Saturday, September 20, 2008

Painting the Night Unreal

Tenker på fatteren. Det er lenge siden nå. Savner’n ikke liksom, men noe inni meg velter seg når jeg ser scener ute i den urbane handlingen, eller når en sterk sang dukker opp. Gjerne kombinert. Soundtrack.

Familiebånd. Jævelskap. Bebreidelser. Antakelser. Shit som skulle vært sagt, eller, forblitt usagt. Hater det. Rømmer fra det. Til jeg opplever et mørke så sykt vondt at det ikke gir noen mening what-so-ever.

Vi har uansett så mye felles. De samme uenighetene. Den samme kampen. Mot hverandre. Det samme inngrodde hatet. Han er alt jeg ikke vil, og jeg er alt det han skulle ønske han var. Så, i flere år, fra jeg var en uskikka liten kid, prøvde han så altfor sterkt å gjøre meg til noe jeg ikke var. Seg.

Lurer på hva han driver med nå? Leser han? Hater han alt som har begrepene kultur eller estetikk knytta til seg? Hater han meg?

Det er lenge siden jeg slutta å bry meg. Ser på fingra mine. Den slitte svarte neglelakken. Skjønner så godt hvorfor. At jeg gir faen mener jeg.

Alt jeg trengte var en mentor. Gjør fortsatt...

2 comments:

Anonymous said...

Jeg gråter for deg... Verden er så hard og jævlig, man skulle i det minste hatt sikkerhet og trygghet hos foreldre. Det er det man naivt vokser opp og tror, alt annet virker så urettferdig, men verden er hard og kald. Håper du har klart å finne kjærlighet i livet, for hvis du har det så kanskje sårene faren din ga deg ikke trenger å virke så grove?

Jeg vet ikke, jeg bare sier det jeg tro og mener. Du skriver bra, liker å lese bloggen din, men dette er første gangen jeg kommentererer. Jeg har ikke noe "forfatter" i meg så jeg beundrer det du gjør. Stå på! Hilsen gutt, 17 år.

Katzenkoenig said...

anonym: Du har, etter det jeg leser, MYE forfatter i deg, du burde skrive, eller uttrykke deg, på en eller annen måte. Kanskje med farger, streker, ord, lyder, bevegelser, hva enn du syns er mest givende. Kanskje en kombi.

Enkelte sår vil aldri gro. Men min søken etter Mentor vil aldri slutte.

Et sted der ute.