Thursday, January 8, 2009

Centrefolds

Oslo er død nå. Mørkt. Seint. Alle sover. Eller gjør suspekte ting. Skyfritt. Stjerneklart. Dønn stille. Så vidt lufta. Bare de harde trinna våre. På brosteinen. Asfalten. I takt med sinnets fysiske tilstand. To falne. På vei et sted. Uten skygger og fortid. Bare to mennesker. Nakne. Og høyere enn solen.

Du står foran meg. Uten noe på. Akkurat som jeg liker det. Selvsagt. Men jeg mener, det er noe spesielt med deg, når du er naken, min, og sårbar. Linjene erter meg langt inn i sjela, formene banker dypt der inne, jeg kjenner alle detaljene, du er det perfekte, ei unik skapning, så vakker, så sexy, så seksuell.

Huden din er hvit. Tatovert rundt armene, over skuldra, opp i nakken, ned mot brystene, og tilbake igjen. De mørke gatene lyste opp. Vi småløp. Skulle hjem. Til deg. Etter flere dusin drinker på nachspielet. Vi møtte hverandre egentlig på Garage, og endte opp i en sofa på et nachspiel på Bislett. Snakka i timesvis. Utenom da vi lekte med hverandre. Uten ord. Bare handling. Og nærhet. Det var skittent. Snuskete. Oss to. Alkoholiserte egosentrikere som bare tenkte på musikk og rock. Stedene vi vanka var lugubre, og da du så meg for første gang stod jeg ved baren og klina med ei søt Ramones-bærte. Snakker henda under toppen. Vi holdt på. Og jeg så deg stirre, for jeg stirra tilbake. Imens jeg fingra Ramona. Og drakk tett med whisky. Bærta ville danse, så jeg lot henne gå, fortsatte å drikke, vurderte sigaretter oppe. Til du kom bort. Bestilte to nye shots. Du smilte ertende og spurte; så du liker å leke?

Alle hadde slokna, da skumringen såvidt minna oss på å komme oss hjem, for å pule. Det var en plan. Noe konstant. Noe så enkelt og primitivt. Så naturlig. For unge rebeller som oss. I våre Converse. Skinny jeans. Trange onesleeve's. Med nagler, kjetting og piercinger. Kunne kjenne det. Tunga di var pierca. Likte det. Vi bynte å løpe. Nedover gatene. Rundt hjørnene. Jaga hverandre. Gjennom halve den sovende byen. Det rasla. Lenkene. Vi nærma oss Majorstua. Du var sulten, så vi stakk innom 7-11, kjøpte mat og drikke. Tok det ute. Brukte tid. Stod omsider utenfor døra di. Gikk inn. Klikk.

Jeg likte å se på. Du skjønte det godt. Så du lot meg få være i en surrealistisk rusa og sexy verden. Du kledde av et og et plagg sakte, bevegde deg til musikken, fatta aldri åssen du greide å få det til med en sang som Passive Aggressive av Placebo. Jeg var fascinert. Du svevde. Og jo nærmere den bare huden jeg kom, jo vondere gjorde det i hjertet. Da du til slutt var naken var jeg koblet mentalt med deg. Vi var på bølgelende. Du poserte. Lata som jeg hadde et kamera. Erta meg barnslig. Nærma deg meg. Litt og litt. Til vi var så nær at vi kunne kjenne den varme pusten. Vi kyssa.

Den sommeren virka så lang. Jeg var en prins. Alt var vakkert, og jeg lykkelig. Fyfaen. Husker nesten bare jentene, pillene og ølen. Vi knipsa. Opplevde paradis. Om og om igjen. Til vi en dag ikke orka mer. Grensa blei kryssa. Delte oss. Det var mot den slutten jeg endelig nådde lavpunktet. Alkoholisert. Snuskete. Intelligent. Og full av talentfull krativitet. Jeg knulla rett og slett verden. Aleine. Uten de jeg elska. Uten de som elska meg. Helt aleine. Og jeg likte det faen meg. Det var den beste faens tiden jeg noensinne hadde. Aldri igjen. Aldri igjen.

Special Needs. Du er ei ung jente. Du føler deg ensom. Fremmedgjort. Du tenker på alle det gode du egentlig skulle hatt, men aldri fikk. Du er såvidt over nitten for faen. Du er ung og naiv, verden er som skapt for deg. Du må bare tørre. Gi slipp på de gitte normene og hengi deg fullstendig til en kunstnerisk og rocka tilværelse. Rusa på hva enn som passerer. Husker du meg?

Jeg veit akkurat hvem du er.
Vel.
Du er i bynelsen av tjueåra. Studerer. Eller jobber i en eller annen crappy jobb du egentlig hater. Stilen din er bra. Du er rocka. Ikke på emomåten. Men som den var før det, Ramones og det kjøret, trange jeans, stripete genser, skinnjakker, metall. Du skapte et vakkert monster med piercinger og gigantiske tatoveringer. Et passende skall til den skadeskutte sjela di. Du er tristere enn noen andre. Du er skitten. Du passer ikke inn. Du er vakker og alt det der, folk tilber deg, for du oser sex, men ingen, absolutt ingen, greier å tilfredsstille deg, å få deg til å glemme. Jeg ser masse lidelse, selvskading, narkotikamisbruk, nedverdigende handlinger. Men. Blir bare forelska. Du er en engel i mine øyne, perfekt, vakker. En drøm. Du er ei denimkledd svart engel med de riktige formene og mørkeste tankene. Det svarte rundt øya dine er gnidd ut, leppene dønn røde. Fyldige. Du hengir deg. Du er min.
For alltid.

Vi kom oss endelig hjem. Lå på senga og drakk rødvin. Delte et lite merke med syre, med leppene, tunga. Vi blei høye. Og sånn fortsatte det. I mange-mange dager. Til vi falma i de unges mystiske grav.

1 comment: