Saturday, April 14, 2007

When the Music's Over

Volumet er på lavest i dag. Jeg møter snart noe som kan kalles en personlig D-Dag. Det er nødvendig. Et onde, uten spørsmål, men jeg orker ikke mer styr. For første gang i mitt liv skal jeg faktisk være svak, oppsøke hjelp, ta ansvar. Trenger det.

Klamrer meg til et bilde jeg teipa fast i den grønne notatboka. Øynene hennes stirrer ertende, hjelper meg, gjør meg sterk. Faen, vi trenger vel alle litt støtte innimellom, enten mental, eller bare rent praktisk. For min del går de to sistnevnte hånd-i-hånd. Skyggelivet tærer. Lyset lokker. Alt jeg egentlig ønsker i livet er ro og fred, til skriving, maling, og hennes pust i øret, med den beroligende klamme stemmen. Gjør hva som helst. Hva som helt.

Sitter med et brev. Planen er jo ganske enkel. Bare være ærlig. Ingen fare, nei, det er visst gammel visdom. Så hva er problemet? Det er kanskje nervene, eller angsten. To år på minimumsgrensa har satt sitt preg, og jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv. Eller... ? Tror uansett at det ordner seg ganske greit. Må nok bite litt i det sure eplet, time to face the music som jeg har sagt så altfor mange ganger før, men uten å mene det. Gjør det ikke bare for meg selv, gjør det for oss begge, det er verdt det.

Har aldri likt den bokstavelige selvmedlidenheten.

Strange Days

New Dawn Fades; skritt for skritt. Gate etter gate. Jeg sulter, bare skinn og bein. Ser meg selv i en musikkvideo, har alltid et soundtrack. Kvinner begjærer meg, menn vil være meg, de kan ikke la være, det er litt slitsomt, ser blikka deres, får angst. Derfor liker jeg meg best ute etter kveld, mindre lys, færre mennesker, flere skygger. Harmløst.

Shadowplay; i natt smøg jeg meg gjennom usette kroker, spionerte. Tok banen et lite stykke, bare for å se de grå ansiktene under det neonaktige lyset. Alle får et annet skjær. De ser så triste og bekymra ut. Syns synd på dem. Men. Det tenker vel også de når de ser meg der jeg står tynn og hengslengt med slitt bukse og stor rutete skjorte og gammel kardigan. Håret spraker i alle retninger, ville egentlig vært ganske langt, nekter bare å legge seg, kråkereir. Fikk litt plutselig angst. Følelsen av å være i en fabrikk tvang meg ut ved Stortinget. Beina jobba.

Well I Wonder; slo meg ned på en grønn benk ikke langt fra hovedgata, undra. Hva tenkte hun på akkurat nå? Hvor var hun, i kjøkkenet, stua, rommet? Tilbake i tid; vi møtte hverandre ved en bro. En slags i hvert fall. Stargate er jo så å si. Allerede da skjønte jeg at hun var tatovert inn i minnebrikka. Skarpt rødt hår, naturlig selvfølgelig. Hud hvitere enn arkene i notatboka mi. Smarte former. Og en liten piff det er vanskelig å forklare. Tror det hadde noe med faktene hennes å gjøre. De oste kontrovers og nevrose, litt dekandent kanskje, men jeg fant min Pam.

You’re Lost Little Girl; sitter der i hjørnet med en bok om symbolismen, titter bort på meg med det uskyldige blikket ditt, forelska, dedikert, med en skygge på slep, stappa full av gamle spøkelser. Du veit jeg kjenner smaken av huden din hver gang jeg nærmer meg deg, du veit jeg bare kan på den voldelige måten, mentalt og fysisk, det gir deg en kick, som da jeg knulla deg med den flaska. Du henga deg like lett som meg, og nå er det ingen vei tilbake.

The Crystal Ship; tilsløra nå. Orda kommer sakte. Dog bedre. Jeg skjønner dem. Enkelte ting forandrer seg aldri, alkohol, heroin, cannabis, syre, beroligende, alle de sexy intellektuelle fra da begikk lovbrudda. Som nå. Psychedelia’n fortsetter. Like sårbar, akkurat som krystallskipa.

Eight Miles High; sovner. Drømmer. Om noe kaldsvettende og deilig.

Friday, April 13, 2007

Ok Computer

Jeg er en idiot. Jeg er sliten. Husker du den gamle Radiohead-sangen? Paranoid Android? Vel, det er sånn det er; hodet mitt. Fullt av lyder som ikke vil forsvinne. Fullt av ideer som ikke er bra. Fullt av håp. Blanda med litt fortvilelse. Knasker smertestillende, drikker, kjederøyker, stanger hodet i gulvet, snuser inn støv, svømmer i et hav usynlig.

Skreiv et teit lite dikt.

Jeg er fortsatt en måke;
åtseleter,
grådig,
bråkete,
irriterende, og
ganske pen å se på.

Sånt irriterer meg. Hva er egentlig poenget i å skrive små budskap på den måten? Det har vel noe med at jeg ikke mestrer det, babler for mye.

Ok, så er Ok Computer en altfor oppbrukt skive å snakke noe særlig om, men den var en høydare i min skeive pubertet. Alt handla om Radiohead. Husker jeg satt seine netter på mIRC med akkurat den musikken som soundtrack. Blei kjent med folk overalt, særlig jenter. Den gangen var det to typer datanerder; de aspirerende programmererne og de dagdrømmende melankolikerne. Jeg var det siste. Jeg og en hærskare indiefolk med særlige preferanser når det gjaldt musikk. Kan vel si at min gylne sommer var mellom 97 og 98, loads med bra musikk, festivaler og slitte olabukser. Jeg vanka med ei small town girl med issues som kalte seg Venusbarn, vi ville vel, etter dagens standard, blitt kalt emo, haha. Problema var enklere og hverdagen handla stort sett om å være annerledes, både følelsesmessig og fysisk. Barnslige. Emosjonelle.

Ti år går fort og når jeg ser tilbake så har utviklinga vært ufattelig. Jeg er allerede gammel, mentalt og fysisk. Klarer ikke å henge med. Det er nesten som å klatre oppover en sleip vegg, bare hardere. Derfor klynger jeg meg fast til de gamle drømmene og ambisjonene de andre lot gå da de passerte atten og mønstra på det store livet. Vips, Ok Computer.

1. Airbag; skjønte hvor det leda hen.
2. Paranoid Android; de mørkeste, men samtidig mest intime øyeblikka.
3. Subterranean Homesick Alien; røyka.
4. Exit Music (For a Film); knulla på gutterommet.
5. Let Down; feel-good-stemning utafor teltet.
6. Karma Police; lærte’n på gitar. Skipa alltid forbi’n etter det.
7. Fitter Happier; bare passerte ubemerka.
8. Electioneering; dritings.
9. Climbing Up the Walls; skreiv ofte i en grå og myk kladdebok.
10. No Surprises; den kjedeligste, uten tvil. Skipa.
11. Lucky; ”forelska”
12. The Tourist; fin slutt, vemodig, men likevel optimistisk.

Det er sånn jeg husker skiva fra den magiske perioden da jeg bare var seksten og fortsatt noenlunde bevart. Må flire litt. Det er jo for tidlig til å b’yne å mimre om fordums tider med storheter ubegripelige. Men. Jeg står ved et stup. Skal jeg hoppe? Eller, bare vende ryggen til, og aldri snu meg igjen.

Bestemt meg.
Skal la det regne, takle det.