Thursday, January 4, 2007

Strangers

Say it aint’t so. Febern har lagt seg. Stormen er stille. Vi har forlatt nok et party. Sveiva stanga på halvt. Lekt politi og røver. Disen ligger så rolig over tretoppene, nesten så man kan ta det i hånda og spise det. Har lyst til det. Men jeg veit det ikke går. For alt jeg ser, er illusjoner av hva som kunne vært, bare verden var like sprø som når man er fjern.

Nok en natt er tilbakelagt og brukt opp, som en tom kanyle. Jeg leker gud. Skaper dimensjoner og karakterer. Lar dem gjøre ting. Lar dem drepe hverandre. Lar dem bli ett. Hvorfor gidder jeg engang å bry meg? Tja, de er mine innbyggere i en verden jeg velger å kalle Metropolis, akkurat som favorittsangen min, derfor må jeg lede handlingene presist. En slags besettelse. Bruddstykker visualisert via små tegninger, malerier, tekster og selvdestruktive oppdagelser. Det endelige målet er det store mesterverket. Hymnen. Symfonien som får menneskene til å blø tårer og krepere mentalt. Jeg er bare en håndsstrekning unna. Jeg elsker. Ei ung jente. Med ildrødt hår.


I går skjedde aldri. I går skjedde aldri. Jeg gjentar mantraet. Ler litt. Stapper en ny snus under leppa. Drikker nypete. Er dønn apatisk. På den deilige måten. Som etter god sex. Eller noe hemmelig bak en blå konteiner. Det er ikke lett å forklare. Klokka er for seint. Tåka legger seg foran øynene. Radiohead. Kid A. I går skjedde faktisk. Svever.

Problemet mitt har alltid vært at jeg ikke har en spesielt god historie å fortelle. Alt blir bare følelsen av følelse. Problematisk. Hvordan skal jeg noensinne kunne komme videre? Blir ikke sånt brukt opp? Tvert i mot. Lærte noe viktig de siste ukene. Jeg er faktisk historien, jeg skaper dem ikke, jeg bare skildrer dem. Mentalt og fysisk. Det er den nådeløse styrken min. Jeg er ikke den personen jeg var for en måned siden. Derfor blir tekstene annerledes. Tegningene også. Unyttig, unyansert, uorganisert. Spirituelt, intellektuelt, smooth. Min egen gud. Gjenfødt. For hvert sekund som forvitrer. Genialt.

In limbo er å være inkognito i en verden der du og jeg er vi to.

Jeg begjærer deg. Sniffer inn lufta di. Blir myk. Forelskelse er ikke smerten jeg trodde det var. Forelskelse er skurrende drømmende musikk, partikler i lufta og hastige hjerteslag. Forelskelse er å være en junkie som bare venter i hektisk nød på neste skudd i form av varm hud, fyldige lepper og klamme tak. Assimilert. Partert. Sydd sammen igjen, som ett, bestående av deg og meg. Sekundene uten ditt nærvær er skudd i nakken som får meg til å svette melankolsk fra mine mentale tårekanaler. La istiden begynne. Jeg er klar. Polstra.

Alle dine svakheter er mine styrker.

Barn. Lekene vi leker får meg til å le hjertelig. Spillene vi spiller er dønn erotiske og interessante. Vi oppdager nye sekvenser akkurat som små skapninger få vintre gamle. En simpel blomst er noe som kan utforskes en hel dag. Rare lukter. Rare former. Rare konsistenser. Vi to ligger i en sofa hele natta, bare stirrer på hverandre, liker de samme tinga, hater de samme folka, ler av de samme tørre spøkene. Alt er noe vi veit. Trenger ikke si det en gang. Bare skjønner. Så banale som tiden og selve begrepet kjærlig. Oss to. Hermafroditt.

Du er gal. Derfor liker jeg deg.

2 comments:

Sexy Sadie said...

Gale mennesker er ofte det beste, slike som slipper kreativiteten løs og bare lar det stå til.

God helg, Vince.

Bastet said...

Katzenkõnig, hvor er du? Gudinnen savner ordene dine!!!