Monday, July 30, 2007

Easy Ride

Easy Ride. Er når man bare tenker på puppa, fitta og rumpa. Og slipper unna med det.

Idioti. Hykleriet. Alle menneskene der ute. En opplevelse fra hverdagen. En helt vanlig scene ute på gata. Jeg tok del i det. Dere trenger ikke å vite hvorfor. Men jeg likte ikke det jeg så. Det var jævlig trist. Tragisk. Håpløst. Området jeg hang i var folksomt; turister, emokids, innvandrere, pushere, junkies, vektere. Selve hjertet i Oslo. Hovednerven. Den mest ærlige virkeligheten. Stedet der skjebner blir forsegla. Kloakken.

Når du sitter på en benk et sted og kjenner den sure eimen av ulykkelighet og lidelse streife deg kan du ta deg faen på at den kommer fra dette stedet.

Jeg satt på kanten. Av et vindu, utafor Indiska, slappa av i skyggen, titta på massene i bevegelsene, menneskene, handelen. En ung fyr, sikkert ikke mer enn noen og tjue, snakka seg gebrokkent rundt fra gruppe til gruppe, tok imot penger, skaffa kunder til selgere, spilte triks for galleriet, osa desperasjon. Et typisk uønska barn. I en amerikansk film ville han uten tvil hatt rollen som crack-vraket som tilbyr alle en blow-job for småpenger. Fælt sagt, veit, men da han kom bort til meg måtte jeg snu meg, så diskret som mulig. Skitne klær, gule tenner, en stank.

På avstand hadde jeg sympati for dette stakkars vesle vesenet, men da han kom nærmere og åpna munnen vekka han bare avsky, måten han oppførte seg på var forkastelig, sleip, frekk, han sa ting som var helt på viddene. Det er sånn denne gettoen er, skaper monstre, gjør ellers så uskyldige mennesker om til kyniske roboter. Vrak. Jeg vifta han bort.

En vekter kom bort til oss. Sa at vi ikke hadde lov til å sitte der. Som om vi var simple skapninger uten rett til å være der. Jeg blei litt overraska. Men så tok jeg meg selv i det, for hvorfor skulle jeg behandles annerledes enn de folka fem skritt unna meg, de skitne junkiene? Jeg reiste meg opp, men blei værende. Fikk ikke nok av bildene. Alt interesserte meg, samtidig som frykt og avsky avløste hverandre med jevne mellomrom. Passa vel for godt inn. Var ikke noe bedre. I bunn og grunn.

Jeg fant min scene den ettermiddagen, i solvarmen, tett opptil det som skjedde i den kriminelle undergrunnen som var temmelig åpenlys for alle å se, hvis de ønska. Jeg begynte så smått å forstå hva de følte disse tragiske menneskene alle prøvde å unngå. Jeg stod nå i en av gruppene, ingen spurte meg hvem jeg var, ingen ensa meg, jeg bare var der, en del av spillet. Folk så på oss med avsky. Noen ga meg blikk; stakkars han der, så ung og pen, hva gjør han der? Vekterne skula stygt.

Politiet kom forbi. De mønstra alle. Stoppa. Kom ut. Gikk fra gruppe til gruppe og ganske enkelt spredde frykt. Jeg kjente noe inni meg, selv om jeg ikke hadde noe å frykte. Det er en greie gettofolk kjenner når politiet er i nærheten. På grunn av politiets måte å te seg på, en gjeng med kødder. Folk snakka seg i mellom. Helt feil prioritering av penger, ressurser og tid. De riktige gangsterne står ikke på hjørnet med en pappkopp i hånda, nei, de kjører rundt i feite biler, eier gatekjøkken og shit. De er også farlige, med våpen og ”connections”. Snuten er feige, de tar den lille mannen på gata, for han er harmløs og nedkjørt.

Den tryggere byen som de så fint kaller det har sin pris. Men det driter middelklasseborgerne i. Så lenge de har den falske illusjonen om at det er ufarlig å reke gatelangs. De farligste menneskene, voldtektsmennene, de voldelige, de blir ikke tatt, for de veit åssen systemet funker. Så, når snuten bruker fire betjenter på å harselere med én junkie, blir mest sannsynelig ei jente voldtatt et annet sted, eller noen banka opp på det groveste. Samme det, for gata er så mye tryggere nå.

Politibilene kjører rundt i parkene og gir inntrykk av en totalitær stat. Sykler rundt i trange tights og er tøffe som faen. Det er mange der ute som er redde for snuten. Jeg er en av dem. Selv om jeg ikke har gjort noe kriminelt. Men sjansen for at de stopper meg og krever id-kort er større nå. Ikke at det er så himla skummelt når man er uskyldig, men det er pinlig når de utpeker deg som annerledes, fordi klærne er slitte, håret rotete og ansiktet bleikt. Folk stirrer. Tenker. Han er sikkert en kriminell. Han har sikkert gjort noe galt. Han er sikkert en taper. Han har sikkert rusa seg...

Hvem er de som utøver blind vold i helgene, utafor nattklubben, i drosjekøen? Jo, kremen av norsk ungdom. Halvlangt hår bak øra, steinvaska olabukser, banansko i skinnende lær, dressjakker og rosa t-skjorter.

Det høres kanskje litt barnslig ut. Det triste er at min måte å stereotype på er dønn sann. Og riktig. Vi lever i en banal by. Oslo er klisjé. På alle tenkelige måter. Og nå er jeg tilbake i gata, den ettermiddagen jeg snakka om tidligere, den opplevelsen jeg hadde nedi sentrum. Som sagt blei jeg en del av kulturen. Bestemte meg for å gå litt rundt i området, kanskje ta en pils på Destiny. Faen for et navn på en sjappe. I det området. Ironien er passene. Skjebne. Pilsen er billig og klientellet ikke helt halvgærent. Liker meg der.

Nå må du ikke misforstå meg, jeg dyrker ikke den halvkriminelle og snuskete siden av Oslotilværelsen, nei, avskyr den til tider, det er bare det at jeg føler meg hjemme der, karakterene er mer interessante, skjebnene tydeligere, tristheten og apatien i øynene til individene som streifer målløst rundt, hele settinga er forfattermat, dessuten kan jeg ikke fordra Grünerløkka-eliten og den finkulturelle hyklerstanden på Spasibar, Mono og alle de andre institusjonene rundt omkring, de er falske, de representerer ikke ekte kunst, de bare snakker store og fine ord. Den hierarkiske dritten kan de pent ta med seg et visst sted.

Uansett. På veien til puben, i Skippergata, gikk jeg forbi en gjeng pushere og junkies, jeg måtte gå rundt dem, blei pressa inntil av en eller annen grunn, vi stod vel litt i veien en kort stund. I det øyeblikket kom en mann mot oss og flippa helt; Dere kan da ikke sperre veien med dritten deres, kom dere unna! Tonen i stemmen hans ga et tydelig innblikk i hva han syntes om denne underklassen boms og fiks. Hovmod. Fyren var pent kledd; et bra liv, penger, suksess. Han hadde lov til å se ned på oss. Vi hadde ikke rett til å bli spurt pent om vi kunne lage rom for han til å passere i, neida, høflighet er forbeholdt den øvre delen av befolkningen.

Jeg blei forbanna. Gikk videre. Drakk meg full. Skreiv tre nye sider i boka mi. Kjente på det. Denne livsstilen. Blei litt nedtrykt en stund, for når det kommer til stykket så er alle er like, til og med de laveste skapningene i skyggedelen av Oslo. Hyklerske. Hierarkiske. Kanskje ikke like påtatte som på den riktige siden av byen, men dog. Mennesker er bare menneskelige. Jeg overhørte såpass med samtaler den kvelden at jeg mista følelsen av å høre hjemme her også. Det er en forbannelse.



Pen, penere, penest.
Svakhetene mine er intellektuelle, dødssyndene, forfengeligheten, utskeielsene, fordommene. Livsnyter. Et hakk mer innsiktsfull og intelligent enn gjennomsnittet i flertall. Det er patetisk. Samtidig nødvendig. Jeg skaper best når jeg er i en indre strid med meg selv, en kreativ kamp på liv og død, gladiator, duellist, kamikazepilot.

En poet i sannhet. Hans majestet av verdens største rike, en skinnende gullkalv midt i en sirkel av nakne nymfer bleike i huden dansende med flagrende rødt hår. Bryster. Stramme rumper. Glattbarberte kjønn. I siste akt når syndefloden kommer, midt i en dekadent romersk orgie, blodig, skjødesløs, brutal.

Jeg lever dagene med smaken av safter rundt leppene, saftene av ungpikekjønn. Gal. Ute av forstand. Bortenfor alt som har noe med virkeligheten å gjøre. Over alt og alle, en gud ingen kan røre eller nærme seg. Overmenneskelig. Genial. Jeg, din våteste drøm. Jeg, ditt sterkeste hat. Jeg, det tragikomiske.



Dager.
Jeg har tre favorittfilmer. The Doors. Garden State. Super Size Me. Akkurat nå. I denne perioden. Ganske enkelt fordi det er de eneste filmene jeg kan se. Har ikke nett, får ikke lasta ned noe. Har heller ikke tv. Bare radio. Derfor, når jeg ikke gidder høre mer på NRK alltid nyheter og trenger noe visuelt, ser de filmene.

Pluss noen til. Bob Marley, Rebel Music. A Love Song for Bobby Long. Die Hard, With a Vengance. The Secret. Pirates of the Caribbean, At the Worlds End. The Queen. Walk the Line. Og fire episoder med Family Guy. Jævlig morsomme også, bare så det er sagt.

Disse filmene går igjen og igjen. Det grenser kanskje mot galskap. Men faen, det påvirker meg på uante måter. De oppfyller alt. Jeg liker det. Gruer meg faktisk litt til å ha tv og DVD-spiller igjen. Forelska meg litt i den fine gamle radioen.

Jeg er heller ikke gørr lei filmene. Utrolig nok. Dessuten leser jeg mye, for å kompensere, særlig gratismagasiner og aviser jeg rapper tidlig på mårran, de som ligger i store hauger på hjørnet. Ingen merker det, veit at det alltid er noen til overs, svinn kalles det.



Gravøl.
Liker Madrugada. Innimellom. De sløveste låtene, med slide og sørgelige toner, røykemusikken. Skriver bra når de er soundtrack. Samtidig med rusen selvfølgelig. Ser man bort i fra han u-smoothe vokalisten så er ikke greia deres halvgæren.

Blei trist da jeg hørte at gitaristen døde her om dagen, faktisk. Har ikke noe forhold til bandet, sørger ikke, som mange der ute sikkert gjør. Blei bare overraska. Spiller favorittsangene som en slags siste respekt, regner med at musikken blir uutholdelig etter Roberts bortgang. Drikker noen øl. Skål. Farvel.



Isolasjon.
Dette blir en jævlig lang post. Sånn er det når jeg ikke har nett. En slags sommerpost. Agurk. Mye info på en gang. Skriver om alt som slår meg. Samme hva. Om det blir sporadisk og slitsom å lese driter jeg i, det er sånn jeg er. Tror leserne mine også er på den måten. Forvirra, bedagelige, uopplagte.

Det er sommer og sol, varmt, folksomt, herlig. Jeg er fortsatt like vinterbleik som alltid, kanskje hvitere til og med, ikke umulig. Liker ikke alle menneskene. Fortsatt. Som sist vi møttes. Skyggene er pent nok for meg.



Heroine.
Kjære dagbok, jeg spydde til det kom brunt i natt...

Det var det eneste jeg skreiv. Hadde ikke mer å si.
Foran meg, på bordet, lå en ny notatbok.

Problemet mitt er at jeg aldri klarer å fullføre én journal. Under bordet ligger notatbøkene strødd, med ufullstendige setninger og feilbøyde verb. Det er som en sykdom; jeg må ha! Bare må ha! Andre samler på DVD’er, frimerker eller annet unyttig ræl, jeg samler på dagbøker i alle fasonger, helst innbundet i svart. Med strikk rundt, og tråd inni for å finne fram til siste påskrevne side.

En gang i tiden var jeg trofast. Moleskine. Fra perm til perm. Men det var den gangen. Nå vandrer jeg utro fra merke til merke. Aldri fornøyd. Jeg søker perfeksjon. Arkene må være riktige, vekta, mykheten, gulninga, størrelsen; innerlomma eller feltveska. Sånt tar tid. Jeg bruker mange timer, tråler forhandlere, vurderer, smaker, grubler.

Det er noe magisk i det å la pennen vandre over helt reine ark i en jomfru av en bok.
Det handler om den mentale årstiden.



I Love you long, and I love you well.
En vanlig sommeruke for meg handler ikke om grilling og soling i parkene, posering og leking på strendene, hodeløs shopping eller dønn kjedelig festing med de samme gamle uforanderlige folka.

Mandag. Ikke blå, men rød. Vi drikker rødvinsrester fra helgen, spiser billige jordbær, leker rundt i stua, for kollektivet er tomt, alle er bortreist, vi er frie, endelig. Du sprader i retro-bikini og høye svarte støvletter i blankt lær med snøring.

Ikke mange kan gjøre seg til som deg, de færreste har kroppen, men du kan, for formene dine er enestående, helt utrolige. Du erter meg, vel vitende om effekten. Natta kommer tidlig for vi skal begge opp tidlig i morgen. Det blei visst lite søvn likevel...

Tirsdag. Det brenner. Himmelen er lilla. Jeg er høy. Snøvler meg frem til nærmeste vannhull. Tørster. Får det jeg trenger, og det fort. Alt blir så mye bedre plutselig. Minner fra natta før hjemsøker meg. Alt jeg kan, er å vente, på deg, til du er ferdig på jobb, sånn at jeg kan følge etter deg, hele veien, til du skal låse deg inn, for så å overraske deg plutselig og voldelig.

Du liker det. Altfor godt. Glass blir knust og bilder revet ned av veggene. En jævlig dyr affære det her, men det driter vi i. Opplevelser som disse kan ikke kjøpes, vel kanskje på St. Pauli, men det blir ikke helt det samme, du veit hva jeg snakker om, min dronning, min tøs, min uforskammede hore. Majestet.

Onsdag. Jeg er sliten. Det tærer på. Å skrive, å leve, å være. Hjertesmerte er alt jeg veit, så melankolsk og typisk, klisjéaktige meg. Det regner ute. En tilværelse jeg omfavner med stor glede. Nedbøren er hard og tung, det smeller i hustakene og i bakken. Jeg løper alt jeg makter gjennom gatene, tramper i vanndammene, rister håret så vannet spruter, strekker armene ut og fanger dråpene med munnen. Et syn.

Og du står under et tre, med paraply og kamera, følger med. Smiler til meg og vinker. Jeg fanger deg, du ler og klager fordi du blir våt, men vi veit begge at du ikke bryr deg om sånt, det er bare en del av spillet.

Hånd i hånd. Vi går så sakte som mulig hjemover, en test for å pine, hvor lenge klarer vi å holde oss uten å klå, hvem taper og må strippe for den andre som straff? Du taper.

Torsdag. Vi begge har fri. Så vi velger å bli i senga hele dagen. Hele kvelden. Hele natta. Mater hverandre med nudler og knekkebrød. Fyller rødvin i romslige glass. Søler på de hvite lakenene. Ruller rundt, slåss, forsvinner i haugen av puter, dukker opp igjen med en pisk mellom tenna, snerrer lekent.

Jeg denger løs. Lukker øya. Du stønner høyt, jamrer, skjelver i stemmen. Naboene må b’yne å lure. Eller ringe politiet. Skrikene. Hvordan skal jeg best mulig beskrive noe som er så jævlig bra at jeg mister pusten bare ved å tenke litt på det?

Helgen. Går i ett. Lovesong. The Cure. Soundtrack’et vårt. Vi er romantiske. Vandrer lydløst gjennom gravlunden ved Bislet, kliner bak et tre, gjemmer oss for de imaginære forfølgerne, bak bautaer.

Jeg fingrer deg under den tynne sommerkjolen, du er passende nok truseløs, alltid praktisk, min gudinne. Det er få omgivelser jeg ikke har fingra deg i. Trikken er den siste jeg husker.

Fredag, lørdag, søndag, samme dag, bare oss to, trenger ingen andre, de er bare i veien, plager oss, alt vi tenker på er hverandre og puling, primitivt, egosentrisk, vi veit det så godt, men driter i hva alle sier.

Du elsker å være Lolita, med fletter og barnslige kjoler, smiler sjenert og naivt, kniser når jeg stryker deg over brystene og lokker med drops. Jeg er en gammel gris, gjerne onkelen din. Når vi er kåtest er jeg storebror eller far. Vi lever oss inn i rollene. Morer oss. Spillet starter på fredag morgen og varer til søndag natt. Perversiteten er vår ferie. La oss jage dragene. Til vi ikke gidder mer.



People Are Strange. Den har passert midnatt. Jeg hører på The Doors. Som vanlig. Tar det rolig. Nyter den varme lufta. Nypult. Hans majestet. Katzenkoenig.



Prøver.
Jeg må finne meg en jobb snart, så for som mulig. Trodde det skulle være lettere, gå fortere. Men det tar tid. Hva faen kan man gjøre?

No comments: