Sider

fredag 4. januar 2008

Re: Mojo Pin

Det var varmere i lufta den gangen. Jeg satt i det hvite rommet. Spilte høyt. Skreiv. Drakk rødvin. Kjederøyka. Stirra faretruende mye på Suicidegirls. Hadde ikke noen muse. Trengte ikke. Alt jeg begjærte var tilfeldige sammenstøt. Med ufunksjonelle rockechicks. Tatoveringer. Piercinger. Mørke utfordrende klær. Rare farger. Rare ideer. Rare fakter. Dryssa av en tørsthet jeg kunne sette pris på. Kanskje en pille i ny og ne, eller rett som det var. Ei å dele jointen med. For så knulle halve natta. Til naboene utvikla nevroser og kinky preferanser.

Jeg var den jeg er. En uutfylt poet. Med et så grådig synlig talent. På alle de opplagte måter. I utseendet. I fingra. Med orda. Fargene. Og det bunnløse konsumet av billig scotch. Vin. Sigaretter. Tror de gamle arrene på armen min, fra de bittersøte pubertale selvskadende tendensene ga meg en piff disse rock’n’roll-horene virkelig kunne sette pris på. Og kjenne seg igjen i. Men det som virkelig dro dem inn i min selvdestruktive vortex var den intelligente forseggjorte og pompøse holdninga, gjennomskua som ekte talent, og manipulative og nærmest psykopatiske utsagn som var så diffust artsyfartsy at selv den mest lærde finkulturelle ville brukt tid på å analysere orda, setningene, konteksten. Jeg var den jeg er. En som aldri gråter for andres vestlige mentalsmerte, jeg bare fanger den, bearbeider den, omskaper den, gjør den melankolsk og meningsfull. Opphøyer knektene til konger. Og dronninger.

Det er vel det som gjør meg til den perfekte elsker.

Jeg lar deg være den du drømmer om å være.

Vel. Det rare er. Det er akkurat hva alle de andre også gjør for meg, lar meg være den jeg drømmer om å være, lar meg publisere meg selv til de grader. På stuebordet. I armkroken. På gata. I orda. Tankene. Syns jeg fortjener det. For jeg brøyt meg selv ned, ikke så høyt oppe i skyene lenger, ikke så stolt i gangen, driftende aleine i en svart elv av melankoli, unnfanget i et øyeblikk, på fittehåret. Så. Jeg. Lærte livet. Lærte å leve med skjebnen. Døde ikke aleine likevel. Venner. Forsømt. Men fortsatt der. Elsker dem. This night has opened my eyes.

torsdag 3. januar 2008

Pantomime

TMWStW.

Viljen til å leve feider frekventert ut. Vi stod på hjørnet. Spøkelsene. Og jeg. En for alle, alle mot en. Akk, den viljen, akk, det livet. Vi var svina. Vi var stjernene. Og alle hata oss. Maskarakledde femihomser med neglelakk og skinny jeans, stjernedryss i håret og svart farge all over der det strakk til. The Wild Ones. Jeg lo. Lenge. Gnei fingra. Rusa meg. Blei så høy - så høy. Kjente livslinja glippe. Også åpna jeg øynene.



We Are the Swine.


Åh, kjære, om du bare kunne se de tinga jeg ser, med mine øyne, og hvis du bare kunne skint som meg, en stjerne blant kull. Det er en lyd nede i sentrum. Du kan se den, finne den, hvis du bare vil. Det er oss, forstadssvina. Vi de levende galleriobjekta de trøtte massene på linjene rundt omkring i byen elsker å se på, hate, eller elske. Oss. The Wild Ones. Femigutta.



Heroine.


Fy faen. Fant meg selv i en haug, ikke langt fra det området alle visste var siste skanse. Det siste jaktområdet alle fortapte en gang forsvinner. Jeg fant meg selv der. Så autonom. Så ung. Så ensom. Så forbanna fortapt. Fy faen. Og. Så ufattelig dopa jeg var. Som et urtidsmonument fra tre tiår tilbake. Bittertragisk. Som en romantisk komedie. Evigtragisk. Så lidende. Men jeg var ikke aleine. Jeg var der med et annet menneske. Og vi var ensomme sammen.



What Can I Do?

Industri. Betong. Asfalt. Hjernedød. Overdose. Alt jeg tenkte på var fitte. Og et varmt sted å gjemme meg. Fant begge deler. Og plutselig eksploderte verden i et fantastisk inferno med farger jeg ikke engang visste eksisterte. Det eneste jeg egentlig husker var tårene vi begge felte da vi forstod at vår kunst og poesi ikke var noe annet enn undergrunnsgrums bare de sære gadd å bry seg om. Men det var kanskje nok. Burde i hvert fall være det. Men hvem blir vel noen gang fornøyd?



When the Music’s Over.


La meg fortelle litt om meg selv. La meg være ærlig. Jeg er søppel. Hvit søppel. Jeg eier bare klæra på kroppen. Jeg lever bare for dagen. Jeg ser kun det som ligger bak, det uopplagte forbehold oss med et snev av artistisk talent og finfølelse. Og det med hvit er jo ikke helt sant da. Jeg er verre. Jeg er uren. En blanding av litt av hvert. Lystløgner, idiot, taper, junkie, alkis, mislykka på alle tenkelige måter, minnes å ha hørt begrepet ”en snublende helt” en gang, om meg. Veit ikke helt. Men jeg har en plan. Jeg skal skape noe av det største. Og når jeg en dag forsvinner, for godt, vil noen, hvem som helst, kunne lese mine ord og se mine litterære bilder, kanskje på banen omgitt av idioter, eller i senga med en kniv klar eller noe verre.



Mama, help me to live...
Mama, help me to live...
Mama... Help me... To live...
To live...
To live...
...
What Can I do?
(-Antony)

Jeg er androgyn. Alle elsker meg. Samme kjønn. Homser, jenter, klarer ikke la være å falle for meg, veit det, ser det, skjønner det. Jeg er en sjelden blomst. Jeg blander rufsete skjønnhet med melankoli og ubeskrivelig trange og sexy svarte klær. Alle kan se at jeg er på vei utfor stupet. Alle veit jeg kjører i hundre og nitti med hendene bundet bak ryggen. Så ung, så tragisk, så jævlig sexy. Så. Arrogant. Bombastisk. Selvskapt.



Wild Horse.


Jeg beveger meg i en verden uten finkultur. Idiotene på Spasibar eller liknende tror de ser den rå huden, men de opplever bare halvsvidd bacon, prefabrikkert. Gata er ikke Matias Faldbakken, Mono eller tåpelige vernissasjer. Gata er fortsatt på Oslo S. Området alle dyra kravler, med en eneste tanke i hodet; finne, få, det neste skuddet. Samme hva. Og innimellom de sammenstua hengende huene kan du kanskje skimte meg, noterende i den mentale journalen, helst litt i utkanten, med full oversikt, en ren oase i eimen av gammel svette og tilgrisa bukser. Hvem faen er det jeg lurer, jeg er jo faen meg en av dem, bare reinere, yngre, penere.



Suicidegirl.

Vi lot tida forsvinne. Du og jeg. Min vakre lille muse. Du jeg tilegner all min abstrakte kjærlighet. Jeg veit det er hardt, jeg veit det er smerte, men det er sånn vi er, det er sånn forelskelsen vår er. Den var skapt lenge – lenge før vi engang skjønte at vi var litt annerledes enn de andre rundt oss. Den jævla misstilpasningen. Ensomheten. Og som det drepte oss. På innsiden. Aldri utenfor. Tause. Vi forblei. Helt til skjebnen spilte oss et puss. Gjorde det bedre. Eller verre. Helt relativt. For oss to sammen er et åpent sår. Strødd salt i. Og jo mer det svir, jo mer begjærer vi. Hverandre.



The Two of Us.


Vi løper. Løper. Fanger solstrålene. Kaster armene i været. Svinger. Rundt. Rundt. Og rundt. Til vi b’yner å le. Det er sommer og jeg er forelska. I deg, min lille suicidale nymfe. Det er bare oss to nå. Alle har dratt hjem. Til sine kjipe liv. Men ikke oss. Vi bare fortsetter. Vi er lufta, vi er sola, vi er elskerinner. Jeg er din androgyne gud og du kan få gjøre hva du vil med meg. Bare du ikke lar det gå for lenge, før jeg ører orda ut av din røde lille munn, at du elsker meg, bare meg. Og når du en dag finner deg selv i en liknende hage, aleine, så veit du at jeg fortsatt er med deg, bare deg, for du er min. Min. Selv i det hinsidige.

Jeg kjenner deg. Din type. Du er som meg. Fortapt. Den eneste forskjellen er at du er evigvarende. Jeg er kun en kort lunte, uten begrensing, uten tilpassning. Men vi snakker ikke mer om det nå. Det vil være nok av disse små krypterte små meldingene. Seinere. Som du kan tyde.
Aske.

Jeg kjenner deg. Din type. Du elsker asfaltomgivelsene. Bare drive rundt, som et barn uten seng, eller en elsker uten -inne. Men hvordan føles det når jeg ligger ved siden av deg, naken, og sier at du er isen i blodet mitt og at jeg håper du lar barberbladet gli sakte over huden min?

Jeg kjenner deg. Din type. Du gråter når ingen ser deg, men smiler ellers.

Suede. Brett Anderson. Rusen går i intervaller. Jeg skriker sårt når du snitter meg med bladet og lar blodet renne langs armen min over til din, mot leppene dine som venter, dirrer. Og når vi en gang kommer, så er vi begge innsausa i mitt varme blod.

Da du engang var ung. Som sola klokka fem på mårran. Skjønte du hvor det bar hen? Vel, det gjorde kanskje jeg, på en måte, jeg bare haler ut tida, bare på grunn av deg. For sangen lød; it could be the two of us... Det er like pompøst som vokalisten i favorittbandet mitt, og jeg blir så myk når jeg hører lydene, klarer så vidt å beherske meg, lar alt bare hengi seg. Det er sånn ekte kjærlighet er. Hjerteskjærende smerte. En fullstendig klisjé. Optimalt banalt.

Gi meg – gi meg styrken. Til å fortsette. Gi meg – gi meg styrken. Til å elske. Det er alt jeg ber om. Det er egentlig alt jeg har tid til.



Oslo Calling.


Peter Dawson. Special. Old scotch whisky. Opiater. Substanser. Jeg balanserer på en sløv egg. Hater alt. Alle. Men hvem kan klandre meg?

Jeg hører på The Guns of Brixton. Er så dønn enig. Traver gjennom gatene. Gir faen i alle. Alt er kjipt. Det er kaldt. Jeg fryser på føttene. Og alle gir faen i meg.



When the Music’s Over. Del to.


Faen. Det river i lungene. Jeg krøller alufolien og pælmer den bak meg. Driter i det. Er fullstendig wasted. Prøver å tenke. Det er en følelse jeg savner så jævlig. Klarer ikke helt legge fingeren på det. Så jeg hengir meg til de illegale substansene de fleste bare har hørt fryktlige myter om. De har rett. Det er fryktlig. Men dønn sykt godt akkurat da. Bare meg og tiden og rommet liksom. Sprøtt eye opening kan en si.

Hvem er jeg egentlig? Hva faen er meninga med livet? Hvem hedrer egentlig graven til den ukjente soldat lenger?