OsloKatzenkoenigCity

OsloKatzenkoenigCity: The Sinner. In Me. Oslo, onsdag 8. Oktober, industri i øra, Depeche Mode. Flerstemt. Sikksakker forbi, mellom, alle idiotene. Stakkars slaver. Angst. Prøver å komme meg vekk. Rømme. Bli usynlig. Jeg hadde rett, det var ikke bare syke innfall og crazy fantasier, de utnytter meg, for så å pisse på meg. Grådige og onde jævler.

Trodde en stund at jeg var fullstendig ond og uhyggelig, det monsteret jeg prata om tidligere, tvers igjennom djevelsk og forferdelig. Undermenneske. Men så skjønner jeg litt og litt, at de får meg til å bli sånn, selvdestruktiv, det er en del av den grådige planen. Er ikke dønn gal i hodet likevel, bare litt. Sånn akkurat passe. Nok til å passe inn her og der.

Undrer, hvordan får man seg til å være sånn, så ondsinna?

Naivt av meg. Å undre sånn. I disse tider. Det er helt klart. Men. Det er vanskelig å la være. Det var liksom en tid i livet mitt da alt jeg trengte var musikk, tomme lerreter og pensler, blyanter, kull, tykke notatbøker, et mentalt kamera og den romantiske fantasien min. Det var det eneste jeg levde for. Og den sexy lidenskapen for alt snuskete og burlesk selvfølgelig.

Alt jeg gjør nå er å lengte. Og det fine, egentlig vakre, er at jeg er på vei tilbake, eller fremover, til denne eksistensen, hånd i hånd med panikken som brer seg nødvendig, vi kan si det på denne måten; menneskene b'yner endelig å skjønne, føle, hvor langt grådighetskulturen har gått og hvordan den rævkjører dem nå som toppen er nådd, penger er visst blitt alt, og jeg, b'yner også å våkne opp av en apatisk dvale, skjønner omsider jævlig masse ting, shit som var, og burde være, opplagt. For meg.

Narsistisk. Empatisk. Selvmotsigende. Tilbake. Mer sexy enn ever. Katzenkoenig.