OsloTrack6City

OsloTrack6City: Mandag 6. Oktober 2008. Track 6. Jeg er et avskyelig menneske. Et monster. Selvdestruktiv. Pipe-bomb. En i utgangspunktet kort lunte som brenner opp altfor fort på en jævlig utagerende og aggressiv måte. Shit.

En freak-show-faen det er helt greit å hate, håne eller nedverdige. Jeg er et undermenneske, i 1940 ville de sendt meg til ovnene, blir kvalm, spyr med hånda for munn, det er ikke noe å spøke om, derfor er jeg dønn seriøs, kødder ikke, ikke om oppriktig shit som dette, svelger.

Hallelujah. Musikken er min redning, musikken er mitt hallelujah. Derfor går det aldri et sekund uten. Unntaket er selvfølgelig når jeg ikke har et valg, som på jobb.

Kunne jeg bestemt så ville jeg hørt på musikk døgnet rundt, latt hele livet, til enhver tid, være en serie musikkvideoer, og scener i en lang-lang film, der sluttsekvensen er rett rundt hjørnet, men aldri skjer, for elementene er ikke riktige, rekvisittene, statistene og rollene passer ikke inn, det ville vært galt å kjøre rulletekst etter så mange billige og halvdårlige sekvenser. Med så jævlige mennesker som skuespillere. Fyfaen.

Damaged People. Skriver så uryddig nå. Fordi. Jeg prøver å si noe. Til dere alle. Noe jeg lenge har hatt lyst til, men bare utsatt, og utsatt. Av frykt. Eller latskap. Kombinert. Samme greia, de to tinga er egentlig samme skitten, det har jeg smertefullt fått erfare. Selvforskyldt. Maler alltid det jeg ser svart. Alltid. Uansett.

Jeg skulle visst si noe. En sannhet som er forjævlig. Og det er at dere alle er noen forbanna drittsekker, og jævla egosentriske undermålere. Sa det. Tolk det som du vil. Hat meg gjerne. Men ikke kom med noen utflukter, unnskyldninger eller påstander som utfordrer det jeg slenger i trynet ditt nå, scum-bag. På en eller annen måte så er vi alle skyldige.

The Smiths og Depeche Mode. En fin blanding. Drysser litt Magrugada på toppen. Bare fordi stemmen er så jævlig bra og gitaren ulende trist. Only When You're Gone osv. Skjønner sikkert hva jeg mener. Ensomhet. Melankoli. Når man ser seg sjæl i speilet og endelig fatter essensen.

Hvem er jeg egentlig?

Det der finne seg sjæl-faenskapet kan være sykt farlig hvis du er svak og virkelig leiter, dypt nede i den mørke kjelleren, i alle kriker og skyggefulle kroker. Når du ikke gir deg, fortsetter, til the point of no return, da bør du enten være dønn sterk eller godt forberedt, med tvangstrøye og en serie glass med morro-drops.

Hva fant jeg egentlig?

Somebody To Love. Jeg er en kødd. Av ypperste klasse. Og må leve med meg sjæl. Syns ikke synd på meg sjæl. Ikke faen. Nå må du ikke b'yne å spekulere, tro eller anta, bare fordi du kan legge sammen bokstaver til ord og shit. Jeg bare konstaterer det jeg så i speilet. Måtte holde igjen neven min, så jeg ikke gjorde som alle tullingene på film; prøve å slå seg sjæl, som om det skulle hjelpe eller forandre noe.