Tuesday, February 13, 2007

The Ride

Aluminiumsfolie, bretta til en fin renne, noe brunt i enden. Lighteren smeller i den tause lufta. En strøm av tynn og nærmest usynlig røyk. Kvalmende lukt. En drøm. Et tommeltykt rør. Litt større i den ene enden. Også av folie. Omgitt av bleike fingrer med overdimensjonerte knoker. Inhalert grådig. En eksplosjon. Jeg faller bakover og treffer sengekanten, gisper etter luft, får mest lyst til å spy, men blir trekt opp igjen. Noen plasserer røret i munnen min. En ny gnist og jeg trekker hardere enn jeg makter.

Når jeg atter faller spinner alt på en behagelig måte. Det er ikke kaldt lenger. Ingen stemmer. Ingen tanker. Bare en uendelig tomhet. Et herlig vakuum som gir mening. Øyelokka er så jævlig tunge. Hodet seiler sin egen sjø, beina slutter å lystre, jeg veier ett tonn. Det er musikk et sted, men jeg klarer ikke fokusere. Deltarock, garage, psykedelisk? Noe er det. Gir litt faen, bare nyter, innbild deg å være så dønn stein som det går an å bli og gang det med tjue, vel, det er sånn det føles. Pluss litt til. Skikkelser åpenbarer seg hver gang jeg lukker øynene, de gjør ting jeg ikke forstår, kommer mot meg. Må dra meg selv ut av det hver gang det blir for intenst og småjævlig. Ler sløvt.

Det bobler. Jeg løper ut på dass og legger igjen magesekken i porselenet. Orker ikke mer. Er fornøyd med tilstanden. Melder pass og strekker kroppen på gulvet. Pute under hodet og imaginære forlystelser i alle følende sanser. Det er virkelig til å bli ko-ko av. Det beste jeg har kjent på flere år. Jeg er levende, i aller høyeste grad, og alt er føkka opp. Suits me well. Intellektuell ekstravaganse på en særdeles intelligent måte. Alt forvrenges. Utopia. Jeg skinner i dine øyne når du leser dette. Husker plutselig hva jeg egentlig driver med, husker plutselig hvor tankene mine var hele tiden, til dette lille avbruddet. Alt jeg egentlig vil med livet, på dette stadiet, er å fortelle min lille historie om et menneske som, tja, ikke forandra livet mitt for alltid en dramatisk juninatt, selv om vi begge ønska det.
Et geni blei født.

Det er et par år siden nå og jeg var fortsatt ung til sinns. Jeg hadde nettopp gjort meg ferdig med tretten pinefulle år på skolebenken og var klar for noe nytt. Studier var utelukka, noe back-packing blei det heller ikke da finansene var i uorden, hadde vel ikke noe annet valg enn å byne å jobbe. Likte ikke situasjonene, men måtte ha spenn, var dessuten litt lei av mutteren og det gamle nabolaget. Etter mye om og men fikk jeg omsider en jobb på kafé ved elva nær Grünerløkka. Oppvaskgutt på El Alamein bistro. Lønna var ikke så verst og sjefen var gem nok til å gi meg en halv måned på forskudd. Det tok ikke lang tid å pakke. Klær, bøker og laptop. Plutselig var jeg en urban hipster uten noen særlige ambisjoner, men med kul stil.

Å rydde av bord og kjøre shiten gjennom oppvaskmaskiner var ikke akkurat det jeg så for meg. De varme dagene gikk saktere og saktere. Lengta ikke etter noe annet enn å ligge på gresset et sted og lese dekadent poesi av dekadente diktere. Helst litt skækk. Hverdagene var drøyt sløve. De gikk. Glana mye på folk den tiden. Helgene kom som små lysglimt av håp. Eskil og Andrea og jeg sykla som regel fra vannhull til vannhull på gamle skrap. De var mine hybelsamboere og nye bestevenner. Jeg var ferdig med det gamle livet og droppa glatt å informere mine gamle venner om mitt nye telefonnummer. Eskil og Andrea var uansett en slags refleksjon på hva jeg var, alternative, kunstneriske og bedagelige. Fremmede. I sin egen by.

Det var kveld og jeg jobba overtid. Energiske fjes gnistra i stearinlysa. Glassene blei fort tomme den natta. Et bohemsk band spilte gladjazz over en lavsko. Sånne steder er generelt pakka med smoothe damer, men ingen gadd vel å kurtisere en simpel oppvaskgutt med svetteringer og rynker i panna. Jeg irriterte meg over at de andre var på vernissage og slurpa gratis Tuborg med alskens kunstnerpakk, mye bra var lova den natta. Trøsta meg med å sikre plass på nachspiel. Alle de pene jentene fikk meg gjennom kvelden, bare det å se. Jeg la spesielt merke til ei med rødt hår, ved det mest folksomme bordet. Out of my league, uten tvil. Rundt henne satt kvasi-intellektuelle gutter med firkanta briller og fjollete luer. Finkulturelle idioter, åpenbart, men dama var ikke til å unngå. Håret brant. Øynene lekte fra den ene til den andre. Et naturlig sentrum. Jeg balanserte glass i abnorme høyder.

Trine, ei av servitørene, kom bort til meg; ”Ser du hu dama der? Hu ga deg hundre kroner i tips fordi du balanserer så bra” Jeg titta forbi hodet til Trine og fikk øyekontakt med den rødhåra jenta. Hun løfta glasset som en hilsen og smila.

”Jøss...”, var det eneste jeg fikk ut. ”Jøss...”

Trine bynte å le; ”Stikk bort da vel! Introduser deg!”


Jeg bynte på en ny samlerunde. Passa på å ha en bra høyde da jeg nærma meg bordet hennes. Brillene og luene titta nysgjerrig. De håpa vel at jeg mista alt i bakken, svina. Den gang ei. Jeg var en mester. ”Er du sirkusartist eller?” Snudde meg. Jenta klappa henrykt med de små hvite hendene. Røde negler. Jeg flira sjenert; ”Neida, er bare en oppvaskgutt med uante talenter” Prøvde å være morsom. Hun satte beina i kors; ”Åh, det er ikke bare-bare det skal jeg si deg! Ser dessuten at du er estetiker” Blei litt forvirra.

”Åh?”

”Det er noe med måten du beveger deg på, du er i harmoni med bølgene rundt deg”

”Jøss?”

”Hva gjør du når du ikke balanserer glass?”

”Tja, leser stort sett, eller henger rundt omkring”

”Lyst til å pule etterpå?”

Drømmer om Marrakech og ugjestmilde opplevelser under en vennligere himmel. Skulende hatende øyne i skyggene der borte og en godt betalt slave som vifter bort fluer med en stor rød fjær. Danser. Danser. I en lilla solnedgang. Armene ut. Hvit flagrende skjorte åpen ned til navlen med alskens smykker dinglende rundt halsen. Tramper i støvet. Rundt. Rundt. En storm vokser omkring meg. De svarte buksene er lysebrune. Det mørke bølgete håret kiler meg på de nakne skuldra. Jeg er en gud. En sexy slamp. En poetisk orgasme. Høgere enn livet. Kom igjen baby. Kom igjen.

Scenekanten er skarp. Jeg faller av, mister mikken, slår hodet i gulvet, ler. Degenerasjonen er total. Drar fra pilleparty til pilleparty, med hallusinasjonsgenerasjonens vakre avkom i kjølevannet. Det er slutten på en altfor lang avslutning. Vi svetter. Vi er kåte. Vi skriker. Etter. En ny start. I form av en sakte og erotisk og psykedelisk død. Tilfreds. Står foran speilet, sminker meg, drar dritten utover, føler ingenting, smiler ondskapsfullt. En morder.
På jakt.

Trærne fulgte oss hele veien. Ivrige føtter som tråkka. Eskil satt bakpå. Plystra. Slurpa en lunken pils. Det hvinte. Passa på å treffe alle kantene. Banning. Latter.

Andrea erta; ”Hva gjør vi i natt’a?”

”Det vanlige”

Hun sykla opp på siden av meg og ba meg åpne munnen med en håndbevegelse. Gjorde så og hørte noe hardt som traff kanten av fortanna før den landa på tunga.

”Hva skjedde med deg i kveld’a? Skulle jo komme hjem rett etter jobb jo”

”Husker ikke”

Sommer er for meg et opiat jeg ikke klarer å la være. Kall meg en junkie. Får aldri nok, må ha mer. Tar som regel ferie fra midten av mai til begynnelsen av september, lever på godene, snylter. Bare trasker rundt i en svett by med merkelig mange nye mennesker. Studiestart og shit. Turister. Hva som helst. Men vent, det her har jeg jo fortalt om før. Det stemmer uansett ikke helt med sammenhengen i historien, for sist jeg snakka om sommer så måtte jeg jobbe. Glem det. Hjernen bare vandrer. Hekta.

Det var virkelig lysende dager. Og netter. Sinnssyk i øyeblikket. Vi stoppa utafor en typisk bygård, i en typisk bydel, med de like typiske lydene.
På en brukbar fredag natt.
Nachspiel.

Venta på sola.

Jeg titta på folka. De dansa. Sa ting. Hadde det fint. Ensa ikke konsistensen, men begjærte essensen. Det gikk opp i opp.

Venta fortsatt på sola.

Og når den først kom var jeg fortsatt like våken. Selv om fingra til Andrea var hektiske og jobba overtid.

Det som gjorde meg litt trist og vemodig var at jeg visste at sommeren snart var forbi. Hvor ville vi ende opp? Hva ville vi bli? Det var soloppgang og jeg satt med et menneske på begge sider, vi delte en flaske rødvin. Blei vel litt nostalgiske. Sa ikke stort, bare ting som virkelig betydde noe. Den benken var vår, bare vår og vi ville ikke la noen andre få den. Navn seila gjennom hårstråa mine; Venusbarn, Aurora, Maria Magdalena. Han løfta en knytta neve, åpna den. Tre stykker, en til hver. Vi mata hverandre høytidelig og fortsatte å myse mot de varme strålene. Sommer var i realiteten nesten forbi. Og vi grein. Inni oss.

1 comment:

Sexy Sadie said...

Det er nok en liten tater i deg. *sar*

Rødhårede kvinner er toppen, hva? ;)