Forblitt

Smerte er å være levende. Men på den gode måten. Vi velter oss i det. Forlyster oss. Lar oss degenerere. Vi liker det. Vi syns det er vakkert. Og langt bak, i det vi kaller fornuften, ligger noe latent. Hatet. Hatet for hva vi er, for hva vi blir, for hva vi har forblitt. Det er denne balansen vi søker. Skurringa midt i mellom. Det som får oss til å bli sjokkerte eller vemodige. Det som i det hele tatt får oss til å føle noe. Alt annet er kjedelig. Når snudde du deg to ganger etter noe platt? Alt det her er jo logisk, men hva skjer når man blir fullstendig klar over det og alt du gjør blir noe du observerer fra utsiden? Utilgjengelige mennesker ville kanskje sagt selvinnsikt, men jeg velger å døpe det melankoli. Pompøst, ikke sant?

Politiet jagde meg vekk fra gravlunden i natt. Det er sant. Jeg satt ved foten av grava til Wergeland og tok en blås. Lufta var rolig, og klisjéaktig sagt, stille som grava. Slappa av. Smakte på stemninga. Blir liksom ikke urolig lenger når jeg er på sånne steder. Det er jo ikke akkurat det smarteste området å henge i hvis man skal tro alle filmene jeg har sett. Har nok av overtro i meg, ikke misforstå, men jeg har den ideen at levende mennesker er farligere enn sjelene til døde giganter. Omsider rulla bilen opp ved gjerdet. Så initialene. Jeg krabba meg opp på kanten og stirra. Faen. Dørene åpna seg. Jeg huka meg sammen og løp lydløst videre innover lunden. Verden blei med ett større, gravstøtter, trær, åpent rom. Blei litt tent. Om de kom innover veit jeg ikke, kan hende de ikke skulle ha tak i meg engang, men jeg likte settinga; meg på rømmen i en gravlund, midt på natta, og alt jeg så etter var en utgang, ville jeg rekke det? Det ordna seg. Jeg fant sivilisasjonen igjen. Om jeg blei letta er vagt, alt jeg lengta etter var en varm seng med noe stille i bakgrunnen. Tenkte på et ansikt.

Det slo meg tidligere i kveld at jula faktisk skjer. Og det er ikke lenge til. Har liksom ikke funnet stemninga. Nå skal det sies at jeg ikke feirer høytiden, jeg mener, jeg feirer den, men jeg anser det kun som formaliteter. Som når jeg blir med mor på julekonsert og vi har en bedre middag bestående av ribbe den tjuefjerde. Resten er bare vanlige dager. Jeg traska rundt i sentrum på utkikk etter litt mat, stoppa ved platekompaniet nær Nasjonalteatret og snudde i døra da jeg så massene av ville øyne på jakt etter gaver til sine kjære. Det stemmer, julehandelen. Trakk meg unna, fant et sted å spise, gleda meg til å se film. The Departed. Som ellers liker jeg å se kinofilmer aleine. Det er noe som skjer mellom meg og lerretet når salen er stappa og jeg veit at jeg er den eneste jeg kjenner og har. Magi. Blir så oppslukt og interessert jeg bare makter. Det er vel sånn med meg og film uansett. Nesten som den gangen mor fortalte eventyr og jeg lå med dyna helt opp til nesa. Følelsen er lik. Det meste går. Men jeg liker det enten virkelig storslagent ala Ringenes herre eller indie-smått ala Garden State. Kanskje sistnevnte best. Og heldigvis for meg er det et hav å ta av blant alle de kvasikunstneriske b-filmene som florer der ute. New York-settinga er min favoritt. Har alltid lurt på hvor de finner alle skuespillerne, man ser så og si aldri noen av dem igjen. Hvor kult er ikke det å si, når du er blitt voksen og seriøs; jeg spilte i en indiefilm som handla om et bohemsk miljø midt i San Francisco der alle elska med hverandre og snakka sarkastisk om verdensproblemer rundt et bord i en lokal deli.

Savner sommeren. Savner det å sitte aleine i en park. Gjennom hele natta og bare titte på himmelen. Kanskje skrive et par linjer eller to. Drikke vin av flaska og drømme akkompagnert av pretensiøs musikk. Barføtt. Det er så simpelt. Samtidig som det er godt. Spesielt hvis jeg veit at noen andre veit at jeg gjør det akkurat da. En slags bekreftelse. Men det må være et menneske som forstår hvorfor jeg gjør akkurat det, et menneske som ser det store bildet og som kanskje gjør liknende sjæl. Har ennå ikke møtt den personen. Ikke at jeg forhøyer meg selv og faktene mine, det er bare snakk om en viss kjemi som kun oppstår hvert tiår eller noe. Og når den først skjer kommer hele høststormen skyllende over horisonten og alt blir rødt, og gult, med en god følelse som tilslører de enkle tingene i hverdagen som, tilsynelatende, aldri går i orden. Blir litt varm når jeg tenker på det. Stormen som kanskje kommer. Følelsene jeg lengter etter. Alt. Strekker arma ut, faller bakover, på puta, sovner, med et lurt smil, drømmer. Savner.