Sider

torsdag 8. november 2007

Re: Shadowplay

Å skrive er som en merkelig drøm. Fjernt. Uhåndterlig. Ubegripelig. Så lenge siden. Altfor. Litt krampeaktig. Rustent. Men mellom alle ulydene, alt ståket, hørte jeg en jævlig forbanna stemme. Skriv. Det var for litt siden. Og jo lenger jeg drøyde, jo tydeligere blei stemmen. Jeg blei litt redd, ensom.

Omsider. Håpa vel at det skulle redde meg, skrivinga, ta bort ensomheten. Hvem veit? Ord er mektige, ord er en ladd pistol. Uten sikring. Og oppturene har vært færre enn nedturene den siste tiden. Noe annet ville vært en løgn. Man kan bli selvhøytidelig av mindre.

Så, i en litt redlight-aktig belysning, med håp i en knytta neve og melodramatisk musikk overalt, valgte jeg å forløse meg selv.
Det gjorde litt vondt.
Faen.
Endelig.
Musikken.
Jeg hørte musikken.
På knær.
Med tårer.
I en tid jeg trodde var umulig.
Ingenting er oppbrukt.
Bare annerledes.

Den mårran knulla jeg en tanke, lekte med den, lot meg forføre, fikk flashbacks, var tilbake til den tiden da alt var gyllent og ekstravagant og jeg fløyt rundt som en boble i et glass med sjampanje, det lukta så godt, alle var så ufattelig vakre, og jeg kunne fortsatt banne på at verden snart var min. Bare min.

Re: New Dawn Fades

Hun heter Pernille. Vi kaller henne bare Nille. Ikke at hun er billig eller noe. Det er bare enklere. Uansett. Den vesle jenta dro en heftig linje med heroin på dassen på Südøst og greide å ta en overdose. Lå med spredde bein, uten truse, midt i båsen, det vakre håret dandert på lokket og gjorde ikke en mine. Vaktene skjønte ikke en dritt. Lempa henne ut på gata. Dytta henne i retning legevakta.

På en eller annen måte greide hun å slepe seg dit. Legevakta. Med eller uten hjelp. Gudene veit. Ramla sammen, nok en gang. Du skjønner, Nille er ei jævlig pen jente, det oser noe ekstra av henne, noe de færreste har eller klarer å oppnå, derfor tok de henne seriøst, redda henne med det samme, uten noe hei og hå. Du kan banne på at legen lukta mer enn to ganger på det myke gylne håret hennes. De sloss sikkert om å behandle henne.

Om det var sant? Veit ikke. Det var storien hun fortalte da jeg møtte henne for første gang, på puben i østbanehallen, kanskje litt for tidlig for en pils, men likevel. Jeg var på jobb. Jeg grubla. Studerte de utstuderte typene som vanka der. Rusk og rask. Bunnslam. Var ikke noe bedre selv. Bortsett fra klærne. Fy faen så ulykkelig jeg var, dønn. Var ikke aleine om akkurat det. Vi var en trist og skitten forsamling. Til hun dukka opp. Nille.

Det b’ynte med at hun spurte om jeg ville bytte noen pils mot litt dop. Hadde liksom ikke noe annet valg. Hva sier man når ei sånn jente spør om noe sånt? Vi drakk. Prata litt. Men var mest stille. Kjente omsider et spark. Bli med på dass. Jeg fulgte etter. Hun delte. Vi gjorde vårt. Gikk inn igjen. Fortsatte den tause samtalen. Hun kjeda meg. Jeg kjeda henne. Vi visste begge to at det ikke ville bli noe på noen av oss, vi var for kjipe, i hverandres øyne. Skulle kanskje blitt en grad mer ulykkelig etter den åpenbaringen, men tvert i mot. Jeg øyna håp. Hadde ikke behov for å imponere eller bestige henne. En real seier. Rent mentalt. Jeg var noe mer enn bare primitive instinkter og mannlige klisjeer. Jeg var dyp. Eller bare full. Og høy.


Vi spanderte to-tre sånne runder til på hverandre, til vi synkronisert bestemte oss for å stikke. Av gammel vane gikk jeg ut bakdøra. Det var siste gang jeg så henne. Nille. Den vakre og temmelig herpa ungjenta. Var jævlig letta over å slippe den verdenen. Hadde nok med mitt og et manuskript som holdt på å drepe meg, sakte, brutalt, vanedannende. Tenkte hardt på hvor jeg skulle gå nå, hvor neste pils skulle skje. Telte myntene og sedlene. Styra helt klart unna Karl Johan og bryggeområdene. Grensa går liksom ved Pilestredet. Bortenfor den har spenna en helt annen verdi. Den har ikke noen. Ikke arbeiderklassespenn i hvert fall. Dessuten har jeg ikke helt sansen for folka der borte. Altfor lett å stikke seg ut hvis man ikke er strømlinjeforma. Eller up-to-date. Det må jo være noe galt med folk som vanker på et sted som krever over seksti kroner for nullfire?

Fant et sted nær, i, Grønland. Husker ikke navnet. Ubetydelig. Bare nok en av disse uendelig mange hvitvaskeoperasjonene med rosa, lilla og turkis interiør, veikromøbler og en jukeboks med et forutsigbart sangutvalg. Pluss klientellet. En som het Anders var jævlig forbanna på Kristin Halvorsen, kalte henne ei sosialistisk hore. Han gikk god for Siv Jensen og Frp uten helt å begripe at trygdepils og toto mest sannsynlig vil bli mye vanskeligere å bedrive når det ikke lenger eksisterer et velferdssystem. Et system, som forresten, ikke gjelder alle, idiotisk nok. Det slår meg hver jævla dag. Norge. Uten tvil et skremmende rikt og velfødd land, men med jævlig synlig forskjell på øst og vest, fattig og rik. Ser en utvikling på gata og i bydelene, liker det ikke. Hvorfor gidder ingen å gjøre noe? Si noe?

Hørte noen gamle sanger som dro meg tilbake til enkelte dager i livet mitt da jeg var yngre og mye-mye dummere. Våkna. Titta rundt meg. Innså at jeg var i ferd med å bli som dem. Gubbene på første rad. I pubene. De med treningsoverdel, olabukse, hvite joggesko, vannskjemt hår, dårlig ånde og en sur og ikke så god lukt de alle har til felles. Enkelte har til og med en kam stikkende opp av baklomma. Og VG i den andre. Jeg blei skremt. B’ynte å svette litt. Studerte tinga på min del av bardisken, og tinga på deres. Jeg hadde en tykk notatbok A5, penn, mp3-spiller, et tårn tiere og tjuekroninger, synonymbok, et par gratismagasiner og porsjonssnus. Pluss pilsen selvfølgelig. Jeg pusta ut. Fy faen. Må passe meg. Gubbene på høyre og venstre hadde Petterøes 3, VG, lotto og toto, og det var det. Heldigvis. Ikke at man trenger å drasse rundt på hele livet sitt, men jeg blei bare så overlykkelig fordi det var langt igjen til jeg var dem. Og tvilen fortalte meg at de ikke var som meg en gang i tiden. Snarere tvert imot.

Anders og en til lo rått av noen gamle minner de delte. Jeg var ufrivillig deltager, siden jeg satt i midten og ikke kunne rømme. De henvendte seg til meg med jevne mellomrom. Sånn som man skal, når man henger ved baren, ikke sant? De ensomme ulvene. Sturende og ensomme over en pils, avbrutt av tilfeldige samtaler med tilfeldige likesinnede.

Det er mange som har skrevet om dem, det er litt hipt, alternativt og ærlig liksom. Wanna-be-bohemene dyrker denne livsstilen som en kult. Uten helt å forstå hva de driver med, eller hvor disse ulykkelige folka kommer fra. Disse etterkrigsbarna av mislykka foreldre, oppvokst i en dritfattig tid, hengende på slep ettersom byen utvikla seg og tiden blei moderne, sosialdemokratiet, Einar Gerhardsen, oljemillioner, utflagging av flåten, uunngåelige skjebner fordi de ikke kunne velge høyere utdannelse, men måtte ut i arbeid som sekstenåringer, og da alle de som ville tjene litt bedre måtte ha litt bedre utdannelse stod disse guttene på sidelinja med hendene i lomma eller rundt en pils, bybildet forandra seg dramatisk for hvert tiår som passerte, men disse mennene forblei, forblir, og avkommet deres opplevde skilsmisse og faen i helvete fordi de aldri klarte å virkeliggjøre sine egne drømmer og ambisjoner, alkoholikere, misbrukere, Frp’ere, fordomsfulle idioter, bare ta sekstitallet som et eksempel, da mange var hippier og dyrka fred og forståelse var disse mennene rockere, de hadde kort hår og sideburns, hata sosialisme og dyrka det amerikanske, og nå, i dag, er hippiene de godt utdanna og vellykka folka, også de hyklere, men det får bli en annen gang, uansett, har aldri møtt så fordomsfulle menn før, som på de slitne pubene rundt omkring i Oslo, så mye hat mot det som er nytt eller humanistisk eller kulturelt eller annerledes, og det skumle er at jeg ikke generaliserer, jeg bare konstaterer og rapporterer, jeg veit det her veldig godt, fordi jeg har hørt alle historiene, om og om igjen, de fleste er ganske like, alle gjentar seg selv, de likner til og med på hverandre, det er visst dette som er eldrebølgen, lurer på om dette går i arv, håper ikke det, for faren min er en av dem.

Var litt svimmel. Trengte en pause. Trakk frisk luft. Eller hvor frisk får den egentlig blitt, lufta, midt i et veikryss, så å si? Titta. Så ei jente jeg trodde jeg kjente. Vinka. Hun vinka ikke tilbake. Tok visst feil. Flau affære. Faen, hadde så lyst til å henge i fanget til ei jente, bare slappe av, bli tulla med og degga, dyrka som en gud eller noe, kanskje gå over streken. Om jeg angra på at det ikke blei noe med Nille? Nei, som sagt så ønska jeg ikke mer rabalder, bare velstand og sensualitet, gjerne litt lidenskap og ekstase, kombinert med en felles rus. Tenkte. Trykka nedover lista på mobilen. Merkelig nok, som en slags generert tilfeldighet, for at historien skulle bli mer interessant så fikk jeg faktisk en melding i det jeg skulle til å gi opp.

Den var fra Stella. Hu heter egentlig Stine Alexandra. Som du sikkert skjønner så forkorta vi det ned fordi navnet i seg selv er teit og fordi Stella høres mye-mye mer spennende og mystisk ut. Litt galaktisk kan en si. Hun lurte på om jeg var med på backgammon og latte. De var visst en gjeng. Men. Jeg var en katt, en territorial og svart og sky og raggete katt. Skreiv til henne at jeg forlangte henne hit, aleine, og at vi skulle drikke som fjollete fulle, selv om det bare var formiddag og hverdag. Det tok tre sekunder. Og svaret var som jeg ville. Og kun tre kvarter og hun stod utafor puben og vinka meg ut. Om vi kunne stikke til et triveligere sted med sofa og penere klientell? Klart det. Men jeg krysser faen ikke Pilestredet!

Vi endte opp på Sør. Hater egentlig det stedet. Typisk jentested. Lot det bare skje. For sofaene var dype og utringinga dypere. Var heldige, fikk plass. Alltid mye folk der. Mange studenter som har misforstått det. Inkludert Stella. Altså, hun var ei intelligent og lidenskaplig jente, men streba altfor sterkt. Derfor gadd jeg bare å henge med henne innimellom. Blei for mye prat om andre. Og det innså jeg også akkurat da, den ettermiddagen, etter tre nye pils, med henne i armkroken, begge uten sko og føttene oppi sofaen, snakkende om hva som helst, kanskje litt for mye om ting jeg gjespa av. Det var ikke dagen min på jentefronten. Fikk ikke noe til å svinge. Det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg skulle bli kvitt henne. Hun foreslo at vi skulle stikke hjem til henne, like borti gata, Grünerløkka, selvfølgelig, hun hadde akkurat blitt ferdig med et bilde og jeg ville bli den første som fikk se det, samt vurdere det hvis jeg begjærte. Noe jeg nekta på stedet. Altså vurderinga.

Jeg fikk en rødvin i hånda. Stella trippa overalt. Klarte ikke følge helt med, hun prata og prata og prata, ordna, henta ting, passa på at jeg hadde det fint, gjest og greier, ikke sant. Innerst i rommet med et stort hvitt laken over seg stod altså mesterverket. Av Stine Alexandra aka Stella. Som også var artistnavnet hennes. Fanfare. Det jeg la øya mine på akkurat da var uten tvil bra, akt, kollage, et sammensurium av forskjellige teknikker og materialer, med tekster, budskap. Street art. Ikke sant? Vi klappa i kor. Skåla.

Jeg forlot bygget litt seinere på kvelden. Vinka til Stella i vinduet. B’ynte å bli lei av rusen. Var mett. Trøtt. Ikke dårlig, bare litt vemodig. På en god måte. Resignert. Seirende. Om det blei noe på meg den kvelden, i en sliten Ikea-leilighet på Grünerløkka var ubetydelig. Nei forresten. Syntes synd på henne, og meg selv. Så jeg unna henne ikke det å bli brukt, det ville bare blitt meningsløst og sjelløst, som roboter, automatiske bevegelser uten noen mental hensikt. Vi bare prata. Det var godt. Hun lytta. Tror til og med hun grein litt et lite øyeblikk. Da jeg fortalte om en tanke jeg hadde bearbeida altfor lenge. Hun ga meg et kyss. Sa hun forstod. Og jeg trodde på henne. Ønska det i hvert fall.

Et dårlig menneske. Vanskapt. Motbydelig. En freak. Meg? Tanken. Jeg stirra tomt, trikken passerte ting jeg hadde sett mer enn nok, sovna. De fleste tar livet seriøst, andre bare leker med det. Skulle ønske jeg var en av delene, men er bare ufunksjonell. Alltid et skritt etter, eller i skyggene, redd for sola, stort sett uten grunn. Uforståelig. Påberoper meg ikke noen eksepsjonell lidelse i livet, gidder ikke, tror egentlig det bare handler om tankegang, eller måte. Alle har en nemesis i livet, noen er klar over det, noen ikke, min er lyst og begjær, for livet, for alt. Kanskje litt klisjé. Hvem veit? Eller kanskje det er meg selv, at det er min måte å tenke på, analyseringa, forkludringa og grublinga, svevende. Jeg forhøyer meg selv til uante høyder samtidig som jeg trekker meg ned i fornedrende skuffelser.

Da trikken stoppa var jeg ikke fullført på noen måter, bare utmatta, forvirra. Bestemte meg for å ta en mental pause. Det var ikke så verst likevel. Noen der ute tenkte på meg, brydde seg om meg, det visste jeg, kanskje til og med beundra meg. En ting var uansett dønn sikkert, og det var at jeg måtte bruke gaven, ikke bare for min egen skyld, men kanskje for andre, spre noe liksom, dele shit. Skrive. Skrive for faen.

søndag 5. august 2007

Sirens

Sirener. Alt er innenfor forstanden. Jeg klemmer så hardt jeg bare kan, men det hjelper faen meg ikke, lydene slipper gjennom. Det beste man kan gjøre i en sånn situasjon er å skru volumet opp på maks og kaste seg ut i malstrømmen.

Jeg plasker hjelpeløst omkring, som en eller annen idiot. Vandrer på måfå i sentrum. Dette er et sted uegna for de fleste, men alle skal på død og liv pakke seg inn der. Snuskete lommemenn, junkies, turister, kjernefamilier, snuten, emo’er, horer, idioter og meg. Jeg hører på musikk som leder meg til en annen state of mind. The Doors. Sirkuset rundt meg bare passerer. Jeg ler godt inni meg hver gang en av dustene gjør noe. Fy faen, virkeligheten er dønn skitten. Vemmelig. Fascinerende.

En tullete liten hund hopper lykkelig opp i fanget til eieren. Et fint bilde. Blir litt misunnelig. På bikkja. For et liv. Et hundeliv. Mitt. Slurper i meg colaen, bretter sammen avisa, myser mot bane nummer seks. Jeg er en slave, jeg er en spion. Klamrer meg til notatboka og pennen. Tenker på pupper.

Det er skummelt. Så mange triste mennesker. Overalt. Særlig på t-banen. De er ekstra synlige der liksom. Det er vel en klisjé. Men jeg legger godt merke til dem. Det er egentlig ganske få mennesker som faktisk ser lykkelige ut. Rart det der. Vi er en hel by med ulykkelige idioter som menger oss, velter oss i tragediene, elsker dritten vi ser. Alle hater alle. Et smil er en skatt, finner bare ikke kartet. Og alt jeg tenker på underveis er pupper, myk hud og pirrende lukter. Det er jo trossalt en måte å rømme på. Snusk mener jeg. Det er en metode jeg bruker for å komme meg gjennom uutholdelige minutter på banen eller trikken. Sex. Fantasier. Perverse ideer jeg skal prøve ut når jeg får sjansen. Folk rundt meg skulle bare visst. Men så er vel mange sikkert sånn, på alle mulige måter, er lykkelig over at jeg ikke kan lese tanker, fy faen. Sikkert mye sykt som beveger seg i hodene på folk når de står oppi trynet på hverandre mellom Jernbanetorget og Carl Berners plass.

Ordna meg en sånn bysykkel i dag. Slipper å kjøpe månedskort og treningskort. Ikke at jeg hadde giddet å gjøre det, bruke penger på det jeg sa, liker bare tanken. Turen nedover Trondheimsveien gikk fort. Turen oppover igjen var døden. Tråkka som en gal. Trodde jeg skulle dø på toppen. Er formen virkelig SÅ dårlig? Måtte flire. Sytti kroner er ikke verst. Jeg risikerer å få tilbake kondisen.

Fant gull i natt. En film på Google Video. Fra 1969. Dansk opptak. The Doors og Led Zeppelin. Genial. Rett og slett. Synd tilkoblinga er så ræva, men vi gidder ikke betale for nett. Tar hundre år. Var tålmodig. Lot filmen laste seg ned i sneglefart. Det var faen meg verdt det. Det beste disse sørgmodige øya har sett på mange måneder.

Shit. Glemte å kjøpe tannkrem. Livet er komplisert.

onsdag 1. august 2007

Majesty

Vi er de ærlige fjesene i mengden. Jeg lener hodet mitt bløtt på en pute av billig kjøpt rus og vanskelige tider, i det fjerne, bak meg, og foran.

Det er en krig. I øret mitt. Jeg kjemper så hardt jeg kan, hvordan skal det gå? Når alt jeg har er så vanskelig å bære. Det å være. I denne glemte generasjonen uten ære.
Alt vi tenker på er sex, rock, alkohol og berømmelse, ja vi danser. Langt ut i nattens dunkle mystikk, full av sprengte klisjeer og latente banaliteter. Jeg er bare en simpel budbringer, jeg simpelthen skriver det jeg ser. Skyt meg om du vil. Selv om det er kjent, aldri drep budet. Han kan ikke noe for det, han gjør det som er nødvendig, det han er født til.

Vel. Du veit det ikke er sant.
Vi dør sakte.
I den uendelige horisonten dekorert med blodige gitarer og triste halvsannheter.

Kjære. Baby. Du i dine fancy kostymer. Ja. Du. Jeg veit du veit at jeg ser deg. Skyggen din. Bevegelsene. Hoftene. Brystene. De velkjente og forlokkende formene jeg alltid dør for. Hver jævla dag. Hver jævla natt.
Du er naken i mitt sinn. Jeg er gal. Jeg er gal. Og du er fin. Så faens fin. Jeg er så myk. Klarer ikke stoppe. Baby. Faen. Skjønner ikke hvordan du klarer å la være. Nei. Det er et mysterium for meg.
Rist. Rist. Rist de fine tinga du er medfødt.
Ah.

Men så tok natta en brå vending likevel. Jeg gråter i en arm jeg ikke helt veit hvem er. Smerten er jævlig. Jeg fryser. Tenker bare på rus. Tenker bare på neste store slager. Neste Jesus.
Så er jeg dum? Hvem veit? Jeg er i hvert fall ikke ond. Bare naturlig.
Hvem kan ikke være det i ditt nærvær? Majestet. Dronning. Baby. Du smaker blod i øynene mine. Merkelig. Men det er sånn det er.
Sangen er uendelig. Den er for oss to. Vi to i vår geniale rus. Den forunderlige veien mot undergang og fornøyelse.
2007. Året da litteraturen og den materialistiske uskylden døde.

Stopp. Gå inn. Døra er ikke låst. Den er alltid åpen. De serverer alle. Uansett. Når som helst. Men. Det er best å rømme nå som du ennå er rein. Egentlig.

Jeg strekker håret ditt ut. Trekker deg ned. Til mitt nivå. Begraver leppene mine i dine. Smaker deg. Spiser deg. Rødt. Varmt. Hendene mine er febrilske. Løper løpsk. Leker seg rundt ryggen din. Du smiler. Kjenner det.

Jeg tar tak i håndleddene dine. Later som jeg kutter dem opp på langs. I tankene. Veit du tenker det samme. Vi lar stillheten lede oss til sekvensen der du lar kjolen falle og jeg blir blind.

Kroppen din er kald og tynn. Utmagra. Altfor mange år med frustrasjon og selvbeherskelse. Vold er faget ditt. Og du er omhyggelig. Jeg hviler hendene på hoftene dine. Kjenner et kaldt glass med vin grøsse på ryggen. Vi beveger oss. Musikken er vår sjaman. Rusen vår mantra. Vi er høye. Vi er unge.

Bang! Brå vending. Vokalisten skriker. Du fiker til meg, biter. B’yner å le når jeg lager en lyd, den som kommer når du blir overrumpla, den du ikke vil at noen skal høre, den sårbare. Selv om du er naken er jeg den svake. Den onde.

Vi knuller. På gulvet. Og musikken er melankolsk.

Den er rå.

Jeg er så jævlig høy akkurat nå. Puster. Beveger meg med deg. Så aleine så aleine.

Puppene dine er varme. Myke. Jeg er utvilsomt i godt selskap. Du drar en stripe over brystvorta med en dråpeteller. Jeg sleiker. Lukker øya. Faller innover i meg selv. Til jeg er i ett med deg. Du er så jævlig frekk og brutal. Du pisser på alt og alle. Jeg beundrer deg. Bare skinn og bein.

Glam. De ekte bohemene lever brutalt og dør alltid unge. Du hvisker de orda i øret mitt. Skraper meg opp på ryggen med de røde neglene. I det fjerne er jeg i en farkost. En bil. Kabriolet. Med en eim av støv i kjølvannet. Snuser inn tinga du sier. Lar de male egoet mitt til uante dimensjoner. Du fortsetter. Jeg er den største siden hvem som helst. Jeg er et geni. En uoppdaga kuriositet best kjent etter min for tidlige død. Det skal du sørge for. Det lover du. Jeg puster ut psychedelia. Drar det feite heftige håret bakover. Løfter deg opp og entrer deg. Til du skriker.

Jeg kjenner deg. Du kom fra et lite sted der alle kjente alle og alle var som alle. Til du blei født. Allerede som barn var du annerledes, utstøtt, ikke helt en av gjengen. Alt du lengta etter var den fraværende faren du skulle ønske var som på tv. Skolen var en hvilestund der du skreiv små dikt prega av melankoli og savn, du pulte rundt, men fant aldri mannen. Som en gammel vane ved, du traff alltid de feil gutta, de som dro deg lenger ned, med rus og dårlig selvtillit. Helt til du blei gammel nok og ga fingeren til alt og alle. Flytta til byen og slo ut håret blant likesinna. Fortsatte drikkinga og knullinga. Blei bare mer ulykkelig og ever more ensom.

Til jeg tilfeldigvis ramla borti din side av bardisken. Passe drita og akkurat passe sexy. Svartkledd og full av burleske utsagn. Dansen min var annerledes enn de andres, min var sensuell, og neddopa i min egen lille fraværende verden. Som en dårlig spøk, eller en film du så forrige helg. Banal som faen. Men dødelig ærlig. En mystisk karakter i en evigvarende scene. Den beste sexpartneren noensinne. Et spøkelse personifisert.

Vi er jævlig happy. Sola er på vei. Vi er fortsatt våkne. Fortsatt nakne. Fortsatt sammenkrølla. Vårt mentale selvmord er evigvarende. Det drypper fra et sted vi ikke gidder å bry oss om, alt er rødt, tilsmussa, dødelig. Verden spinner uansett, vi stirrer. På hverandre. På hverandres kropper. Ler når vi tenker på alt som skjedde natta før, blir litt kåte igjen og bestemmer oss for en reprise.

Om og om igjen. Du surrer i hodet mitt. Du er min legitime bortgang. Sammen kan vi gråte hele natta uten at noen sier et ord. Vi blir alltid like høye. Mentalt forvrengte. Utfeida. Og når jeg hører etter hvilken sang du valgte så blir jeg litt overraska, men ikke skuffa. Majesty. Madrugada er like greit som noe annet. Det kommer an på hva som passer til hva. Og denne sangen passer oss jævlig fint. Vi danser fortsatt i vinduet en sein natt, som tatoverte omriss, evige.

mandag 30. juli 2007

I Oslo spiser'em kebab med sperma i sausen

Drittlei. Fy faen, nå orker jeg snart ikke mer av den ustoppelige middelklassesutringa til den hyklerske jeg vil ha i pose og sekk-befolkninga her i Oslo. Av praktiske årsaker er det ikke tv på rommet mitt og av prinsipp gidder jeg ikke å råtne i sofaen på tv-rommet, altså dagligstua, derfor hører jeg på NRK alltid nyheter halve dagen og leser avisene. Ikke at det er så himla mye smartere enn å være tv-slave, men det hjelper nok. Uansett. Det som i disse agurktider har vært the big deal her i Oslo denne sommeren er; tiggere på gata, dop-handel, horing i kvadraturen og turisme, turisme og atter turisme.

Non stopp. Hver jævla dag er det et innlegg eller en artikkel om hvor jævlig gata i Oslo er. Middelaldrende kontorrotter skviser ut replikker, skravlekjerringer ja du gjetta det, skravler i form av bedrevitende bla-bla, politikere anklager og lover i hytt og ingensteds, politiet trekker på skuldra, turistnæringa griner. Det er visst ikke måte på hvor fandenivoldsk hele den junkiegjengen er; en skam for Oslo, en pest og plage, søppel, undermennesker, tiggerpakk, stinkende dritt under skoa, en nål i øyet.

Turistfaenskapet. Selvfølgelig er Oslo attraktivt for busslass etter busslass med feitinger som gjerne kaster bort penger på det vakre vi har å tilby. Noe skal Norge leve av når alt er out-sourcet, olja til slutt er vrengt for siste dyrebare dråpe og all gassen er forbrent svevende oppi atmosfæren et sted. Vi har fjordene og vi har heroinhovedstaden. Spennende. Nå veit jeg endelig åssen det var for de glisende spanjolene jeg alltid følte meg som kongen over fordi jeg hadde så jævlig mye bedre råd enn dem, conquistadoren med palmedrink og Den jævla naboen t-skjorte. Hat. Fordi man ikke kan rikke seg en millimeter uten å støte på de tomme og måpende trynene, overalt, med tåpelige små kart og enda tåpeligere turistuniformer.

Tiggere og uteliggere. Tilbake til stridskjernen. Hadde det vært opp til de fleste sinte Osloborgerne så ville alle undermennesker blitt internert i en egen bydel. Dette er ikke kødd. De fleste som mener noe, mener at dette er det riktige å gjøre, uten helt å forstå hvilken retorikk de faktisk klynger seg til. Den åpne, klasseløse og nyanserte hovedstaden alle var så stolte av er visst ikke det likevel. Vi vil helst slippe å se disse fortapte skjebnene på gata. Folk ønsker faktisk å leve i et jævla drømmeland. Norge, det rikeste landet i verden, velferdsstaten, det perfekte samfunn, sosialdemokratiet, stedet der den lille mann er noe. MEN. Uten den ærlige hverdagen til tusener av utskudd. For vi liker ikke å se det. Det er plagsomt. Stygt. Uverdig. SÅ. Det er bedre Å IKKE SE DET. Noen som lukter hykleriet?

Knulling bak treet. Selvfølgelig syns jeg det er tragisk at horene tilbyr sine infiserte underliv på gata, og at kundene puler dem på stedet. At det har gått så langt er skremmende. Men hvem har skylden? Horene? Er disse kvinnene demoner som huker tak i deg på gata og nærmest overfaller deg hvis du ikke vil bli med? Ja, klart det, de skyr jo ikke noe for å skaffe seg kunder, samme hva. Og på en ufyselig måte, det har jeg blitt utsatt for selv. Likevel klarer jeg ikke å stille meg bak en totalitær parole, for jeg veit hvorfor det er sånn. Det er ikke disse kvinnene som utsetter oss for sin ondskap. De er bare et produkt av det åpne samfunnet vi lever i, der alt skal være synlig, og da får vi faktisk se at samfunnet vårt faktisk ikke er så reint og bra likevel. Det er prostitusjon og menneskehandel i Oslo, tragedier som utspiller seg i real time ute på gata. I god reality-ånd. Så. Hva skal vi gjøre? Stappe horene i en egen bydel og la dem råtne bort i sin egen dritt, Oslos egen Red Light District, få kontroll, eller gjøre noe med problemet, redde disse folka, la politikerne utøve de lønna oppgavene sine?

Junkies og dop-handel. Samme her som med horene. Det skjer på gata. Overraskende nok. På gata. Hvor ellers. Jeg beveger meg mye nedi sentrum, for det er der alt skjer. Som skribent kan jeg ikke tenke meg å være noe annet sted. I hvert fall ikke på Majorstua. Der er alle altfor pene. Kun avbrutt av den bedre standen alkoholikere som stuer seg inn på Valka. Men de er rett og slett ikke spennende. De er en illusjon av hvordan alkiser romantisk nok burde se ut. Virkeligheten er de skitne jævlene som henger i sin heroinrus ved skiltene langs Karl Johan med pappkrus og tusen bæreposer fulle av gud veit hva. Noen selger =Oslo, ære være dem, men flesteparten driver med noe som er mer eller mindre snuskete og kriminelt. Jeg har vanka mye i området omkring Skippergata denne sommeren, av mange grunner, ansiktene er så jævlig mye mer ærlige der. Dritten er faktisk dritt. Forfattermat. Og jeg har sett blikkene de får av de ”normale” som skynder seg forbi ansamlingene. Den følelsen må nok være forjævlig. Men så er alt sånt forbi for dem. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å mene at denne siden av byen bør være stua bort langt fra øynene til den gemene Osloborger, eller turist for den saks skyld.

Mongofaenskap. Selvfølgelig er det masse hull i en sånn tekst som det her. Noe annet ville vært tullete. Vi lever i en tilstand der hykleriet er på fittehåret. Jeg gjentar meg selv, internering. Få dem vekk fra gata. For turismens skyld. For borgernes skyld. Pisspreik. Skal man selge det virkelige Oslo bør alt være med. Ikke en pyntet uærlighet. Det er bra at de kjedelige middelklassesmålige åtte til fire menneskene ser dritten, gjerne hver dag. Det påminner dem om hvor heldige de er, privilegerte, selvsentrerte. Den virkelige gata i Oslo er ikke bare fancy kafeer, urbane hipstere, barnevognsmafia eller turister, nei, gata er også taperne, junkiene, pusherne, horene. At mennesker er blitt så kyniske og hyklerske at de ikke innser at denne virkeligheten faktisk er et resultat av samfunnet vi lever i, er bare trist.

Reiselivsnæring eller ei. Turistfaenskapet, som i seg selv er et eget tema som jeg ikke gidder å gå lenger inn på nå, digger faktisk slummen, believe it. Det er ekte å vise disse kvapsete idiotene det beste og det dårligste Oslo har å tilby, uten nåde. Og de tullingene som er ivrige etter å brette ut den vakre byen for verden, de såkalte Oslopatriotene, veit hvor de kan stappe den falske stoltheten sin. Idioter. Det er mye snusk nedi sentrum. Ikke sant? Sånn er det bare. Vi lever tross alt i et løpebåndssamfunn. Dette er bare bunnslammet. Bedre enn på tv.

Glam

Jeg hadde en drøm i natt. Den var fantastisk. Fin. Handla om et liv med spennende farger og rare lukter, det var som om, som om det livet også var en drøm. Våkna i ørska. Skjønte ikke helt hvor jeg var, eller hvem jeg var. Da jeg kom til meg selv var skuffelsen vanskelig å skjule. Den samme bleike tynne kroppen, det samme grå ansiktet, den samme skranglete skikkelsen rent mentalt.

Jeg lå lenge, hørte på radioen, stemmene gurgla noe, fikk ikke med meg et kvekk. Tusla ned trappa for å finne avisa, men den var borte, som de siste dagene. Klart, den er jo egentlig ikke min, mulig de som bodde under oss abonnerte, de som nylig flytta. Blei bare fortsatt levert, til de fikk oppdatert systemet, sikkert. Ergerlig. Tørsten etter siste nytt fikk meg til å skru opp volumet, stemmene. Lå litt til. Søndag og jeg slapp å gjøre en dritt. Rulla over til venstre, fanga boka, And the Ass saw the Angel.

Kaffe er beskt, og sånn skal det være. Jeg liker de litt dyrere merkene, godt brent og forseggjort. Det er vel en smule forfengelig kanskje, men kaffe er ikke bare kaffe, som en bred masse tror. Det er forskjell på smakene, og kvaliteten. Den jeg har nå er fra Pascal. Tre toppa skjeer og en halv liter iskaldt vann. Trakteren er middelmådig og ikke min. Nei, den blei bidratt med av en av de andre beboerne her i kollektivet, også hun middelmådig, for å si det på den heller vennlige måten. Mocca Master er tingen. Disse idiotene lar altså Ali kaffe stå i åpen pose i et slitent skap stappa med te og hauger andre sorter kaffe, uten å ta til seg at aromaen og smaken forsvinner. Kaffe skal oppbevares tett og fint, gjerne i den originale posen. Ellers kan man like greit slurpe i seg brunt vann med koffein.

Jeg leser to bøker samtidig. Uro og den tidligere nevnte greia av Nick Cave. Den fyren har greid å gå fra å være en favorittmusiker til å også bli en favorittskribent. Det er noe med språket. Munnbruken. Det svinaktige. I bakgrunnen surra The Queen med Helen Mirren. Faen, hun er også en dyktig artist. Gjenskapte det stygge trynet til den engelske dronninga, jævlig irriterende, men fascinerende. Engelskmenn er i det hele temmelig uheldige med utseendet, dette veit vi alle, så det er egentlig unødvendig å i det hele tatt nevne det, men så gjør jeg det likevel, det er min tekst. Sårry til dere som kanskje har engelsk blod, men sånn er det bare. Tough luck.

Ja, riktig, jeg er en ubehøvla og arrogant drittsekk. Jeg hater det uoriginale og lastfrie. Som de jeg bor sammen med nå. En gjeng dønn kjedelige wanna-be-japper som ikke helt får det til. Greit at vi bor på Majorstua. Bak slottet for å være presis. Men det er ikke en forutsetning. Særlig hvis man i utgangspunktet er stygg og karakterløs. High Class handler ikke bare om fancy klær og påtatt retorikk. Nei, det handler om å kjenne kodeksene, hvordan den klassiske Viktorianske dekadens fungerer, stilen som bæres medfødt og innlevd, ikke den billige tv3-versjonen prega av Majorstua-homser og norske lekekjendiser. Pupper, klær, sminke, reiser. Disse folka har lånt over evne for å kjenne smaken, den de om ikke så altfor lenge kommer til å kjenne så altfor godt når renta hopper i taket ved neste krakk. Men faen, hvem bryr seg om sånt når man kan skåle i billig champagne?
Det er et trist syn.
En gjeng kvapsete sykepleiere med en-shoppaholikers-et-eller-annet i bokhylla, og personligheter lik null. De er så ufattelig lite tiltrekkende at jeg heller ville dratt åtte meter piggtråd gjennom endetarmen enn å pirke pikken borti noen av dem.

Sola går så jævlig fort ned. Sommeren nærmer seg slutten allerede. Vi våga oss ut på byen i natt. Det funka fint. Vi var anonyme, så lenge vi makta. Møtte noen venner på Amplifier. Hvorfor akkurat det stedet er uvisst. Mest sannsynlig på mangel av noe bedre. Der er like greit som noe annet. Sakte død er sakte død. Å møte venner man ikke har sett på lenge er like ødelagt som den jævla Scarlett Johansson og overhypen rundt henne. Oppskrytt. Visste du at mora produserte de fem første filmene hennes? Der har du begava for alle penga dine. Den så kalte rockeklubben er en pølsefest uten like. Dog hyggelig. Å se folk mener jeg. Hyggelig. Greit. Sitte på gulvet. Avantgarde. Osv.

Veien hjem gikk fort. Som faen. Jeg var kvalm. Vi planla egentlig en rute, men gikk strake veien hjem. Knulla i noen timer, til naboene nesten ringte politiet for å melde inn en voldtekt eller noe verre. Hver natt er så å si som en ny, for første gang. Det er en fantastisk del av hverdagen, som ellers er så jævlig bedagelig og rett fram. Hadde det ikke vært for den lille avkoblingen, fra ettermiddagen til morgenkvisten, ville alt styrtet sammen til avgrunnen. Rusen er en last. Den tynger et besudla sinn. Renhet er en luksus forbehold den mindre begava delen av befolkninga, som også, for den saks skyld, avstår fra den undermenneskelige perversiteten i masochistisk sex og rollespill uten like. Far/datter. Bror/søster. Onkel/niese. Du skjønner hvor jeg sikter hen. For å holde forfatteren inspirert må man ty til ekstremene. Og kjærlighet.
Veldreide rødhåra E smiler til meg i drømmene og våkentilstanden. Når jeg tenker etter så er ikke alt så vært likevel. Jeg dokumenterer vår virkelighet.

Den grønne lille boka holder fortsatt. Jeg skriver med en rød penn. Bokstavene er mitt blod. Orda min skjebne. Konteksten min død.

Easy Ride

Easy Ride. Er når man bare tenker på puppa, fitta og rumpa. Og slipper unna med det.

Idioti. Hykleriet. Alle menneskene der ute. En opplevelse fra hverdagen. En helt vanlig scene ute på gata. Jeg tok del i det. Dere trenger ikke å vite hvorfor. Men jeg likte ikke det jeg så. Det var jævlig trist. Tragisk. Håpløst. Området jeg hang i var folksomt; turister, emokids, innvandrere, pushere, junkies, vektere. Selve hjertet i Oslo. Hovednerven. Den mest ærlige virkeligheten. Stedet der skjebner blir forsegla. Kloakken.

Når du sitter på en benk et sted og kjenner den sure eimen av ulykkelighet og lidelse streife deg kan du ta deg faen på at den kommer fra dette stedet.

Jeg satt på kanten. Av et vindu, utafor Indiska, slappa av i skyggen, titta på massene i bevegelsene, menneskene, handelen. En ung fyr, sikkert ikke mer enn noen og tjue, snakka seg gebrokkent rundt fra gruppe til gruppe, tok imot penger, skaffa kunder til selgere, spilte triks for galleriet, osa desperasjon. Et typisk uønska barn. I en amerikansk film ville han uten tvil hatt rollen som crack-vraket som tilbyr alle en blow-job for småpenger. Fælt sagt, veit, men da han kom bort til meg måtte jeg snu meg, så diskret som mulig. Skitne klær, gule tenner, en stank.

På avstand hadde jeg sympati for dette stakkars vesle vesenet, men da han kom nærmere og åpna munnen vekka han bare avsky, måten han oppførte seg på var forkastelig, sleip, frekk, han sa ting som var helt på viddene. Det er sånn denne gettoen er, skaper monstre, gjør ellers så uskyldige mennesker om til kyniske roboter. Vrak. Jeg vifta han bort.

En vekter kom bort til oss. Sa at vi ikke hadde lov til å sitte der. Som om vi var simple skapninger uten rett til å være der. Jeg blei litt overraska. Men så tok jeg meg selv i det, for hvorfor skulle jeg behandles annerledes enn de folka fem skritt unna meg, de skitne junkiene? Jeg reiste meg opp, men blei værende. Fikk ikke nok av bildene. Alt interesserte meg, samtidig som frykt og avsky avløste hverandre med jevne mellomrom. Passa vel for godt inn. Var ikke noe bedre. I bunn og grunn.

Jeg fant min scene den ettermiddagen, i solvarmen, tett opptil det som skjedde i den kriminelle undergrunnen som var temmelig åpenlys for alle å se, hvis de ønska. Jeg begynte så smått å forstå hva de følte disse tragiske menneskene alle prøvde å unngå. Jeg stod nå i en av gruppene, ingen spurte meg hvem jeg var, ingen ensa meg, jeg bare var der, en del av spillet. Folk så på oss med avsky. Noen ga meg blikk; stakkars han der, så ung og pen, hva gjør han der? Vekterne skula stygt.

Politiet kom forbi. De mønstra alle. Stoppa. Kom ut. Gikk fra gruppe til gruppe og ganske enkelt spredde frykt. Jeg kjente noe inni meg, selv om jeg ikke hadde noe å frykte. Det er en greie gettofolk kjenner når politiet er i nærheten. På grunn av politiets måte å te seg på, en gjeng med kødder. Folk snakka seg i mellom. Helt feil prioritering av penger, ressurser og tid. De riktige gangsterne står ikke på hjørnet med en pappkopp i hånda, nei, de kjører rundt i feite biler, eier gatekjøkken og shit. De er også farlige, med våpen og ”connections”. Snuten er feige, de tar den lille mannen på gata, for han er harmløs og nedkjørt.

Den tryggere byen som de så fint kaller det har sin pris. Men det driter middelklasseborgerne i. Så lenge de har den falske illusjonen om at det er ufarlig å reke gatelangs. De farligste menneskene, voldtektsmennene, de voldelige, de blir ikke tatt, for de veit åssen systemet funker. Så, når snuten bruker fire betjenter på å harselere med én junkie, blir mest sannsynelig ei jente voldtatt et annet sted, eller noen banka opp på det groveste. Samme det, for gata er så mye tryggere nå.

Politibilene kjører rundt i parkene og gir inntrykk av en totalitær stat. Sykler rundt i trange tights og er tøffe som faen. Det er mange der ute som er redde for snuten. Jeg er en av dem. Selv om jeg ikke har gjort noe kriminelt. Men sjansen for at de stopper meg og krever id-kort er større nå. Ikke at det er så himla skummelt når man er uskyldig, men det er pinlig når de utpeker deg som annerledes, fordi klærne er slitte, håret rotete og ansiktet bleikt. Folk stirrer. Tenker. Han er sikkert en kriminell. Han har sikkert gjort noe galt. Han er sikkert en taper. Han har sikkert rusa seg...

Hvem er de som utøver blind vold i helgene, utafor nattklubben, i drosjekøen? Jo, kremen av norsk ungdom. Halvlangt hår bak øra, steinvaska olabukser, banansko i skinnende lær, dressjakker og rosa t-skjorter.

Det høres kanskje litt barnslig ut. Det triste er at min måte å stereotype på er dønn sann. Og riktig. Vi lever i en banal by. Oslo er klisjé. På alle tenkelige måter. Og nå er jeg tilbake i gata, den ettermiddagen jeg snakka om tidligere, den opplevelsen jeg hadde nedi sentrum. Som sagt blei jeg en del av kulturen. Bestemte meg for å gå litt rundt i området, kanskje ta en pils på Destiny. Faen for et navn på en sjappe. I det området. Ironien er passene. Skjebne. Pilsen er billig og klientellet ikke helt halvgærent. Liker meg der.

Nå må du ikke misforstå meg, jeg dyrker ikke den halvkriminelle og snuskete siden av Oslotilværelsen, nei, avskyr den til tider, det er bare det at jeg føler meg hjemme der, karakterene er mer interessante, skjebnene tydeligere, tristheten og apatien i øynene til individene som streifer målløst rundt, hele settinga er forfattermat, dessuten kan jeg ikke fordra Grünerløkka-eliten og den finkulturelle hyklerstanden på Spasibar, Mono og alle de andre institusjonene rundt omkring, de er falske, de representerer ikke ekte kunst, de bare snakker store og fine ord. Den hierarkiske dritten kan de pent ta med seg et visst sted.

Uansett. På veien til puben, i Skippergata, gikk jeg forbi en gjeng pushere og junkies, jeg måtte gå rundt dem, blei pressa inntil av en eller annen grunn, vi stod vel litt i veien en kort stund. I det øyeblikket kom en mann mot oss og flippa helt; Dere kan da ikke sperre veien med dritten deres, kom dere unna! Tonen i stemmen hans ga et tydelig innblikk i hva han syntes om denne underklassen boms og fiks. Hovmod. Fyren var pent kledd; et bra liv, penger, suksess. Han hadde lov til å se ned på oss. Vi hadde ikke rett til å bli spurt pent om vi kunne lage rom for han til å passere i, neida, høflighet er forbeholdt den øvre delen av befolkningen.

Jeg blei forbanna. Gikk videre. Drakk meg full. Skreiv tre nye sider i boka mi. Kjente på det. Denne livsstilen. Blei litt nedtrykt en stund, for når det kommer til stykket så er alle er like, til og med de laveste skapningene i skyggedelen av Oslo. Hyklerske. Hierarkiske. Kanskje ikke like påtatte som på den riktige siden av byen, men dog. Mennesker er bare menneskelige. Jeg overhørte såpass med samtaler den kvelden at jeg mista følelsen av å høre hjemme her også. Det er en forbannelse.



Pen, penere, penest.
Svakhetene mine er intellektuelle, dødssyndene, forfengeligheten, utskeielsene, fordommene. Livsnyter. Et hakk mer innsiktsfull og intelligent enn gjennomsnittet i flertall. Det er patetisk. Samtidig nødvendig. Jeg skaper best når jeg er i en indre strid med meg selv, en kreativ kamp på liv og død, gladiator, duellist, kamikazepilot.

En poet i sannhet. Hans majestet av verdens største rike, en skinnende gullkalv midt i en sirkel av nakne nymfer bleike i huden dansende med flagrende rødt hår. Bryster. Stramme rumper. Glattbarberte kjønn. I siste akt når syndefloden kommer, midt i en dekadent romersk orgie, blodig, skjødesløs, brutal.

Jeg lever dagene med smaken av safter rundt leppene, saftene av ungpikekjønn. Gal. Ute av forstand. Bortenfor alt som har noe med virkeligheten å gjøre. Over alt og alle, en gud ingen kan røre eller nærme seg. Overmenneskelig. Genial. Jeg, din våteste drøm. Jeg, ditt sterkeste hat. Jeg, det tragikomiske.



Dager.
Jeg har tre favorittfilmer. The Doors. Garden State. Super Size Me. Akkurat nå. I denne perioden. Ganske enkelt fordi det er de eneste filmene jeg kan se. Har ikke nett, får ikke lasta ned noe. Har heller ikke tv. Bare radio. Derfor, når jeg ikke gidder høre mer på NRK alltid nyheter og trenger noe visuelt, ser de filmene.

Pluss noen til. Bob Marley, Rebel Music. A Love Song for Bobby Long. Die Hard, With a Vengance. The Secret. Pirates of the Caribbean, At the Worlds End. The Queen. Walk the Line. Og fire episoder med Family Guy. Jævlig morsomme også, bare så det er sagt.

Disse filmene går igjen og igjen. Det grenser kanskje mot galskap. Men faen, det påvirker meg på uante måter. De oppfyller alt. Jeg liker det. Gruer meg faktisk litt til å ha tv og DVD-spiller igjen. Forelska meg litt i den fine gamle radioen.

Jeg er heller ikke gørr lei filmene. Utrolig nok. Dessuten leser jeg mye, for å kompensere, særlig gratismagasiner og aviser jeg rapper tidlig på mårran, de som ligger i store hauger på hjørnet. Ingen merker det, veit at det alltid er noen til overs, svinn kalles det.



Gravøl.
Liker Madrugada. Innimellom. De sløveste låtene, med slide og sørgelige toner, røykemusikken. Skriver bra når de er soundtrack. Samtidig med rusen selvfølgelig. Ser man bort i fra han u-smoothe vokalisten så er ikke greia deres halvgæren.

Blei trist da jeg hørte at gitaristen døde her om dagen, faktisk. Har ikke noe forhold til bandet, sørger ikke, som mange der ute sikkert gjør. Blei bare overraska. Spiller favorittsangene som en slags siste respekt, regner med at musikken blir uutholdelig etter Roberts bortgang. Drikker noen øl. Skål. Farvel.



Isolasjon.
Dette blir en jævlig lang post. Sånn er det når jeg ikke har nett. En slags sommerpost. Agurk. Mye info på en gang. Skriver om alt som slår meg. Samme hva. Om det blir sporadisk og slitsom å lese driter jeg i, det er sånn jeg er. Tror leserne mine også er på den måten. Forvirra, bedagelige, uopplagte.

Det er sommer og sol, varmt, folksomt, herlig. Jeg er fortsatt like vinterbleik som alltid, kanskje hvitere til og med, ikke umulig. Liker ikke alle menneskene. Fortsatt. Som sist vi møttes. Skyggene er pent nok for meg.



Heroine.
Kjære dagbok, jeg spydde til det kom brunt i natt...

Det var det eneste jeg skreiv. Hadde ikke mer å si.
Foran meg, på bordet, lå en ny notatbok.

Problemet mitt er at jeg aldri klarer å fullføre én journal. Under bordet ligger notatbøkene strødd, med ufullstendige setninger og feilbøyde verb. Det er som en sykdom; jeg må ha! Bare må ha! Andre samler på DVD’er, frimerker eller annet unyttig ræl, jeg samler på dagbøker i alle fasonger, helst innbundet i svart. Med strikk rundt, og tråd inni for å finne fram til siste påskrevne side.

En gang i tiden var jeg trofast. Moleskine. Fra perm til perm. Men det var den gangen. Nå vandrer jeg utro fra merke til merke. Aldri fornøyd. Jeg søker perfeksjon. Arkene må være riktige, vekta, mykheten, gulninga, størrelsen; innerlomma eller feltveska. Sånt tar tid. Jeg bruker mange timer, tråler forhandlere, vurderer, smaker, grubler.

Det er noe magisk i det å la pennen vandre over helt reine ark i en jomfru av en bok.
Det handler om den mentale årstiden.



I Love you long, and I love you well.
En vanlig sommeruke for meg handler ikke om grilling og soling i parkene, posering og leking på strendene, hodeløs shopping eller dønn kjedelig festing med de samme gamle uforanderlige folka.

Mandag. Ikke blå, men rød. Vi drikker rødvinsrester fra helgen, spiser billige jordbær, leker rundt i stua, for kollektivet er tomt, alle er bortreist, vi er frie, endelig. Du sprader i retro-bikini og høye svarte støvletter i blankt lær med snøring.

Ikke mange kan gjøre seg til som deg, de færreste har kroppen, men du kan, for formene dine er enestående, helt utrolige. Du erter meg, vel vitende om effekten. Natta kommer tidlig for vi skal begge opp tidlig i morgen. Det blei visst lite søvn likevel...

Tirsdag. Det brenner. Himmelen er lilla. Jeg er høy. Snøvler meg frem til nærmeste vannhull. Tørster. Får det jeg trenger, og det fort. Alt blir så mye bedre plutselig. Minner fra natta før hjemsøker meg. Alt jeg kan, er å vente, på deg, til du er ferdig på jobb, sånn at jeg kan følge etter deg, hele veien, til du skal låse deg inn, for så å overraske deg plutselig og voldelig.

Du liker det. Altfor godt. Glass blir knust og bilder revet ned av veggene. En jævlig dyr affære det her, men det driter vi i. Opplevelser som disse kan ikke kjøpes, vel kanskje på St. Pauli, men det blir ikke helt det samme, du veit hva jeg snakker om, min dronning, min tøs, min uforskammede hore. Majestet.

Onsdag. Jeg er sliten. Det tærer på. Å skrive, å leve, å være. Hjertesmerte er alt jeg veit, så melankolsk og typisk, klisjéaktige meg. Det regner ute. En tilværelse jeg omfavner med stor glede. Nedbøren er hard og tung, det smeller i hustakene og i bakken. Jeg løper alt jeg makter gjennom gatene, tramper i vanndammene, rister håret så vannet spruter, strekker armene ut og fanger dråpene med munnen. Et syn.

Og du står under et tre, med paraply og kamera, følger med. Smiler til meg og vinker. Jeg fanger deg, du ler og klager fordi du blir våt, men vi veit begge at du ikke bryr deg om sånt, det er bare en del av spillet.

Hånd i hånd. Vi går så sakte som mulig hjemover, en test for å pine, hvor lenge klarer vi å holde oss uten å klå, hvem taper og må strippe for den andre som straff? Du taper.

Torsdag. Vi begge har fri. Så vi velger å bli i senga hele dagen. Hele kvelden. Hele natta. Mater hverandre med nudler og knekkebrød. Fyller rødvin i romslige glass. Søler på de hvite lakenene. Ruller rundt, slåss, forsvinner i haugen av puter, dukker opp igjen med en pisk mellom tenna, snerrer lekent.

Jeg denger løs. Lukker øya. Du stønner høyt, jamrer, skjelver i stemmen. Naboene må b’yne å lure. Eller ringe politiet. Skrikene. Hvordan skal jeg best mulig beskrive noe som er så jævlig bra at jeg mister pusten bare ved å tenke litt på det?

Helgen. Går i ett. Lovesong. The Cure. Soundtrack’et vårt. Vi er romantiske. Vandrer lydløst gjennom gravlunden ved Bislet, kliner bak et tre, gjemmer oss for de imaginære forfølgerne, bak bautaer.

Jeg fingrer deg under den tynne sommerkjolen, du er passende nok truseløs, alltid praktisk, min gudinne. Det er få omgivelser jeg ikke har fingra deg i. Trikken er den siste jeg husker.

Fredag, lørdag, søndag, samme dag, bare oss to, trenger ingen andre, de er bare i veien, plager oss, alt vi tenker på er hverandre og puling, primitivt, egosentrisk, vi veit det så godt, men driter i hva alle sier.

Du elsker å være Lolita, med fletter og barnslige kjoler, smiler sjenert og naivt, kniser når jeg stryker deg over brystene og lokker med drops. Jeg er en gammel gris, gjerne onkelen din. Når vi er kåtest er jeg storebror eller far. Vi lever oss inn i rollene. Morer oss. Spillet starter på fredag morgen og varer til søndag natt. Perversiteten er vår ferie. La oss jage dragene. Til vi ikke gidder mer.



People Are Strange. Den har passert midnatt. Jeg hører på The Doors. Som vanlig. Tar det rolig. Nyter den varme lufta. Nypult. Hans majestet. Katzenkoenig.



Prøver.
Jeg må finne meg en jobb snart, så for som mulig. Trodde det skulle være lettere, gå fortere. Men det tar tid. Hva faen kan man gjøre?

onsdag 20. juni 2007

So

Nå som alle spenna er brukt opp, og skittentøyet i ryggsekken er alt, føler jeg meg friere enn noensinne. Lufta er varm og akkurat passe ålreit. Sitter på en grønn benk. Omgitt av duer og trær. Turister. Urbane hipstere. Folk. Titter ned på de billige skoa. Røde. Slitte. Jeg hadde alt; penger, konturer av en utdannelse, venner i fleng, en fremtid, men gadd rett og slett ikke, gambla på de feil korta med vilje og endte opp bak startstreken igjen, på scratch.

En hverdag kan være så ufattelig kjedelig som bare det. Spesielt en som er dønn normal. Men. Jeg liker å høre om livene til folk. Så lenge de ikke blir altfor sentimentale. Gjesper av sånt. Enkelte har en syk trang til å måtte fortelle om hvor mye livserfaring de har, eller hvor mye dritt de har opplevd i det stakkarslige triste lille livet sitt. Som om det gir mer cred. Vi har alle våre mørke kapitler, tro meg, men det er kanskje større respekt i det å takle en fin opplevelse i livet, uten å ødsle den bort, før det er for seint. Savner den vinklinga. Hjertesmerte er så oppskrytt. Jeg måler uansett ikke et menneske ut i fra hvor mye faenskap det har sett, for det er mange som kommer ut av det som drittunger, derimot verdsetter jeg orda til de som har tatt åndelig lærdom av shit, samme om det er godt eller vondt. Men ikke misforstå meg her, det er like ille å komme utfor de som bare vandrer gjennom livet uten ettertanke eller mentale opplevelser, alltid glade, alltid fornøyde, idiotiske. Det krasjer med pessimismen min, den dysterglade livsfilosofien som gjør meg lykkelig, melankolien. Jeg har blitt beskyldt for å være en misantrop, men jeg veit ikke helt. Det kommer vel an på øyet som ser. 2 + 2 = 5, osv.

Nysgjerrighet. Et behov for å analysere. Forstå. Like, eller hate. Jeg elsker å lese biografier. Avslutta nettopp Onkel Jens av Kærup Bjørneboe. Et slett makkverk uten særlig innlevelse, noen poet er ikke nevøen, heller ikke en spesielt god litterær kolorist. Platt. Tilsynelatende ydmyk. Spekulativt på en dårlig kamuflert måte. Fyren sier at han ikke prøver å påberope seg som beste kilde til Jens Bjørneboes essens, og at han hater de som gjør. Hykleriet blir tydelig når han faktisk gjør akkurat dette, og villeder leseren med tittelen som nevø og betrodd. En fin taktikk, avvæpne enhver kritikk. Problemet her er bare at jeg som leser ikke fikk noe bilde av hvem og hva Jens Bjørneboe var. Bare masse familiecrap og sladder. Moren til Jens var tydeligvis en tyrann. Det lukter. Så lite krevende var dette at det tok meg en og en halv dag å lese greia. Kan med sikkerhet si at de som er interessert i den litterære og skapende Jens Bjørneboe bør styre unna, les heller bøkene og de andre biografiene, for dette er nærmest Se og hør i bokform. Dessuten ekstremt kjedelig i språket, litt klønete til tider, og tamt i forsøket på fiffige replikker. Nå skal det nevnes at jeg kjøpte den innbundne versjonen for seksti kroner i teltet utafor Norli i Universitetsgata tidligere i sommer. Sånt skjer. Life’s a bitch and then you die.

Mange kreative og skapende sier de hater å kritisere eller vurdere andres arbeid. Bullshit. Vi elsker det. Vi frykter bare å få det tilbake med samme mynt. Hva er best? Å være en ærlig hykler i skuddlinja, eller en uærlig hykler på sidelinja, bak ryggen til noen andre? Det sier seg selv. Jeg står for det jeg sier og skriver, har aldri et forklaringsproblem, jeg lever et liv som reflekterer det jeg står for intellektuelt, og gidder ikke begrunne skeivhetene. Det er drøssevis med selvmotsigelser og paradokser, men det er menneskelig, og spennende. Å leve etter én sannhet er lite troverdig, derfor styrer jeg unna idealister og politisk korrekte. Det er samme faen for meg om du er friker eller dønn grå i stilen. Posere er som regel de verste. Dette er noe jeg veit av erfaring, kjenner en god del, uten å dømme en hel gruppe, jeg er bare generell, og visst faen generaliserer jeg, uten problemer.

Husker en gang i tiden da jeg jobba for en radikal radio her i Oslo. Oppholdet var veldig kort, siden jeg stort sett, i den perioden, drakk tett og skreiv sleske dikt på servietter. De jeg jobba med var feminister og anarkister. Det blei enkelte debatter, for min måte å være på provoserte, samtidig som det vekka interesse. Sprøtt, men feminister elsker vokalt sleske slasker som meg. Fitteprat og kåte forslag. Det de hata mest var min forfengelighet og tilsynelatende egoistiske arroganse, blanda med dagdrømming, fyll og ærgjerrighet. Jeg fikk ofte en bøtte med påtatt politisk korrekthet slengt mot meg. Radikalere i dag er jævlig opptatt av regler og gitte former, det er skremmende. En tapt sak kan en si. Hva annet forventa jeg, de fleste, jenter selvfølgelig, kom fra bedre stilte hjem, vestkanten, griskgrendte strøk. Pappa betaler. Selv er jeg middelklassekid, og tidligere kommunist, anarkist og sosialt. Prøvd alt, lært mye, og nå politisk apatisk. Jeg blei etter hvert kvalm av å høre på de store orda til Grünerløkkafilosofene og hva de mente alle andre burde gjøre. Hykleriet. Hele greia var under min stand. Dumpa opplegget og gikk god for min egen intoleranse, på en pub, eller mellom låra til vakre jenter, klart jeg er fordomsfull og arrogant, noe annet ville vært selvmotsigende i mitt valg av yrke. Men vi skal se, hvem av oss som får det siste ordet, hvem av oss som når ut til folket, hvem av oss som treffer sjela, og kanskje gjør en forskjell. Vi skal se.

Jeg er trøtt. Lei. Av feite folk som eter opp livsgrunnlaget, samaritanere, designere, kunstnere, popidoler, frikere. Uansett hvor jeg snur meg så er de der. Jeg hater spesielt å bli henvendt til av såkalt likesinna med hår, frika klær og All Stars som tror vi er bundet av et større fellesskap bare fordi klæra mine også er litt annerledes. Sofienbergparken er for meg bare en gigantisk catwalk gjennomsyra av kvasi. Skulker den seansen. Stikker heller til Frognerparken når jeg skal nyte en lunken øl og noe på grillen. Der er ro og store rom. Og kanskje litt romantikk.
Det brygger opp til en storm. Muligens sommerens siste og greier. Det er stort. Livet er stort. Alt er stort.
Så lenge jeg vil.
Og det gjør jeg.
Vi sees over en øl, kanskje du ser seg meg en gang, der ved bardisken en fuktig kveld, aleine med musikk i øra, en duggfrisk mellom fingra og nesa dypt nedi en eller annen bok.
Kanskje.

mandag 18. juni 2007

The Figurehead

Jeg velger livet. Jeg velger åtte til fire, hus, bil, sex. Jeg velger trøtte sydenturer. Matineer. Galleribesøk. Smakfull musikk. Og ei vakker kvinne. Faen. Jeg har rett til det. Å velge livet mener jeg. Det er det eneste som virker fornuftig akkurat nå, det eneste jeg har.

Alltid frykta dette øyeblikket. Noe annet ville vært en løgn. Jeg som egentlig skulle skrive en legende og bli udødelig før jeg fylte åtte og tjue. Så forsvinne. Inn i historien. Som en fjern fantasi, eller myte. En forelskelse for alle etterkommende grublere i puberteten, en slags James Dean i bevisstheten, mye dypere sådan, og forfengelig. Men. Jeg lengter etter fred, et manuskript, evigvarende solskinn og myke varme lår. Anerkjennelse.

Er visst ikke så dyster likevel. Mer tragikomisk. Tatt rett ut av den romerske brutaliteten. Sosialrealistisk. Porno for folket, den gemene hop. Jeg ler. Er tørst nå. Noe lunken billig vin hadde vært helt topp, men jeg tørker ut, innvendig. Nei, dysterheten min ligger i den jævlige selvbevisste arrogansen, det fantastiske geniet i meg, intelligentsiaens nye fakkel, middelklasseundergrunnens horebukk bærende på alle samfunnets kjønnssykdommer i form av ærgjerrighet, musikk og forskrudde sosiale normer. Litt grådig er jeg også. Som alle. Bare at jeg ser meg selv utenifra, alle bevegelsene, orda, alt, konstant, non stop. Det er til å bli gal av. Så jeg blir nummen fra tid til annen. Bare streifer innom planeten når jeg må. Det er i de øyeblikkene melankolien min spruter utover blanke ark, og etterlater infernalske spor, sangene jeg synger for dere med Courier New i tolv, kryptert mellom bokstavene.

Hun sa det gjorde litt vondt da jeg penetrerte henne. Jævlig fint. Fikk henne til å føle seg levende. Og elska. Var ikke uenig. E, den eneste jeg snudde meg to ganger etter. Konkubinen som tømte haremet mitt, jenta som fikk meg til å bli fjetra, hun, i bikini, jeg, i beundring, vakker vemod. Jeg dedikerer mitt liv til henne. Lar meg hengi den nådeløse masochismen der vi sluker hverandres sorger og gjør dem til våre egne. Knuller til smertegrensa. Uten alle preferansene, bare handlingene.

Sikksakker mellom alle turistene. De irriterer meg. Folk, som er helt på bærtur hvis guiden ikke er der, eller noe uforutsett plutselig skulle skje. Sånt som er vanlig i livet. Improvisasjon. Jeg får angst når jeg skjønner at Oslo har blitt til en turistby. Her om dagen tusla jeg langs Karl Johans gate, varmen var sprø, plutselig fikk jeg inntrykk av å være i en fremmed by, langt sør i Europa et sted, alle språka var fremmede, svettelukten også, lufta nærmest kvelte meg, jeg ville vekk. Det er få tilfluktssteder igjen. Det tryggeste er fortsatt det lille rommet jeg låser meg inn i hver dag, når alt er i koder og lydene er høyest, jeg bare trykker på autopilot og nikker med, fantaserer små virkeligheter som snart skal skje. Egentlig synger jeg. Lydløst. E var den første som hørte sangen, og den eneste, sånn vil jeg at det skal forbli, tiden er ikke moden til noe annet, og kanskje blir det sånn for alltid, bare E, som hører lyrikken jeg utsonderer.
Faen.
Alt er jo egentlig her.
Nøkkelen. Til min virkelighet som er dønn uvirkelig for folk flest. Det er bare å gripe muligheten, lese, gjøre det til sitt. Jeg er naken.

Krig. I gatene. I hjemmet. På tv. Vi alle kjemper. Og dør. Det er sånn drømmen min er, marerittet. Når jeg våkner tror jeg ofte at det bare var med det, en drøm, men så kler jeg føttene mine og innser at det er virkelighet. Det er oss mot dem. Frikene som fortsatt henger fast i den lille flisa vi kaller selvbevissthet, vi, de som blir påpekt fordi vi har personlighet og en alternativ synsvinkel. Utskudda som alle elsker å se på, kanskje til og med fantaserer om. De alle ønsker de var. Vel, jeg har bare en ting å si. Det suger. Menneskene begjærer spot’en, men jeg lengter bare etter å være John Doe. Uten tankene. Uten poesien. Uten melankolien. Alt har sin pris, som en forbannelse, som om jeg, en eller annen glemt gang i barndommen, solgte sjela mi til den mørke energien for å få noen nye evner.

Kanskje jeg ikke kan noe for det. Kanskje det var alle de lange dagene i senga som syk, eller timene aleine i skogen, skulkinga, dagdrømminga, runkinga til bikinibildene i Ellos-katalogen. Hvem veit? Jeg er en soldat på retretten, orker ikke kjempe mot lenger. Stiller meg opp på plassen, i rett, følger strømmen av krigsfanger, aksepterer sannheten; at jeg aldri kan bli som dem, aldri, og at gaven min er en kamuflert usannhet, en flørt, som får alle til å falle for mine føtter, tryglende, med en fantasi om å være meg.
Som sagt.
Tragikomisk.

Hva annet forventer du å høre fra meg? Jeg er bare en selvsentrert artist. Med klare indikasjoner på hva som er i ferd med å skje verden. Jeg gråter alltid for dere, inni meg, ikke misforstå. Det er en del av det som dreper meg, sakte, hele tiden. Empatien. Ja, jeg er en egoist, ja, jeg er forfengelig, men nei, jeg har ikke mista samvittigheten min, den er bare større en bermens, derfor ser de den ikke, derfor forstår de den ikke, jeg er så altfor langt forut dem. Så hvorfor si det da, hvis den er så sann, medfølelsen, spør du. Tja, vi har alle behov for å beskytte oss når vi kan, jeg er bare menneskelig, og det er mest sannsynelig det som er den største styrken min, menneskelighet, medmenneskelighet, en i disse tider gemen uvirkelighet.

A Lovesong. Det regner ute. Vi spiser druer. Mater hverandre. Jeg ligger med hendene under hodet, titter på henne, smiler når jeg kan, måper når jeg ikke. Vakker. Kunsten lever ennå. Den bare hvilte. Utvikla seg. Modna. Blei til noe rart jeg ikke helt har fått grepet på ennå. Det er en stor lettelse. Det finnes fortsatt mysterier i livet mitt. Jeg er fortsatt en obskur myte i ferd med å bli skapt. Jeg vil ha alt. Og det skal bli mitt. Bare mitt.

tirsdag 12. juni 2007

Delirium

Det eksisterer en sannhet der ute et sted. Hodekjørt i den klamme sola. Vi var ungdommer på jakt etter noe spennende. Middelklasselort. Oppfostra av Oasis og Pete Doherty. Pretensiøse. Trodde vi var det store, drakk, dopa. Løp rundt som idioter. Rulla, kavende rundt i gresset, grønne på knærne og bak. Det er sånn jeg husker livet, i en park, midt i Oslo, en het sommerkveld, med maiskolber på engangsgrillen og kald øl i Kiwiposer. Dritings.

Jeg veit om noen mennesker. De eksisterer ikke. De bare. Vel, det er vanskelig å forklare. De bare. Du skjønner hva jeg mener. Musikken forandrer seg hele tiden, men de forblir, et hakk etter, alltid forsinka, dønn levende, dødere enn de fleste, elskere. Prøvde å forstå dem, greide det aldri, ikke i dag, ikke i morgen, ikke noensinne, og da jeg trodde at jeg var på sporet så var jeg fjernere unna enn det gikk an å begripe, som knusktørr sand det er umulig å fange mellom fingra, det bare forsvinner i sprekkene, ut i intet.

Kommer aldri til å gråte for dem. De har noe vi andre aldri vil kjenne; lidenskap, glede, genuin kjærlighet. Fanga i en tidskapsel, fortsatt i barnehagen, med brutte drømmer konstant, du får det ikke mer relevant. De vil alltid vente på bilen som bare kjører forbi. Deres lykke oppstår like sjeldent som en imaginær blomst som bare blomstrer en gang i året, og når det først skjer så annullerer det all smerten som fylte den lange ventetiden, noe større eksisterer ikke, aldri.

tirsdag 29. mai 2007

Another Day

Jeg trengte en happy ending. The Libertine voldtok meg på mange måter. En dårlig start på mårran. Flippa febrilsk gjennom haugene. Fant bare det jeg ikke leita etter. Ga opp. På en måte. Børsta støv av Rock Star. Shit for en crappy film, råtten på alle måter. Wahlberg er for meg bare den lange pikken i Boogie Nights, vel, det var et slags kompromiss, og jeg slo meg til ro. Som sagt, en happy ending.

Lå en stund og stirra ut på regnet. Tok noen trekk. Spiste en Stratos. Drakk sukkerlake. Jeg har en morbid liten fantasi. Den handler om begravelsen min. Langt frem i tid selvfølgelig, for jeg er ikke suicidal, bare selvdestruktiv.

Alt i kapellet er rødt og burgunder, gardiner, draperier, gullbånd, skulpturer av nakne gutteengler og portretter av meg over en lav sko langs veggene. Som i en snuskete 1700-talls setting. Libertinersk. Burlesk. Unge piker i flagrende hvite sommerkjoler med øyenfallende utringninger leder gjestene til sine plasser. Hvite roseblader strødd. På gulvet. På setene. På kista.

Åpningssekvensen må være lang og ubekvem, sangen er When the Music’s Over og hele greia på elleve minutter skal spilles ferdig slik at de sørgende, eller feirende, får den rette stemninga.

Det i mellom er diffust. En prest. Stormende tale. Sodoma. En sexy opplevelse. Noe. Kanskje ord skrevet en kveld med for mye rødvin i systemet. Ting som får folk til å bli varme der nede, uten helt å være klar over det selv. Alt mellom linjene selvfølgelig, for en mann av guds hus har sine grenser, selv om de helt klart har blitt kryssa dusinvis av ganger bare i planlegginga av denne ekstravagante begivenheten. De som kjenner meg vil selvfølgelig le rått inni seg over denne siste fingeren og ingen vil felle en tåre, bare puste skjelvende ut av beundring, avsky og ærefrykt.

Avslutninga blir kort. Den hvite kista bæres ut av de nærmeste, selvsagt, med Waiting for the Sun som soundtrack.

Jeg kommer til å tilføye flere ting til denne fantasien etter hvert som sinnet mitt blir mer degenerert. Det er en start og jeg er litt fornøyd med den. Vi alle har våre tanker om den siste dagen på jorda, enkelte vil kanskje si at jeg er gal og pervers, men jeg tør i hvert fall å tenke det ut høyt.

Vi lå lenge i dag. Var ute på byen en kjapp tur i natt bare for å vise trynene våre. Boykiller kan det med å konsumere rødvin, akkurat som meg. Og stedene kjeda oss like mye. Endte opp, gjennomvåte av regnet, i senga, lå tett inntil hverandre til vi sovna. Jeg erklærte at dette var en ny måte å elske på. Mentalt. Det var like godt. På en måte. Det er ikke noe ekstraordinært over det, selvsagt, men vi lever i vår egen lille fantasiverden, da er alt lov, og monumentalt.

søndag 27. mai 2007

Please Please Please Let Me Get What I Want

Lufta er giftig. Det er en god dag, sola, varmen, skyggene, alt. Går fra benk til benk. Blakk, cirka tjue kroner i lomma. Jeg er ikke bitter, klager ikke, bare lever. Fra dag til dag. Minutt til minutt. Alt er som alltid, og jeg kan ikke gjøre en dritt med det.

Jeg beveger meg i en avant-garde verden og lar leseren bli med. Det som begynte som et litterært og kvasipoetisk prosjekt er nå blitt en personlig reportasje fra skyggeverdenen. Som tittelen sier; notater fra undergrunnen. Jævlig ålreit, skjønner det endelig, hele konseptet mener jeg, en slags kamikaze-greie, noe ingen kan ta fra meg, for talentet er der, udiskutabelt. Mening. Eksistens. Gonzo-skribent.

At your service baby.

Faen, det å være boms er jævlig MacGyver. Man må bruke alle evnene sine, improvisere, være kreativ, være sleip, bli en drittsekk. Jeg gjør alt jeg kan for å komme tilbake til den ”normale” tilstanden, der åtte til fire og latte på veien er vanlig. Når man vasser i dritt til knærne, mentalt sådan, så er det lett å falle inn i en syklus der selvdestruktiviteten råder. Hater alt jeg ser og har sett, har uten tvil lært en shitload med ting om meg selv og hvor langt inn i sinnet man faktisk kan gå, før det tipper over. Er fortsatt i det nevnte scenarioet, men nå som jeg endelig svømmer mot bedre tider kan jeg beskrive tinga som rører seg i mitt skurrete sinn.

Mandag. Jeg stod opp tidlig, halv sju. Dusja, smurte matpakka, blanda saft, slurpa te, klødde meg på balla og stirra lenge i speilet. Dagsen halv åtte, venta spent. Bynte å bli vant til rommet, stolene og ansiktene. Før jeg dro dit for første gang hadde jeg bare visjoner om åssen det var og åssen folka der var. Romantiserte litt på grunn av boka til Christensen, så for meg mye rart, om menneskene, hardbarka arbeidskarer med harry tatoveringer, alkiser, narkiser, rusk og rask. Tok litt feil. De fleste så, utrolig nok, ganske ordentlige ut. Klart, mange hadde et hakk for rødsprengte øyne, med litt fett hår og skrukker her og der, men dette var klart kremen av den slitne bermen.

Det jeg også den gangen så for meg var at det var rikelig med oppdrag og greier og greier, men der tok jeg skammelig feil, for å bruke et banalt uttrykk. Virker ikke som arbeidsgivere ser denne gamle institusjonen lenger. Det er litt trist. For hvor skal man ellers kunne gå for å få en jobb på dagen og penga rett i hånda uten å gjøre noe kriminelt? Vel, jeg fikk ikke jobb, som de fleste, og dro videre inn i morgenrushet. Stakk innom kafeen der boykiller jobber og fikk en latte med wienerbrød on the side. Stirra på henne og oppgavene hun utførte omhyggelig, likte synet, hun var vakker, harmonisk, møysommelig og grasiøs, alt jeg tente på. Noterte litt i boka, for å virke interessant. Var jævlig usikker på hvor jeg skulle stikke videre og hva jeg skulle bruke resten av dagen på.

Jentene på Proffice var hyggelige. Jeg troppa opp med et sjarmerende smil og sa med iver; hei, jeg har lyst til å jobbe for dere, hva skal jeg gjøre? De smila. Klart det. Hun ene leda meg bort til en pc. Registrere seg. Digitalt. Innbilte meg kanskje at det satt mennesker i bygget som kunne ta seg en prat og finne ut av hva jeg egentlig ville med livet, men sånn funker ikke to tusen og sju. Alt er på nett. Alt er klinisk. Alt. Fikk det unna, men det tok tid. Faen. Måtte oppsummere de siste åra mine, og velge yrker jeg kunne tenke meg. Sånt tar én ikke på strak arm, særlig ikke jeg. Syns det funka fint, så jeg traska til Adecco og gjorde det samme der.

Resten av dagen husker jeg ikke så mye mer av, eller, jo, jeg så noen filmer, røyka litt, spiste det jeg kom over i skapet og venta på at boykiller skulle bli ferdig for dagen. Skreiv en kort tekst om sommerfugler eller noe, blei ikke fornøyd, så jeg krølla hele greia sammen og pælma den i søpla.

Kvelden var fin. Vi jaga drager, så episoder med Family Guy og The Simpsons, snakka, berørte hverandre, knulla, sovna.

Tirsdag. Samme start på mårran som dagen før. Samme resultat på dagsen, null oppdrag. Vandra hvileløst omkring med henda dypt nedi jakkelommene. Stirra på mønstra i bakken, asfalten, brosteinene. Hørte på The Smiths.
Her var jeg.
Tjueseks år.
Aldri hatt fast jobb.
Hoppa av tre forskjellige utdannelser fordi de var lite givende.
Alltid blakk, alltid på sultegrensa, med en altfor stor interesse for billig vin, scotch og gjestmilde substanser.
Men.
Med et helvetes talent i fingra.
Da de andre kasta bort tid i kjønnsløse rom for å lære, lå jeg på gulvet i hybelrommet og utforska. Fant egne veier å gå, lærte det på min måte, den riktige måten. Jeg var alltid et hakk bedre enn de andre jeg studerte med, noe som førte til at jeg etter en liten stund ikke så meninga i å kaste bort tid og penger på noe jeg allerede kunne. Bedre også, i de fleste tilfellene. Derfor blei livet mitt som følger; strøjobber her og der, ubetalte regninger, lange dager ute på gata med nesa dypt nedi notatbøker, som oftest med musikk plugga godt inn i øra.
Skissene fløyt.
Ark med ord. Tegninger. Ideer. Visjoner. Kvaler.
Forfengelighet.

Åra passerte, men jeg fant aldri språket jeg lengta etter. Livsstilen førte også til at jeg passerte null og sank dypt ned i minus, økonomisk og sosialt.
Vips, meg i dag.
På nippet til å skape det virkelig store.
Gjeld opp til øra.
Og altfor tørst.

Veien er visst bratt. Oppover. Eller nedover. Kommer an på øyet som ser. Men. Jeg skal få meg en middelmådig jobb, betale, ta straffen som fortjent og kanskje få tilbake konsentrasjonen. For sånn som det er nå så får jeg ikke brukt kreativiteten, jeg grubler for mye på ting som ikke betyr noe. Faen, jeg plukker kanskje opp en erfaring eller to på veien også, hvem veit.

Så The Number 23. Likte Carrey i den filmen. Det er mye å si om fyren, det er klart, men innimellom dukker disse små rare greiene opp. Akkurat som med Eternal Sunshine of the Spotless Mind.
Dagen var fortsatt lys. Drakk litt vin. Knaska. Sovna.

Onsdag. Fortsatt bakfull og svimmel. Trykka på knappen og våkna langt utpå ettermiddagen. Boykiller var tålmodig, møtte meg på National. Vi fant noe å spise. Prata litt. Den dagen var kort. Funderte sterkt på hvor mye mer jenta orka. Spurte, og fikk svaret jeg aller helst ville ha. Vi jaga usynlige drager til vi begge var nakne og inntil hverandre.
Hun er en uoppdaga verden jeg alltid lengter etter, hver gang jeg ser henne er det som første gang vi møtte hverandre, og når vi danser lettkledde på senga blir vi som to små barn; naive, primitive, uskyldige.
Redde.
Sammen.

Torsdag. Gjennomskua dagsen. Jeg var tidlig ute. Vi var kanskje tjue-tretti stykker. Det kom en slåpe inn et kvarter seinere enn alle andre. Alle la merke til det, dama bak skranken også, så det. Kaller henne Randi i mitt stille sinn. Hun ser sånn ut, som en typisk Randi med treroms på Linderud og bikkje og ektemann som er rørlegger eller noe annet like trist. Petterøes, Ali kaffe, Se og hør, skravlebøtte, for mye sminke, hele pakka. Du veit akkurat hvilken type kjerring jeg sikter til. Vår typiske, ja, Randi, fra Linderud. Uansett. Tilbake til pointet. Jeg gjennomskua dagsen. Skulle ikke tru det, men faen, de favoriserer. Hva annet venta jeg? Stedet er som alle andre. For dere som ikke veit åssen systemet funker så skal jeg gi dere en liten beskrivelse:

Man møter opp mellom halv åtte og ni på mårran. Helst halv åtte, for det er størst trafikk den første halvtimen. Visstnok. Stedet er for de som vil ha en jobb på dagen med utbetaling rett i hånda. Man tar med skattekortet og blir registrert for hvert oppdrag. Dagsen har visst eksistert siden tidenes morgen i Oslo og blir fortsatt brukt, både av trygda alkiser, innvandrere, arbeidsledige og sånne som meg.

Tror det var bedre tider for dagsen i gamledager. For det er få jobber å få, med altfor mange arbeidsivrige slasker. På de gode dagene kommer det kanskje inn større oppdrag der de trenger folk til å rydde etter arrangementer og liknende. Ellers går det stort sett i enklere sjauejobber, vask, rydding og jalla.

Systemet er ganske primitivt. Man sitter på rader foran en skranke, der Randi og en til sitter med telefoner og faks stand by. Når en jobb tikker inn roper hun den ut og så rekker de som er interessert opp hånda. Det er ikke køordning eller noe, så man er i hennes nåde ettersom hun plukker ut på måfå. Eller. Det var noe jeg trodde i begynnelsen. Men. Etter å ha vært der en stund, først av behov for inntekt, til det bare blei av ren nysgjerrighet og vane, observerte jeg at det stadig var de samme folka som fikk jobber. Altså, favorisering. Og dette er noe ikke bare jeg la merke til, jeg så blikka til de andre gutta rundt meg. Det var tydelig frustrasjon.

Slåpen som den dagen kom ”mye” seinere enn oss andre fikk selvfølgelig det eneste oppdraget som kom inn. Og den slåpen får så og si alltid jobb, hvis det dukker opp noe. Det er han og en liten gjeng som tydeligvis er på fornavn med Randi. Blei først litt forbanna, lo litt inni meg, dette har sikkert pågått lenge, men en så bortglemt institusjon får ikke oppmerksomhet, så gjøremåten kan bare fortsette. Etter denne oppdagelsen ga jeg opp håpet på jobber, men fortsatte å gå dit, som sagt, av nysgjerrighet.
Det er karakterene som interesserer meg.

Fredag. Drakk den vanlig latte’n hos boykiller, kjøpte inn kartongvin og druer. Faen. Herregud, nå skriver jeg kjedelig her, denne kronologiske greia funker ikke helt, oppramsing og svada, men hvem bryr seg, utenom meg åpenbart, dette er min tekst og jeg bestemmer. Vi fortsetter.

Skyene erta meg, gadd ikke gjøre en dritt, la meg på senga og sov lenge, til telefonen dura og svetten b’ynte å bli kald. Skumring og jeg hadde ikke gjort noe. Bare latt dagen forsvinne. Følte meg nummen.

Vi drakk Amigo fra kartong. 229,90. Står det til og med på pakka. Kjipere og mere trashy får du det ikke. Berberana, ah. Jeg satsa. Og med pillene og dragene blei det en fin balanse, akkurat passe ødelagt og likegyldig, sosialmodus.

Vi lå strødd rundt i et lite rom med malerier her og der. Enkelte av vennene mine er talentfulle og greier faktisk å få ut kreativiteten sin på en ålreit måte. Det er disse folka jeg kommuniserer best med. De stiller ingen krav, de peser meg ikke når jeg er på det verste, de lar meg være, for de veit åssen det er, de er der sjæl, på en måte. De andre, som ikke har de selvsentrerte kunstnerspirekvalene, greier jeg ikke helt å få det til å funke med. Jeg drifter vekk fra kretsene og får et tonn med skyldfølelse lempa over meg, fordi jeg er så ”dårlig” venn som ikke virkeliggjør deres mangler med timeplan og fast holde-i-hånd-rutine. Det er ikke min greie, var det kanskje en liten periode før, men ikke nå lenger, det å ”henge” til enhver tid, med fyll og spetakkel og dagen-derpåherregudhvagjordejeg-praten på sofakanten et tilfeldig sted.

Klandrer dem ikke, egentlig, for det er vanskelig å forholde seg til en person som plutselig endrer sitt verdenssyn brått og nådeløst. Jeg er kanskje gal, går gjennom faser som forandrer psyken, blir en ny person for hver gang. Nå som jeg har latt det gå en stund føler jeg at det ikke er noen vei tilbake, vennskap er tapt underveis, og det er ikke noe jeg har gjort MOT dem. Det bare skjedde. Derfor skyr jeg unna de fleste sammenkomster, for jeg veit at det alltid vil være noen der som bitcher meg fordi jeg ikke er tilstede som før, eller fordi jeg isolerer meg med notatene mine. Rart. Det er som om de anklager meg, på en eller annen måte, rart. Blir vanskelig å bryte igjennom igjen når det er sånn, alt som skulle til var egentlig bare et enkelt hei og hå, med smil og kanskje et spørsmål; åssen går det med DEG, lenge siden sist, fint å se deg igjen, la oss ha det gøy. I stedet finner jeg meg selv i et hjørne med ryggen til og et hav av bebreidende usannheter å drukne i. Trodde kanskje, på et tidligere tidspunkt, at folk så meg, men føler meg bare utnytta, nå, for jeg enser at jeg bare tilfredsstilte et behov, og nå som jeg ikke gjør det lenger et jeg gjort til en synder, en som er dust. Det her høres kanskje fare fetched ut, alt i livet mitt virker ekstremt, og det jeg skriver nå er dønn fakta. Trist nok.

Uansett. Vi satt altså her, hos en av bestekompisene mine, drakk, preika om det vanlige; musikk, kunst, oss selv og andre pompøse temaer. Hadde det fint, faen, jeg hadde det jævlig fint. Det fikk meg til å tenke enda mer på livet de siste månedene og alt det der som jeg var lei av. Godt. Bestemte meg for å bryte igjennom til den andre siden. Komme meg ut av hengemyra. Boykiller masserte skuldra mine, rent mentalt, oppmuntra meg med gode ord og varm hud.

Resten av helga husker jeg ikke noe av, for den gikk i ett. Dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Leser stort sett bare gratismagasiner og =OSLO, hører den samme musikken; Joy Division, The Smiths, The Doors, The Cure, Depeche Mode, grubler; hvem hva hvor?
Jeg er praktisk talt hjemløs.
Uten jobb og penger.
Alt jeg har, er kreativiteten og Boykiller.
Og når jeg leser det jeg leser så ser jeg hvor det bærer hen. Liker ikke det som skjer. Så nå venter jobbintervjuer og den lange veien hjem, via sosialen og kemnerkontoret og mye annet shit.
For jeg er lei av å være en boms. En junkie. Et tall på statistikken.
Er for intelligent, for talentfull og altfor sexy.
Men.
Jeg er takknemmelig for erfaringene og utdannelsen disse periodene har gitt meg. Det styrker karakteren og gjør troverdigheten større, for jeg kan trygt si, med hånda på hjertet; jeg var der.

onsdag 16. mai 2007

John & Jane Doe

Jeg lukker øya, lar musikken fylle tomrommene. Siterer ting jeg har glemt. Det er så mye som er blankt, så mange timer og dager som bare passerte, uten helt å skje. Det er rart. Men ikke ulikt meg. Hjemløs, på rømmen, en av bomsene på gata, mentalt og fysisk. En junkie.

De siste ukene har jeg skrevet mange innlegg til bloggen som jeg bare lot bli i Mine dokumenter. Har opplevd så mye rart, pene ting, stygge ting, uvanelig shit som burde leses. Kommer tilbake til det etter hvert.

New Dawn Fades
Shadowplay
Well I Wonder
This Night Has Opened My Eyes
I Want It All
The Things You Said
Lovesong
The Figurehead
A Strange Day
Precious
The Eternal
Pornography
There Is a Light That Never Goes Out
Another Day
Blasphemous Rumours
Siamese Twins
Decades
I Know It’s Over
One Hundred Years

Joy Division, The Smiths, Depeche Mode, The Cure. De går om og om igjen. Alle sangene har sine roller. De er soundtrack’s for alle de små momentene som stort sett er betydningsløse, men innimellom storslagne. De sier mye om meg, om stadiene jeg går igjennom hver dag. Tjuefire timer virker som et helt jævla liv.

Precious. Liker teksten. Depeche forklarer med enkle ord som er forståelige.

Er dønn stein. Det verker litt i stoltheten, tok meg selv i å svømme i selvmedlidenhet. Det var vendepunktet som fikk meg ut av en vortex fylt av falske illusjoner. Hater meg selv litt akkurat nå, det er sunt, det får meg til å gjøre konstruktive ting. Drar frem den gamle livsfilosofien min; det å innleve, oppleve og gjøre for å faktisk forstå. Nå veit jeg åssen det er, det er jævlig vondt, nedverdigende og egoistisk.

The great one man show. Selvsentrert, pompøs, eksentrisk, vakker og uhyggelig. Det er ikke plass til flere enn et menneske i et sånt liv. For de som kommer for nær venter skade og fordervelse. Jeg tok sjansen, og drepte noe unikt. Hvordan kunne jeg ta så feil, hvordan kunne jeg være så egoistisk. Virker som ingen kan ta del i mitt mentale jeg, det blir for komplisert og kjedelig. Altfor mange detaljer som må sorteres, den selvdestruktive veien er bratt og jeg ønsker ikke å ta med meg noen ned til undergrunnen, det har jeg for mye samvittighet til. Utrolig nok. Så full av meg selv som jeg er. Der er kjernen, det åpenbarte seg akkurat, jeg er blitt bløt, og det er skadelig for skapelsen av sluttsekvensen. Trekker en linje i det myke gulvet, gjør det jeg må for å beholde henne, men lar mesterverket bli i mitt eget hode. Elsker henne for høyt til å gjøre noe annet. Ser fremover. Tenker positive ting. Trodde jeg var i ferd meg å gi henne det hun alltid hadde lengta etter, men skjønner nå at det jeg tilbyr bare er den samme shiten som Venus alltid har rømt fra. Derfor velger jeg å lytte, gjøre de riktige tinga, vaske meg, for så å redde oss begge fra den uendelige uendeligheten. Det er egentlig ikke så vanskelig. Men. Jeg har tenkt for komplisert. Løsninga blir Doctor Jekyll & Mr. Hyde. Matematikk.

Hvis jeg kunne, så ville jeg slukt all smerten hennes, latt henne stå igjen i hvit sommerkjole med et plettfritt barnslig sinn. Fy faen så klisjé, men det er sant. Hvis det bare var mulig, så ville jeg.

Neste dag gryr snart. Jeg smører hendene med feit fuktighetskrem, blitt avhengig. Vasker dem altfor ofte.