Leaders of Men: BOP. Fullførte. Likte det jeg leste. Story’ene var liksom så, meg. På en måte. Kjente meg igjen i de små øyeblikka av abstrakt lykke og konkret skuffelse. Relativt versus definitivt. Alex Robinson. Cartoonist. Ikke akkurat et geni. Men. Skarp nok til å gjøre et inntrykk.Walk Away: Jeg er pisslei av drittjobben min og alle rasshøl’a der. Fy faen. Ikke nok med at disse krevende drittsekkene av noen kunder, som stort sett er vanlige medborgere, mannen på gata, naboen, behandler oss som second-grade undermennesker av noen hunder, så må jeg forholde meg til et miljø på bakrommet som best beskrives ved at du får dama eller typen din til å fise deg midt i trynet, inn i nesa, uten truse, og sniffe så godt du bare makter.
Dead Souls: Enkelte mennesker. Individer. Karakterer. Er rett og slett onde. Dønn Damien-the-Omen-in-real-life. Det forklarer jo crazy-town-originalene Mao, Stalin, Hitler, Bush og I. Hagen. Skremmende. De sitter ved siden av deg på bussen, trikken, t-banen, benken i parken. De står ved samme røde mann. Bak deg, foran deg, i køen ved kassa, kanskje i kassa. Overalt. Hvor som helst. Hvem som helst. Ondskap. Vonde hensikter. Slemme tanker. Vemmelige stemmer vi andre ikke hører. Fordommer.
Strange Days: Soundtrack’et mitt. Tankene. Om akkurat det jeg nevnte. Er redd. Ser øyne. Ser lepper. Ser personligheter. De oser. Skjuler det enten dårlig, eller bare lar det stå til, for alle å se, deler seg selv ut, som ufrivillig mottatte flyers, oss mener jeg, at vi får noe crap i hånda vi ikke vil ha, som vi kaster, enten i søppelkassa eller rett i bakken (idiotene), uansett så forurenser det og et par pingviner og isbjørner blir bakterieføde. Kanskje jeg bare leser dem som åpne bøker. De enkle. Psykopatene er vanskeligere. Noen gir blikkontakt. Andre ser ned. Noen smiler. Andre er bare en strek. Musikken. Menneskene. Noen vil skade ei eller en snart. Eller seinere. I dag. I morgen. Akkurat nå. Jævlig skremmende. Jævlig. Ondskap er jævlig. Ingen bryr seg.
New Dawn Fades: Bestemt meg. Gidder ikke la dem bruke meg mer, gidder ikke la meg selv bli utnytta som om jeg var ei seksten år gammel rumensk bondejente i storbyen foran et billig digitalt videokamera med en kvapsete og hårete middelaldrende mann osende av tre dagers svette og sykdomsprega fittelukt bak, klar til å bli pult i alle hull av tre udusja gangsterjævler med halvslappe pikker piffa opp av Viagra, kola og pepper, i den naive og gode tro at dette er de første stega mot berømmelse og ufattelig rikdom, toppa av en lysende karriere som skuespiller når modelltiden er over. Jeg er ferdig med den dritten. Jeg gidder faen ikke bli rumpekjørt av en gjeng undermålere som poserer og tror det funker, når alle egentlig ser hvor latterlig enkle og billige de er med sine smakløse og tacky desinerlogoer overalt i hue og ræva.
En dag. En fuckings dag. Vil dere bli avslørt. Og da. Skal jeg stå i første rekke. I frontlinja. Med bajonetten fiksa. New Dawn Fades.
3 kommentarer:
Tusen tusen TUSEN takk for at du setter ord på det!! Det føles deilig at du på en måte avslører de jævla ekle folka som går rundt og spyr giften sin slik at snille folk aldri får komme først i mål på noenting...(du skjønner!!)
Jeg gikk nesten inn i ekstase av din beskrivelse under "New dawn fades"!!
Jeg beundrer måten din å sette ord på ting, du er en rettferdig kar du!! Hilsen ei lita snelle som føler seg veldig trøstet når hun leser det du skriver!
Jøss... Det var veldig hyggelig, tusen takk. Bra at orda mine er rettferdige. Det vil komme mer. Som forhåpentligvis faller like godt i smak. Det er flere grunner til at jeg skriver. Og du er åpenbart en av dem. Godt å høre at noen der ute leser avsløringene.
Igjen. Tusen takk for vennlige ord. Og at du tør å legge dem igjen, disse orda, ikke alle gjør det. Føles ett hakk mindre ensomt liksom. Flere burde si noe. Hva som helst. Kanskje de er uenige. Kanskje de har lyst til å sloss. Uansett. Jeg er med.
Take care, lille snelle!
Jeg kjenner igjen de du skriver om fra forrige gang jeg var på IKEA... Gribber!!
Legg inn en kommentar