Sider

søndag 18. februar 2007

Proklamert

Du og jeg. Vi er giften. For hverandre. Begge på forskjellige veier mot døden. Du på den hurtige veien med de tunge stoffene, jeg på den sakte sidegata med mildere substanser. Begge sikre i sin sak. Begge målbevisste. Bare på forskjellige sensuelle plan, likevel avhengige av hverandre. Den ene muse, den andre et geni. Sjåvinistisk, men likevel rettferdig. Storhet for alle, avhengighet. En i skyggen, likevel i rampelysets historiske glans. Takket være hverandre. Jeg er gal, derfor et geni. Du er galere, og derfor et større geni. Fuck dere som ler av det jeg sier her, dere veit akkurat hva jeg mener, og dere er enige.

Gatene svinger når jeg hutrer meg videre. Rytmen i øra mine gir meg stil. Verden er avhengig av meg, jeg er sexy. Veit jeg snakker mye om det, men faen, hvordan kan jeg la være. Psykedelia er kanskje sånn for sånne som meg. Blandinga av alkohol, hasj og LSD er det som gir meg seksualitet ingen kan la være å legge merke til. Ikke forveksl meg med de tullingene med dreads som svinger frisby i Sofienbergparken med ukulele og didgeridoo. De henger for mye på Hausmania og andre kvasi-alternative happenings. Overlappa av packbacker uniformer og Fretex-søppel. Lufthuer. Det som gjelder er svarte klær fra topp til tå, åletrangt, og svart krøllete hår ned til skuldra, skeive positurer, hvilende hode, sakte gange med vrikking, feminine fakter og slibrige kommentarer. Proklamasjoner av abstraktfilosofiske fraser med trippel betydning ingen forstår fordi det er så artsyfartsy til de grader. Gjerne med sløv stemme. Den erotiske undertonen er selvfølgelig alltid til stede. Vi lever virkelig i en spennende tid. Mye kan skje og jeg føler at det er bevegelser i lufta. Vår tid er kommet.

Mest av alt har jeg lyst til å gi faen i alt. Stikke. La alt det gamle bli igjen, bare ta med meg gitaren, tegnesakene og notatbøkene. Det er ikke mer å hente her. Det samfunnet jeg beveger meg i er uforståelig og jeg føler meg mer fremmet for hver sekund som går. Det dreper meg. Orda som blir sagt har ingen betydning. Jeg vil leve, men kan ikke gjennomføre den prosessen her. Bomselivsstilen jeg fører her i byen kan like greit gjennom føres under vennligere horisonter, en jobb her og der, penga rett i hånda, ut på puben, i parken med pipa, timene med en pennen, på grenseland. Alt jeg har, er slitt og gammelt, skoa, klæra, bøkene, veska, ideene. Klarer meg fint på first price og brødmat. Det er sprøtt hvor få behov jeg har. Alt er relativt. Alt du begjærer, er noe andre har fortalt deg. TV, radio, aviser og naboen. Den dagen jeg slutta å høre forandra det meste seg. Slo meg til ro med å leve på sidelinja, i fattigdom og konstant grubling. Alt det her kan gjøres hvor som helst. Forhåpentligvis i varmere klima. Skyr kulda.

De gamle blir eldre og det skremmer dem. For de ser at vi tar over. Lyspunktet for dem er kanskje at de fleste tilsynelatende virker helt like, men de har noe i ermene, en større ærgjerrighet. Det de ikke skjønner er at dette kommer til å lede til undergangen som er uunngåelig. Og når dette skjer så vil alle misfists seire for anarkiet blir et faktum. Hvem tror du overlever? Silkeslipsa med stort forbruk eller bunnskrapet med overlevelsesinstinkt.

Utopia er verden der alt er erotisk og filosofisk. Alle klarer seg selv med det de har og nyter friheten som nakne villmenn. Ingen grenser, ingen autoriteter, bare instinktiv vold av ytterst nødvendighet. Sentrum for alt dette er en kult som baserer hele sin eksistens på tilbedelse av seksualitet og naturens store mysterier. Hekser, trollmenn, satanister, new age’ere, kall dem hva du vil. Ingen ofres, bare tilfredsstilles, på en sensuell måte. Alle på sin sakte vei mot den euforiske sluttsekvensen, der alle blir til jord og aske. Drikker andres blod.

Orda kommer langsommere nå. Kjemper for å holde øynene åpne. Denne tilstanden mellom drømmeland og hurtig vortx innover en ustoppelig tunnel får meg til å bli mer opptatt av musikken enn fingrene som beveger seg i sakte takt. Drømmer fortsatt om de uendelige landeveiene med tusenvis av ufortalte historier. Jeg velger å kansellere min billett til himmelfarten, jeg vil ha penga tilbake. Tiden er ikke inne. Det er for mye å se, det er for mye å oppleve, det er for mye å føle. Det er bare en statement. Jeg vil sove en evig drøm som er virkelig.

Jeg proklamerer et manifest; Leve livet hardt som om neste time aldri kommer til å skje. Du har ingenting å tape, unntatt din ødelagte integritet og feilgjorte eksistens som menneske. Våkn opp. Det eksisterer ingen sannhet! Det eksisterer ingen sannhet! Alt handler bare om å leve til den ytterste rand, uansett konsekvenser, uansett normer. Våkn opp!

Et fengsel er for kriminelle. Et fangenskap er for den gemene hop som ikke fatter de større bildene i en verden som faktisk er på vei ned. Det er evolusjon. Vi er allerede titusener år over tid. Alt kan skje i mårra. Hva vil du spørre deg selv? Hva gjorde jeg? Hvem er jeg egentlig? Takk deg selv. Saueflokken. De små detaljene som virkelig betydde noe er forbi. For de tenkende minoritetene kommer alt til å bli en åpenbaring; Det skjedde faktisk, vi tenkte riktig, vi tok de riktige valgene, alt var midlertidig. Vi lever videre.

Så, når tonene omsider er ferdig, hva gjør du da?


Skrur av lysa.

tirsdag 13. februar 2007

The Ride

Aluminiumsfolie, bretta til en fin renne, noe brunt i enden. Lighteren smeller i den tause lufta. En strøm av tynn og nærmest usynlig røyk. Kvalmende lukt. En drøm. Et tommeltykt rør. Litt større i den ene enden. Også av folie. Omgitt av bleike fingrer med overdimensjonerte knoker. Inhalert grådig. En eksplosjon. Jeg faller bakover og treffer sengekanten, gisper etter luft, får mest lyst til å spy, men blir trekt opp igjen. Noen plasserer røret i munnen min. En ny gnist og jeg trekker hardere enn jeg makter.

Når jeg atter faller spinner alt på en behagelig måte. Det er ikke kaldt lenger. Ingen stemmer. Ingen tanker. Bare en uendelig tomhet. Et herlig vakuum som gir mening. Øyelokka er så jævlig tunge. Hodet seiler sin egen sjø, beina slutter å lystre, jeg veier ett tonn. Det er musikk et sted, men jeg klarer ikke fokusere. Deltarock, garage, psykedelisk? Noe er det. Gir litt faen, bare nyter, innbild deg å være så dønn stein som det går an å bli og gang det med tjue, vel, det er sånn det føles. Pluss litt til. Skikkelser åpenbarer seg hver gang jeg lukker øynene, de gjør ting jeg ikke forstår, kommer mot meg. Må dra meg selv ut av det hver gang det blir for intenst og småjævlig. Ler sløvt.

Det bobler. Jeg løper ut på dass og legger igjen magesekken i porselenet. Orker ikke mer. Er fornøyd med tilstanden. Melder pass og strekker kroppen på gulvet. Pute under hodet og imaginære forlystelser i alle følende sanser. Det er virkelig til å bli ko-ko av. Det beste jeg har kjent på flere år. Jeg er levende, i aller høyeste grad, og alt er føkka opp. Suits me well. Intellektuell ekstravaganse på en særdeles intelligent måte. Alt forvrenges. Utopia. Jeg skinner i dine øyne når du leser dette. Husker plutselig hva jeg egentlig driver med, husker plutselig hvor tankene mine var hele tiden, til dette lille avbruddet. Alt jeg egentlig vil med livet, på dette stadiet, er å fortelle min lille historie om et menneske som, tja, ikke forandra livet mitt for alltid en dramatisk juninatt, selv om vi begge ønska det.
Et geni blei født.

Det er et par år siden nå og jeg var fortsatt ung til sinns. Jeg hadde nettopp gjort meg ferdig med tretten pinefulle år på skolebenken og var klar for noe nytt. Studier var utelukka, noe back-packing blei det heller ikke da finansene var i uorden, hadde vel ikke noe annet valg enn å byne å jobbe. Likte ikke situasjonene, men måtte ha spenn, var dessuten litt lei av mutteren og det gamle nabolaget. Etter mye om og men fikk jeg omsider en jobb på kafé ved elva nær Grünerløkka. Oppvaskgutt på El Alamein bistro. Lønna var ikke så verst og sjefen var gem nok til å gi meg en halv måned på forskudd. Det tok ikke lang tid å pakke. Klær, bøker og laptop. Plutselig var jeg en urban hipster uten noen særlige ambisjoner, men med kul stil.

Å rydde av bord og kjøre shiten gjennom oppvaskmaskiner var ikke akkurat det jeg så for meg. De varme dagene gikk saktere og saktere. Lengta ikke etter noe annet enn å ligge på gresset et sted og lese dekadent poesi av dekadente diktere. Helst litt skækk. Hverdagene var drøyt sløve. De gikk. Glana mye på folk den tiden. Helgene kom som små lysglimt av håp. Eskil og Andrea og jeg sykla som regel fra vannhull til vannhull på gamle skrap. De var mine hybelsamboere og nye bestevenner. Jeg var ferdig med det gamle livet og droppa glatt å informere mine gamle venner om mitt nye telefonnummer. Eskil og Andrea var uansett en slags refleksjon på hva jeg var, alternative, kunstneriske og bedagelige. Fremmede. I sin egen by.

Det var kveld og jeg jobba overtid. Energiske fjes gnistra i stearinlysa. Glassene blei fort tomme den natta. Et bohemsk band spilte gladjazz over en lavsko. Sånne steder er generelt pakka med smoothe damer, men ingen gadd vel å kurtisere en simpel oppvaskgutt med svetteringer og rynker i panna. Jeg irriterte meg over at de andre var på vernissage og slurpa gratis Tuborg med alskens kunstnerpakk, mye bra var lova den natta. Trøsta meg med å sikre plass på nachspiel. Alle de pene jentene fikk meg gjennom kvelden, bare det å se. Jeg la spesielt merke til ei med rødt hår, ved det mest folksomme bordet. Out of my league, uten tvil. Rundt henne satt kvasi-intellektuelle gutter med firkanta briller og fjollete luer. Finkulturelle idioter, åpenbart, men dama var ikke til å unngå. Håret brant. Øynene lekte fra den ene til den andre. Et naturlig sentrum. Jeg balanserte glass i abnorme høyder.

Trine, ei av servitørene, kom bort til meg; ”Ser du hu dama der? Hu ga deg hundre kroner i tips fordi du balanserer så bra” Jeg titta forbi hodet til Trine og fikk øyekontakt med den rødhåra jenta. Hun løfta glasset som en hilsen og smila.

”Jøss...”, var det eneste jeg fikk ut. ”Jøss...”

Trine bynte å le; ”Stikk bort da vel! Introduser deg!”


Jeg bynte på en ny samlerunde. Passa på å ha en bra høyde da jeg nærma meg bordet hennes. Brillene og luene titta nysgjerrig. De håpa vel at jeg mista alt i bakken, svina. Den gang ei. Jeg var en mester. ”Er du sirkusartist eller?” Snudde meg. Jenta klappa henrykt med de små hvite hendene. Røde negler. Jeg flira sjenert; ”Neida, er bare en oppvaskgutt med uante talenter” Prøvde å være morsom. Hun satte beina i kors; ”Åh, det er ikke bare-bare det skal jeg si deg! Ser dessuten at du er estetiker” Blei litt forvirra.

”Åh?”

”Det er noe med måten du beveger deg på, du er i harmoni med bølgene rundt deg”

”Jøss?”

”Hva gjør du når du ikke balanserer glass?”

”Tja, leser stort sett, eller henger rundt omkring”

”Lyst til å pule etterpå?”

Drømmer om Marrakech og ugjestmilde opplevelser under en vennligere himmel. Skulende hatende øyne i skyggene der borte og en godt betalt slave som vifter bort fluer med en stor rød fjær. Danser. Danser. I en lilla solnedgang. Armene ut. Hvit flagrende skjorte åpen ned til navlen med alskens smykker dinglende rundt halsen. Tramper i støvet. Rundt. Rundt. En storm vokser omkring meg. De svarte buksene er lysebrune. Det mørke bølgete håret kiler meg på de nakne skuldra. Jeg er en gud. En sexy slamp. En poetisk orgasme. Høgere enn livet. Kom igjen baby. Kom igjen.

Scenekanten er skarp. Jeg faller av, mister mikken, slår hodet i gulvet, ler. Degenerasjonen er total. Drar fra pilleparty til pilleparty, med hallusinasjonsgenerasjonens vakre avkom i kjølevannet. Det er slutten på en altfor lang avslutning. Vi svetter. Vi er kåte. Vi skriker. Etter. En ny start. I form av en sakte og erotisk og psykedelisk død. Tilfreds. Står foran speilet, sminker meg, drar dritten utover, føler ingenting, smiler ondskapsfullt. En morder.
På jakt.

Trærne fulgte oss hele veien. Ivrige føtter som tråkka. Eskil satt bakpå. Plystra. Slurpa en lunken pils. Det hvinte. Passa på å treffe alle kantene. Banning. Latter.

Andrea erta; ”Hva gjør vi i natt’a?”

”Det vanlige”

Hun sykla opp på siden av meg og ba meg åpne munnen med en håndbevegelse. Gjorde så og hørte noe hardt som traff kanten av fortanna før den landa på tunga.

”Hva skjedde med deg i kveld’a? Skulle jo komme hjem rett etter jobb jo”

”Husker ikke”

Sommer er for meg et opiat jeg ikke klarer å la være. Kall meg en junkie. Får aldri nok, må ha mer. Tar som regel ferie fra midten av mai til begynnelsen av september, lever på godene, snylter. Bare trasker rundt i en svett by med merkelig mange nye mennesker. Studiestart og shit. Turister. Hva som helst. Men vent, det her har jeg jo fortalt om før. Det stemmer uansett ikke helt med sammenhengen i historien, for sist jeg snakka om sommer så måtte jeg jobbe. Glem det. Hjernen bare vandrer. Hekta.

Det var virkelig lysende dager. Og netter. Sinnssyk i øyeblikket. Vi stoppa utafor en typisk bygård, i en typisk bydel, med de like typiske lydene.
På en brukbar fredag natt.
Nachspiel.

Venta på sola.

Jeg titta på folka. De dansa. Sa ting. Hadde det fint. Ensa ikke konsistensen, men begjærte essensen. Det gikk opp i opp.

Venta fortsatt på sola.

Og når den først kom var jeg fortsatt like våken. Selv om fingra til Andrea var hektiske og jobba overtid.

Det som gjorde meg litt trist og vemodig var at jeg visste at sommeren snart var forbi. Hvor ville vi ende opp? Hva ville vi bli? Det var soloppgang og jeg satt med et menneske på begge sider, vi delte en flaske rødvin. Blei vel litt nostalgiske. Sa ikke stort, bare ting som virkelig betydde noe. Den benken var vår, bare vår og vi ville ikke la noen andre få den. Navn seila gjennom hårstråa mine; Venusbarn, Aurora, Maria Magdalena. Han løfta en knytta neve, åpna den. Tre stykker, en til hver. Vi mata hverandre høytidelig og fortsatte å myse mot de varme strålene. Sommer var i realiteten nesten forbi. Og vi grein. Inni oss.

tirsdag 6. februar 2007

Abstinenser?


Hjerneføde: Coca Cola*SuicideGirls*Ramones(Rocket to Russia)*BellaVendetta*House of 1000 Corpses*Marilyn Manson(Portrait of an American Family)*The Devil's Rejects*Placebo(Sleeping With Ghosts*Baby Ginger*




Jeg liker pornografi.
Skittent, brutalt, burlesk.
Jo mer snuskete jo bedre.
Slasher, cult, horror, zombies, psykologisk masochisme på et høyt intelligent nivå med en ekstrem estetikk. Poesi.

Run rabbit, run.





Hvem? Jeg?


Ja, for faen.


fredag 2. februar 2007

Doble

Hun satt med gitaren i fanget. Ømfintlig, sterk. Pen, grotesk. Talentfull, selvlært. Lydene var spede på den kraftfulle måten. Stemmen var også sped, men på den like kraftfulle måten. Jeg lytta. Skreiv noen linjer. Beundra. Blei litt skremt. For jeg følte så mye. Det var litt smertefullt, men jeg veit at det bare er sånn. Kjærlighet er på den måten. Full av selvmotsigelser og oppofrelser. Dønn verdt det. For stikkene vekker følelser. Jeg er en fange. Hun er vokteren. Piskeslagene og torturen får meg til å føle meg som verdens minste, i en verden uendelig og euforisk. Så mye å utforske. Så mye å hate. Men jeg lover, jeg vil alltid bli her. For smerten er god. Den er musikk. Den er en ballade. Den er døden.

Øyeblikkets ekstase

Vi dro ned til Skippergata for å kjøpe noen piller. Fangen var god. Verden virka litt greiere. Jeg var minimalistisk, følte for å begi meg inn i en platonisk verden der metall og reine flater var selve fakkelen. Måtte innom leiligheten for å pisse og knaske en. Deretter dro vi til Bislett Kebab House, fikk det vi ville og fant et portrom med en tørr benk. Prata litt løst om sommeren som kom og de forskjellige tinga vi hadde noia for. Likte meg. Det var ikke noen vei tilbake nå. Kjente jeg blei småsløv, akkurat sånn passe. Lagde en spilleliste jeg kunne slumre til, kanskje til og med tegne noe. Får se hvor det leder. Over og ut.

New England - Billy Bragg
You're the Reason I'm Leaving - Franz Ferdinand
The Robots - Kraftwerk
Sun King - The Beatles
Well That Was Easy - Franz Ferdinand
Spacelab - Kraftwerk
Play Dead - Björk
Strange News From Another Star - Blur
You Are - Built to Spill
Because - The Beatles
Outsiders - Franz Ferdinand
Eight Miles High - The Byrds
The Model - Kraftwerk
Brand New Cadillac - The Clash
Carry the Zero - Built to Spill
Inspector '71 - Euroboys
Boys Don't Cry - The Cure
The Man-Machine - Kraftwerk
Do You Know the Way to Monterey? - Euroboys
John Riley - The Byrds
Never Let Me Down Again(Aggro Mix) - Depeche Mode
Siamese Island - Euroboys
Fabulously Lazy - Franz Ferdinand
Metropolis - Kraftwerk
Life's an Ocean - The Verve


Gleder meg til sommer. Vandring i ukjente og støvfylte gater med partikler hengende i lufta. En park her og der. På en sykkel som skrangler, med en melkekasse bakpå stappa full av pledd, vin, øl, skisseblokker, blyanter, musikk, minigrill, pølser, pot og uåpna drømmer, toppa av en fandenivoldsk gi faen mentalitet. Fast jobb er for strebere. Fast rutine er for kjedelige tinnsoldater. Sommer er loffern. La oss jage de vennlige demonene. This is only the beginning.

torsdag 1. februar 2007

Hvis du var gud for en dag?

Hjerneføde: Centrefolds(Placebo, Sleeping With Ghosts, på repeat)*grønn te*senga*

Det er rart. Tror jeg vil at de skal spille Centrefolds i begravelsen min. Ikke at jeg er suicidal, ikke feiltolk. Faen, jeg digger eksistens, svinger bare innom de tankene av og til. Men hvem gjør ikke det? Forskjellen er vel bare at jeg setter ord på det. Uansett. Hele sekvensen jeg ser inni hodet mitt er nesten som i en dokumentarfilm, i svarthvitt. Kirka er gigantisk, få seter besatt, kun de nærmeste vennene og familien, masse blomster. Her kommer det dekadente. De som bærer kista er alle gutter og alle er sminka som Brian Molko, akkompagnert av den tidligere nevnte sangen. Slightly bifil kanskje? Muligens. Ser for meg å etterlate en eller annen form for arv. Kanskje det kommer i form av en uvanlig begravelse der ingen er triste, bare håpefulle. Dramatisk. Pompøs.

Planen er som følger. Stå opp, dusje, stikke ned på kafeen på hjørnet, høre mer på den sangen, gjøre ferdig skissa, spise mat. Og jeg lever ikke et krevende liv?

Alt jeg ser, er små filmsekvenser. Jeg forvandler alle lukter, hendelser, mennesker og følelser til scener. Helst med musikk. Det bare forsterker. Kødder ikke. Alt, absolutt alt. Mor sier alltid at jeg tenker for mye. Er ikke enig. Jeg filmer for mye. Men på en annen side er det spennende, for en dag blir aldri den samme, selv om den egentlig er temmelig ensformig. Bestreber kanskje den alternative virkeligheten og tolkningen av den. Ei jeg kjente en gang sa stadig at jeg ikke måtte prøve å være noe jeg ikke var, da jeg flippa ut og blei vel artsyfartsy. Det er lagt bak meg. For jeg innså at det ikke var noe jeg prøvde på, jeg bare var. Foreldra mine foreslo psykeiatri, men det funka dårlig, doktoren nådde ikke gjennom, og medikamenter var utelukka. Heldigvis. Det var visst ikke noen kur. Et naturfødt geni. Nærmer meg dusjscena.

I dag er livet en musikkvideo. Alt er dønn fint og meningsfullt. Alt betyr noe. Slow motion. Venter på noe godt. Venter på å bli elska. Savner et eller annet, skjønner ikke hva, men sanser at det er noe bra. Det er drivkraften min. Den har alltid vært der. Siden jeg var liten krabat. Det går egentlig ikke an å vente for lenge. De som har for dårlig tid lever et liv i fast foreward og går glipp av alle de små nyansene som virkelig betyr noe. Et smil, en god kopp kaffe, en rar setning i en rarere bok. De sier jeg er en rolig person.



Hvem? Jeg?

Latt alle være meg.