Re: Mojo Pin

Det var varmere i lufta den gangen. Jeg satt i det hvite rommet. Spilte høyt. Skreiv. Drakk rødvin. Kjederøyka. Stirra faretruende mye på Suicidegirls. Hadde ikke noen muse. Trengte ikke. Alt jeg begjærte var tilfeldige sammenstøt. Med ufunksjonelle rockechicks. Tatoveringer. Piercinger. Mørke utfordrende klær. Rare farger. Rare ideer. Rare fakter. Dryssa av en tørsthet jeg kunne sette pris på. Kanskje en pille i ny og ne, eller rett som det var. Ei å dele jointen med. For så knulle halve natta. Til naboene utvikla nevroser og kinky preferanser.

Jeg var den jeg er. En uutfylt poet. Med et så grådig synlig talent. På alle de opplagte måter. I utseendet. I fingra. Med orda. Fargene. Og det bunnløse konsumet av billig scotch. Vin. Sigaretter. Tror de gamle arrene på armen min, fra de bittersøte pubertale selvskadende tendensene ga meg en piff disse rock’n’roll-horene virkelig kunne sette pris på. Og kjenne seg igjen i. Men det som virkelig dro dem inn i min selvdestruktive vortex var den intelligente forseggjorte og pompøse holdninga, gjennomskua som ekte talent, og manipulative og nærmest psykopatiske utsagn som var så diffust artsyfartsy at selv den mest lærde finkulturelle ville brukt tid på å analysere orda, setningene, konteksten. Jeg var den jeg er. En som aldri gråter for andres vestlige mentalsmerte, jeg bare fanger den, bearbeider den, omskaper den, gjør den melankolsk og meningsfull. Opphøyer knektene til konger. Og dronninger.

Det er vel det som gjør meg til den perfekte elsker.

Jeg lar deg være den du drømmer om å være.

Vel. Det rare er. Det er akkurat hva alle de andre også gjør for meg, lar meg være den jeg drømmer om å være, lar meg publisere meg selv til de grader. På stuebordet. I armkroken. På gata. I orda. Tankene. Syns jeg fortjener det. For jeg brøyt meg selv ned, ikke så høyt oppe i skyene lenger, ikke så stolt i gangen, driftende aleine i en svart elv av melankoli, unnfanget i et øyeblikk, på fittehåret. Så. Jeg. Lærte livet. Lærte å leve med skjebnen. Døde ikke aleine likevel. Venner. Forsømt. Men fortsatt der. Elsker dem. This night has opened my eyes.