Saturday, December 9, 2006

Anna Lee

Headphones: The Things You Said, Blasphemous Rumours. Depeche Mode.

Du var fanga. Jeg var ditt tempel. Dystre toner feida frekventert ut. Vi spilte et spill, lekte en lek. Vi svevde på skinner. Du gråt. Jeg klamra. To enkle utmagra sjeler i en kamp hver for oss selv sammen. Kryssa fingrene. Kjempa. Det var ensomt, på den fine måten, den eneste måten. Det var medfødt, helt naturlig, noe opplevd gjennom mange år, fra barndommen.

Vi mimra tilbake til de dagene vi satt aleine på toppen av et tre, leste bøker, skreiv små dikt med krokete bokstaver i gult, blått og rødt. Det var dager da alt virka hemningsløst meningsløst. Et lite barn på en lang vei, med gamle bøker i sekken og et pennal fullt av brutte drømmer. Du pleide å løpe gjennom skogen på vei hjem, i frykt for at kjempe dvergene i buskene skulle ta deg, slik som moren din sa hver gang du gjorde noe dumt. Du kom deg alltid hjem. I hvert fall de førte årene.

Den dagen du ikke banka febrilsk på døra lå alle og sov, ingen ville lagt merke til det samme hva, du visste det. De la heller ikke merke til bagen som lå i entreen. Ingen farvel. Bare et evig ekko. Fanget i en tidsspiral. En dråpe.

Jeg lå livløs med blanke øyne. Lekte død. Naken. Hvit. På. Røde puter. Rommet var kaldt, dekorert med blafrende stearinlys her og der, planløst. Det dufta røkelse og sorte roser. Jeg kjente musikk stryke løst mot kroppen. Prøvde å skjelve, men makta ikke, for alt var så melankolsk fint.

Du lå ved siden av meg med det samme blikket, gjorde det samme, spilte død. To vakre lik omgitt av mørke blomster lagd av bomull og vatt. Du lot meg tegne en rød dråpe på det venstre kinnet ditt, og jeg, lot deg tegne grå striper under øynene mine. Jeg lukka øynene og gispa lydløst da du farget huden min hvit. Røde lepper. Svarte linjer. Gnidd ut. Ansikt mot ansikt. Slukte hverandre. Vi klora hverandre. Slo løst. Fikk ut frustrasjon. Skreik. Falt til ro. Som døde. Samtidig.

Håret ditt var perfekt. Glatt. Blankt. Med en eim av morbide fantasier. Vi lå sånn i flere timer. Til lyset trengte igjennom sprekkene og tegna gule konturer på de stirrende veggene. Gikk rundt i ring. Trengte inn i hverandres sinn. Snuste rundt. Fant noe. Likte det vi så. Elska det. Trengte enda dypere inn. Rørte rundt i grumset. Drukna. Våkna til live igjen. Vendte blikkene, ga dem liv. Gnei fingrene på huden. Lekte dem rundt. Stirra på hverandres nakne kropper. Fylte øynene med lyst. Lot brannen brenne uten kontroll, slukka motilden. Helte ut bøttene med vann i havet og lo en grotesk latter. Skreik da vi nærma oss slutten, spente musklene, kasta skygger. Lot stormen seile sin egen sjø. Brydde oss ikke om hvor det leda. Kasta oss rundt. Velta stoler. Knuste lamper. Slo albuene. Skrapa oss opp mot veggen. Skalla i taket. Lo enda høyere. Våkna til live nok en gang, enda dødere en sist, to dukker i et teater. Med tråder stikkende ut fra alle leddene. Gjennom huden. Med kroker i endene. Blei spent opp i forvridde positurer. Falt i koma. Kjente alt svinne. Og slo oss til ro. Kollapsa, to livløse vesener, i hjørnet, med et hvitt laken over oss. Forblei tause. Pusta ord. Sovna.

Bussen kjørte i hundre bortover ubevisste landeveier. Hus. Hager. Mennesker. Alt. Bakerst satt jeg, med deg på min høyre side og en grønn bag på venstre. På vei hjem. Vekk fra alt faenskapet. En uviss retning. Den riktige. Alltid. Sammen. Som elskere.

No comments: