Saturday, April 14, 2007

When the Music's Over

Volumet er på lavest i dag. Jeg møter snart noe som kan kalles en personlig D-Dag. Det er nødvendig. Et onde, uten spørsmål, men jeg orker ikke mer styr. For første gang i mitt liv skal jeg faktisk være svak, oppsøke hjelp, ta ansvar. Trenger det.

Klamrer meg til et bilde jeg teipa fast i den grønne notatboka. Øynene hennes stirrer ertende, hjelper meg, gjør meg sterk. Faen, vi trenger vel alle litt støtte innimellom, enten mental, eller bare rent praktisk. For min del går de to sistnevnte hånd-i-hånd. Skyggelivet tærer. Lyset lokker. Alt jeg egentlig ønsker i livet er ro og fred, til skriving, maling, og hennes pust i øret, med den beroligende klamme stemmen. Gjør hva som helst. Hva som helt.

Sitter med et brev. Planen er jo ganske enkel. Bare være ærlig. Ingen fare, nei, det er visst gammel visdom. Så hva er problemet? Det er kanskje nervene, eller angsten. To år på minimumsgrensa har satt sitt preg, og jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv. Eller... ? Tror uansett at det ordner seg ganske greit. Må nok bite litt i det sure eplet, time to face the music som jeg har sagt så altfor mange ganger før, men uten å mene det. Gjør det ikke bare for meg selv, gjør det for oss begge, det er verdt det.

Har aldri likt den bokstavelige selvmedlidenheten.

6 comments:

Sexy Sadie said...

Kattekongen.

Noen ganger må man bare være en svak person. Hvordan skal man ellers sette pris på de dagene man virkelig klarer brasene?

=anja said...

The music has just begun!!!

mr.curtis said...

Bit litt i bitterheten og drikk vin!

anjaunlimited said...

Har aldri opplevd Katzenkoenig som bitter- nei, heller tvert i mot!

Katzenkoenig said...

anja har rett, er aldri bitter, og som hun sier, tvert i mot. Optimismen dør aldri!

=Anja said...

Åhhh-
Jeg er glad det fins bloggere som deg!!!!!!!!!!!!