Friday, April 13, 2007

Ok Computer

Jeg er en idiot. Jeg er sliten. Husker du den gamle Radiohead-sangen? Paranoid Android? Vel, det er sånn det er; hodet mitt. Fullt av lyder som ikke vil forsvinne. Fullt av ideer som ikke er bra. Fullt av håp. Blanda med litt fortvilelse. Knasker smertestillende, drikker, kjederøyker, stanger hodet i gulvet, snuser inn støv, svømmer i et hav usynlig.

Skreiv et teit lite dikt.

Jeg er fortsatt en måke;
åtseleter,
grådig,
bråkete,
irriterende, og
ganske pen å se på.

Sånt irriterer meg. Hva er egentlig poenget i å skrive små budskap på den måten? Det har vel noe med at jeg ikke mestrer det, babler for mye.

Ok, så er Ok Computer en altfor oppbrukt skive å snakke noe særlig om, men den var en høydare i min skeive pubertet. Alt handla om Radiohead. Husker jeg satt seine netter på mIRC med akkurat den musikken som soundtrack. Blei kjent med folk overalt, særlig jenter. Den gangen var det to typer datanerder; de aspirerende programmererne og de dagdrømmende melankolikerne. Jeg var det siste. Jeg og en hærskare indiefolk med særlige preferanser når det gjaldt musikk. Kan vel si at min gylne sommer var mellom 97 og 98, loads med bra musikk, festivaler og slitte olabukser. Jeg vanka med ei small town girl med issues som kalte seg Venusbarn, vi ville vel, etter dagens standard, blitt kalt emo, haha. Problema var enklere og hverdagen handla stort sett om å være annerledes, både følelsesmessig og fysisk. Barnslige. Emosjonelle.

Ti år går fort og når jeg ser tilbake så har utviklinga vært ufattelig. Jeg er allerede gammel, mentalt og fysisk. Klarer ikke å henge med. Det er nesten som å klatre oppover en sleip vegg, bare hardere. Derfor klynger jeg meg fast til de gamle drømmene og ambisjonene de andre lot gå da de passerte atten og mønstra på det store livet. Vips, Ok Computer.

1. Airbag; skjønte hvor det leda hen.
2. Paranoid Android; de mørkeste, men samtidig mest intime øyeblikka.
3. Subterranean Homesick Alien; røyka.
4. Exit Music (For a Film); knulla på gutterommet.
5. Let Down; feel-good-stemning utafor teltet.
6. Karma Police; lærte’n på gitar. Skipa alltid forbi’n etter det.
7. Fitter Happier; bare passerte ubemerka.
8. Electioneering; dritings.
9. Climbing Up the Walls; skreiv ofte i en grå og myk kladdebok.
10. No Surprises; den kjedeligste, uten tvil. Skipa.
11. Lucky; ”forelska”
12. The Tourist; fin slutt, vemodig, men likevel optimistisk.

Det er sånn jeg husker skiva fra den magiske perioden da jeg bare var seksten og fortsatt noenlunde bevart. Må flire litt. Det er jo for tidlig til å b’yne å mimre om fordums tider med storheter ubegripelige. Men. Jeg står ved et stup. Skal jeg hoppe? Eller, bare vende ryggen til, og aldri snu meg igjen.

Bestemt meg.
Skal la det regne, takle det.

2 comments:

å said...

så fint du skriver.
(det var egentlig alt. selv om det burde vært mer. eller noe sånt.)

Katzenkoenig said...

takk
kort er ofte best