Sunday, June 29, 2008

Special K

Special K. Jeg er ganske forvirra. Vi er på vei et sted, mot noe mørkt, skummelt, perverst, og ikke minst
farlig. Vi har lekt denne leken lenge nå. Pult hjernene til hverandre. Gått over streken. Drukket hverandres blod.
Etterlatt hver sine dype kutt, Det føltes som en serie orgasmer. På en jævlig skitten, lav og masochistisk måte.
Og, i taushet, har vi sammen, flere ganger, pult mentalt og samtidig lekt med barberblader. For oss blei vår
forelskelse vold, brutalitet, tarvelighet. Total kræsj.

Du holder deg nær.
Inntil meg. Så tett du bare kan.
Jeg holder ut. Hvordan kan jeg la være å omfavne deg, elske deg, når du er så nær, når du er så min som aldri før,
så tett. Pantomime. Språket vårt. Så altfor langt der ute og høyt der oppe. Jeg veit smertefullt godt at uten deg
er jeg ingenting. Bare et hult skjellett. Og jeg teller tiden. Timene. Sekundene. Til jeg ser deg igjen. Blir
så ufattelig trist, for jeg er så skitten og sminket, jeg er så sykt pervers og lav, gjort alt du hater, brukt alt
du ser ned på, gjort alle de syke tinga du har, sammen, spirituellt. Uten deg er jeg ingenting. Vi to sammen.
Elskere. Elskerinner. Androgyne. Ett menneske. Ett eneste stort villskap. Én smerte. Like frustrerte.
Like utålmodige. Med altfor mange minner om shit som var jævlig ålreit, men aldri kan bli igjen,
bare fortsette å forbli, sterkere, til dét er alt. Ett eneste smertefullt minne. Fornekta.

Du hadde meg. Tror du visste det. Så det i øya mine. Digga det. Elska å se meg falle, elska å falle sammen med
meg, for så å kravle opp igjen, sammen. Passiv-aggressive.

Ingen andre rundt forstod. Eller gjorde annet enn å stirre. I skjul. For vi var så sexy. Sammen.
Du i trangt og kort skjørt, svart, fra topp til tå, minimalt og veldig femme fatale. Svarte strømper med mønster
jeg blei myk av, korsett. Du visste at jeg var en sucker for knallrøde lepper og svarte negler, og masse-masse
svart shit rundt øya, typisk i smaken, kanskje en klisjé.
Det var liksom ikke noe rockabilly eller emo over deg, bare rock'n'rollm ikke på den denim-aktige poser-måten,
men nærmere trange korsett og sexy strømper. Og pumps. Kom liksom ikke over det, pumps. Knallrøde.
Musikken vår var så lik også. Placebo. Brian Molko.
Og bare for din skyld hadde jeg like røde lepper som deg.
Sikkert like svart rundt øya også.
Og minst like svart i stilen.
Enkel og elegant. De samme slitte tighte buksene. Svarte tettsittende longsleeves. Kanskje et lite tørkle
rundt halsen. Alt ettersom.
Vintage Doc Martens. De grove svarte og hvite femtitallsgangsteraktige greiene.
Forandra meg aldri. Forblei mørk. Og tynn.
Tydelige fakter.
Du lekte deg rundt meg som om jeg var en stang.

Kjente tydelige ting. Som gjorde meg mer fascinert. Og når sangen nådde akkurat det stadiet ville vi begge
falle sammen på knær, og strekke oss etter hverandre. Som om vi fremførte et skuespill. Midt på gulvet.
Sånn var natta vår. Ute. Blant venner og fiender. Moteslaver og misbrukere. Der vi kanskje var de verste. De
største. Misbrukerne. Vi tok alt sammen. Alt vi fikk tak i. Hver jævla natt. Uten å være fysisk i kontakt,
ikke før nå, først i natt, og vi var begge fullstendig klar over at vi kom til å pule hele natta gjennom, til
morgengry, og fortsette utover fordi vi hadde midler som hjalp oss hele veien. Vi falt.
Opp. Ned. Full fart rett fram.

Vi stirra dypere og lenger enn hittil kjent. Fingra deg i drosja. Du lo. Beit meg i øret.
Lekte en pille ned i halsen min. E er så simpelt og billig.
Men så jævlig bra å pule på. Blei litt redd, kjentes som en nedtur, men så innså jeg at vi var på
samme frekvens, og at alt var helt riktig, dønn dystert og trist.

Du var liten. Du var naken. Du var min gudinne. Kaotisk og forskrudd. Full av åpne mentale sår. Aldri helt
fornøyd. Alltid ensom. Et ugress blant kjedelige tulipaner. Mystisk. Akkurat det jeg trengte, placebo.

Leker med skyggene jeg finner. Dine. De er der. Mine venner. Syndene. Det tarvelige i å være en totalt kjip jævel
alle hater fordi han er så ufattelig spydig og smart i kjeften. Og sånn ligger jeg, dreper meg sjæl, imens, du ser
på. Leker med deg selv. Elsker det du ser. En fallen mann, en du kan ødelegge.
Samme hva du gjør.
Catch22.
Hver gang jeg dør ser jeg øynene dine.
Hver gang jeg dør ser jeg øynene dine.
Sånn danser vi. Leker farlige mentale leker. På kanten av livet.
Så mye nærmere døden enn alle andre. Så dønn deppa og nede. Svartere enn svartest. Vi er geniale guder.
Vi er så store. Fantastiske mennesker med briljante tanker. Og sånn fortsetter vi å falle.
Hvorfor kan aldri noe i hverdagen være litt ålreit, ikke henge så mye i det løse, og melankolske.
Jeg bare ligger død og smaker morgenlufta.
Lyset.
Naken.
Sminka.

2 comments:

=Anja said...

Endelig!
Begynte å bli bekymra for deg!

=Anja said...

Har lyst til å legge igjen noen ord- men vet ikke hva jeg skal si
Selv skal jeg prøve å få meg jobb i blomsterbutikk etterhvert
Har sånn ubendig trang til å formidle skjønnhet den korte tiden j er her
God kveld til deg-uansett:0)

Slutt