Sider

søndag 18. februar 2007

Proklamert

Du og jeg. Vi er giften. For hverandre. Begge på forskjellige veier mot døden. Du på den hurtige veien med de tunge stoffene, jeg på den sakte sidegata med mildere substanser. Begge sikre i sin sak. Begge målbevisste. Bare på forskjellige sensuelle plan, likevel avhengige av hverandre. Den ene muse, den andre et geni. Sjåvinistisk, men likevel rettferdig. Storhet for alle, avhengighet. En i skyggen, likevel i rampelysets historiske glans. Takket være hverandre. Jeg er gal, derfor et geni. Du er galere, og derfor et større geni. Fuck dere som ler av det jeg sier her, dere veit akkurat hva jeg mener, og dere er enige.

Gatene svinger når jeg hutrer meg videre. Rytmen i øra mine gir meg stil. Verden er avhengig av meg, jeg er sexy. Veit jeg snakker mye om det, men faen, hvordan kan jeg la være. Psykedelia er kanskje sånn for sånne som meg. Blandinga av alkohol, hasj og LSD er det som gir meg seksualitet ingen kan la være å legge merke til. Ikke forveksl meg med de tullingene med dreads som svinger frisby i Sofienbergparken med ukulele og didgeridoo. De henger for mye på Hausmania og andre kvasi-alternative happenings. Overlappa av packbacker uniformer og Fretex-søppel. Lufthuer. Det som gjelder er svarte klær fra topp til tå, åletrangt, og svart krøllete hår ned til skuldra, skeive positurer, hvilende hode, sakte gange med vrikking, feminine fakter og slibrige kommentarer. Proklamasjoner av abstraktfilosofiske fraser med trippel betydning ingen forstår fordi det er så artsyfartsy til de grader. Gjerne med sløv stemme. Den erotiske undertonen er selvfølgelig alltid til stede. Vi lever virkelig i en spennende tid. Mye kan skje og jeg føler at det er bevegelser i lufta. Vår tid er kommet.

Mest av alt har jeg lyst til å gi faen i alt. Stikke. La alt det gamle bli igjen, bare ta med meg gitaren, tegnesakene og notatbøkene. Det er ikke mer å hente her. Det samfunnet jeg beveger meg i er uforståelig og jeg føler meg mer fremmet for hver sekund som går. Det dreper meg. Orda som blir sagt har ingen betydning. Jeg vil leve, men kan ikke gjennomføre den prosessen her. Bomselivsstilen jeg fører her i byen kan like greit gjennom føres under vennligere horisonter, en jobb her og der, penga rett i hånda, ut på puben, i parken med pipa, timene med en pennen, på grenseland. Alt jeg har, er slitt og gammelt, skoa, klæra, bøkene, veska, ideene. Klarer meg fint på first price og brødmat. Det er sprøtt hvor få behov jeg har. Alt er relativt. Alt du begjærer, er noe andre har fortalt deg. TV, radio, aviser og naboen. Den dagen jeg slutta å høre forandra det meste seg. Slo meg til ro med å leve på sidelinja, i fattigdom og konstant grubling. Alt det her kan gjøres hvor som helst. Forhåpentligvis i varmere klima. Skyr kulda.

De gamle blir eldre og det skremmer dem. For de ser at vi tar over. Lyspunktet for dem er kanskje at de fleste tilsynelatende virker helt like, men de har noe i ermene, en større ærgjerrighet. Det de ikke skjønner er at dette kommer til å lede til undergangen som er uunngåelig. Og når dette skjer så vil alle misfists seire for anarkiet blir et faktum. Hvem tror du overlever? Silkeslipsa med stort forbruk eller bunnskrapet med overlevelsesinstinkt.

Utopia er verden der alt er erotisk og filosofisk. Alle klarer seg selv med det de har og nyter friheten som nakne villmenn. Ingen grenser, ingen autoriteter, bare instinktiv vold av ytterst nødvendighet. Sentrum for alt dette er en kult som baserer hele sin eksistens på tilbedelse av seksualitet og naturens store mysterier. Hekser, trollmenn, satanister, new age’ere, kall dem hva du vil. Ingen ofres, bare tilfredsstilles, på en sensuell måte. Alle på sin sakte vei mot den euforiske sluttsekvensen, der alle blir til jord og aske. Drikker andres blod.

Orda kommer langsommere nå. Kjemper for å holde øynene åpne. Denne tilstanden mellom drømmeland og hurtig vortx innover en ustoppelig tunnel får meg til å bli mer opptatt av musikken enn fingrene som beveger seg i sakte takt. Drømmer fortsatt om de uendelige landeveiene med tusenvis av ufortalte historier. Jeg velger å kansellere min billett til himmelfarten, jeg vil ha penga tilbake. Tiden er ikke inne. Det er for mye å se, det er for mye å oppleve, det er for mye å føle. Det er bare en statement. Jeg vil sove en evig drøm som er virkelig.

Jeg proklamerer et manifest; Leve livet hardt som om neste time aldri kommer til å skje. Du har ingenting å tape, unntatt din ødelagte integritet og feilgjorte eksistens som menneske. Våkn opp. Det eksisterer ingen sannhet! Det eksisterer ingen sannhet! Alt handler bare om å leve til den ytterste rand, uansett konsekvenser, uansett normer. Våkn opp!

Et fengsel er for kriminelle. Et fangenskap er for den gemene hop som ikke fatter de større bildene i en verden som faktisk er på vei ned. Det er evolusjon. Vi er allerede titusener år over tid. Alt kan skje i mårra. Hva vil du spørre deg selv? Hva gjorde jeg? Hvem er jeg egentlig? Takk deg selv. Saueflokken. De små detaljene som virkelig betydde noe er forbi. For de tenkende minoritetene kommer alt til å bli en åpenbaring; Det skjedde faktisk, vi tenkte riktig, vi tok de riktige valgene, alt var midlertidig. Vi lever videre.

Så, når tonene omsider er ferdig, hva gjør du da?


Skrur av lysa.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Du er katzenkønig en skribent, og i sted så glefset kjøleskapet til meg.

Jeg vil heller være der du er.

=Anja sa...

Og j spør meg selv :
Må en være litt dopa for å skrive så satans bra?
Mvh Anja
Slutt

Anonym sa...

Noen ganger så må man det...

=Anja sa...

E du dauu-eller????

Katzenkoenig sa...

Jeg er i live!