Saturday, January 10, 2009

13


Vi var sære. Artister. Kunststudenter. Forfattere. Musikere. En dekadent elite som samla seg hver jævla kveld på samme gamle sjappe. Vel, den var egentlig ikke gammel, men minimalistisk og ultramoderne ala Tokyo. Vi likte å henge i disse kjølige rommene. Med fransk chillout-musikk og neonlys i alle retninger. Skapt av kunstnere og industrielle arkitekter.

Stedet i seg selv var en revolusjon, noe nytt og sjokkerende. Med et anonymt lite dansegulv. Stedet dyrka mennesker som oss. Forførte oss med middels priser og øl i høye glass og vin i vanlige melkeglass. Alle som jobba der var spesielle, frikere, vi fikk god kontakt med dem, særlig oss gutta. Stedet het Childhood.


Jeg røyka alltid den billigste røyken. Hadde et blankt sigarettetui. Tråla bruktbutikkene. Handla av laveste hylle. Lot ingen få vite det. At jeg var en fattig kunstner mener jeg. De få spenna jeg tjente gikk til materiell, notatbøker og mat og alkohol. Bøker lånte jeg gratis på Deichmanske. Shit som musikk og film var selvfølgelig i overflod og gratis. Mangla aldri kultur og estetikk i hverdagen min. Til og med museene var gratis. Før pleide jeg å drikke kaffe på Blitz. Men så dukka altså dette stedet opp. De var solidariske og oppmerksomme overfor sånne som meg, så de tok normalpris for espressokaffe, men kun en femmer for vanlig svart. Så Childhood blei mitt kontor.

Jeg hadde gratis nett her, og satt alltid med laptop og notatbøkene og en bunke bøker i en fast sofa, like ved vinduet, et ettmannsbord. Kontorplassen kosta meg ca. tjuefem kroner dagen. Uten å regne med alkoholen.Jeg starta alltid dagen med to kjappe kopper kaffe. Tråla avisene. Stirra på trafikken der ute. Menneskene som passerte. Shiten de gjorde. Hva som helst. Elska å se på pene jenter, stilen, måten de tedde seg på. Jeg skreiv så å si alltid om jenter, skjønnheten, alle detaljene. Det fine med denne baren var at det stort sett bare var alternative mennesker som kom hit, for å vise seg frem, for å se på andre, bare for å henge, rett og slett.

Musikken var alltid dødsbra. Ei av servitørene var dj og rockemusiker, i et jenteband som ofte pleide å spille her i helgene. Punk. Beinhardt. Vi blei faktisk ganske gode venner, hun kom alltid innom bordet mitt med ekstra kaffe, satt seg ned, prata. Vi hadde en slags uskreven forelskelse mellom oss, en greie vi aldri kom til å gjøre noe med, vi var for ville, men hvis vi hadde, så ville det funka jævlig bra. En vemodig tanke. Særlig med tanke på at vi begge prøvde å finne den rette, knulla rundt, drepte oss selv mentalt hver gang det gikk galt. Det hang noe melankolsk over oss begge. Så alt vi skapte og rørte ved blei til dyster og masochistisk romanikk. Arbeidet vårt.

Hun var alltid det første mennesket jeg sa hei til på mårran, og hun var alltid den som måtte få meg hjem hver natt, fordi jeg var så dritings og ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg var i en periode av livet mitt der jeg prøvde å ta livet mitt ved å drikke meg ihjel, det gikk sakte, men det var også poenget, jeg drakk, og drakk, med tanker som dro meg ned i det mørkeste av det mørke. Det var en tragikomisk og dyp handling som mine tilskuere fascinert fulgte med på, de beundra meg nesten, for jeg skapte så mye vakkert, orda jeg skreiv fikk dem til å gråte, jeg var i ferd med å bli et geni, en stjerne, det var bare den siste avskjed som mangla. Så ville jeg bli udødeliggjort. I evigheten. En tapt elsker.

Det var få som virkelig forstod hva som skjedde, og hvor det bar hen. De fleste anerkjente meg bare, gjorde meg til en seksuell antihelt. En moderne libertiner. Men hun visste hvor jeg var på vei, hun hadde forutsett fra første gang hun så meg. Da jeg slentra inn i puben. Med den evige og slitte veska mi. Stappa full av shit. Jeg helte alt utover bordet. Tre notatbøker, den ene var journal. En collegeblokk. Blyanter. Spisser. Hviskelær. Penner. Tusjer. Et par bibliotekbøker. Sigarettetuiet. Fyrstikker. Et motemagasin. Mp3-spiller. Og laptopen. Hun kom bort til bordet mitt og var mer interessert i å se på tinga mine enn å ta imot bestillinga. Det var da det skjedde. At vi bånda. Blei sjelevenner. Blodsbrødre.

Jeg ville ha kaffe. Hun skreiv bestillinga ned i en fargerik liten notatbok, da hun alltid lagde en profil på hver kunde, og hva de bestilte, om de kom igjen, hun var genuint interessert i å bli kjent med menneskene. Totalt motsatt av meg. Jeg var misantrop og libertiner fra bynelsen. Jeg stolte ikke på folk. Holdt meg unna. Låste dem ute. De få som var i kretsen min så opp til meg, jeg var en slags helt, en svartkledd og tynn kattekonge, sexy, sensuell og avslappa, totalt henslengt. En jentemagnet. En homsemagnet. Alle ville ha meg. Og jeg gjorde ikke forskjell. Lot dem alle se på, poserte, plukka ut den jenta jeg likte best, pulte henne, glemte henne.

Det var jeg som kom inn den mårran, og hun var den som ga meg kaffen, og etter det blei vi forelska i hverandre, men vi kunne ikke være sammen. På grunn av livsstilene. Og kunsten. Jeg brukte muser. Men ville ha henne for alltid, men det gikk ikke nå, jeg var for ondsinna, opprørsk og skjødesløs. Jeg levde på fornedrende handlinger. Horene var mine engler. Og i mine øyne, i mitt hode, så var hun for vakker og perfekt, ei jeg var forelska i, ei jeg ikke kunne bruke. Så jeg holdt min avstand. Det virka som hun hadde noe liknende overfor meg. Hun holdt også avstanden. Men blikka våre klarte ikke å skjule den gjensidige fascinasjonen. Det var litt sårt. Trist. Helt i stil med melankolien min.'
'
Drakk kaffe. Skreiv i journalen. De andre ville komme om noen timer, så jeg hadde fortsatt tid til å skrive, eller gruble. Kunne sitte i timesvis, bare tenke. Titta på henne. Hun hadde farget håret. Det var gullrotfarga, skjært opp med barberblad, i lag, kort lugg til midt i pannen, og hår ned langs øynene, rundt det smale ansiktet hennes. Hun brukte ofte et tørkle som bøyle, eller bare et sånt hippibånd rundt hodet og pannen. Uansett hva hun gjorde så var det jævlig kult. Rocka. Jeg mener, hele jenta var jo dønn rocka. Tydelige referanser til Ramones, The Clash og Joy Division. Et snev av gothrock. Takket være The Cure. Jeg visste hva smaken hennes var, hørte det, i høytalerne. Og hun visste at jeg elska Joy Division, så hun spilte det til min ære. This one is dedicated to... blabla.

Hun gikk ofte forbi, jeg mistenkte at hun gikk omveier for å kunne være nær meg mest mulig, for jeg fikk så gode bilder av henne. De trange svarte buksene. En liten topp eller trang t-skjore. Med logo. Converse. Detaljene var alt jeg levde for. Formene hennes. De smale hoftene. Den tynne og hvite kroppen. De mellomstore puppa. Sniffa alt inn mentalt. Fargene i ansiktet forandra seg hver dag. Det eneste konstante var piercingene. Og tatoveringene på armene. Og halsen. På brystet. Love på knokene. Hate på den andre. Mine var bare fulle av arr. Etter slåssing. Gjennom hele livet. Alltid på kanten. Av loven. Fiender. Kamper å kjempe. Jeg hadde en god oppdragelse, men levde i et miljø som ufordra meg til å være hardest mulig. Heldigvis hadde livet mitt tatt en mer intellektuell retning. Jeg sloss like mye, bare med ord, og livsstilen. De syns jeg var macho. Og følsom. Hva faen. Jeg var bare melankolsk.

En morgen ga hun meg et halskjede med et lite kors av brunt treverk. Sa det var en del av hjertet hennes. Og at hvis jeg bar den hver dag så ville vi alltid ha denne tiden, på baren. Uten helt å vite det så tok vi steget ut i noe ukjent og nytt den mårran. Vi nærma oss hverandre. Vi lot det endelig utvikle seg. For hvor lenge kan man fornekte seg det man antar er det beste i livet?

Det var natt. Og jeg drakk whisky. Av flaska. Snakka om James Joyce med en litteraturprofessor. Begge var kav dritings. Vi lo. Siterte vers. Lo enda høyere da vi gjorde narr av kompleksene hans, James Joyce mener jeg. Omsider sovna professoren. Blei sendt hjem med drosje. Jeg hang i baren. De fleste hadde dratt hjem. Lagt seg. Alt arbeidsutstyret mitt lå forsatt på bordet ved vinduet. Hun kom bort til meg. Smilte. Sa hun skulle samle sammen shiten min og ringe etter en bil, så kunne vi dra hjem til meg. Hun sa virkelig det. At VI skulle dra. Hjem. Midt på natta. Jeg dritings, og hun tydelig påvirka av noe, enten det var knips eller piller. De ansatte her festa visst like hardt som gjestene. Derfor blei sjappa også kjent som Sirkus Childhood. Et dekadent sted der intelligensiaen og kunstnerne vanka. Så patetisk. Så utrolig jævlig kjedelig. En hel flokk mennesker som ikke makta å være seg selv, som bare analyserte, argumenterte, og hylla det med drinker og narkotiske stoffer.

Jeg hata dem. Finkulturen. Eliten. Hipsterne. Poserne. Men jeg måtte se henne. Hver dag. Hver jævla dag. Kun hendene hennes kunne servere meg kaffe. Det var et rituale. Først fikk jeg skål og kopp plassert, en etter en, med t-skje og sukker on the side, så helte hun den rykende svarte kaffen oppi. Smila. Neia. Så videre. Og jeg var så fascinert og målbunden at jeg var som fjetra. Det er sant. Det var helt utrolig.

Hun kom tilbake med den slitte militærveska. Tok meg under armen. Ba meg spare resten av innholdet på flaska. VAT69. Bilen venta ute. Og hun blei faktisk med...


...To be continued...

3 comments:

mr.curtis said...

Deilig å se at du er i gang igjen! Vi har en plan, vet du!

Katzenkoenig said...

Det er ekstremt deilig, fyfaen! Jeg sluker alt i livet på nytt, som om jeg er gjenfødt! Alt blir nytt og spennende igjen!

Katzenkoenig said...

En jævlig skrivesperre som varte godt over ett år.