Sider

tirsdag 29. mai 2007

Another Day

Jeg trengte en happy ending. The Libertine voldtok meg på mange måter. En dårlig start på mårran. Flippa febrilsk gjennom haugene. Fant bare det jeg ikke leita etter. Ga opp. På en måte. Børsta støv av Rock Star. Shit for en crappy film, råtten på alle måter. Wahlberg er for meg bare den lange pikken i Boogie Nights, vel, det var et slags kompromiss, og jeg slo meg til ro. Som sagt, en happy ending.

Lå en stund og stirra ut på regnet. Tok noen trekk. Spiste en Stratos. Drakk sukkerlake. Jeg har en morbid liten fantasi. Den handler om begravelsen min. Langt frem i tid selvfølgelig, for jeg er ikke suicidal, bare selvdestruktiv.

Alt i kapellet er rødt og burgunder, gardiner, draperier, gullbånd, skulpturer av nakne gutteengler og portretter av meg over en lav sko langs veggene. Som i en snuskete 1700-talls setting. Libertinersk. Burlesk. Unge piker i flagrende hvite sommerkjoler med øyenfallende utringninger leder gjestene til sine plasser. Hvite roseblader strødd. På gulvet. På setene. På kista.

Åpningssekvensen må være lang og ubekvem, sangen er When the Music’s Over og hele greia på elleve minutter skal spilles ferdig slik at de sørgende, eller feirende, får den rette stemninga.

Det i mellom er diffust. En prest. Stormende tale. Sodoma. En sexy opplevelse. Noe. Kanskje ord skrevet en kveld med for mye rødvin i systemet. Ting som får folk til å bli varme der nede, uten helt å være klar over det selv. Alt mellom linjene selvfølgelig, for en mann av guds hus har sine grenser, selv om de helt klart har blitt kryssa dusinvis av ganger bare i planlegginga av denne ekstravagante begivenheten. De som kjenner meg vil selvfølgelig le rått inni seg over denne siste fingeren og ingen vil felle en tåre, bare puste skjelvende ut av beundring, avsky og ærefrykt.

Avslutninga blir kort. Den hvite kista bæres ut av de nærmeste, selvsagt, med Waiting for the Sun som soundtrack.

Jeg kommer til å tilføye flere ting til denne fantasien etter hvert som sinnet mitt blir mer degenerert. Det er en start og jeg er litt fornøyd med den. Vi alle har våre tanker om den siste dagen på jorda, enkelte vil kanskje si at jeg er gal og pervers, men jeg tør i hvert fall å tenke det ut høyt.

Vi lå lenge i dag. Var ute på byen en kjapp tur i natt bare for å vise trynene våre. Boykiller kan det med å konsumere rødvin, akkurat som meg. Og stedene kjeda oss like mye. Endte opp, gjennomvåte av regnet, i senga, lå tett inntil hverandre til vi sovna. Jeg erklærte at dette var en ny måte å elske på. Mentalt. Det var like godt. På en måte. Det er ikke noe ekstraordinært over det, selvsagt, men vi lever i vår egen lille fantasiverden, da er alt lov, og monumentalt.

søndag 27. mai 2007

Please Please Please Let Me Get What I Want

Lufta er giftig. Det er en god dag, sola, varmen, skyggene, alt. Går fra benk til benk. Blakk, cirka tjue kroner i lomma. Jeg er ikke bitter, klager ikke, bare lever. Fra dag til dag. Minutt til minutt. Alt er som alltid, og jeg kan ikke gjøre en dritt med det.

Jeg beveger meg i en avant-garde verden og lar leseren bli med. Det som begynte som et litterært og kvasipoetisk prosjekt er nå blitt en personlig reportasje fra skyggeverdenen. Som tittelen sier; notater fra undergrunnen. Jævlig ålreit, skjønner det endelig, hele konseptet mener jeg, en slags kamikaze-greie, noe ingen kan ta fra meg, for talentet er der, udiskutabelt. Mening. Eksistens. Gonzo-skribent.

At your service baby.

Faen, det å være boms er jævlig MacGyver. Man må bruke alle evnene sine, improvisere, være kreativ, være sleip, bli en drittsekk. Jeg gjør alt jeg kan for å komme tilbake til den ”normale” tilstanden, der åtte til fire og latte på veien er vanlig. Når man vasser i dritt til knærne, mentalt sådan, så er det lett å falle inn i en syklus der selvdestruktiviteten råder. Hater alt jeg ser og har sett, har uten tvil lært en shitload med ting om meg selv og hvor langt inn i sinnet man faktisk kan gå, før det tipper over. Er fortsatt i det nevnte scenarioet, men nå som jeg endelig svømmer mot bedre tider kan jeg beskrive tinga som rører seg i mitt skurrete sinn.

Mandag. Jeg stod opp tidlig, halv sju. Dusja, smurte matpakka, blanda saft, slurpa te, klødde meg på balla og stirra lenge i speilet. Dagsen halv åtte, venta spent. Bynte å bli vant til rommet, stolene og ansiktene. Før jeg dro dit for første gang hadde jeg bare visjoner om åssen det var og åssen folka der var. Romantiserte litt på grunn av boka til Christensen, så for meg mye rart, om menneskene, hardbarka arbeidskarer med harry tatoveringer, alkiser, narkiser, rusk og rask. Tok litt feil. De fleste så, utrolig nok, ganske ordentlige ut. Klart, mange hadde et hakk for rødsprengte øyne, med litt fett hår og skrukker her og der, men dette var klart kremen av den slitne bermen.

Det jeg også den gangen så for meg var at det var rikelig med oppdrag og greier og greier, men der tok jeg skammelig feil, for å bruke et banalt uttrykk. Virker ikke som arbeidsgivere ser denne gamle institusjonen lenger. Det er litt trist. For hvor skal man ellers kunne gå for å få en jobb på dagen og penga rett i hånda uten å gjøre noe kriminelt? Vel, jeg fikk ikke jobb, som de fleste, og dro videre inn i morgenrushet. Stakk innom kafeen der boykiller jobber og fikk en latte med wienerbrød on the side. Stirra på henne og oppgavene hun utførte omhyggelig, likte synet, hun var vakker, harmonisk, møysommelig og grasiøs, alt jeg tente på. Noterte litt i boka, for å virke interessant. Var jævlig usikker på hvor jeg skulle stikke videre og hva jeg skulle bruke resten av dagen på.

Jentene på Proffice var hyggelige. Jeg troppa opp med et sjarmerende smil og sa med iver; hei, jeg har lyst til å jobbe for dere, hva skal jeg gjøre? De smila. Klart det. Hun ene leda meg bort til en pc. Registrere seg. Digitalt. Innbilte meg kanskje at det satt mennesker i bygget som kunne ta seg en prat og finne ut av hva jeg egentlig ville med livet, men sånn funker ikke to tusen og sju. Alt er på nett. Alt er klinisk. Alt. Fikk det unna, men det tok tid. Faen. Måtte oppsummere de siste åra mine, og velge yrker jeg kunne tenke meg. Sånt tar én ikke på strak arm, særlig ikke jeg. Syns det funka fint, så jeg traska til Adecco og gjorde det samme der.

Resten av dagen husker jeg ikke så mye mer av, eller, jo, jeg så noen filmer, røyka litt, spiste det jeg kom over i skapet og venta på at boykiller skulle bli ferdig for dagen. Skreiv en kort tekst om sommerfugler eller noe, blei ikke fornøyd, så jeg krølla hele greia sammen og pælma den i søpla.

Kvelden var fin. Vi jaga drager, så episoder med Family Guy og The Simpsons, snakka, berørte hverandre, knulla, sovna.

Tirsdag. Samme start på mårran som dagen før. Samme resultat på dagsen, null oppdrag. Vandra hvileløst omkring med henda dypt nedi jakkelommene. Stirra på mønstra i bakken, asfalten, brosteinene. Hørte på The Smiths.
Her var jeg.
Tjueseks år.
Aldri hatt fast jobb.
Hoppa av tre forskjellige utdannelser fordi de var lite givende.
Alltid blakk, alltid på sultegrensa, med en altfor stor interesse for billig vin, scotch og gjestmilde substanser.
Men.
Med et helvetes talent i fingra.
Da de andre kasta bort tid i kjønnsløse rom for å lære, lå jeg på gulvet i hybelrommet og utforska. Fant egne veier å gå, lærte det på min måte, den riktige måten. Jeg var alltid et hakk bedre enn de andre jeg studerte med, noe som førte til at jeg etter en liten stund ikke så meninga i å kaste bort tid og penger på noe jeg allerede kunne. Bedre også, i de fleste tilfellene. Derfor blei livet mitt som følger; strøjobber her og der, ubetalte regninger, lange dager ute på gata med nesa dypt nedi notatbøker, som oftest med musikk plugga godt inn i øra.
Skissene fløyt.
Ark med ord. Tegninger. Ideer. Visjoner. Kvaler.
Forfengelighet.

Åra passerte, men jeg fant aldri språket jeg lengta etter. Livsstilen førte også til at jeg passerte null og sank dypt ned i minus, økonomisk og sosialt.
Vips, meg i dag.
På nippet til å skape det virkelig store.
Gjeld opp til øra.
Og altfor tørst.

Veien er visst bratt. Oppover. Eller nedover. Kommer an på øyet som ser. Men. Jeg skal få meg en middelmådig jobb, betale, ta straffen som fortjent og kanskje få tilbake konsentrasjonen. For sånn som det er nå så får jeg ikke brukt kreativiteten, jeg grubler for mye på ting som ikke betyr noe. Faen, jeg plukker kanskje opp en erfaring eller to på veien også, hvem veit.

Så The Number 23. Likte Carrey i den filmen. Det er mye å si om fyren, det er klart, men innimellom dukker disse små rare greiene opp. Akkurat som med Eternal Sunshine of the Spotless Mind.
Dagen var fortsatt lys. Drakk litt vin. Knaska. Sovna.

Onsdag. Fortsatt bakfull og svimmel. Trykka på knappen og våkna langt utpå ettermiddagen. Boykiller var tålmodig, møtte meg på National. Vi fant noe å spise. Prata litt. Den dagen var kort. Funderte sterkt på hvor mye mer jenta orka. Spurte, og fikk svaret jeg aller helst ville ha. Vi jaga usynlige drager til vi begge var nakne og inntil hverandre.
Hun er en uoppdaga verden jeg alltid lengter etter, hver gang jeg ser henne er det som første gang vi møtte hverandre, og når vi danser lettkledde på senga blir vi som to små barn; naive, primitive, uskyldige.
Redde.
Sammen.

Torsdag. Gjennomskua dagsen. Jeg var tidlig ute. Vi var kanskje tjue-tretti stykker. Det kom en slåpe inn et kvarter seinere enn alle andre. Alle la merke til det, dama bak skranken også, så det. Kaller henne Randi i mitt stille sinn. Hun ser sånn ut, som en typisk Randi med treroms på Linderud og bikkje og ektemann som er rørlegger eller noe annet like trist. Petterøes, Ali kaffe, Se og hør, skravlebøtte, for mye sminke, hele pakka. Du veit akkurat hvilken type kjerring jeg sikter til. Vår typiske, ja, Randi, fra Linderud. Uansett. Tilbake til pointet. Jeg gjennomskua dagsen. Skulle ikke tru det, men faen, de favoriserer. Hva annet venta jeg? Stedet er som alle andre. For dere som ikke veit åssen systemet funker så skal jeg gi dere en liten beskrivelse:

Man møter opp mellom halv åtte og ni på mårran. Helst halv åtte, for det er størst trafikk den første halvtimen. Visstnok. Stedet er for de som vil ha en jobb på dagen med utbetaling rett i hånda. Man tar med skattekortet og blir registrert for hvert oppdrag. Dagsen har visst eksistert siden tidenes morgen i Oslo og blir fortsatt brukt, både av trygda alkiser, innvandrere, arbeidsledige og sånne som meg.

Tror det var bedre tider for dagsen i gamledager. For det er få jobber å få, med altfor mange arbeidsivrige slasker. På de gode dagene kommer det kanskje inn større oppdrag der de trenger folk til å rydde etter arrangementer og liknende. Ellers går det stort sett i enklere sjauejobber, vask, rydding og jalla.

Systemet er ganske primitivt. Man sitter på rader foran en skranke, der Randi og en til sitter med telefoner og faks stand by. Når en jobb tikker inn roper hun den ut og så rekker de som er interessert opp hånda. Det er ikke køordning eller noe, så man er i hennes nåde ettersom hun plukker ut på måfå. Eller. Det var noe jeg trodde i begynnelsen. Men. Etter å ha vært der en stund, først av behov for inntekt, til det bare blei av ren nysgjerrighet og vane, observerte jeg at det stadig var de samme folka som fikk jobber. Altså, favorisering. Og dette er noe ikke bare jeg la merke til, jeg så blikka til de andre gutta rundt meg. Det var tydelig frustrasjon.

Slåpen som den dagen kom ”mye” seinere enn oss andre fikk selvfølgelig det eneste oppdraget som kom inn. Og den slåpen får så og si alltid jobb, hvis det dukker opp noe. Det er han og en liten gjeng som tydeligvis er på fornavn med Randi. Blei først litt forbanna, lo litt inni meg, dette har sikkert pågått lenge, men en så bortglemt institusjon får ikke oppmerksomhet, så gjøremåten kan bare fortsette. Etter denne oppdagelsen ga jeg opp håpet på jobber, men fortsatte å gå dit, som sagt, av nysgjerrighet.
Det er karakterene som interesserer meg.

Fredag. Drakk den vanlig latte’n hos boykiller, kjøpte inn kartongvin og druer. Faen. Herregud, nå skriver jeg kjedelig her, denne kronologiske greia funker ikke helt, oppramsing og svada, men hvem bryr seg, utenom meg åpenbart, dette er min tekst og jeg bestemmer. Vi fortsetter.

Skyene erta meg, gadd ikke gjøre en dritt, la meg på senga og sov lenge, til telefonen dura og svetten b’ynte å bli kald. Skumring og jeg hadde ikke gjort noe. Bare latt dagen forsvinne. Følte meg nummen.

Vi drakk Amigo fra kartong. 229,90. Står det til og med på pakka. Kjipere og mere trashy får du det ikke. Berberana, ah. Jeg satsa. Og med pillene og dragene blei det en fin balanse, akkurat passe ødelagt og likegyldig, sosialmodus.

Vi lå strødd rundt i et lite rom med malerier her og der. Enkelte av vennene mine er talentfulle og greier faktisk å få ut kreativiteten sin på en ålreit måte. Det er disse folka jeg kommuniserer best med. De stiller ingen krav, de peser meg ikke når jeg er på det verste, de lar meg være, for de veit åssen det er, de er der sjæl, på en måte. De andre, som ikke har de selvsentrerte kunstnerspirekvalene, greier jeg ikke helt å få det til å funke med. Jeg drifter vekk fra kretsene og får et tonn med skyldfølelse lempa over meg, fordi jeg er så ”dårlig” venn som ikke virkeliggjør deres mangler med timeplan og fast holde-i-hånd-rutine. Det er ikke min greie, var det kanskje en liten periode før, men ikke nå lenger, det å ”henge” til enhver tid, med fyll og spetakkel og dagen-derpåherregudhvagjordejeg-praten på sofakanten et tilfeldig sted.

Klandrer dem ikke, egentlig, for det er vanskelig å forholde seg til en person som plutselig endrer sitt verdenssyn brått og nådeløst. Jeg er kanskje gal, går gjennom faser som forandrer psyken, blir en ny person for hver gang. Nå som jeg har latt det gå en stund føler jeg at det ikke er noen vei tilbake, vennskap er tapt underveis, og det er ikke noe jeg har gjort MOT dem. Det bare skjedde. Derfor skyr jeg unna de fleste sammenkomster, for jeg veit at det alltid vil være noen der som bitcher meg fordi jeg ikke er tilstede som før, eller fordi jeg isolerer meg med notatene mine. Rart. Det er som om de anklager meg, på en eller annen måte, rart. Blir vanskelig å bryte igjennom igjen når det er sånn, alt som skulle til var egentlig bare et enkelt hei og hå, med smil og kanskje et spørsmål; åssen går det med DEG, lenge siden sist, fint å se deg igjen, la oss ha det gøy. I stedet finner jeg meg selv i et hjørne med ryggen til og et hav av bebreidende usannheter å drukne i. Trodde kanskje, på et tidligere tidspunkt, at folk så meg, men føler meg bare utnytta, nå, for jeg enser at jeg bare tilfredsstilte et behov, og nå som jeg ikke gjør det lenger et jeg gjort til en synder, en som er dust. Det her høres kanskje fare fetched ut, alt i livet mitt virker ekstremt, og det jeg skriver nå er dønn fakta. Trist nok.

Uansett. Vi satt altså her, hos en av bestekompisene mine, drakk, preika om det vanlige; musikk, kunst, oss selv og andre pompøse temaer. Hadde det fint, faen, jeg hadde det jævlig fint. Det fikk meg til å tenke enda mer på livet de siste månedene og alt det der som jeg var lei av. Godt. Bestemte meg for å bryte igjennom til den andre siden. Komme meg ut av hengemyra. Boykiller masserte skuldra mine, rent mentalt, oppmuntra meg med gode ord og varm hud.

Resten av helga husker jeg ikke noe av, for den gikk i ett. Dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Leser stort sett bare gratismagasiner og =OSLO, hører den samme musikken; Joy Division, The Smiths, The Doors, The Cure, Depeche Mode, grubler; hvem hva hvor?
Jeg er praktisk talt hjemløs.
Uten jobb og penger.
Alt jeg har, er kreativiteten og Boykiller.
Og når jeg leser det jeg leser så ser jeg hvor det bærer hen. Liker ikke det som skjer. Så nå venter jobbintervjuer og den lange veien hjem, via sosialen og kemnerkontoret og mye annet shit.
For jeg er lei av å være en boms. En junkie. Et tall på statistikken.
Er for intelligent, for talentfull og altfor sexy.
Men.
Jeg er takknemmelig for erfaringene og utdannelsen disse periodene har gitt meg. Det styrker karakteren og gjør troverdigheten større, for jeg kan trygt si, med hånda på hjertet; jeg var der.

onsdag 16. mai 2007

John & Jane Doe

Jeg lukker øya, lar musikken fylle tomrommene. Siterer ting jeg har glemt. Det er så mye som er blankt, så mange timer og dager som bare passerte, uten helt å skje. Det er rart. Men ikke ulikt meg. Hjemløs, på rømmen, en av bomsene på gata, mentalt og fysisk. En junkie.

De siste ukene har jeg skrevet mange innlegg til bloggen som jeg bare lot bli i Mine dokumenter. Har opplevd så mye rart, pene ting, stygge ting, uvanelig shit som burde leses. Kommer tilbake til det etter hvert.

New Dawn Fades
Shadowplay
Well I Wonder
This Night Has Opened My Eyes
I Want It All
The Things You Said
Lovesong
The Figurehead
A Strange Day
Precious
The Eternal
Pornography
There Is a Light That Never Goes Out
Another Day
Blasphemous Rumours
Siamese Twins
Decades
I Know It’s Over
One Hundred Years

Joy Division, The Smiths, Depeche Mode, The Cure. De går om og om igjen. Alle sangene har sine roller. De er soundtrack’s for alle de små momentene som stort sett er betydningsløse, men innimellom storslagne. De sier mye om meg, om stadiene jeg går igjennom hver dag. Tjuefire timer virker som et helt jævla liv.

Precious. Liker teksten. Depeche forklarer med enkle ord som er forståelige.

Er dønn stein. Det verker litt i stoltheten, tok meg selv i å svømme i selvmedlidenhet. Det var vendepunktet som fikk meg ut av en vortex fylt av falske illusjoner. Hater meg selv litt akkurat nå, det er sunt, det får meg til å gjøre konstruktive ting. Drar frem den gamle livsfilosofien min; det å innleve, oppleve og gjøre for å faktisk forstå. Nå veit jeg åssen det er, det er jævlig vondt, nedverdigende og egoistisk.

The great one man show. Selvsentrert, pompøs, eksentrisk, vakker og uhyggelig. Det er ikke plass til flere enn et menneske i et sånt liv. For de som kommer for nær venter skade og fordervelse. Jeg tok sjansen, og drepte noe unikt. Hvordan kunne jeg ta så feil, hvordan kunne jeg være så egoistisk. Virker som ingen kan ta del i mitt mentale jeg, det blir for komplisert og kjedelig. Altfor mange detaljer som må sorteres, den selvdestruktive veien er bratt og jeg ønsker ikke å ta med meg noen ned til undergrunnen, det har jeg for mye samvittighet til. Utrolig nok. Så full av meg selv som jeg er. Der er kjernen, det åpenbarte seg akkurat, jeg er blitt bløt, og det er skadelig for skapelsen av sluttsekvensen. Trekker en linje i det myke gulvet, gjør det jeg må for å beholde henne, men lar mesterverket bli i mitt eget hode. Elsker henne for høyt til å gjøre noe annet. Ser fremover. Tenker positive ting. Trodde jeg var i ferd meg å gi henne det hun alltid hadde lengta etter, men skjønner nå at det jeg tilbyr bare er den samme shiten som Venus alltid har rømt fra. Derfor velger jeg å lytte, gjøre de riktige tinga, vaske meg, for så å redde oss begge fra den uendelige uendeligheten. Det er egentlig ikke så vanskelig. Men. Jeg har tenkt for komplisert. Løsninga blir Doctor Jekyll & Mr. Hyde. Matematikk.

Hvis jeg kunne, så ville jeg slukt all smerten hennes, latt henne stå igjen i hvit sommerkjole med et plettfritt barnslig sinn. Fy faen så klisjé, men det er sant. Hvis det bare var mulig, så ville jeg.

Neste dag gryr snart. Jeg smører hendene med feit fuktighetskrem, blitt avhengig. Vasker dem altfor ofte.