Sider

lørdag 14. april 2007

Strange Days

New Dawn Fades; skritt for skritt. Gate etter gate. Jeg sulter, bare skinn og bein. Ser meg selv i en musikkvideo, har alltid et soundtrack. Kvinner begjærer meg, menn vil være meg, de kan ikke la være, det er litt slitsomt, ser blikka deres, får angst. Derfor liker jeg meg best ute etter kveld, mindre lys, færre mennesker, flere skygger. Harmløst.

Shadowplay; i natt smøg jeg meg gjennom usette kroker, spionerte. Tok banen et lite stykke, bare for å se de grå ansiktene under det neonaktige lyset. Alle får et annet skjær. De ser så triste og bekymra ut. Syns synd på dem. Men. Det tenker vel også de når de ser meg der jeg står tynn og hengslengt med slitt bukse og stor rutete skjorte og gammel kardigan. Håret spraker i alle retninger, ville egentlig vært ganske langt, nekter bare å legge seg, kråkereir. Fikk litt plutselig angst. Følelsen av å være i en fabrikk tvang meg ut ved Stortinget. Beina jobba.

Well I Wonder; slo meg ned på en grønn benk ikke langt fra hovedgata, undra. Hva tenkte hun på akkurat nå? Hvor var hun, i kjøkkenet, stua, rommet? Tilbake i tid; vi møtte hverandre ved en bro. En slags i hvert fall. Stargate er jo så å si. Allerede da skjønte jeg at hun var tatovert inn i minnebrikka. Skarpt rødt hår, naturlig selvfølgelig. Hud hvitere enn arkene i notatboka mi. Smarte former. Og en liten piff det er vanskelig å forklare. Tror det hadde noe med faktene hennes å gjøre. De oste kontrovers og nevrose, litt dekandent kanskje, men jeg fant min Pam.

You’re Lost Little Girl; sitter der i hjørnet med en bok om symbolismen, titter bort på meg med det uskyldige blikket ditt, forelska, dedikert, med en skygge på slep, stappa full av gamle spøkelser. Du veit jeg kjenner smaken av huden din hver gang jeg nærmer meg deg, du veit jeg bare kan på den voldelige måten, mentalt og fysisk, det gir deg en kick, som da jeg knulla deg med den flaska. Du henga deg like lett som meg, og nå er det ingen vei tilbake.

The Crystal Ship; tilsløra nå. Orda kommer sakte. Dog bedre. Jeg skjønner dem. Enkelte ting forandrer seg aldri, alkohol, heroin, cannabis, syre, beroligende, alle de sexy intellektuelle fra da begikk lovbrudda. Som nå. Psychedelia’n fortsetter. Like sårbar, akkurat som krystallskipa.

Eight Miles High; sovner. Drømmer. Om noe kaldsvettende og deilig.

Ingen kommentarer: