Sider

lørdag 23. desember 2006

This Night Has Opened My Eyes

Søker tilflukt. Drikker annenrangs Berberana. Krysser fingra. Blir blå på leppa. Gliser til speilbildet, leker med musikken, tenker på ulovlige ting. Sakker akterut. Mimrer tilbake. Omgjør de gamle illusjonene til noe nytt, danner bilder som kanskje er en ledetråd. Hvem veit? Jeg er mannen med planen.

I sentrum av byen ligger en slitt gammel sjappe. Gatene lukter piss. I denne lille oasen, omgitt av slum, finner vi de interessante karakterene. Amøber med blodsprengte øyne, og dirrende lepper hver gang et nytt glass smeller i bordet. Frikere, slappinger, stonere, rockere, junkies, punks, you name it. De representerer den bedagelige underklassen der alle kun tenker på seg selv og de neste grandiose bedriftene som kanskje aldri skjer. De gir faen. Så lenge de kan skryte av det over en lav sko dunkle kvelder som denne. Se og bli sett. Posere. Vel. Det jeg skriver handler vel egentlig ikke om dem, eller det gudsforlatte stedet, men det er en start. Dessuten kom jeg inn på de tankene nettopp i de lokalene den kalde desemberkvelden for ikke så altfor lenge siden. Bare et par faktisk. Jeg fortsetter.

Det bynte med et jævla bilde av Ari Behn. Jeg stirra på det sølvgrå slicke håret, det patetiske lille skjegget og de flørtende øynene. Faen for en slask. Men. Veit du hva? Jeg liker fyren, visst faen, syns han er skvær. Det kan bli litt irriterende innimellom, særlig når jeg sitter sammen med de tilsynelatende politisk korrekte vennene mine som hater slåpen. Jeg blir dønn uenig, men bare sitter der forundra, de veit det godt, innerst inne, at en karakter som Ari appellerer til meg, at det er noe jeg kan forholde meg til. På en annen side liker jeg den situasjonen litt. Det forer på en måte egoet. For jeg veit hvordan han greide det. På tvers av alle normer. Bare synd han ikke skriver bedre.

I den gode selvsentrerte ånd funderte jeg sterkt på min egen greie kontra det som omgav meg. Jeg passer liksom ikke inn. Uansett setting. Greit, det var kanskje ikke første gang jeg tenkte på det, og skal jeg være ærlig så kan det til tider bli altfor ofte. Det er lenge siden jeg konkluderte. Rettmessig. Doctor Jekyll & Mister Hyde. En stille observatør på dagtid og skråsikker fyllebøtte på kveldstid. Jeg fikk alltid med meg de viktigste tinga, selve essensen, resten forblei svarte hull. Bynte å nærme meg en promille den sakte død. Hang med hodet. Humra. Prøvde å notere i boka. Rundt meg dansa løver og gudinner. Jeg så lepper. Som prata. Til meg. Glødende øyne slo meg kameratslig på skulderen. Verden runda seg selv. Bestemte meg for å gi faen. Det var en nådegave å ikke være groupie. Som flertallet av de fortapte cross-dresserne foran meg. Det brydde meg ganske enkelt ikke, å tråle verden for sær og fersk musikk de færreste visste om, sånt kjeda meg, sånt var for de som ikke hadde en ærlig smak, go with the flow. Dessuten jobber jeg i en musikkredaksjon og vifter bort sånt nonsens. Likegyldig. Pleier som regel å glemme navna på de banda jeg anmelder, dagen etter. Det er ikke sikkert det er riktig, det er ikke det jeg sier. Har bare dårlig hukommelse.

Liker ikke å besøke folk. Blir alltid møtt av et überhipt Ikeahjem med alskens rock’n’roll-assosiert rask strødd rundt omkring. Pinup. Hodeskalle. striper, ruter. Hvitt og svart. Det forundrer meg alltid at folk må bruke så mye spenn og tid på å hevde hvem de er. Det er som om de prøver å skjule noe. Det er vel ikke så vanskelig for en noenlunde oppegående hipster å gjennomskue retorikken. De som er klar over drivkreftene i placebosamfunnet. Slitsomt for dem, mannekengene, når de ikke klarer å være seg selv i kraft av sitt eget vesen. Klarer liksom ikke å tro på kunsten til en kunstner som har råd til å omgi seg med det. Det passer seg ikke. Kanskje for den finkulturelle bermen, men ikke meg.

Det eneste som skiller meg fra det ene eller det andre er at jeg er dønn lat. Rommet mitt blir trangere for hver dag. Veggene er hvite og nakne. Jeg ligger heller på senga noen timer med øya igjen enn å bli firkanta foran Limewire og Soulseek. Det lille jeg leser er som regel Morgenbladet. Resten seiler på impulser og min egen stahet. På denne måten får jeg ingen preferanser å forholde meg til. Da jeg var yngre anså jeg det som et nederlag, men jubler i dag. De siste seks åra har jeg levd ti forskjellige liv. Alltid med nedverdigende verdighet. Betrakta. Lært. Og for ikke å skryte, så er ikke det verst for en drop-out som blei betrakta som en statistikkerklært fallitt. Kan med visshet legge lanken på venstre side og erklære meg for selvlært. Og selverklært. Det var visst et slags manifest jeg så for meg den fuktige natta på byen.

Planen er enkel. Jeg forfølger en gammel drøm. Immatrikulerer meg. Byner å lese teologi. Jeg er selvfølgelig ikke kristen, jeg tror, ikke på en gud, men en stor helhet. Der det er rom for åndelighet og følelser og menneskelighet. Seks år høres mye ut, og jeg sukker litt inni meg når jeg tenker på det. Trøster meg med at jeg en dag kommer til å forstå bibelhebraisk og Hellenistisk gresk. Det føles riktig. Ja. Og, om det faktisk er mulig, så kanskje kommer det noe godt ut av de overivrige fingra mine, for en gangs skyld. Kvasifilosofi eller hva som helst. Folk kommer til å le litt. Prøver du å bli en nyfrelst rockeprest eller? Ikke faen. Prøver bare å finne noen svar.

Det er jo fullt mulig å være fascinert av en religion uten å faktisk være en troende. Det er også fullt mulig å bruke religion og bli en like nyansert tenker som de såkalte filosofene. Det kommer bare an på øynene som leser og hjernen som tenker. Jeg har for mange av dødssyndene i meg til å noensinne kunne stå foran en forsamling og forkynne de ”riktige” orda. Er dessuten overstadig forelska i de romantiske og poetiske mytene rundt selve begrepet kristendom. Jeg har lyst til å skrive pompøse dikt med religiøs klang eller hjerteskjærende hymner til vakre moderjord. Det gjenstår å se. Når alt er ribba står det essensielle igjen; hva er egentlig meninga med livet?

For guds skyld, ikke skriv noen svar på det siste spørsmålet jeg slang ut i lufta. Det er en vag ting å si, det skjønner du. De neste seks åra gir meg dyrkjøpt tid der jeg kan gruble meg blå over de små og store tinga i hverdagen. Det er alt. Ok? Om det er noe jeg ikke kan fordra så er det de folkelige easylivingteoriene massene får servert på tv eller i et minimalistisk magasin. Mitt motto er; jo mer komplisert, jo bedre.


Runder kvelden av med The Smiths og den siste slanten vin. Henger litt i vinduet. Titter på de tomme gatene. Det er kaldt og bakken skulle kanskje vært hvit, men jeg er fornøyd. Verden smiler til meg i natt, jeg føler bare en enkel melankoli dryssa med eufori. It might just work out.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Ha en god jul, da, Katzenkönig! Du skriver eminent, som vanlig. :)

Anonym sa...

Den som ikke passer inn, den passer på meg også, og det er kanskje derfor jeg også ser igjennom det meste og de meste.

Dog, kommer du på besøk her så skal jeg sette deg ned på min grønnbedekte sofa og så kan vi drikke oss fulle på vin og øl og legge tarot. ;)