Sider

mandag 18. juni 2007

The Figurehead

Jeg velger livet. Jeg velger åtte til fire, hus, bil, sex. Jeg velger trøtte sydenturer. Matineer. Galleribesøk. Smakfull musikk. Og ei vakker kvinne. Faen. Jeg har rett til det. Å velge livet mener jeg. Det er det eneste som virker fornuftig akkurat nå, det eneste jeg har.

Alltid frykta dette øyeblikket. Noe annet ville vært en løgn. Jeg som egentlig skulle skrive en legende og bli udødelig før jeg fylte åtte og tjue. Så forsvinne. Inn i historien. Som en fjern fantasi, eller myte. En forelskelse for alle etterkommende grublere i puberteten, en slags James Dean i bevisstheten, mye dypere sådan, og forfengelig. Men. Jeg lengter etter fred, et manuskript, evigvarende solskinn og myke varme lår. Anerkjennelse.

Er visst ikke så dyster likevel. Mer tragikomisk. Tatt rett ut av den romerske brutaliteten. Sosialrealistisk. Porno for folket, den gemene hop. Jeg ler. Er tørst nå. Noe lunken billig vin hadde vært helt topp, men jeg tørker ut, innvendig. Nei, dysterheten min ligger i den jævlige selvbevisste arrogansen, det fantastiske geniet i meg, intelligentsiaens nye fakkel, middelklasseundergrunnens horebukk bærende på alle samfunnets kjønnssykdommer i form av ærgjerrighet, musikk og forskrudde sosiale normer. Litt grådig er jeg også. Som alle. Bare at jeg ser meg selv utenifra, alle bevegelsene, orda, alt, konstant, non stop. Det er til å bli gal av. Så jeg blir nummen fra tid til annen. Bare streifer innom planeten når jeg må. Det er i de øyeblikkene melankolien min spruter utover blanke ark, og etterlater infernalske spor, sangene jeg synger for dere med Courier New i tolv, kryptert mellom bokstavene.

Hun sa det gjorde litt vondt da jeg penetrerte henne. Jævlig fint. Fikk henne til å føle seg levende. Og elska. Var ikke uenig. E, den eneste jeg snudde meg to ganger etter. Konkubinen som tømte haremet mitt, jenta som fikk meg til å bli fjetra, hun, i bikini, jeg, i beundring, vakker vemod. Jeg dedikerer mitt liv til henne. Lar meg hengi den nådeløse masochismen der vi sluker hverandres sorger og gjør dem til våre egne. Knuller til smertegrensa. Uten alle preferansene, bare handlingene.

Sikksakker mellom alle turistene. De irriterer meg. Folk, som er helt på bærtur hvis guiden ikke er der, eller noe uforutsett plutselig skulle skje. Sånt som er vanlig i livet. Improvisasjon. Jeg får angst når jeg skjønner at Oslo har blitt til en turistby. Her om dagen tusla jeg langs Karl Johans gate, varmen var sprø, plutselig fikk jeg inntrykk av å være i en fremmed by, langt sør i Europa et sted, alle språka var fremmede, svettelukten også, lufta nærmest kvelte meg, jeg ville vekk. Det er få tilfluktssteder igjen. Det tryggeste er fortsatt det lille rommet jeg låser meg inn i hver dag, når alt er i koder og lydene er høyest, jeg bare trykker på autopilot og nikker med, fantaserer små virkeligheter som snart skal skje. Egentlig synger jeg. Lydløst. E var den første som hørte sangen, og den eneste, sånn vil jeg at det skal forbli, tiden er ikke moden til noe annet, og kanskje blir det sånn for alltid, bare E, som hører lyrikken jeg utsonderer.
Faen.
Alt er jo egentlig her.
Nøkkelen. Til min virkelighet som er dønn uvirkelig for folk flest. Det er bare å gripe muligheten, lese, gjøre det til sitt. Jeg er naken.

Krig. I gatene. I hjemmet. På tv. Vi alle kjemper. Og dør. Det er sånn drømmen min er, marerittet. Når jeg våkner tror jeg ofte at det bare var med det, en drøm, men så kler jeg føttene mine og innser at det er virkelighet. Det er oss mot dem. Frikene som fortsatt henger fast i den lille flisa vi kaller selvbevissthet, vi, de som blir påpekt fordi vi har personlighet og en alternativ synsvinkel. Utskudda som alle elsker å se på, kanskje til og med fantaserer om. De alle ønsker de var. Vel, jeg har bare en ting å si. Det suger. Menneskene begjærer spot’en, men jeg lengter bare etter å være John Doe. Uten tankene. Uten poesien. Uten melankolien. Alt har sin pris, som en forbannelse, som om jeg, en eller annen glemt gang i barndommen, solgte sjela mi til den mørke energien for å få noen nye evner.

Kanskje jeg ikke kan noe for det. Kanskje det var alle de lange dagene i senga som syk, eller timene aleine i skogen, skulkinga, dagdrømminga, runkinga til bikinibildene i Ellos-katalogen. Hvem veit? Jeg er en soldat på retretten, orker ikke kjempe mot lenger. Stiller meg opp på plassen, i rett, følger strømmen av krigsfanger, aksepterer sannheten; at jeg aldri kan bli som dem, aldri, og at gaven min er en kamuflert usannhet, en flørt, som får alle til å falle for mine føtter, tryglende, med en fantasi om å være meg.
Som sagt.
Tragikomisk.

Hva annet forventer du å høre fra meg? Jeg er bare en selvsentrert artist. Med klare indikasjoner på hva som er i ferd med å skje verden. Jeg gråter alltid for dere, inni meg, ikke misforstå. Det er en del av det som dreper meg, sakte, hele tiden. Empatien. Ja, jeg er en egoist, ja, jeg er forfengelig, men nei, jeg har ikke mista samvittigheten min, den er bare større en bermens, derfor ser de den ikke, derfor forstår de den ikke, jeg er så altfor langt forut dem. Så hvorfor si det da, hvis den er så sann, medfølelsen, spør du. Tja, vi har alle behov for å beskytte oss når vi kan, jeg er bare menneskelig, og det er mest sannsynelig det som er den største styrken min, menneskelighet, medmenneskelighet, en i disse tider gemen uvirkelighet.

A Lovesong. Det regner ute. Vi spiser druer. Mater hverandre. Jeg ligger med hendene under hodet, titter på henne, smiler når jeg kan, måper når jeg ikke. Vakker. Kunsten lever ennå. Den bare hvilte. Utvikla seg. Modna. Blei til noe rart jeg ikke helt har fått grepet på ennå. Det er en stor lettelse. Det finnes fortsatt mysterier i livet mitt. Jeg er fortsatt en obskur myte i ferd med å bli skapt. Jeg vil ha alt. Og det skal bli mitt. Bare mitt.

4 kommentarer:

=Anja sa...

Ønsker ikke å bli kommentarfyll her, Katzenkoenig- men j må bare innom-
Likte veldig det første avsnittet ditt-trenger sånne som deg i en sånn ni til fire greie hvis vi skal greie å få justert maskineriet
Ønsker videre at du skal komme deg til et forlag SNAREST
MVH Anja

Katzenkoenig sa...

Hei du! Hva? Kommentarfyll? Du er aldri fyll her i gården, syns det er fint at du legger igjen noen ord når du stikker innom, ikke slutt. Jøss, jeg skal definitivt inn i maskineriet.
Forlag til høsten.

Take care;)

=Anja sa...

Excellent!
Ikke glem meg når du blir berømt:::000)))

Betty Boom sa...

Denne greia minnet meg om Raga Rockers, Fritt Liv :) Herlig låt!

Betty