Sider

torsdag 8. november 2007

Re: Shadowplay

Å skrive er som en merkelig drøm. Fjernt. Uhåndterlig. Ubegripelig. Så lenge siden. Altfor. Litt krampeaktig. Rustent. Men mellom alle ulydene, alt ståket, hørte jeg en jævlig forbanna stemme. Skriv. Det var for litt siden. Og jo lenger jeg drøyde, jo tydeligere blei stemmen. Jeg blei litt redd, ensom.

Omsider. Håpa vel at det skulle redde meg, skrivinga, ta bort ensomheten. Hvem veit? Ord er mektige, ord er en ladd pistol. Uten sikring. Og oppturene har vært færre enn nedturene den siste tiden. Noe annet ville vært en løgn. Man kan bli selvhøytidelig av mindre.

Så, i en litt redlight-aktig belysning, med håp i en knytta neve og melodramatisk musikk overalt, valgte jeg å forløse meg selv.
Det gjorde litt vondt.
Faen.
Endelig.
Musikken.
Jeg hørte musikken.
På knær.
Med tårer.
I en tid jeg trodde var umulig.
Ingenting er oppbrukt.
Bare annerledes.

Den mårran knulla jeg en tanke, lekte med den, lot meg forføre, fikk flashbacks, var tilbake til den tiden da alt var gyllent og ekstravagant og jeg fløyt rundt som en boble i et glass med sjampanje, det lukta så godt, alle var så ufattelig vakre, og jeg kunne fortsatt banne på at verden snart var min. Bare min.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Det er ikke så lett å ta opp pennen og skrive igjen, men det går da fremover. Og det ordner seg alltid.

=Anja sa...

Endelig...........Motto på ca tysk til selveste KATZENKOENIG

"So ist es mit das licht
Einmahl scheint`s es
Undt einmahls nicht"



Slutt

Sexy Sadie sa...

Endelig, det her har jeg ventet på.

Dødsbra!

=Anja sa...

Pynta te jul,Katzenkoenig???

=Anja sa...

God jul ifra trønnderlainn:0)