Death Is Not the End

En ny dag. En ny start. Alt går i sirkler. Tilbake til utgangspunktet. Jævlig ålreit egentlig, forventingene dempes. Jeg er faen ikke sexy. Jeg er kortvokst, tynn, bleik, talentløs, lat og barnslig. Kort og greit et kynisk svin. Slummen er mitt domene. Liker meg der. Som alltid. Det slo meg i dag. Ballespark.

Våkna seint, tidsnok til lunsj. Mutteren ringte, ville ha meg med på middag, hun skulle visst på en eller annen privat utstilling med en eller annen håpløs kunstner. Jeg takka selvfølgelig ja. Trava ned til sentrum. Luska i butikkene. Noterte møysommelig i notatboka på Ark. Viktig å ha gaveønskene klare. Klokka tikka og jeg hørte ikke noe. Titta på telefonen. Tror du faen ikke de svina på Netcom sperra shiten for inngående. Klart, mobilen min har vært sperra for utgående ganske lenge nå, men trodde ikke det var så alvorlig. Problem. Når noe sånt skjer så kuttes all kontakt med omverdenen. Jeg dro tilbake til leiligheten og sendte en melding på nett. Hasta til Egertorget. Venta. Venta. Tror hun dro hjem. Kunne ringt henne fra en telefonkiosk, det er klart, men jeg hadde ikke råd. Man kommer ikke langt med tre kroner i lomma. Fikk litt angst. Mutteren var nok lettere irritert.

En pen bunke inkassobrev lurer i skuffen. Fikk en ny i dag. CDON.com er en forbannelse. Særlig for svake individer som meg, uten fornuft eller skam. Heldigvis er det penger på vei. Fikk slept kroppen min ut på forskjellige oppdrag denne måneden så jula er redda, tilsynelatende. Venter vel å bli kasta ut snart. Har ikke hørt noe fra huseieren, men han veit, og jeg veit, at leia er en måned over tid. Akk. Klaging er ikke min sterke side, men jeg velger å pøse det ut. Alt er jo trossalt selvforskyldt og det er valgfritt å lese. Når man er narsissist så er alt andres feil. Hvorfor vokser ikke penger på trær, hvorfor kan ikke alt bare ordne seg uten anstrengelser, hvorfor er alt et eneste stort hvorfor?
Panta noen flasker, kjøpte sigarettpapir og EuroShopper-cola. Pakka veska. Kamera, notatbok, penn, skjerf. Natta var fortsatt ung og jeg var rastløs. Vandra nedover Bogstadveien på utkikk etter noe bra. Fin kveld. Bra temperatur. Regn. Folketomme gater. Peila meg mot Pilestredet. Fant gravlunden et par kvartaler opp. Alltid fått en indre ro i disse traktene. Stillhet. Lyset er så merkelig her. Natt. Slo meg ned ved grava til Wergeland. Tankene flomma. Jeg visste hva som måtte gjøres. Time to face the music.
Venter fortsatt på svar fra Cappelen. Har vel ikke den helt store troen, men det er lov å drømme. Er litt pessimistisk. Det kan ha noe å gjøre med at jeg gjentar meg selv, stadig. Trenger å slette minnet, fylle opp på nytt. Tidspunktet er perfekt. Nå har jeg brukt et år på et visst tema. Må bevege meg videre. Første skritt er en brukbar deltidsjobb, fast inntekt. Neste skritt blir å lese litt igjen, studere over en lav sko. Det er for tidlig å genierklære seg selv. Altfor tidlig. Jeg har så mye å lære. Jeg har så mange flere hjerneceller å demontere. Alt kommer etter hvert, så lenge man er tålmodig.

Det var tilfredsstillende å slette alt på bloggen. Orker ikke å lese den gamle dritten. Jeg har manuskriptene mine, de skal sendes inn. Holder meg til journalskriving nå, orker ikke la andre lese tekstene mine. Det bare forkludrer. Kjenner optimismen vokse. Det ordner seg. Har musikk i øra, pennen i hånda og den rette alderen. Jeg veit hvem jeg er, skjønner bare ikke åssen jeg skal være det.