Another Day

Jeg trengte en happy ending. The Libertine voldtok meg på mange måter. En dårlig start på mårran. Flippa febrilsk gjennom haugene. Fant bare det jeg ikke leita etter. Ga opp. På en måte. Børsta støv av Rock Star. Shit for en crappy film, råtten på alle måter. Wahlberg er for meg bare den lange pikken i Boogie Nights, vel, det var et slags kompromiss, og jeg slo meg til ro. Som sagt, en happy ending.

Lå en stund og stirra ut på regnet. Tok noen trekk. Spiste en Stratos. Drakk sukkerlake. Jeg har en morbid liten fantasi. Den handler om begravelsen min. Langt frem i tid selvfølgelig, for jeg er ikke suicidal, bare selvdestruktiv.

Alt i kapellet er rødt og burgunder, gardiner, draperier, gullbånd, skulpturer av nakne gutteengler og portretter av meg over en lav sko langs veggene. Som i en snuskete 1700-talls setting. Libertinersk. Burlesk. Unge piker i flagrende hvite sommerkjoler med øyenfallende utringninger leder gjestene til sine plasser. Hvite roseblader strødd. På gulvet. På setene. På kista.

Åpningssekvensen må være lang og ubekvem, sangen er When the Music’s Over og hele greia på elleve minutter skal spilles ferdig slik at de sørgende, eller feirende, får den rette stemninga.

Det i mellom er diffust. En prest. Stormende tale. Sodoma. En sexy opplevelse. Noe. Kanskje ord skrevet en kveld med for mye rødvin i systemet. Ting som får folk til å bli varme der nede, uten helt å være klar over det selv. Alt mellom linjene selvfølgelig, for en mann av guds hus har sine grenser, selv om de helt klart har blitt kryssa dusinvis av ganger bare i planlegginga av denne ekstravagante begivenheten. De som kjenner meg vil selvfølgelig le rått inni seg over denne siste fingeren og ingen vil felle en tåre, bare puste skjelvende ut av beundring, avsky og ærefrykt.

Avslutninga blir kort. Den hvite kista bæres ut av de nærmeste, selvsagt, med Waiting for the Sun som soundtrack.

Jeg kommer til å tilføye flere ting til denne fantasien etter hvert som sinnet mitt blir mer degenerert. Det er en start og jeg er litt fornøyd med den. Vi alle har våre tanker om den siste dagen på jorda, enkelte vil kanskje si at jeg er gal og pervers, men jeg tør i hvert fall å tenke det ut høyt.

Vi lå lenge i dag. Var ute på byen en kjapp tur i natt bare for å vise trynene våre. Boykiller kan det med å konsumere rødvin, akkurat som meg. Og stedene kjeda oss like mye. Endte opp, gjennomvåte av regnet, i senga, lå tett inntil hverandre til vi sovna. Jeg erklærte at dette var en ny måte å elske på. Mentalt. Det var like godt. På en måte. Det er ikke noe ekstraordinært over det, selvsagt, men vi lever i vår egen lille fantasiverden, da er alt lov, og monumentalt.