i notatboka på Ark. Viktig å ha gaveønskene klare. Klokka tikka og jeg hørte ikke noe. Titta på telefonen. Tror du faen ikke de svina på Netcom sperra shiten for inngående. Klart, mobilen min har vært sperra for utgående ganske lenge nå, men trodde ikke det var så alvorlig. Problem. Når noe sånt skjer så kuttes all kontakt med omverdenen. Jeg dro tilbake til leiligheten og sendte en melding på nett. Hasta til Egertorget. Venta. Venta. Tror hun dro hjem. Kunne ringt henne fra en telefonkiosk, det er klart, men jeg hadde ikke råd. Man kommer ikke langt med tre kroner i lomma. Fikk litt angst. Mutteren var nok lettere irritert.
En pen bunke inkassobrev lurer i skuffen. Fikk en ny i dag. CDON.com er en forbannelse. Særlig for svake individer som meg, uten fornuft eller skam. Heldigvis er det penger på vei. Fikk slept kroppen min ut på forskjellige oppdrag denne måneden så jula er redda, tilsynelatende. Venter vel å bli kasta ut snart. Har ikke hørt noe fra huseieren, men han veit, og jeg veit, at leia er en måned over tid. Akk. Klaging er ikke min sterke side, men jeg velger å pøse det ut. Alt er jo trossalt selvforskyldt og det er valgfritt å lese. Når man er narsissist så er alt andres feil. Hvorfor vokser ikke penger på trær, hvorfor kan ikke alt bare ordne seg uten anstrengelser, hvorfor er alt et eneste stort hvorfor?
Panta noen flasker, kjøpte sigarettpapir og EuroShopper-cola. Pakka veska. Kamera, notatbok, penn, skjerf. Natta var fortsatt ung og jeg var rastløs. Vandra nedover Bogstadveien på utkikk etter noe bra. Fin kveld. Bra temperatur. Regn. Folketomme gater. Peila meg mot Pilestredet. Fant gravlunden et par kvartaler opp. Alltid fått en indre ro i disse traktene. Stillhet. Lyset er så merkelig her. Natt. Slo meg ned ved grava til Wergeland. Tankene flomma. Jeg visste hva som måtte gjøres. Time to face the music.
Venter fortsatt på svar fra Cappelen. Har vel ikke den helt store troen, men det er lov å drømme. Er litt pessimistisk. Det kan ha noe å gjøre med at jeg gjentar meg selv, stadig. Trenger å slette minnet, fylle opp på nytt. Tidspunktet er perfekt. Nå har jeg brukt et år på et visst tema. Må bevege meg videre. Første skritt er en brukbar deltidsjobb, fast inntekt. Neste skritt blir å lese litt igjen, studere over en lav sko. Det er for tidlig å genierklære seg selv. Altfor tidlig. Jeg har så mye å lære. Jeg har så mange flere hjerneceller å demontere. Alt kommer etter hvert, så lenge man er tålmodig.

Det var tilfredsstillende å slette alt på bloggen. Orker ikke å lese den gamle dritten. Jeg har manuskriptene mine, de skal sendes inn. Holder meg til journalskriving nå, orker ikke la andre lese tekstene mine. Det bare forkludrer. Kjenner optimismen vokse. Det ordner seg. Har musikk i øra, pennen i hånda og den rette alderen. Jeg veit hvem jeg er, skjønner bare ikke åssen jeg skal være det.