Tuesday, October 14, 2008

OsloEgomaniaCity

OsloEgomaniaCity: Mandag 13. Oktober. Det rare er at jeg fortsatt sitter her. Hører på det som blir sagt. Shiten som ofte er løgn, sykt degenerert eller bare totalt hjernedødt og uinteressant. Det er personligheten min. Alle er så jævlig mye sykere i hodet enn meg, alle har så jævlig mye verre problemer i livet enn meg, alle har det så jævlig mye fælere i hverdagen enn meg.

Og jeg. Lytter. Gir fornuftige råd. Takler deres problemer, er personen de kan velte dritten sin over på, skulderen.

Noterer. Lærer hva mennesket er. Hvordan de koper. Jeg er en mental spion. Selv ute på gata, passerende, eller observert, så leser jeg tankene, følelsene og personligheten deres. Øyne, kropp, utstråling, bevegelser, aura, karma, en følelse, der og da.

Og når jeg har fått sjansen til å teste ut det jeg fanger opp, de få gangene man kanskje kommer i nærmere kontakt med personligheter en har analysert, så stemmer alt, til og med de ekstreme og dystre tinga jeg skulle ønske ikke var sant. Sprøtt. En genial ting når man skaper, men en grusom forbannelse når jeg nødvendigvis må lagre noe av dritten, det er liksom sånn det funker, litt av faenskapet deres smitter over. Det er en del av melankolien. Og når jeg vandrer gjennom byen føler jeg alle bevegelsene.

Er alltid tom for småpenger. Gir det bort. Oppi de slitte kaffekoppene. Ikke fordi jeg er et så jævlig bra menneske, som mange tror når de gjør det, men på grunn av grunner jeg ikke har tenkt gjennom, i det hele tatt. Bare en automatisk bevegelsene. Hvis jeg trasker forbi en og glemmer å legge noe oppi, så snur jeg, går tilbake. Men. Jeg snakker aldri med dem, aldri.

Oslo er en ensom by. Vi prøver. De fleste av oss. Men vi er så forskjellige. Selvfølgelig. Så det gale blir galere. Det onde blir ondere. Og sånn fortsetter det, i all evighet, til en punkt vi aldri får oppleve, uendeligheten funker sånn. Heldigvis. For jeg har ikke lyst til å være her når regnskapet skal gjøres opp og gjelden kreves inn. Ingen har lyst til det. Kanskje det er problemet. Vi bare skyver dritten foran oss. Lar de andre ta seg av det. De fleste lever ikke nå, de lever i tiden der fremme, da alt er så jævlig mye bedre, enklere, varmere og fredeligere. Selvfølgelig har alle hørt om filosofien og at det er veien, hvordan man når selve målet som teller, ikke målet i seg selv, men hvem har egentlig luksusen til å tenke sånn i dag, i Oslo?


Vel, det er en ny sheriff i byen.

Friday, October 10, 2008

OsloKatzenkoenigCity

OsloKatzenkoenigCity: The Sinner. In Me. Oslo, onsdag 8. Oktober, industri i øra, Depeche Mode. Flerstemt. Sikksakker forbi, mellom, alle idiotene. Stakkars slaver. Angst. Prøver å komme meg vekk. Rømme. Bli usynlig. Jeg hadde rett, det var ikke bare syke innfall og crazy fantasier, de utnytter meg, for så å pisse på meg. Grådige og onde jævler.

Trodde en stund at jeg var fullstendig ond og uhyggelig, det monsteret jeg prata om tidligere, tvers igjennom djevelsk og forferdelig. Undermenneske. Men så skjønner jeg litt og litt, at de får meg til å bli sånn, selvdestruktiv, det er en del av den grådige planen. Er ikke dønn gal i hodet likevel, bare litt. Sånn akkurat passe. Nok til å passe inn her og der.

Undrer, hvordan får man seg til å være sånn, så ondsinna?

Naivt av meg. Å undre sånn. I disse tider. Det er helt klart. Men. Det er vanskelig å la være. Det var liksom en tid i livet mitt da alt jeg trengte var musikk, tomme lerreter og pensler, blyanter, kull, tykke notatbøker, et mentalt kamera og den romantiske fantasien min. Det var det eneste jeg levde for. Og den sexy lidenskapen for alt snuskete og burlesk selvfølgelig.

Alt jeg gjør nå er å lengte. Og det fine, egentlig vakre, er at jeg er på vei tilbake, eller fremover, til denne eksistensen, hånd i hånd med panikken som brer seg nødvendig, vi kan si det på denne måten; menneskene b'yner endelig å skjønne, føle, hvor langt grådighetskulturen har gått og hvordan den rævkjører dem nå som toppen er nådd, penger er visst blitt alt, og jeg, b'yner også å våkne opp av en apatisk dvale, skjønner omsider jævlig masse ting, shit som var, og burde være, opplagt. For meg.


Narsistisk. Empatisk. Selvmotsigende. Tilbake. Mer sexy enn ever. Katzenkoenig
.

OsloDerUntergangCity

OsloDerUntergangCity: Strange Days. Det er tirsdag 7. Oktober i 2008. Verden går i oppløsning. Omsider? Det er egentlig gammelt nytt, dette har pågått over lengre tid, litt og litt, men alle har bare skjøvet det til side, fråtsa sterkere for å glemme, overdøva dommedagsprofetien, levd på lånt tid.

Shit, der sa jeg det, essensen, sannheten, hva som faktisk har skjedd, og som fortsatt vil pågå en liten stund til.

Lever på lånt tid.

MEN. Tiden renner ut. Og jo nærmere undergangen vi kommer jo fortere går det, som når man stapper pikken inn i ræva på hun poser-hora man plukka opp utafor Elm, trangt og umulig til å b'yne med, men så går det jævlig bra til slutt. Via opp.

Vel, sånn er menneskesamfunnet akkurat nå, nesten, vi kryssa grensa, dreit i alle advarslene og faktaene, og nå går alt i dass.

Alle ressurser er oppbrukt.

Naturen er gjengvoldtatt så ufattelig mange ganger at den ikke kan reise seg igjen, isen på polene kommer ikke tilbake, regnskogen popper ikke opp igjen, alle utrydda dyrearter forblir bilder i bøker, temperaturen vil bare øke, havnivået stiger, lufta surner, de beskyttende lagene i atmosfæren svikter, de viktige havstrømmene vil rock'n'roll'e seg ukontrollerbart slik at klimaet blir mer splitta enn hjernen til Charles Manson, jeg kan fortsette sånn i det uendelige.

Orker ikke mer.
Vi er kort og greit rævpulte.
Hele gjengen.
Og THE POINT OF NO RETURN er way-way tilbakelagt.
Så, hva gjør vi nå?

Får panikk.
Idiotene er redde for penga sine.
Skjønner ikke at dette bare er én del av undergangen. Men. Når infrastrukturen og viktige funksjoner i samfunnet b'yner å svikte vil det bli klarere.

Husker i fjor da alle forskerne sa at det var ureversibelt, klimaet kommer til å forandre seg, naturressursene vil bli brukt opp, menneskemassene vil øke i takt med behovet for mat de kan stappe i seg, men problemet er bare at det ikke vil være noe mat, ikke til alle oss.

De sa også at alt dette vil skje i løpet av et tiår.
Altså, dramatiske fuck-up's dønn synlige og merkbare på en konsentrert og kort tid, så uvirkelig, nesten som på film og shit.

Lurer på hva som vil skje når horder av folk innser at religion og filosofi ikke kan redde dem, og de rett og slett ikke gidder mer, ikke ser noen grunn til å gjøre en dritt når det er så kort tid igjen, ingen fremtid å jobbe mot?

Tenk deg det scenarioet. Folk driter i jobben. Gjør som de vil. Stjeler. Sloss som dyr. Ødelegger og ramponerer av pur faenskap og skadefryd. Skaper sine egne små dommedagssamfunn ala Mad Max og roamer rundt i landskapet. Plyndrer. Dreper. Voldtar.


Det sjuke er at jeg ikke er redd, faktisk litt nysgjerrig, forbereder meg mentalt, ser for meg scenarioer og hvordan jeg skal takle dem, bestemt meg for å bevare fatningen og overleve the hell som snart vil bli unleached upon oss.

OsloTrack6City

OsloTrack6City: Mandag 6. Oktober 2008. Track 6. Jeg er et avskyelig menneske. Et monster. Selvdestruktiv. Pipe-bomb. En i utgangspunktet kort lunte som brenner opp altfor fort på en jævlig utagerende og aggressiv måte. Shit.

En freak-show-faen det er helt greit å hate, håne eller nedverdige. Jeg er et undermenneske, i 1940 ville de sendt meg til ovnene, blir kvalm, spyr med hånda for munn, det er ikke noe å spøke om, derfor er jeg dønn seriøs, kødder ikke, ikke om oppriktig shit som dette, svelger.


Hallelujah. Musikken er min redning, musikken er mitt hallelujah. Derfor går det aldri et sekund uten. Unntaket er selvfølgelig når jeg ikke har et valg, som på jobb.


Kunne jeg bestemt så ville jeg hørt på musikk døgnet rundt, latt hele livet, til enhver tid, være en serie musikkvideoer, og scener i en lang-lang film, der sluttsekvensen er rett rundt hjørnet, men aldri skjer, for elementene er ikke riktige, rekvisittene, statistene og rollene passer ikke inn, det ville vært galt å kjøre rulletekst etter så mange billige og halvdårlige sekvenser. Med så jævlige mennesker som skuespillere. Fyfaen.


Damaged People. Skriver så uryddig nå. Fordi. Jeg prøver å si noe. Til dere alle. Noe jeg lenge har hatt lyst til, men bare utsatt, og utsatt. Av frykt. Eller latskap. Kombinert. Samme greia, de to tinga er egentlig samme skitten, det har jeg smertefullt fått erfare. Selvforskyldt. Maler alltid det jeg ser svart. Alltid. Uansett.


Jeg skulle visst si noe. En sannhet som er forjævlig. Og det er at dere alle er noen forbanna drittsekker, og jævla egosentriske undermålere. Sa det. Tolk det som du vil. Hat meg gjerne. Men ikke kom med noen utflukter, unnskyldninger eller påstander som utfordrer det jeg slenger i trynet ditt nå, scum-bag. På en eller annen måte så er vi alle skyldige.


The Smiths og Depeche Mode. En fin blanding. Drysser litt Magrugada på toppen. Bare fordi stemmen er så jævlig bra og gitaren ulende trist. Only When You're Gone osv. Skjønner sikkert hva jeg mener. Ensomhet. Melankoli. Når man ser seg sjæl i speilet og endelig fatter essensen.


Hvem er jeg egentlig?


Det der finne seg sjæl-faenskapet kan være sykt farlig hvis du er svak og virkelig leiter, dypt nede i den mørke kjelleren, i alle kriker og skyggefulle kroker. Når du ikke gir deg, fortsetter, til the point of no return, da bør du enten være dønn sterk eller godt forberedt, med tvangstrøye og en serie glass med morro-drops.


Hva fant jeg egentlig?


Somebody To Love. Jeg er en kødd. Av ypperste klasse. Og må leve med meg sjæl. Syns ikke synd på meg sjæl. Ikke faen. Nå må du ikke b'yne å spekulere, tro eller anta, bare fordi du kan legge sammen bokstaver til ord og shit. Jeg bare konstaterer det jeg så i speilet. Måtte holde igjen neven min, så jeg ikke gjorde som alle tullingene på film; prøve å slå seg sjæl, som om det skulle hjelpe eller forandre noe.