Thursday, March 29, 2007

Rape me

Drain. De sier jeg var heldig som møtte deg. Veit ikke helt hva jeg skal si, min vakre forelskelse, mitt heroin.

Jeg vandra mange meter for å finne svara, men endte bare opp med en sang som gikk igjen og igjen.

Selvmedlidenhet er en uting. Det får deg til å knuse møblene i rommet ditt, det får deg til å kle deg naken, det får deg til å masturbere utover bilder av falmende helter.
Jeg gjorde ingen av de tinga.
Jeg har ikke den lidelsen.
Jeg gir bare faen.

Det er kanskje problemet.

Monday, March 26, 2007

Spiralling

What can I do? Jeg maler bilder i hodet. Det hjelper meg å leve. Slow jazz. Et glass Jameson. Sigaretter. Sosial vegring. Den siste tiden er et nytt minne i en falmende bok dekorert med vakre hvite roser. Den siste tiden betyr ikke noe. Den siste tiden bare var. Rufus Wainwright. Antony Hegarty. Røde toner fra et blått piano. Et ønske om at livet bare kunne vært litt lettere, enklere. Men. Jeg er en fugl, høyt over hustakene, over havet, ved benkene; tiggende. Det er alt jeg har.

Pigmenter, olje, farger renner nøye kontrollert nedover det blanke lerretet, de er mine søstere, mine brødre, og jeg elsker dem, vi berører hverandres kjønn, vi skaper drømmer, vi ser med de samme øynene, vi er androgyne.

Våkna til tonene av en lettere hengslengt stemme i en boks ved senga. Den kalte på meg med mitt navn. Kle på deg. Olabukse. Rutete skjorte. Sokker fra i går. Jeg strakk meg ved vinduet, stirra på vinduene langt ute i horisonten. Vrei nakken. Gispa litt oppgitt. Jeg var forelska i Wainwright. Fikk ikke nok av tangentene, stemmen. Knipsa av korken på den grønne flaska. En siste førsteskvett Berberana, temmelig stram egentlig. Men jeg hadde mer på lur. Mot skjelvinga rundt middagstider. I hjørnet ved døra lå penslene og palettknivene. Klare for litt overdådig magi. Tente en røyk og tørka svetten med ermene. Verden var min.

Sletta sanger på spillelista, trengte bare en, på repeat.

Alt jeg tenkte var; mor, gi meg litt mer tid, mor hjelp meg sånn at jeg kan leve. Det høres håpløst fjollete og homofilt ut, veit. Ga faen. Ingen hørte meg, og det skapte bevegelsene i armene mine, strekene bredte seg utover. Jeg så min egen refleksjon i kontrastene, jeg var en klovn med trist sminke, tårer. Mista litt moral en stund. Spytta. Gnei det utover med håndbaken. Ekte apati. Svakhetene i musklene mine var nyttige, jeg brast akkurat da jeg skulle og det geniale i intensjonene mine åpenbarte seg.

Klokka stoppa da jeg tok på meg militærjakka og slang veska over skulderen. Sangen fyra fortsatt oppunder melankolien. Retningen var automatisk. Paddy’s. Det var noe med interiøret og stemninga. Stedet var ikke akkurat glans, brunt, hipp som happ, men jeg likte meg der, folk lot deg være hvis du ville. Stamsjappene mine lå fortsatt på Grønland, og jeg dro fortsatt dit for inspirasjon, Paddy’s var bare en fin stopp på veien. En pils med Jameson on the side. Det passa fint for en bortkommen opportunist boende på den mest jappete vestkantdelen. Tørst.

Husker ikke helt hva som skjedde videre den kvelden. Lå på gulvet i rommet mitt, med deler av dyna rundt meg. Blackout. Ting demra diffust. Piller? Mye alkohol? Eller bare drømte jeg? Kasta øynene mot lerretet. Shit. Skjønte ikke stort, verket var ferdig. Blei varm inni meg. Det var kanskje noe av det vakreste jeg hadde sett. Kunne ikke fatte at det var mitt verk, skapt med mine hender. Eller. Kanskje det ikke var meg, kanskje jeg ikke var meg da jeg malte det? Svimmel. Blei liggende der utover morgenkvisten og formiddagen, bare stirra.

Orda i øra, de bryr meg ikke. De tar feil. Men jeg makter rett og slett ikke å kjempe mot dem. De skjønner ikke at en dekadent fyr som meg ikke på noen måter kan senke meg ned til deres dødelige nivå. De er skrot langs gulvlistene, og jeg, staffeliet midt i rommet. Alt handler om meg, alt sirkler rundt meg, jeg er geniet og den lidende artisten, klovnen. Fordommene streifa svakt til alt var glemt dagen derpå. Jeg stoler ikke på mennesker som må realiseres gjennom andre. Det er stakkarslig. Jeg veit åssen det er, ser dem, leser dem. Bor sammen med dem. Og tenk, all den tiden jeg brukte på å være hensynsfull og usynlig. Det er latterlig. Men jeg er aldri bitter.