Glam

Jeg hadde en drøm i natt. Den var fantastisk. Fin. Handla om et liv med spennende farger og rare lukter, det var som om, som om det livet også var en drøm. Våkna i ørska. Skjønte ikke helt hvor jeg var, eller hvem jeg var. Da jeg kom til meg selv var skuffelsen vanskelig å skjule. Den samme bleike tynne kroppen, det samme grå ansiktet, den samme skranglete skikkelsen rent mentalt.

Jeg lå lenge, hørte på radioen, stemmene gurgla noe, fikk ikke med meg et kvekk. Tusla ned trappa for å finne avisa, men den var borte, som de siste dagene. Klart, den er jo egentlig ikke min, mulig de som bodde under oss abonnerte, de som nylig flytta. Blei bare fortsatt levert, til de fikk oppdatert systemet, sikkert. Ergerlig. Tørsten etter siste nytt fikk meg til å skru opp volumet, stemmene. Lå litt til. Søndag og jeg slapp å gjøre en dritt. Rulla over til venstre, fanga boka, And the Ass saw the Angel.

Kaffe er beskt, og sånn skal det være. Jeg liker de litt dyrere merkene, godt brent og forseggjort. Det er vel en smule forfengelig kanskje, men kaffe er ikke bare kaffe, som en bred masse tror. Det er forskjell på smakene, og kvaliteten. Den jeg har nå er fra Pascal. Tre toppa skjeer og en halv liter iskaldt vann. Trakteren er middelmådig og ikke min. Nei, den blei bidratt med av en av de andre beboerne her i kollektivet, også hun middelmådig, for å si det på den heller vennlige måten. Mocca Master er tingen. Disse idiotene lar altså Ali kaffe stå i åpen pose i et slitent skap stappa med te og hauger andre sorter kaffe, uten å ta til seg at aromaen og smaken forsvinner. Kaffe skal oppbevares tett og fint, gjerne i den originale posen. Ellers kan man like greit slurpe i seg brunt vann med koffein.

Jeg leser to bøker samtidig. Uro og den tidligere nevnte greia av Nick Cave. Den fyren har greid å gå fra å være en favorittmusiker til å også bli en favorittskribent. Det er noe med språket. Munnbruken. Det svinaktige. I bakgrunnen surra The Queen med Helen Mirren. Faen, hun er også en dyktig artist. Gjenskapte det stygge trynet til den engelske dronninga, jævlig irriterende, men fascinerende. Engelskmenn er i det hele temmelig uheldige med utseendet, dette veit vi alle, så det er egentlig unødvendig å i det hele tatt nevne det, men så gjør jeg det likevel, det er min tekst. Sårry til dere som kanskje har engelsk blod, men sånn er det bare. Tough luck.

Ja, riktig, jeg er en ubehøvla og arrogant drittsekk. Jeg hater det uoriginale og lastfrie. Som de jeg bor sammen med nå. En gjeng dønn kjedelige wanna-be-japper som ikke helt får det til. Greit at vi bor på Majorstua. Bak slottet for å være presis. Men det er ikke en forutsetning. Særlig hvis man i utgangspunktet er stygg og karakterløs. High Class handler ikke bare om fancy klær og påtatt retorikk. Nei, det handler om å kjenne kodeksene, hvordan den klassiske Viktorianske dekadens fungerer, stilen som bæres medfødt og innlevd, ikke den billige tv3-versjonen prega av Majorstua-homser og norske lekekjendiser. Pupper, klær, sminke, reiser. Disse folka har lånt over evne for å kjenne smaken, den de om ikke så altfor lenge kommer til å kjenne så altfor godt når renta hopper i taket ved neste krakk. Men faen, hvem bryr seg om sånt når man kan skåle i billig champagne?
Det er et trist syn.
En gjeng kvapsete sykepleiere med en-shoppaholikers-et-eller-annet i bokhylla, og personligheter lik null. De er så ufattelig lite tiltrekkende at jeg heller ville dratt åtte meter piggtråd gjennom endetarmen enn å pirke pikken borti noen av dem.

Sola går så jævlig fort ned. Sommeren nærmer seg slutten allerede. Vi våga oss ut på byen i natt. Det funka fint. Vi var anonyme, så lenge vi makta. Møtte noen venner på Amplifier. Hvorfor akkurat det stedet er uvisst. Mest sannsynlig på mangel av noe bedre. Der er like greit som noe annet. Sakte død er sakte død. Å møte venner man ikke har sett på lenge er like ødelagt som den jævla Scarlett Johansson og overhypen rundt henne. Oppskrytt. Visste du at mora produserte de fem første filmene hennes? Der har du begava for alle penga dine. Den så kalte rockeklubben er en pølsefest uten like. Dog hyggelig. Å se folk mener jeg. Hyggelig. Greit. Sitte på gulvet. Avantgarde. Osv.

Veien hjem gikk fort. Som faen. Jeg var kvalm. Vi planla egentlig en rute, men gikk strake veien hjem. Knulla i noen timer, til naboene nesten ringte politiet for å melde inn en voldtekt eller noe verre. Hver natt er så å si som en ny, for første gang. Det er en fantastisk del av hverdagen, som ellers er så jævlig bedagelig og rett fram. Hadde det ikke vært for den lille avkoblingen, fra ettermiddagen til morgenkvisten, ville alt styrtet sammen til avgrunnen. Rusen er en last. Den tynger et besudla sinn. Renhet er en luksus forbehold den mindre begava delen av befolkninga, som også, for den saks skyld, avstår fra den undermenneskelige perversiteten i masochistisk sex og rollespill uten like. Far/datter. Bror/søster. Onkel/niese. Du skjønner hvor jeg sikter hen. For å holde forfatteren inspirert må man ty til ekstremene. Og kjærlighet.
Veldreide rødhåra E smiler til meg i drømmene og våkentilstanden. Når jeg tenker etter så er ikke alt så vært likevel. Jeg dokumenterer vår virkelighet.

Den grønne lille boka holder fortsatt. Jeg skriver med en rød penn. Bokstavene er mitt blod. Orda min skjebne. Konteksten min død.