So

Nå som alle spenna er brukt opp, og skittentøyet i ryggsekken er alt, føler jeg meg friere enn noensinne. Lufta er varm og akkurat passe ålreit. Sitter på en grønn benk. Omgitt av duer og trær. Turister. Urbane hipstere. Folk. Titter ned på de billige skoa. Røde. Slitte. Jeg hadde alt; penger, konturer av en utdannelse, venner i fleng, en fremtid, men gadd rett og slett ikke, gambla på de feil korta med vilje og endte opp bak startstreken igjen, på scratch.

En hverdag kan være så ufattelig kjedelig som bare det. Spesielt en som er dønn normal. Men. Jeg liker å høre om livene til folk. Så lenge de ikke blir altfor sentimentale. Gjesper av sånt. Enkelte har en syk trang til å måtte fortelle om hvor mye livserfaring de har, eller hvor mye dritt de har opplevd i det stakkarslige triste lille livet sitt. Som om det gir mer cred. Vi har alle våre mørke kapitler, tro meg, men det er kanskje større respekt i det å takle en fin opplevelse i livet, uten å ødsle den bort, før det er for seint. Savner den vinklinga. Hjertesmerte er så oppskrytt. Jeg måler uansett ikke et menneske ut i fra hvor mye faenskap det har sett, for det er mange som kommer ut av det som drittunger, derimot verdsetter jeg orda til de som har tatt åndelig lærdom av shit, samme om det er godt eller vondt. Men ikke misforstå meg her, det er like ille å komme utfor de som bare vandrer gjennom livet uten ettertanke eller mentale opplevelser, alltid glade, alltid fornøyde, idiotiske. Det krasjer med pessimismen min, den dysterglade livsfilosofien som gjør meg lykkelig, melankolien. Jeg har blitt beskyldt for å være en misantrop, men jeg veit ikke helt. Det kommer vel an på øyet som ser. 2 + 2 = 5, osv.

Nysgjerrighet. Et behov for å analysere. Forstå. Like, eller hate. Jeg elsker å lese biografier. Avslutta nettopp Onkel Jens av Kærup Bjørneboe. Et slett makkverk uten særlig innlevelse, noen poet er ikke nevøen, heller ikke en spesielt god litterær kolorist. Platt. Tilsynelatende ydmyk. Spekulativt på en dårlig kamuflert måte. Fyren sier at han ikke prøver å påberope seg som beste kilde til Jens Bjørneboes essens, og at han hater de som gjør. Hykleriet blir tydelig når han faktisk gjør akkurat dette, og villeder leseren med tittelen som nevø og betrodd. En fin taktikk, avvæpne enhver kritikk. Problemet her er bare at jeg som leser ikke fikk noe bilde av hvem og hva Jens Bjørneboe var. Bare masse familiecrap og sladder. Moren til Jens var tydeligvis en tyrann. Det lukter. Så lite krevende var dette at det tok meg en og en halv dag å lese greia. Kan med sikkerhet si at de som er interessert i den litterære og skapende Jens Bjørneboe bør styre unna, les heller bøkene og de andre biografiene, for dette er nærmest Se og hør i bokform. Dessuten ekstremt kjedelig i språket, litt klønete til tider, og tamt i forsøket på fiffige replikker. Nå skal det nevnes at jeg kjøpte den innbundne versjonen for seksti kroner i teltet utafor Norli i Universitetsgata tidligere i sommer. Sånt skjer. Life’s a bitch and then you die.

Mange kreative og skapende sier de hater å kritisere eller vurdere andres arbeid. Bullshit. Vi elsker det. Vi frykter bare å få det tilbake med samme mynt. Hva er best? Å være en ærlig hykler i skuddlinja, eller en uærlig hykler på sidelinja, bak ryggen til noen andre? Det sier seg selv. Jeg står for det jeg sier og skriver, har aldri et forklaringsproblem, jeg lever et liv som reflekterer det jeg står for intellektuelt, og gidder ikke begrunne skeivhetene. Det er drøssevis med selvmotsigelser og paradokser, men det er menneskelig, og spennende. Å leve etter én sannhet er lite troverdig, derfor styrer jeg unna idealister og politisk korrekte. Det er samme faen for meg om du er friker eller dønn grå i stilen. Posere er som regel de verste. Dette er noe jeg veit av erfaring, kjenner en god del, uten å dømme en hel gruppe, jeg er bare generell, og visst faen generaliserer jeg, uten problemer.

Husker en gang i tiden da jeg jobba for en radikal radio her i Oslo. Oppholdet var veldig kort, siden jeg stort sett, i den perioden, drakk tett og skreiv sleske dikt på servietter. De jeg jobba med var feminister og anarkister. Det blei enkelte debatter, for min måte å være på provoserte, samtidig som det vekka interesse. Sprøtt, men feminister elsker vokalt sleske slasker som meg. Fitteprat og kåte forslag. Det de hata mest var min forfengelighet og tilsynelatende egoistiske arroganse, blanda med dagdrømming, fyll og ærgjerrighet. Jeg fikk ofte en bøtte med påtatt politisk korrekthet slengt mot meg. Radikalere i dag er jævlig opptatt av regler og gitte former, det er skremmende. En tapt sak kan en si. Hva annet forventa jeg, de fleste, jenter selvfølgelig, kom fra bedre stilte hjem, vestkanten, griskgrendte strøk. Pappa betaler. Selv er jeg middelklassekid, og tidligere kommunist, anarkist og sosialt. Prøvd alt, lært mye, og nå politisk apatisk. Jeg blei etter hvert kvalm av å høre på de store orda til Grünerløkkafilosofene og hva de mente alle andre burde gjøre. Hykleriet. Hele greia var under min stand. Dumpa opplegget og gikk god for min egen intoleranse, på en pub, eller mellom låra til vakre jenter, klart jeg er fordomsfull og arrogant, noe annet ville vært selvmotsigende i mitt valg av yrke. Men vi skal se, hvem av oss som får det siste ordet, hvem av oss som når ut til folket, hvem av oss som treffer sjela, og kanskje gjør en forskjell. Vi skal se.

Jeg er trøtt. Lei. Av feite folk som eter opp livsgrunnlaget, samaritanere, designere, kunstnere, popidoler, frikere. Uansett hvor jeg snur meg så er de der. Jeg hater spesielt å bli henvendt til av såkalt likesinna med hår, frika klær og All Stars som tror vi er bundet av et større fellesskap bare fordi klæra mine også er litt annerledes. Sofienbergparken er for meg bare en gigantisk catwalk gjennomsyra av kvasi. Skulker den seansen. Stikker heller til Frognerparken når jeg skal nyte en lunken øl og noe på grillen. Der er ro og store rom. Og kanskje litt romantikk.
Det brygger opp til en storm. Muligens sommerens siste og greier. Det er stort. Livet er stort. Alt er stort.
Så lenge jeg vil.
Og det gjør jeg.
Vi sees over en øl, kanskje du ser seg meg en gang, der ved bardisken en fuktig kveld, aleine med musikk i øra, en duggfrisk mellom fingra og nesa dypt nedi en eller annen bok.
Kanskje.

The Figurehead

Jeg velger livet. Jeg velger åtte til fire, hus, bil, sex. Jeg velger trøtte sydenturer. Matineer. Galleribesøk. Smakfull musikk. Og ei vakker kvinne. Faen. Jeg har rett til det. Å velge livet mener jeg. Det er det eneste som virker fornuftig akkurat nå, det eneste jeg har.

Alltid frykta dette øyeblikket. Noe annet ville vært en løgn. Jeg som egentlig skulle skrive en legende og bli udødelig før jeg fylte åtte og tjue. Så forsvinne. Inn i historien. Som en fjern fantasi, eller myte. En forelskelse for alle etterkommende grublere i puberteten, en slags James Dean i bevisstheten, mye dypere sådan, og forfengelig. Men. Jeg lengter etter fred, et manuskript, evigvarende solskinn og myke varme lår. Anerkjennelse.

Er visst ikke så dyster likevel. Mer tragikomisk. Tatt rett ut av den romerske brutaliteten. Sosialrealistisk. Porno for folket, den gemene hop. Jeg ler. Er tørst nå. Noe lunken billig vin hadde vært helt topp, men jeg tørker ut, innvendig. Nei, dysterheten min ligger i den jævlige selvbevisste arrogansen, det fantastiske geniet i meg, intelligentsiaens nye fakkel, middelklasseundergrunnens horebukk bærende på alle samfunnets kjønnssykdommer i form av ærgjerrighet, musikk og forskrudde sosiale normer. Litt grådig er jeg også. Som alle. Bare at jeg ser meg selv utenifra, alle bevegelsene, orda, alt, konstant, non stop. Det er til å bli gal av. Så jeg blir nummen fra tid til annen. Bare streifer innom planeten når jeg må. Det er i de øyeblikkene melankolien min spruter utover blanke ark, og etterlater infernalske spor, sangene jeg synger for dere med Courier New i tolv, kryptert mellom bokstavene.

Hun sa det gjorde litt vondt da jeg penetrerte henne. Jævlig fint. Fikk henne til å føle seg levende. Og elska. Var ikke uenig. E, den eneste jeg snudde meg to ganger etter. Konkubinen som tømte haremet mitt, jenta som fikk meg til å bli fjetra, hun, i bikini, jeg, i beundring, vakker vemod. Jeg dedikerer mitt liv til henne. Lar meg hengi den nådeløse masochismen der vi sluker hverandres sorger og gjør dem til våre egne. Knuller til smertegrensa. Uten alle preferansene, bare handlingene.

Sikksakker mellom alle turistene. De irriterer meg. Folk, som er helt på bærtur hvis guiden ikke er der, eller noe uforutsett plutselig skulle skje. Sånt som er vanlig i livet. Improvisasjon. Jeg får angst når jeg skjønner at Oslo har blitt til en turistby. Her om dagen tusla jeg langs Karl Johans gate, varmen var sprø, plutselig fikk jeg inntrykk av å være i en fremmed by, langt sør i Europa et sted, alle språka var fremmede, svettelukten også, lufta nærmest kvelte meg, jeg ville vekk. Det er få tilfluktssteder igjen. Det tryggeste er fortsatt det lille rommet jeg låser meg inn i hver dag, når alt er i koder og lydene er høyest, jeg bare trykker på autopilot og nikker med, fantaserer små virkeligheter som snart skal skje. Egentlig synger jeg. Lydløst. E var den første som hørte sangen, og den eneste, sånn vil jeg at det skal forbli, tiden er ikke moden til noe annet, og kanskje blir det sånn for alltid, bare E, som hører lyrikken jeg utsonderer.
Faen.
Alt er jo egentlig her.
Nøkkelen. Til min virkelighet som er dønn uvirkelig for folk flest. Det er bare å gripe muligheten, lese, gjøre det til sitt. Jeg er naken.

Krig. I gatene. I hjemmet. På tv. Vi alle kjemper. Og dør. Det er sånn drømmen min er, marerittet. Når jeg våkner tror jeg ofte at det bare var med det, en drøm, men så kler jeg føttene mine og innser at det er virkelighet. Det er oss mot dem. Frikene som fortsatt henger fast i den lille flisa vi kaller selvbevissthet, vi, de som blir påpekt fordi vi har personlighet og en alternativ synsvinkel. Utskudda som alle elsker å se på, kanskje til og med fantaserer om. De alle ønsker de var. Vel, jeg har bare en ting å si. Det suger. Menneskene begjærer spot’en, men jeg lengter bare etter å være John Doe. Uten tankene. Uten poesien. Uten melankolien. Alt har sin pris, som en forbannelse, som om jeg, en eller annen glemt gang i barndommen, solgte sjela mi til den mørke energien for å få noen nye evner.

Kanskje jeg ikke kan noe for det. Kanskje det var alle de lange dagene i senga som syk, eller timene aleine i skogen, skulkinga, dagdrømminga, runkinga til bikinibildene i Ellos-katalogen. Hvem veit? Jeg er en soldat på retretten, orker ikke kjempe mot lenger. Stiller meg opp på plassen, i rett, følger strømmen av krigsfanger, aksepterer sannheten; at jeg aldri kan bli som dem, aldri, og at gaven min er en kamuflert usannhet, en flørt, som får alle til å falle for mine føtter, tryglende, med en fantasi om å være meg.
Som sagt.
Tragikomisk.

Hva annet forventer du å høre fra meg? Jeg er bare en selvsentrert artist. Med klare indikasjoner på hva som er i ferd med å skje verden. Jeg gråter alltid for dere, inni meg, ikke misforstå. Det er en del av det som dreper meg, sakte, hele tiden. Empatien. Ja, jeg er en egoist, ja, jeg er forfengelig, men nei, jeg har ikke mista samvittigheten min, den er bare større en bermens, derfor ser de den ikke, derfor forstår de den ikke, jeg er så altfor langt forut dem. Så hvorfor si det da, hvis den er så sann, medfølelsen, spør du. Tja, vi har alle behov for å beskytte oss når vi kan, jeg er bare menneskelig, og det er mest sannsynelig det som er den største styrken min, menneskelighet, medmenneskelighet, en i disse tider gemen uvirkelighet.

A Lovesong. Det regner ute. Vi spiser druer. Mater hverandre. Jeg ligger med hendene under hodet, titter på henne, smiler når jeg kan, måper når jeg ikke. Vakker. Kunsten lever ennå. Den bare hvilte. Utvikla seg. Modna. Blei til noe rart jeg ikke helt har fått grepet på ennå. Det er en stor lettelse. Det finnes fortsatt mysterier i livet mitt. Jeg er fortsatt en obskur myte i ferd med å bli skapt. Jeg vil ha alt. Og det skal bli mitt. Bare mitt.

Delirium

Det eksisterer en sannhet der ute et sted. Hodekjørt i den klamme sola. Vi var ungdommer på jakt etter noe spennende. Middelklasselort. Oppfostra av Oasis og Pete Doherty. Pretensiøse. Trodde vi var det store, drakk, dopa. Løp rundt som idioter. Rulla, kavende rundt i gresset, grønne på knærne og bak. Det er sånn jeg husker livet, i en park, midt i Oslo, en het sommerkveld, med maiskolber på engangsgrillen og kald øl i Kiwiposer. Dritings.

Jeg veit om noen mennesker. De eksisterer ikke. De bare. Vel, det er vanskelig å forklare. De bare. Du skjønner hva jeg mener. Musikken forandrer seg hele tiden, men de forblir, et hakk etter, alltid forsinka, dønn levende, dødere enn de fleste, elskere. Prøvde å forstå dem, greide det aldri, ikke i dag, ikke i morgen, ikke noensinne, og da jeg trodde at jeg var på sporet så var jeg fjernere unna enn det gikk an å begripe, som knusktørr sand det er umulig å fange mellom fingra, det bare forsvinner i sprekkene, ut i intet.

Kommer aldri til å gråte for dem. De har noe vi andre aldri vil kjenne; lidenskap, glede, genuin kjærlighet. Fanga i en tidskapsel, fortsatt i barnehagen, med brutte drømmer konstant, du får det ikke mer relevant. De vil alltid vente på bilen som bare kjører forbi. Deres lykke oppstår like sjeldent som en imaginær blomst som bare blomstrer en gang i året, og når det først skjer så annullerer det all smerten som fylte den lange ventetiden, noe større eksisterer ikke, aldri.