Sunday, June 29, 2008

This Picture

Det er søndag. Jeg er liberal. Jeg skriver på maskinen jeg fikk i gave og bare lot stå der. Ensom. Men nå hører jeg på Placebo. Forelsker meg i sminken. Det androgyne. Jeg er alt i dag.
Føler pubertale skrik. Fra da jeg var ung og uerfaren. Nysgjerrig. Forelska meg kanskje litt for lett i fjollete
David Bowie-aktige. Husker jentene likte meg. Slapp meg lett innpå seg. Det var som om jo mer feminin jeg blei,
jo kåtere blei jentene. Gadd ikke skjule det. Jeg var faktisk eneste gutt i en jentegjeng, hvor gay er ikke det
liksom. Men så hadde jeg liberale kompiser også da, og det sprø er at de fleste av dem var småkriminelle,
voldsdømte og skarpladde. Jeg har sett mye shit jeg ikke kan eller vil gå inn på her. Hvor var jeg, jo. Jentene.
De var mange. Forskjellige. Men i grunnen så jævlig like. Alle med mentale fødselsdefekter. Sånn jeg liker det.
Sånn det faktisk er. Derfor passer Placebo så jævlig bra i dag.

Musikken er genial. Stemmen. Sangen. Vokalisten. Brian Molko.
En prins. Eller prinsesse. Den rette feelingen. Stemning. Hektisk.
Special K. Han synger om min forelskelse, om min farlige lille lek,
med noe av de mest hjerteskjærende og jævlige, en mørk og sadistisk kjærlighet.
Brian synger om å falle ned, om en verden som eksploderer, og en så intens fascinasjon. Gravitasjon.
Ingen er bedre enn sine faktiske handlinger. Gode eller egoistiske.

Og akkurat nå gråter jeg en liten usynlig skvett. Noe shoegaze blanda seg liksom inn i playlista.
Og jeg svømmer. Det er noe godt for meg, der ute, likevel. Og jeg blir mest sannsynlig litt eldre
enn jeg først planla. Det er så mange grunner. Men bare en, som faktisk redda meg, en kjærlighet og forelskelse
større, mye mektigere. Jeg er stum. Fascinert.

Passive Aggressive. En av tidenes største dedikasjoner. Noe av det største. Brian Molko. Du fanga det
essensielle. Kjærligheten. Hatet. Perversitetene. Alt det nedbrytende og onde. De mørke stemmmene fra skapet,
stedet du veit har alt det verste, et sted du må holde deg unna, for livet, men så er lukten så altfor
god, sirenene lokker med en så intens eufori, på så korte sekunder. Jeg faller.

Det er tomt.
I kjølevannet mitt.
Jeg er naken.
Det du ser er det du får.
Jeg er ute der. Og alle kan håne meg, spytte, eller le, hvis de våger. For de veit de ikke våger å
angripe intellektet mitt fordi de veit jeg overgår dem ti ganger. Og stortsett mer.

Jeg har arr på armen. Og blod på en liten kniv. Det er bare meg, og min lille venn. Knivbladet.
Vi leker en lek. Du veit hvilken jeg mener, den der jeg stikker metallet inn i armen og drar den
så hardt jeg kan, så smerten blir til en orgasme jeg så tårefullt må ha, min heroin, mine arr, min krig,
min ensomhet, mine demoner, alt, alt hatet, hatet, jævelskapet sluker meg. Uten deg er jeg ingenting.
Uten deg er jeg ingenting.
Uten deg.
Ingenting.
Uten deg er jeg ingenting, noensinne.
Det regner.

Det regner blått der ute. Ikke noe rart ved det. Bare at dråper som regel er blanke. Og der ute er det blått.
Og i vinduskanten finner du meg, aleine, med noen simple dikt. Som jeg har skrevet til deg. Du er alt jeg klarer
å tenke på. Du er alt. Og jeg dør. Dør. Bryr meg ikke. Aldri mer. For jeg innser plutselig at du ikke min. Noe mer.
Det er så sykt pretensiøst. Av meg. Å erklære en slik kjærlighet. For noe. I det hele tatt. Når jeg egentlig
ikke er her engang. Jeg er borte. Poff. Borte.

Enkelte gjenstander kan man aldri reparere igjen, hvis brukket, akkurat som hjertet mitt, akkurat som alt jeg
noensinne stod for nå er borte, svart. Du pleide å tape ansiktet i massen. Med vilje. Ville leke normal.
Ikke bli sett. Ledd av. Fordi er så defekt. Og abnorm.

Sånn er det bare. Jeg er en typisk melakolsk dikterjævel som bare tenker hjertesmerte hele veien fra kirkegården
til taket på det nye operabygget. Jeg er egentlig en hertug. Av mitt eget lille rike. Der alt er pomp og prakt,
og alle har fjollete renessanseforkledninger. Det jeg skriver er, i den minste forstand, til de grader dyp,
og romantisk. På en mørk måte. Noe du ikke kan kjøpe for førtinifemti på H&M og få riktig sammensatt av noen
Carlingsjævler som skal tjene penger på forvirra EMO-kids. For de er der ute, ennå. Alle snakker om at de er
fjorårets story. Men faen'a, de er jo så mange.
Og så jævla unge.

Det er ikke gøy. Det er ikke meninga at det skal være gøy. Men noen ganger er det bare for godt. Og hver gang faller
jeg for fristelsen. Jeg faller.
Har likevel mitt eget rike, der jeg er en syk svart prins, som dreper alle sine koner, av ren glede og perversitet.
Ei etter ei. Du skjønner sikkert hvilken Molko-sang jeg hører på nå. Og på en eller annen syk måte så
tenkte han på meg da han skreiv denne sangen. Rart.

Samtidig. Jeg ér forelskelsen, forelskelsen ér meg. Jeg er både prinsen og skalden. Og når du leser, så
gjør du det to ganger, samtidig. Det er dette man kaller ekte melankoli.
Jeg bruker en skrivemaskin. Så alt bare flyter. Framover. Jeg flyter. Det er sånn
skrivinga mi er akkurat nå. En dans. Framover. Til der jeg er så altfor ofte, et hemmelig lite sted dere
alle nå får entre. Den som gidder selvfølgelig. Bare kom inn, i mitt sinn, rot rundt, ta det du begjærer.
Alt mitt er ditt, og du kan gjøre som du vil med meg. Jeg er din slave. Din fange.

1 comment:

Anonymous said...

Så nydelig!!