Sider

torsdag 8. november 2007

Re: Shadowplay

Å skrive er som en merkelig drøm. Fjernt. Uhåndterlig. Ubegripelig. Så lenge siden. Altfor. Litt krampeaktig. Rustent. Men mellom alle ulydene, alt ståket, hørte jeg en jævlig forbanna stemme. Skriv. Det var for litt siden. Og jo lenger jeg drøyde, jo tydeligere blei stemmen. Jeg blei litt redd, ensom.

Omsider. Håpa vel at det skulle redde meg, skrivinga, ta bort ensomheten. Hvem veit? Ord er mektige, ord er en ladd pistol. Uten sikring. Og oppturene har vært færre enn nedturene den siste tiden. Noe annet ville vært en løgn. Man kan bli selvhøytidelig av mindre.

Så, i en litt redlight-aktig belysning, med håp i en knytta neve og melodramatisk musikk overalt, valgte jeg å forløse meg selv.
Det gjorde litt vondt.
Faen.
Endelig.
Musikken.
Jeg hørte musikken.
På knær.
Med tårer.
I en tid jeg trodde var umulig.
Ingenting er oppbrukt.
Bare annerledes.

Den mårran knulla jeg en tanke, lekte med den, lot meg forføre, fikk flashbacks, var tilbake til den tiden da alt var gyllent og ekstravagant og jeg fløyt rundt som en boble i et glass med sjampanje, det lukta så godt, alle var så ufattelig vakre, og jeg kunne fortsatt banne på at verden snart var min. Bare min.

Re: New Dawn Fades

Hun heter Pernille. Vi kaller henne bare Nille. Ikke at hun er billig eller noe. Det er bare enklere. Uansett. Den vesle jenta dro en heftig linje med heroin på dassen på Südøst og greide å ta en overdose. Lå med spredde bein, uten truse, midt i båsen, det vakre håret dandert på lokket og gjorde ikke en mine. Vaktene skjønte ikke en dritt. Lempa henne ut på gata. Dytta henne i retning legevakta.

På en eller annen måte greide hun å slepe seg dit. Legevakta. Med eller uten hjelp. Gudene veit. Ramla sammen, nok en gang. Du skjønner, Nille er ei jævlig pen jente, det oser noe ekstra av henne, noe de færreste har eller klarer å oppnå, derfor tok de henne seriøst, redda henne med det samme, uten noe hei og hå. Du kan banne på at legen lukta mer enn to ganger på det myke gylne håret hennes. De sloss sikkert om å behandle henne.

Om det var sant? Veit ikke. Det var storien hun fortalte da jeg møtte henne for første gang, på puben i østbanehallen, kanskje litt for tidlig for en pils, men likevel. Jeg var på jobb. Jeg grubla. Studerte de utstuderte typene som vanka der. Rusk og rask. Bunnslam. Var ikke noe bedre selv. Bortsett fra klærne. Fy faen så ulykkelig jeg var, dønn. Var ikke aleine om akkurat det. Vi var en trist og skitten forsamling. Til hun dukka opp. Nille.

Det b’ynte med at hun spurte om jeg ville bytte noen pils mot litt dop. Hadde liksom ikke noe annet valg. Hva sier man når ei sånn jente spør om noe sånt? Vi drakk. Prata litt. Men var mest stille. Kjente omsider et spark. Bli med på dass. Jeg fulgte etter. Hun delte. Vi gjorde vårt. Gikk inn igjen. Fortsatte den tause samtalen. Hun kjeda meg. Jeg kjeda henne. Vi visste begge to at det ikke ville bli noe på noen av oss, vi var for kjipe, i hverandres øyne. Skulle kanskje blitt en grad mer ulykkelig etter den åpenbaringen, men tvert i mot. Jeg øyna håp. Hadde ikke behov for å imponere eller bestige henne. En real seier. Rent mentalt. Jeg var noe mer enn bare primitive instinkter og mannlige klisjeer. Jeg var dyp. Eller bare full. Og høy.


Vi spanderte to-tre sånne runder til på hverandre, til vi synkronisert bestemte oss for å stikke. Av gammel vane gikk jeg ut bakdøra. Det var siste gang jeg så henne. Nille. Den vakre og temmelig herpa ungjenta. Var jævlig letta over å slippe den verdenen. Hadde nok med mitt og et manuskript som holdt på å drepe meg, sakte, brutalt, vanedannende. Tenkte hardt på hvor jeg skulle gå nå, hvor neste pils skulle skje. Telte myntene og sedlene. Styra helt klart unna Karl Johan og bryggeområdene. Grensa går liksom ved Pilestredet. Bortenfor den har spenna en helt annen verdi. Den har ikke noen. Ikke arbeiderklassespenn i hvert fall. Dessuten har jeg ikke helt sansen for folka der borte. Altfor lett å stikke seg ut hvis man ikke er strømlinjeforma. Eller up-to-date. Det må jo være noe galt med folk som vanker på et sted som krever over seksti kroner for nullfire?

Fant et sted nær, i, Grønland. Husker ikke navnet. Ubetydelig. Bare nok en av disse uendelig mange hvitvaskeoperasjonene med rosa, lilla og turkis interiør, veikromøbler og en jukeboks med et forutsigbart sangutvalg. Pluss klientellet. En som het Anders var jævlig forbanna på Kristin Halvorsen, kalte henne ei sosialistisk hore. Han gikk god for Siv Jensen og Frp uten helt å begripe at trygdepils og toto mest sannsynlig vil bli mye vanskeligere å bedrive når det ikke lenger eksisterer et velferdssystem. Et system, som forresten, ikke gjelder alle, idiotisk nok. Det slår meg hver jævla dag. Norge. Uten tvil et skremmende rikt og velfødd land, men med jævlig synlig forskjell på øst og vest, fattig og rik. Ser en utvikling på gata og i bydelene, liker det ikke. Hvorfor gidder ingen å gjøre noe? Si noe?

Hørte noen gamle sanger som dro meg tilbake til enkelte dager i livet mitt da jeg var yngre og mye-mye dummere. Våkna. Titta rundt meg. Innså at jeg var i ferd med å bli som dem. Gubbene på første rad. I pubene. De med treningsoverdel, olabukse, hvite joggesko, vannskjemt hår, dårlig ånde og en sur og ikke så god lukt de alle har til felles. Enkelte har til og med en kam stikkende opp av baklomma. Og VG i den andre. Jeg blei skremt. B’ynte å svette litt. Studerte tinga på min del av bardisken, og tinga på deres. Jeg hadde en tykk notatbok A5, penn, mp3-spiller, et tårn tiere og tjuekroninger, synonymbok, et par gratismagasiner og porsjonssnus. Pluss pilsen selvfølgelig. Jeg pusta ut. Fy faen. Må passe meg. Gubbene på høyre og venstre hadde Petterøes 3, VG, lotto og toto, og det var det. Heldigvis. Ikke at man trenger å drasse rundt på hele livet sitt, men jeg blei bare så overlykkelig fordi det var langt igjen til jeg var dem. Og tvilen fortalte meg at de ikke var som meg en gang i tiden. Snarere tvert imot.

Anders og en til lo rått av noen gamle minner de delte. Jeg var ufrivillig deltager, siden jeg satt i midten og ikke kunne rømme. De henvendte seg til meg med jevne mellomrom. Sånn som man skal, når man henger ved baren, ikke sant? De ensomme ulvene. Sturende og ensomme over en pils, avbrutt av tilfeldige samtaler med tilfeldige likesinnede.

Det er mange som har skrevet om dem, det er litt hipt, alternativt og ærlig liksom. Wanna-be-bohemene dyrker denne livsstilen som en kult. Uten helt å forstå hva de driver med, eller hvor disse ulykkelige folka kommer fra. Disse etterkrigsbarna av mislykka foreldre, oppvokst i en dritfattig tid, hengende på slep ettersom byen utvikla seg og tiden blei moderne, sosialdemokratiet, Einar Gerhardsen, oljemillioner, utflagging av flåten, uunngåelige skjebner fordi de ikke kunne velge høyere utdannelse, men måtte ut i arbeid som sekstenåringer, og da alle de som ville tjene litt bedre måtte ha litt bedre utdannelse stod disse guttene på sidelinja med hendene i lomma eller rundt en pils, bybildet forandra seg dramatisk for hvert tiår som passerte, men disse mennene forblei, forblir, og avkommet deres opplevde skilsmisse og faen i helvete fordi de aldri klarte å virkeliggjøre sine egne drømmer og ambisjoner, alkoholikere, misbrukere, Frp’ere, fordomsfulle idioter, bare ta sekstitallet som et eksempel, da mange var hippier og dyrka fred og forståelse var disse mennene rockere, de hadde kort hår og sideburns, hata sosialisme og dyrka det amerikanske, og nå, i dag, er hippiene de godt utdanna og vellykka folka, også de hyklere, men det får bli en annen gang, uansett, har aldri møtt så fordomsfulle menn før, som på de slitne pubene rundt omkring i Oslo, så mye hat mot det som er nytt eller humanistisk eller kulturelt eller annerledes, og det skumle er at jeg ikke generaliserer, jeg bare konstaterer og rapporterer, jeg veit det her veldig godt, fordi jeg har hørt alle historiene, om og om igjen, de fleste er ganske like, alle gjentar seg selv, de likner til og med på hverandre, det er visst dette som er eldrebølgen, lurer på om dette går i arv, håper ikke det, for faren min er en av dem.

Var litt svimmel. Trengte en pause. Trakk frisk luft. Eller hvor frisk får den egentlig blitt, lufta, midt i et veikryss, så å si? Titta. Så ei jente jeg trodde jeg kjente. Vinka. Hun vinka ikke tilbake. Tok visst feil. Flau affære. Faen, hadde så lyst til å henge i fanget til ei jente, bare slappe av, bli tulla med og degga, dyrka som en gud eller noe, kanskje gå over streken. Om jeg angra på at det ikke blei noe med Nille? Nei, som sagt så ønska jeg ikke mer rabalder, bare velstand og sensualitet, gjerne litt lidenskap og ekstase, kombinert med en felles rus. Tenkte. Trykka nedover lista på mobilen. Merkelig nok, som en slags generert tilfeldighet, for at historien skulle bli mer interessant så fikk jeg faktisk en melding i det jeg skulle til å gi opp.

Den var fra Stella. Hu heter egentlig Stine Alexandra. Som du sikkert skjønner så forkorta vi det ned fordi navnet i seg selv er teit og fordi Stella høres mye-mye mer spennende og mystisk ut. Litt galaktisk kan en si. Hun lurte på om jeg var med på backgammon og latte. De var visst en gjeng. Men. Jeg var en katt, en territorial og svart og sky og raggete katt. Skreiv til henne at jeg forlangte henne hit, aleine, og at vi skulle drikke som fjollete fulle, selv om det bare var formiddag og hverdag. Det tok tre sekunder. Og svaret var som jeg ville. Og kun tre kvarter og hun stod utafor puben og vinka meg ut. Om vi kunne stikke til et triveligere sted med sofa og penere klientell? Klart det. Men jeg krysser faen ikke Pilestredet!

Vi endte opp på Sør. Hater egentlig det stedet. Typisk jentested. Lot det bare skje. For sofaene var dype og utringinga dypere. Var heldige, fikk plass. Alltid mye folk der. Mange studenter som har misforstått det. Inkludert Stella. Altså, hun var ei intelligent og lidenskaplig jente, men streba altfor sterkt. Derfor gadd jeg bare å henge med henne innimellom. Blei for mye prat om andre. Og det innså jeg også akkurat da, den ettermiddagen, etter tre nye pils, med henne i armkroken, begge uten sko og føttene oppi sofaen, snakkende om hva som helst, kanskje litt for mye om ting jeg gjespa av. Det var ikke dagen min på jentefronten. Fikk ikke noe til å svinge. Det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg skulle bli kvitt henne. Hun foreslo at vi skulle stikke hjem til henne, like borti gata, Grünerløkka, selvfølgelig, hun hadde akkurat blitt ferdig med et bilde og jeg ville bli den første som fikk se det, samt vurdere det hvis jeg begjærte. Noe jeg nekta på stedet. Altså vurderinga.

Jeg fikk en rødvin i hånda. Stella trippa overalt. Klarte ikke følge helt med, hun prata og prata og prata, ordna, henta ting, passa på at jeg hadde det fint, gjest og greier, ikke sant. Innerst i rommet med et stort hvitt laken over seg stod altså mesterverket. Av Stine Alexandra aka Stella. Som også var artistnavnet hennes. Fanfare. Det jeg la øya mine på akkurat da var uten tvil bra, akt, kollage, et sammensurium av forskjellige teknikker og materialer, med tekster, budskap. Street art. Ikke sant? Vi klappa i kor. Skåla.

Jeg forlot bygget litt seinere på kvelden. Vinka til Stella i vinduet. B’ynte å bli lei av rusen. Var mett. Trøtt. Ikke dårlig, bare litt vemodig. På en god måte. Resignert. Seirende. Om det blei noe på meg den kvelden, i en sliten Ikea-leilighet på Grünerløkka var ubetydelig. Nei forresten. Syntes synd på henne, og meg selv. Så jeg unna henne ikke det å bli brukt, det ville bare blitt meningsløst og sjelløst, som roboter, automatiske bevegelser uten noen mental hensikt. Vi bare prata. Det var godt. Hun lytta. Tror til og med hun grein litt et lite øyeblikk. Da jeg fortalte om en tanke jeg hadde bearbeida altfor lenge. Hun ga meg et kyss. Sa hun forstod. Og jeg trodde på henne. Ønska det i hvert fall.

Et dårlig menneske. Vanskapt. Motbydelig. En freak. Meg? Tanken. Jeg stirra tomt, trikken passerte ting jeg hadde sett mer enn nok, sovna. De fleste tar livet seriøst, andre bare leker med det. Skulle ønske jeg var en av delene, men er bare ufunksjonell. Alltid et skritt etter, eller i skyggene, redd for sola, stort sett uten grunn. Uforståelig. Påberoper meg ikke noen eksepsjonell lidelse i livet, gidder ikke, tror egentlig det bare handler om tankegang, eller måte. Alle har en nemesis i livet, noen er klar over det, noen ikke, min er lyst og begjær, for livet, for alt. Kanskje litt klisjé. Hvem veit? Eller kanskje det er meg selv, at det er min måte å tenke på, analyseringa, forkludringa og grublinga, svevende. Jeg forhøyer meg selv til uante høyder samtidig som jeg trekker meg ned i fornedrende skuffelser.

Da trikken stoppa var jeg ikke fullført på noen måter, bare utmatta, forvirra. Bestemte meg for å ta en mental pause. Det var ikke så verst likevel. Noen der ute tenkte på meg, brydde seg om meg, det visste jeg, kanskje til og med beundra meg. En ting var uansett dønn sikkert, og det var at jeg måtte bruke gaven, ikke bare for min egen skyld, men kanskje for andre, spre noe liksom, dele shit. Skrive. Skrive for faen.