Tuesday, June 12, 2007

Delirium

Det eksisterer en sannhet der ute et sted. Hodekjørt i den klamme sola. Vi var ungdommer på jakt etter noe spennende. Middelklasselort. Oppfostra av Oasis og Pete Doherty. Pretensiøse. Trodde vi var det store, drakk, dopa. Løp rundt som idioter. Rulla, kavende rundt i gresset, grønne på knærne og bak. Det er sånn jeg husker livet, i en park, midt i Oslo, en het sommerkveld, med maiskolber på engangsgrillen og kald øl i Kiwiposer. Dritings.

Jeg veit om noen mennesker. De eksisterer ikke. De bare. Vel, det er vanskelig å forklare. De bare. Du skjønner hva jeg mener. Musikken forandrer seg hele tiden, men de forblir, et hakk etter, alltid forsinka, dønn levende, dødere enn de fleste, elskere. Prøvde å forstå dem, greide det aldri, ikke i dag, ikke i morgen, ikke noensinne, og da jeg trodde at jeg var på sporet så var jeg fjernere unna enn det gikk an å begripe, som knusktørr sand det er umulig å fange mellom fingra, det bare forsvinner i sprekkene, ut i intet.

Kommer aldri til å gråte for dem. De har noe vi andre aldri vil kjenne; lidenskap, glede, genuin kjærlighet. Fanga i en tidskapsel, fortsatt i barnehagen, med brutte drømmer konstant, du får det ikke mer relevant. De vil alltid vente på bilen som bare kjører forbi. Deres lykke oppstår like sjeldent som en imaginær blomst som bare blomstrer en gang i året, og når det først skjer så annullerer det all smerten som fylte den lange ventetiden, noe større eksisterer ikke, aldri.

3 comments:

Sexy Sadie said...

Noen mennesker er redde for å leve. Ingen vits i å forrakte dem, de kan intet for det.

=Anja said...

Har ei eldre søster som er nøyaktig som de du beskriver-
Hun har det bra ser det ut til-
men kommer seg aldri ut av tidskapselen sin-

Katzenkoenig said...

Så lenge man har det bra med seg selv.
Boblepeople unite!