Wednesday, May 16, 2007

John & Jane Doe

Jeg lukker øya, lar musikken fylle tomrommene. Siterer ting jeg har glemt. Det er så mye som er blankt, så mange timer og dager som bare passerte, uten helt å skje. Det er rart. Men ikke ulikt meg. Hjemløs, på rømmen, en av bomsene på gata, mentalt og fysisk. En junkie.

De siste ukene har jeg skrevet mange innlegg til bloggen som jeg bare lot bli i Mine dokumenter. Har opplevd så mye rart, pene ting, stygge ting, uvanelig shit som burde leses. Kommer tilbake til det etter hvert.

New Dawn Fades
Shadowplay
Well I Wonder
This Night Has Opened My Eyes
I Want It All
The Things You Said
Lovesong
The Figurehead
A Strange Day
Precious
The Eternal
Pornography
There Is a Light That Never Goes Out
Another Day
Blasphemous Rumours
Siamese Twins
Decades
I Know It’s Over
One Hundred Years

Joy Division, The Smiths, Depeche Mode, The Cure. De går om og om igjen. Alle sangene har sine roller. De er soundtrack’s for alle de små momentene som stort sett er betydningsløse, men innimellom storslagne. De sier mye om meg, om stadiene jeg går igjennom hver dag. Tjuefire timer virker som et helt jævla liv.

Precious. Liker teksten. Depeche forklarer med enkle ord som er forståelige.

Er dønn stein. Det verker litt i stoltheten, tok meg selv i å svømme i selvmedlidenhet. Det var vendepunktet som fikk meg ut av en vortex fylt av falske illusjoner. Hater meg selv litt akkurat nå, det er sunt, det får meg til å gjøre konstruktive ting. Drar frem den gamle livsfilosofien min; det å innleve, oppleve og gjøre for å faktisk forstå. Nå veit jeg åssen det er, det er jævlig vondt, nedverdigende og egoistisk.

The great one man show. Selvsentrert, pompøs, eksentrisk, vakker og uhyggelig. Det er ikke plass til flere enn et menneske i et sånt liv. For de som kommer for nær venter skade og fordervelse. Jeg tok sjansen, og drepte noe unikt. Hvordan kunne jeg ta så feil, hvordan kunne jeg være så egoistisk. Virker som ingen kan ta del i mitt mentale jeg, det blir for komplisert og kjedelig. Altfor mange detaljer som må sorteres, den selvdestruktive veien er bratt og jeg ønsker ikke å ta med meg noen ned til undergrunnen, det har jeg for mye samvittighet til. Utrolig nok. Så full av meg selv som jeg er. Der er kjernen, det åpenbarte seg akkurat, jeg er blitt bløt, og det er skadelig for skapelsen av sluttsekvensen. Trekker en linje i det myke gulvet, gjør det jeg må for å beholde henne, men lar mesterverket bli i mitt eget hode. Elsker henne for høyt til å gjøre noe annet. Ser fremover. Tenker positive ting. Trodde jeg var i ferd meg å gi henne det hun alltid hadde lengta etter, men skjønner nå at det jeg tilbyr bare er den samme shiten som Venus alltid har rømt fra. Derfor velger jeg å lytte, gjøre de riktige tinga, vaske meg, for så å redde oss begge fra den uendelige uendeligheten. Det er egentlig ikke så vanskelig. Men. Jeg har tenkt for komplisert. Løsninga blir Doctor Jekyll & Mr. Hyde. Matematikk.

Hvis jeg kunne, så ville jeg slukt all smerten hennes, latt henne stå igjen i hvit sommerkjole med et plettfritt barnslig sinn. Fy faen så klisjé, men det er sant. Hvis det bare var mulig, så ville jeg.

Neste dag gryr snart. Jeg smører hendene med feit fuktighetskrem, blitt avhengig. Vasker dem altfor ofte.

4 comments:

=Anja said...

-Alt er begynnelse-

Hilsen Anja

Sexy Sadie said...

Samtidig en slutt..

Estelita said...

Å gåteinnhylle seg selv, uten at man er helt klar over at man lykkes med det.

Jeg er fascinert.

Vender nok tilbake for å lese og kommentere mer.

Katzenkoenig said...

Dere har rett. Og fint er det.

estelita: Takk som byr.