Monday, July 30, 2007

I Oslo spiser'em kebab med sperma i sausen

Drittlei. Fy faen, nå orker jeg snart ikke mer av den ustoppelige middelklassesutringa til den hyklerske jeg vil ha i pose og sekk-befolkninga her i Oslo. Av praktiske årsaker er det ikke tv på rommet mitt og av prinsipp gidder jeg ikke å råtne i sofaen på tv-rommet, altså dagligstua, derfor hører jeg på NRK alltid nyheter halve dagen og leser avisene. Ikke at det er så himla mye smartere enn å være tv-slave, men det hjelper nok. Uansett. Det som i disse agurktider har vært the big deal her i Oslo denne sommeren er; tiggere på gata, dop-handel, horing i kvadraturen og turisme, turisme og atter turisme.

Non stopp. Hver jævla dag er det et innlegg eller en artikkel om hvor jævlig gata i Oslo er. Middelaldrende kontorrotter skviser ut replikker, skravlekjerringer ja du gjetta det, skravler i form av bedrevitende bla-bla, politikere anklager og lover i hytt og ingensteds, politiet trekker på skuldra, turistnæringa griner. Det er visst ikke måte på hvor fandenivoldsk hele den junkiegjengen er; en skam for Oslo, en pest og plage, søppel, undermennesker, tiggerpakk, stinkende dritt under skoa, en nål i øyet.

Turistfaenskapet. Selvfølgelig er Oslo attraktivt for busslass etter busslass med feitinger som gjerne kaster bort penger på det vakre vi har å tilby. Noe skal Norge leve av når alt er out-sourcet, olja til slutt er vrengt for siste dyrebare dråpe og all gassen er forbrent svevende oppi atmosfæren et sted. Vi har fjordene og vi har heroinhovedstaden. Spennende. Nå veit jeg endelig åssen det var for de glisende spanjolene jeg alltid følte meg som kongen over fordi jeg hadde så jævlig mye bedre råd enn dem, conquistadoren med palmedrink og Den jævla naboen t-skjorte. Hat. Fordi man ikke kan rikke seg en millimeter uten å støte på de tomme og måpende trynene, overalt, med tåpelige små kart og enda tåpeligere turistuniformer.

Tiggere og uteliggere. Tilbake til stridskjernen. Hadde det vært opp til de fleste sinte Osloborgerne så ville alle undermennesker blitt internert i en egen bydel. Dette er ikke kødd. De fleste som mener noe, mener at dette er det riktige å gjøre, uten helt å forstå hvilken retorikk de faktisk klynger seg til. Den åpne, klasseløse og nyanserte hovedstaden alle var så stolte av er visst ikke det likevel. Vi vil helst slippe å se disse fortapte skjebnene på gata. Folk ønsker faktisk å leve i et jævla drømmeland. Norge, det rikeste landet i verden, velferdsstaten, det perfekte samfunn, sosialdemokratiet, stedet der den lille mann er noe. MEN. Uten den ærlige hverdagen til tusener av utskudd. For vi liker ikke å se det. Det er plagsomt. Stygt. Uverdig. SÅ. Det er bedre Å IKKE SE DET. Noen som lukter hykleriet?

Knulling bak treet. Selvfølgelig syns jeg det er tragisk at horene tilbyr sine infiserte underliv på gata, og at kundene puler dem på stedet. At det har gått så langt er skremmende. Men hvem har skylden? Horene? Er disse kvinnene demoner som huker tak i deg på gata og nærmest overfaller deg hvis du ikke vil bli med? Ja, klart det, de skyr jo ikke noe for å skaffe seg kunder, samme hva. Og på en ufyselig måte, det har jeg blitt utsatt for selv. Likevel klarer jeg ikke å stille meg bak en totalitær parole, for jeg veit hvorfor det er sånn. Det er ikke disse kvinnene som utsetter oss for sin ondskap. De er bare et produkt av det åpne samfunnet vi lever i, der alt skal være synlig, og da får vi faktisk se at samfunnet vårt faktisk ikke er så reint og bra likevel. Det er prostitusjon og menneskehandel i Oslo, tragedier som utspiller seg i real time ute på gata. I god reality-ånd. Så. Hva skal vi gjøre? Stappe horene i en egen bydel og la dem råtne bort i sin egen dritt, Oslos egen Red Light District, få kontroll, eller gjøre noe med problemet, redde disse folka, la politikerne utøve de lønna oppgavene sine?

Junkies og dop-handel. Samme her som med horene. Det skjer på gata. Overraskende nok. På gata. Hvor ellers. Jeg beveger meg mye nedi sentrum, for det er der alt skjer. Som skribent kan jeg ikke tenke meg å være noe annet sted. I hvert fall ikke på Majorstua. Der er alle altfor pene. Kun avbrutt av den bedre standen alkoholikere som stuer seg inn på Valka. Men de er rett og slett ikke spennende. De er en illusjon av hvordan alkiser romantisk nok burde se ut. Virkeligheten er de skitne jævlene som henger i sin heroinrus ved skiltene langs Karl Johan med pappkrus og tusen bæreposer fulle av gud veit hva. Noen selger =Oslo, ære være dem, men flesteparten driver med noe som er mer eller mindre snuskete og kriminelt. Jeg har vanka mye i området omkring Skippergata denne sommeren, av mange grunner, ansiktene er så jævlig mye mer ærlige der. Dritten er faktisk dritt. Forfattermat. Og jeg har sett blikkene de får av de ”normale” som skynder seg forbi ansamlingene. Den følelsen må nok være forjævlig. Men så er alt sånt forbi for dem. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å mene at denne siden av byen bør være stua bort langt fra øynene til den gemene Osloborger, eller turist for den saks skyld.

Mongofaenskap. Selvfølgelig er det masse hull i en sånn tekst som det her. Noe annet ville vært tullete. Vi lever i en tilstand der hykleriet er på fittehåret. Jeg gjentar meg selv, internering. Få dem vekk fra gata. For turismens skyld. For borgernes skyld. Pisspreik. Skal man selge det virkelige Oslo bør alt være med. Ikke en pyntet uærlighet. Det er bra at de kjedelige middelklassesmålige åtte til fire menneskene ser dritten, gjerne hver dag. Det påminner dem om hvor heldige de er, privilegerte, selvsentrerte. Den virkelige gata i Oslo er ikke bare fancy kafeer, urbane hipstere, barnevognsmafia eller turister, nei, gata er også taperne, junkiene, pusherne, horene. At mennesker er blitt så kyniske og hyklerske at de ikke innser at denne virkeligheten faktisk er et resultat av samfunnet vi lever i, er bare trist.

Reiselivsnæring eller ei. Turistfaenskapet, som i seg selv er et eget tema som jeg ikke gidder å gå lenger inn på nå, digger faktisk slummen, believe it. Det er ekte å vise disse kvapsete idiotene det beste og det dårligste Oslo har å tilby, uten nåde. Og de tullingene som er ivrige etter å brette ut den vakre byen for verden, de såkalte Oslopatriotene, veit hvor de kan stappe den falske stoltheten sin. Idioter. Det er mye snusk nedi sentrum. Ikke sant? Sånn er det bare. Vi lever tross alt i et løpebåndssamfunn. Dette er bare bunnslammet. Bedre enn på tv.

Glam

Jeg hadde en drøm i natt. Den var fantastisk. Fin. Handla om et liv med spennende farger og rare lukter, det var som om, som om det livet også var en drøm. Våkna i ørska. Skjønte ikke helt hvor jeg var, eller hvem jeg var. Da jeg kom til meg selv var skuffelsen vanskelig å skjule. Den samme bleike tynne kroppen, det samme grå ansiktet, den samme skranglete skikkelsen rent mentalt.

Jeg lå lenge, hørte på radioen, stemmene gurgla noe, fikk ikke med meg et kvekk. Tusla ned trappa for å finne avisa, men den var borte, som de siste dagene. Klart, den er jo egentlig ikke min, mulig de som bodde under oss abonnerte, de som nylig flytta. Blei bare fortsatt levert, til de fikk oppdatert systemet, sikkert. Ergerlig. Tørsten etter siste nytt fikk meg til å skru opp volumet, stemmene. Lå litt til. Søndag og jeg slapp å gjøre en dritt. Rulla over til venstre, fanga boka, And the Ass saw the Angel.

Kaffe er beskt, og sånn skal det være. Jeg liker de litt dyrere merkene, godt brent og forseggjort. Det er vel en smule forfengelig kanskje, men kaffe er ikke bare kaffe, som en bred masse tror. Det er forskjell på smakene, og kvaliteten. Den jeg har nå er fra Pascal. Tre toppa skjeer og en halv liter iskaldt vann. Trakteren er middelmådig og ikke min. Nei, den blei bidratt med av en av de andre beboerne her i kollektivet, også hun middelmådig, for å si det på den heller vennlige måten. Mocca Master er tingen. Disse idiotene lar altså Ali kaffe stå i åpen pose i et slitent skap stappa med te og hauger andre sorter kaffe, uten å ta til seg at aromaen og smaken forsvinner. Kaffe skal oppbevares tett og fint, gjerne i den originale posen. Ellers kan man like greit slurpe i seg brunt vann med koffein.

Jeg leser to bøker samtidig. Uro og den tidligere nevnte greia av Nick Cave. Den fyren har greid å gå fra å være en favorittmusiker til å også bli en favorittskribent. Det er noe med språket. Munnbruken. Det svinaktige. I bakgrunnen surra The Queen med Helen Mirren. Faen, hun er også en dyktig artist. Gjenskapte det stygge trynet til den engelske dronninga, jævlig irriterende, men fascinerende. Engelskmenn er i det hele temmelig uheldige med utseendet, dette veit vi alle, så det er egentlig unødvendig å i det hele tatt nevne det, men så gjør jeg det likevel, det er min tekst. Sårry til dere som kanskje har engelsk blod, men sånn er det bare. Tough luck.

Ja, riktig, jeg er en ubehøvla og arrogant drittsekk. Jeg hater det uoriginale og lastfrie. Som de jeg bor sammen med nå. En gjeng dønn kjedelige wanna-be-japper som ikke helt får det til. Greit at vi bor på Majorstua. Bak slottet for å være presis. Men det er ikke en forutsetning. Særlig hvis man i utgangspunktet er stygg og karakterløs. High Class handler ikke bare om fancy klær og påtatt retorikk. Nei, det handler om å kjenne kodeksene, hvordan den klassiske Viktorianske dekadens fungerer, stilen som bæres medfødt og innlevd, ikke den billige tv3-versjonen prega av Majorstua-homser og norske lekekjendiser. Pupper, klær, sminke, reiser. Disse folka har lånt over evne for å kjenne smaken, den de om ikke så altfor lenge kommer til å kjenne så altfor godt når renta hopper i taket ved neste krakk. Men faen, hvem bryr seg om sånt når man kan skåle i billig champagne?
Det er et trist syn.
En gjeng kvapsete sykepleiere med en-shoppaholikers-et-eller-annet i bokhylla, og personligheter lik null. De er så ufattelig lite tiltrekkende at jeg heller ville dratt åtte meter piggtråd gjennom endetarmen enn å pirke pikken borti noen av dem.

Sola går så jævlig fort ned. Sommeren nærmer seg slutten allerede. Vi våga oss ut på byen i natt. Det funka fint. Vi var anonyme, så lenge vi makta. Møtte noen venner på Amplifier. Hvorfor akkurat det stedet er uvisst. Mest sannsynlig på mangel av noe bedre. Der er like greit som noe annet. Sakte død er sakte død. Å møte venner man ikke har sett på lenge er like ødelagt som den jævla Scarlett Johansson og overhypen rundt henne. Oppskrytt. Visste du at mora produserte de fem første filmene hennes? Der har du begava for alle penga dine. Den så kalte rockeklubben er en pølsefest uten like. Dog hyggelig. Å se folk mener jeg. Hyggelig. Greit. Sitte på gulvet. Avantgarde. Osv.

Veien hjem gikk fort. Som faen. Jeg var kvalm. Vi planla egentlig en rute, men gikk strake veien hjem. Knulla i noen timer, til naboene nesten ringte politiet for å melde inn en voldtekt eller noe verre. Hver natt er så å si som en ny, for første gang. Det er en fantastisk del av hverdagen, som ellers er så jævlig bedagelig og rett fram. Hadde det ikke vært for den lille avkoblingen, fra ettermiddagen til morgenkvisten, ville alt styrtet sammen til avgrunnen. Rusen er en last. Den tynger et besudla sinn. Renhet er en luksus forbehold den mindre begava delen av befolkninga, som også, for den saks skyld, avstår fra den undermenneskelige perversiteten i masochistisk sex og rollespill uten like. Far/datter. Bror/søster. Onkel/niese. Du skjønner hvor jeg sikter hen. For å holde forfatteren inspirert må man ty til ekstremene. Og kjærlighet.
Veldreide rødhåra E smiler til meg i drømmene og våkentilstanden. Når jeg tenker etter så er ikke alt så vært likevel. Jeg dokumenterer vår virkelighet.

Den grønne lille boka holder fortsatt. Jeg skriver med en rød penn. Bokstavene er mitt blod. Orda min skjebne. Konteksten min død.

Easy Ride

Easy Ride. Er når man bare tenker på puppa, fitta og rumpa. Og slipper unna med det.

Idioti. Hykleriet. Alle menneskene der ute. En opplevelse fra hverdagen. En helt vanlig scene ute på gata. Jeg tok del i det. Dere trenger ikke å vite hvorfor. Men jeg likte ikke det jeg så. Det var jævlig trist. Tragisk. Håpløst. Området jeg hang i var folksomt; turister, emokids, innvandrere, pushere, junkies, vektere. Selve hjertet i Oslo. Hovednerven. Den mest ærlige virkeligheten. Stedet der skjebner blir forsegla. Kloakken.

Når du sitter på en benk et sted og kjenner den sure eimen av ulykkelighet og lidelse streife deg kan du ta deg faen på at den kommer fra dette stedet.

Jeg satt på kanten. Av et vindu, utafor Indiska, slappa av i skyggen, titta på massene i bevegelsene, menneskene, handelen. En ung fyr, sikkert ikke mer enn noen og tjue, snakka seg gebrokkent rundt fra gruppe til gruppe, tok imot penger, skaffa kunder til selgere, spilte triks for galleriet, osa desperasjon. Et typisk uønska barn. I en amerikansk film ville han uten tvil hatt rollen som crack-vraket som tilbyr alle en blow-job for småpenger. Fælt sagt, veit, men da han kom bort til meg måtte jeg snu meg, så diskret som mulig. Skitne klær, gule tenner, en stank.

På avstand hadde jeg sympati for dette stakkars vesle vesenet, men da han kom nærmere og åpna munnen vekka han bare avsky, måten han oppførte seg på var forkastelig, sleip, frekk, han sa ting som var helt på viddene. Det er sånn denne gettoen er, skaper monstre, gjør ellers så uskyldige mennesker om til kyniske roboter. Vrak. Jeg vifta han bort.

En vekter kom bort til oss. Sa at vi ikke hadde lov til å sitte der. Som om vi var simple skapninger uten rett til å være der. Jeg blei litt overraska. Men så tok jeg meg selv i det, for hvorfor skulle jeg behandles annerledes enn de folka fem skritt unna meg, de skitne junkiene? Jeg reiste meg opp, men blei værende. Fikk ikke nok av bildene. Alt interesserte meg, samtidig som frykt og avsky avløste hverandre med jevne mellomrom. Passa vel for godt inn. Var ikke noe bedre. I bunn og grunn.

Jeg fant min scene den ettermiddagen, i solvarmen, tett opptil det som skjedde i den kriminelle undergrunnen som var temmelig åpenlys for alle å se, hvis de ønska. Jeg begynte så smått å forstå hva de følte disse tragiske menneskene alle prøvde å unngå. Jeg stod nå i en av gruppene, ingen spurte meg hvem jeg var, ingen ensa meg, jeg bare var der, en del av spillet. Folk så på oss med avsky. Noen ga meg blikk; stakkars han der, så ung og pen, hva gjør han der? Vekterne skula stygt.

Politiet kom forbi. De mønstra alle. Stoppa. Kom ut. Gikk fra gruppe til gruppe og ganske enkelt spredde frykt. Jeg kjente noe inni meg, selv om jeg ikke hadde noe å frykte. Det er en greie gettofolk kjenner når politiet er i nærheten. På grunn av politiets måte å te seg på, en gjeng med kødder. Folk snakka seg i mellom. Helt feil prioritering av penger, ressurser og tid. De riktige gangsterne står ikke på hjørnet med en pappkopp i hånda, nei, de kjører rundt i feite biler, eier gatekjøkken og shit. De er også farlige, med våpen og ”connections”. Snuten er feige, de tar den lille mannen på gata, for han er harmløs og nedkjørt.

Den tryggere byen som de så fint kaller det har sin pris. Men det driter middelklasseborgerne i. Så lenge de har den falske illusjonen om at det er ufarlig å reke gatelangs. De farligste menneskene, voldtektsmennene, de voldelige, de blir ikke tatt, for de veit åssen systemet funker. Så, når snuten bruker fire betjenter på å harselere med én junkie, blir mest sannsynelig ei jente voldtatt et annet sted, eller noen banka opp på det groveste. Samme det, for gata er så mye tryggere nå.

Politibilene kjører rundt i parkene og gir inntrykk av en totalitær stat. Sykler rundt i trange tights og er tøffe som faen. Det er mange der ute som er redde for snuten. Jeg er en av dem. Selv om jeg ikke har gjort noe kriminelt. Men sjansen for at de stopper meg og krever id-kort er større nå. Ikke at det er så himla skummelt når man er uskyldig, men det er pinlig når de utpeker deg som annerledes, fordi klærne er slitte, håret rotete og ansiktet bleikt. Folk stirrer. Tenker. Han er sikkert en kriminell. Han har sikkert gjort noe galt. Han er sikkert en taper. Han har sikkert rusa seg...

Hvem er de som utøver blind vold i helgene, utafor nattklubben, i drosjekøen? Jo, kremen av norsk ungdom. Halvlangt hår bak øra, steinvaska olabukser, banansko i skinnende lær, dressjakker og rosa t-skjorter.

Det høres kanskje litt barnslig ut. Det triste er at min måte å stereotype på er dønn sann. Og riktig. Vi lever i en banal by. Oslo er klisjé. På alle tenkelige måter. Og nå er jeg tilbake i gata, den ettermiddagen jeg snakka om tidligere, den opplevelsen jeg hadde nedi sentrum. Som sagt blei jeg en del av kulturen. Bestemte meg for å gå litt rundt i området, kanskje ta en pils på Destiny. Faen for et navn på en sjappe. I det området. Ironien er passene. Skjebne. Pilsen er billig og klientellet ikke helt halvgærent. Liker meg der.

Nå må du ikke misforstå meg, jeg dyrker ikke den halvkriminelle og snuskete siden av Oslotilværelsen, nei, avskyr den til tider, det er bare det at jeg føler meg hjemme der, karakterene er mer interessante, skjebnene tydeligere, tristheten og apatien i øynene til individene som streifer målløst rundt, hele settinga er forfattermat, dessuten kan jeg ikke fordra Grünerløkka-eliten og den finkulturelle hyklerstanden på Spasibar, Mono og alle de andre institusjonene rundt omkring, de er falske, de representerer ikke ekte kunst, de bare snakker store og fine ord. Den hierarkiske dritten kan de pent ta med seg et visst sted.

Uansett. På veien til puben, i Skippergata, gikk jeg forbi en gjeng pushere og junkies, jeg måtte gå rundt dem, blei pressa inntil av en eller annen grunn, vi stod vel litt i veien en kort stund. I det øyeblikket kom en mann mot oss og flippa helt; Dere kan da ikke sperre veien med dritten deres, kom dere unna! Tonen i stemmen hans ga et tydelig innblikk i hva han syntes om denne underklassen boms og fiks. Hovmod. Fyren var pent kledd; et bra liv, penger, suksess. Han hadde lov til å se ned på oss. Vi hadde ikke rett til å bli spurt pent om vi kunne lage rom for han til å passere i, neida, høflighet er forbeholdt den øvre delen av befolkningen.

Jeg blei forbanna. Gikk videre. Drakk meg full. Skreiv tre nye sider i boka mi. Kjente på det. Denne livsstilen. Blei litt nedtrykt en stund, for når det kommer til stykket så er alle er like, til og med de laveste skapningene i skyggedelen av Oslo. Hyklerske. Hierarkiske. Kanskje ikke like påtatte som på den riktige siden av byen, men dog. Mennesker er bare menneskelige. Jeg overhørte såpass med samtaler den kvelden at jeg mista følelsen av å høre hjemme her også. Det er en forbannelse.



Pen, penere, penest.
Svakhetene mine er intellektuelle, dødssyndene, forfengeligheten, utskeielsene, fordommene. Livsnyter. Et hakk mer innsiktsfull og intelligent enn gjennomsnittet i flertall. Det er patetisk. Samtidig nødvendig. Jeg skaper best når jeg er i en indre strid med meg selv, en kreativ kamp på liv og død, gladiator, duellist, kamikazepilot.

En poet i sannhet. Hans majestet av verdens største rike, en skinnende gullkalv midt i en sirkel av nakne nymfer bleike i huden dansende med flagrende rødt hår. Bryster. Stramme rumper. Glattbarberte kjønn. I siste akt når syndefloden kommer, midt i en dekadent romersk orgie, blodig, skjødesløs, brutal.

Jeg lever dagene med smaken av safter rundt leppene, saftene av ungpikekjønn. Gal. Ute av forstand. Bortenfor alt som har noe med virkeligheten å gjøre. Over alt og alle, en gud ingen kan røre eller nærme seg. Overmenneskelig. Genial. Jeg, din våteste drøm. Jeg, ditt sterkeste hat. Jeg, det tragikomiske.



Dager.
Jeg har tre favorittfilmer. The Doors. Garden State. Super Size Me. Akkurat nå. I denne perioden. Ganske enkelt fordi det er de eneste filmene jeg kan se. Har ikke nett, får ikke lasta ned noe. Har heller ikke tv. Bare radio. Derfor, når jeg ikke gidder høre mer på NRK alltid nyheter og trenger noe visuelt, ser de filmene.

Pluss noen til. Bob Marley, Rebel Music. A Love Song for Bobby Long. Die Hard, With a Vengance. The Secret. Pirates of the Caribbean, At the Worlds End. The Queen. Walk the Line. Og fire episoder med Family Guy. Jævlig morsomme også, bare så det er sagt.

Disse filmene går igjen og igjen. Det grenser kanskje mot galskap. Men faen, det påvirker meg på uante måter. De oppfyller alt. Jeg liker det. Gruer meg faktisk litt til å ha tv og DVD-spiller igjen. Forelska meg litt i den fine gamle radioen.

Jeg er heller ikke gørr lei filmene. Utrolig nok. Dessuten leser jeg mye, for å kompensere, særlig gratismagasiner og aviser jeg rapper tidlig på mårran, de som ligger i store hauger på hjørnet. Ingen merker det, veit at det alltid er noen til overs, svinn kalles det.



Gravøl.
Liker Madrugada. Innimellom. De sløveste låtene, med slide og sørgelige toner, røykemusikken. Skriver bra når de er soundtrack. Samtidig med rusen selvfølgelig. Ser man bort i fra han u-smoothe vokalisten så er ikke greia deres halvgæren.

Blei trist da jeg hørte at gitaristen døde her om dagen, faktisk. Har ikke noe forhold til bandet, sørger ikke, som mange der ute sikkert gjør. Blei bare overraska. Spiller favorittsangene som en slags siste respekt, regner med at musikken blir uutholdelig etter Roberts bortgang. Drikker noen øl. Skål. Farvel.



Isolasjon.
Dette blir en jævlig lang post. Sånn er det når jeg ikke har nett. En slags sommerpost. Agurk. Mye info på en gang. Skriver om alt som slår meg. Samme hva. Om det blir sporadisk og slitsom å lese driter jeg i, det er sånn jeg er. Tror leserne mine også er på den måten. Forvirra, bedagelige, uopplagte.

Det er sommer og sol, varmt, folksomt, herlig. Jeg er fortsatt like vinterbleik som alltid, kanskje hvitere til og med, ikke umulig. Liker ikke alle menneskene. Fortsatt. Som sist vi møttes. Skyggene er pent nok for meg.



Heroine.
Kjære dagbok, jeg spydde til det kom brunt i natt...

Det var det eneste jeg skreiv. Hadde ikke mer å si.
Foran meg, på bordet, lå en ny notatbok.

Problemet mitt er at jeg aldri klarer å fullføre én journal. Under bordet ligger notatbøkene strødd, med ufullstendige setninger og feilbøyde verb. Det er som en sykdom; jeg må ha! Bare må ha! Andre samler på DVD’er, frimerker eller annet unyttig ræl, jeg samler på dagbøker i alle fasonger, helst innbundet i svart. Med strikk rundt, og tråd inni for å finne fram til siste påskrevne side.

En gang i tiden var jeg trofast. Moleskine. Fra perm til perm. Men det var den gangen. Nå vandrer jeg utro fra merke til merke. Aldri fornøyd. Jeg søker perfeksjon. Arkene må være riktige, vekta, mykheten, gulninga, størrelsen; innerlomma eller feltveska. Sånt tar tid. Jeg bruker mange timer, tråler forhandlere, vurderer, smaker, grubler.

Det er noe magisk i det å la pennen vandre over helt reine ark i en jomfru av en bok.
Det handler om den mentale årstiden.



I Love you long, and I love you well.
En vanlig sommeruke for meg handler ikke om grilling og soling i parkene, posering og leking på strendene, hodeløs shopping eller dønn kjedelig festing med de samme gamle uforanderlige folka.

Mandag. Ikke blå, men rød. Vi drikker rødvinsrester fra helgen, spiser billige jordbær, leker rundt i stua, for kollektivet er tomt, alle er bortreist, vi er frie, endelig. Du sprader i retro-bikini og høye svarte støvletter i blankt lær med snøring.

Ikke mange kan gjøre seg til som deg, de færreste har kroppen, men du kan, for formene dine er enestående, helt utrolige. Du erter meg, vel vitende om effekten. Natta kommer tidlig for vi skal begge opp tidlig i morgen. Det blei visst lite søvn likevel...

Tirsdag. Det brenner. Himmelen er lilla. Jeg er høy. Snøvler meg frem til nærmeste vannhull. Tørster. Får det jeg trenger, og det fort. Alt blir så mye bedre plutselig. Minner fra natta før hjemsøker meg. Alt jeg kan, er å vente, på deg, til du er ferdig på jobb, sånn at jeg kan følge etter deg, hele veien, til du skal låse deg inn, for så å overraske deg plutselig og voldelig.

Du liker det. Altfor godt. Glass blir knust og bilder revet ned av veggene. En jævlig dyr affære det her, men det driter vi i. Opplevelser som disse kan ikke kjøpes, vel kanskje på St. Pauli, men det blir ikke helt det samme, du veit hva jeg snakker om, min dronning, min tøs, min uforskammede hore. Majestet.

Onsdag. Jeg er sliten. Det tærer på. Å skrive, å leve, å være. Hjertesmerte er alt jeg veit, så melankolsk og typisk, klisjéaktige meg. Det regner ute. En tilværelse jeg omfavner med stor glede. Nedbøren er hard og tung, det smeller i hustakene og i bakken. Jeg løper alt jeg makter gjennom gatene, tramper i vanndammene, rister håret så vannet spruter, strekker armene ut og fanger dråpene med munnen. Et syn.

Og du står under et tre, med paraply og kamera, følger med. Smiler til meg og vinker. Jeg fanger deg, du ler og klager fordi du blir våt, men vi veit begge at du ikke bryr deg om sånt, det er bare en del av spillet.

Hånd i hånd. Vi går så sakte som mulig hjemover, en test for å pine, hvor lenge klarer vi å holde oss uten å klå, hvem taper og må strippe for den andre som straff? Du taper.

Torsdag. Vi begge har fri. Så vi velger å bli i senga hele dagen. Hele kvelden. Hele natta. Mater hverandre med nudler og knekkebrød. Fyller rødvin i romslige glass. Søler på de hvite lakenene. Ruller rundt, slåss, forsvinner i haugen av puter, dukker opp igjen med en pisk mellom tenna, snerrer lekent.

Jeg denger løs. Lukker øya. Du stønner høyt, jamrer, skjelver i stemmen. Naboene må b’yne å lure. Eller ringe politiet. Skrikene. Hvordan skal jeg best mulig beskrive noe som er så jævlig bra at jeg mister pusten bare ved å tenke litt på det?

Helgen. Går i ett. Lovesong. The Cure. Soundtrack’et vårt. Vi er romantiske. Vandrer lydløst gjennom gravlunden ved Bislet, kliner bak et tre, gjemmer oss for de imaginære forfølgerne, bak bautaer.

Jeg fingrer deg under den tynne sommerkjolen, du er passende nok truseløs, alltid praktisk, min gudinne. Det er få omgivelser jeg ikke har fingra deg i. Trikken er den siste jeg husker.

Fredag, lørdag, søndag, samme dag, bare oss to, trenger ingen andre, de er bare i veien, plager oss, alt vi tenker på er hverandre og puling, primitivt, egosentrisk, vi veit det så godt, men driter i hva alle sier.

Du elsker å være Lolita, med fletter og barnslige kjoler, smiler sjenert og naivt, kniser når jeg stryker deg over brystene og lokker med drops. Jeg er en gammel gris, gjerne onkelen din. Når vi er kåtest er jeg storebror eller far. Vi lever oss inn i rollene. Morer oss. Spillet starter på fredag morgen og varer til søndag natt. Perversiteten er vår ferie. La oss jage dragene. Til vi ikke gidder mer.



People Are Strange. Den har passert midnatt. Jeg hører på The Doors. Som vanlig. Tar det rolig. Nyter den varme lufta. Nypult. Hans majestet. Katzenkoenig.



Prøver.
Jeg må finne meg en jobb snart, så for som mulig. Trodde det skulle være lettere, gå fortere. Men det tar tid. Hva faen kan man gjøre?