Wednesday, January 14, 2009

Evelyn

Hvem var det jeg såra? Den gangen, da alt var mye enklere, forskjellene var så mye større, og man lett kunne velge side. Streiting eller friker. Jeg husker tiden mellom 1993 og 1998. Storhet. Jeg kom akkurat på tampen av grung'en og Kurt Cobain, landa hardt på britpop og all retroshiten, en liten stund ønska jeg så inderlig et likt samhold som da, vår egen gigantiske golden summer mener jeg, og visst faen fikk vi det, fra 97 til 98, alt var annerledes etter det. Kunne ikke gå tilbake. Takket være Joy Division blei jeg leda mot goth-rock'en og de mørkere kreftene. Ian Curtis. Brett Anderson. Jim Morrison. Plukka liksom med meg heltene fra hver epoke.


Jeg ser deg. Du er under lyset. I hjørnet. Med andre mennesker rundt deg. Folk som ler. Titter på deg. Du er vakker. Alle vil ha deg. Både guttene og jentene. Du er så naturlig sensuell. Lurer på om du veit det sjæl? For du ser så ulykkelig ut. Så ensom. Noe grått og grotesk henger over deg, en sky ingen andre ser, en du skulle ønske alle visste om, shit de kunne beskytta deg mot. Men i stedet får du denne uforbeholdende oppmerksomheten. En syk spiral der alle ser opp til deg, begjærer deg. Og jo lenger det pågår, jo lenger unna sklir du, inn i deg seg, så dypt og inderlig, smertefullt.
Svart.

Jeg var opphengt i Depeche Mode. Særlig Playing the Angel. Den var så mørk og dyster. Voldtok deg mentalt. Kjørte deg så hardt og hensynsløst.

What Can I Do? Antony & the Johnsons. Sunget av Rufus Wainwright. Tenker på en bunke bilder jeg bladde gjennom. Med små tekster. Fortellinger. Om hva og hvorfor. Blei forelska. Digga hele denne kammerpop-greia med pompøse og geniale homser. Sangene de skriver har så jævlig mye essens og dybde. Flere ganger kjente jeg noe knyte hardt i hjertet. Det er så mye lidelse i tekstene, fornektelse, avsky, frastøtelse og fremmedgjøring. Jeg satt i en dyp sofa i et galleri i London, nær en park, den var rød og myk, jeg forsvant nesten. I takhjørnene hang små høytalere med Antony og Rufus om hverandre. Et stappfullt sted. Jeg var inkognito. På tur til storbyen aleine. For å finne noen svar. Og dette var det første stedet jeg bynte. Det hadde sine grunner. Jeg har alltid vært trygg på min egen seksuelle legning, men likegyldigheten overfor kjønn fikk meg til å undre. Scora jeg på én side, eller begge?

Så jeg mingla blant kunstnerhomser, med tynne sjampisglass, fjærboar og glade farger. Skilte meg lett ut, helsvart og kanskje ikke fullt så homo likevel. Men jeg hadde det fint. Disse vakre menneskene flørta med meg, og jeg flørta tilbake. Lo høytidelig. Følte meg så trygg. Blei litt drita. Men galleriet stengte aldri, det var et prosjekt, og alle var velkomne. Så jeg dansa på bordet, omgitt av homser og lesber. Vill jubel. Til jeg kollapsa i armene til to sirkusklovner. De ga meg nye glass. Og jeg forsvant inn i den tette mengden. De fleste sa; bare du hadde vært homo, så hadde jeg forelska meg i deg...

Det som slo meg var at denne pompøse og halvmelankolske musikken, og alle de tullete fargene og faktene, virkelig skjulte en dyp og mørk sorg. De fleste her var egentlig dønn emo. Men de kjempa. Holdt seg oppe. Ved hjelp av hverandre. Utstøtte kunstnere. Kunne kjenne meg igjen. Jeg var heller ikke tilpass. Noe sted. Til og med ikke her. For jeg var ikke en av dem. I bunn og grunn. Jeg var en observatør, riktignok invitert, men likevel. Til min store glede la dj'en på en skive med Suede. Heroine. Som i heltinne. Eller dop? Fikk aldri det helt med meg.

Veggene var dekka av kunst. Spraymaling. Enkelte sekvenser likna på veggene på dasser, med masse skriblerier. Gigantiske malerier med obskøne budskap. På en av veggene oppfordra man gjestene til å skrive noe, hva som helst. Så altfor mange telefonnummer. Det var trist. Jeg skreiv; We're the wild ones, we'll never die, we're everlasting, like the river, so black, so cold, on a oneway stream... The wild ones. - Katzenkoenig 14. aug 2008.

Jeg var kav dritings. Som vanlig. Lengta litt etter et annet sted. Uten så mange triste mennesker. Uten alle disse store orda. Trakk meg gradvis mot et av hjørnene. Var ikke deltager lenger, bare en spion, en flue på veggen. Ny sang. The 2 of Us. Kaldt. Betong. Ekko. Glemte minner som plutselig dukka opp igjen. Jeg bynte å gråte. For det var så vakkert. Og jeg var ikke aleine. Rundt meg så jeg de grå konturene av en brukken barndom, eller et mentalt sår som aldri grodde. Stemmen til Brett Anderson var så mektig, majestetisk. Han voldtok sansene våre. Brutalt. Jeg prøvde å beherske meg, drakk tett av en halvflaske billigsjampis. Det var fint. Det passa. Jeg levde. Og noen tok meg i hånda. Klemte. Lot meg klemme. Så ikke hvem det var, for mørkt, for mange mennesker, men noen så meg, noen forstod hva jeg gikk gjennom, noen hadde det helt likt. Og et vakrere øyeblikk lengta jeg etter i lang tid i ettertid. Det bynte å bli klamt. Hånda forsvant. Jeg følte meg skitten. Og kåt.

De tok bilder. Med blits i alle farger. Lomo. Holga. Fisheye. Jeg var ufrivillig modell. Men de insisterte. Sa jeg var en av de peneste gutta her. Alt jeg egentlig lurte på var hvem som holdt meg i hånda de øyeblikkene tidligere. Peila meg mot samme hjørne. Gikk over til scotch. Uten is. Bartenderen ga meg en dobbel. Jeg gikk langs veggen, følte meg fram, traff noen, kjente igjen hånda, tok tak i den, skjøv personen nærmere, og kyssa, lenge, gjennom hele sangen. The Asphalt World. Fortsatt Suede. Skitnere enn noensinne. Og jeg ga faen i alt. Henga meg til begjæret, og alt det jævlige inni meg, faenskapet som gjorde meg til kunstner, grunnen til at jeg blei invitert hit.

So Young. Selv om vi delte lepper, og varmere deler, så fikk jeg aldri med meg hvem denne personen var. Følte halvlangt hår. En tynn kropp. Ikke noe mer egentlig. Unntatt de myke leppene, og hvordan vi lekte med hverandre gjennom hele sangen. Den personen blei til et minne jeg alltid undra meg over. Jeg mener, så ofte som jeg fornedra meg selv på byen, med all slags rusk og rask av rockechicks, så huska jeg faktisk dette. Det betydde noe. Jeg stirra i speilet på den overfylte dassen. Halve rommet pudra nesa og knipsa innpå det de blei tilbydt. Jeg ville ikke være annerledes. Så jeg blei med en ung blåkledd gutt inn på en av båsene. Han dro fram et svart kort og la opp to feite lainere. De var til meg. Faen, følelsen var vill, og vi stod og holdt i hverandre, klemte rundt arma, stirra hysterisk på hverandre. Men det var en kort glede. Jeg var på utkikk etter noe mer langsiktig. Noe jeg kunne lene meg tilbake på og bare nyte. La dritten lede meg gjennom byen. For ikke faen om jeg tenkte å bli her noe mer. Var lei. Dessuten bynte jeg å få angst. Ute av båsen igjen så ropte jeg halvhøyt om noen hadde knips, godt knips, ikke rottegift. Ganske mange rakk hånda i været. Jeg blei lokka av en sped og forsiktig fyr. Han sa jeg ville oppnå nye estetiske høyder med dritten hans. Jeg trodde på det. Kjøpte en og strena ut av dassen, svelga, hang meg over bardisken og fikk en whiskyshot. Vurderte å praie en drosje, be han sette meg av ved den mest alternative nattklubben han visste om.

Carry the Zero. Built to Spill. Kom ikke så langt. En gruppe studenter fanga meg opp. De la merke til meg tidligere, men ville vente og se. På handlingene mine. Shiten jeg gjorde. Hvorfor jeg var der. De likte det de så, de spurte hva jeg het, Katzenkoeing, alle jubla, det passa så jævlig bra. Jeg blei litt lykkelig, for de var på vei ut, skulle på en fest i en leilighet tvers overfor parken. Ei av jentene tok armen under min, og avsted. Vi flira gjennom parken, drakk av små flasker, sendte rundt en joint, hosta, lo mer. En fyr hadde et brett syre, reiv av små biter til hver og en, til og med meg, jeg gadd ikke si at jeg nettopp hadde tatt et knips. Dette ville garantert øke stemninga og gjøre meg mer hemningsløs enn ever.
Det var spesielt ei jente som hang fast i armen min. Strøyk meg over skulderen. Dro en finger gjennom det tykke og rotete håret mitt. Hviska uforståelige, men tydeligvis fortrolige ord i øret mitt. Hun het Evelyn. Men vi holdt oss til E. Eller, det vil si alle de andre, men jeg likte navnet hennes godt, så jeg holdt meg til det. Evelyn. Vi nærma oss omsider.

Evelyn hadde knallrødt hår, farga seff, halvlangt, og styla på en nøktern og sjenert måte. Jeg likte den rocka stilen hennes. Hun spurte hva jeg dreiv med. Jeg bare fortalte alt som det var. Gadd ikke lyve. Sannheten var jo ganske interessant og spennende likevel. Jeg var en tenker på jakt etter meninga med livet. Koste hva det koste vil. Evelyn sa hun var burlesk danser, og alternativ modell, innimellom tegna hun. Cartoons. Jeg likte svara hennes. Livet hennes. Alt. Det var noe spesielt med henne. Hun betydde noe liksom, hun var ikke poser, bare seg sjæl. Vi bånda ganske fort, det sa klikk. Særlig da trippen bynte, og vi to var smelta sammen. Jeg spurte henne hvilken artist hun elska mest. Jeff Buckley. Og alt det kjøret vi hørte på det galleriet seff. Men det var en annen story. Hun var der fordi mange av koreografene og skaperne av burleskstykkene var der. Homser hele gjengen. Så de krevde heldigvis ikke sex i gjengjeld. Unntatt for gutta da. Jeg tenkte tilbake på kysset. Fortalte det til Evelyn, som vugga fram og tilbake i latter, det var sikkert en av de kunstnerne. Jeg fortalte henne hvor pen jeg syns hun var. Så sexy. Så naiv. Og sårbar. Tiltross alle tatoveringene. Og piercingene. Jeg kunne se inn i sjela hennes. De mørke tinga. Dritten ingen skulle se. Og jeg elska henne på grunn av det. Det var vakkert.

Natta blei lysere. Vi var overalt i den store leiligheten. Alle var på nett. Dansa. Hørte på musikken. Jeg tok henne med inn på et av de store romma med gigantiske barokkmøbler. Det var bøker i hyller på alle veggene. Tydelig et lite bibliotek. Med skinnsofaen i midten. Lesesal. Fra de andre rommene kunne vi høre rare lyder, folk som var på tur, men mest av alt musikk. Kanskje viktigst av alt. For vi blei litt rare begge to. Depeche Mode. Playing the Angel. Precious. Og I Want It All. På repeat. Rart.

Jeg ville ha alt. Hun ga meg det. Henga seg totalt. Lot meg snuse inn hver eneste del av den hvite og myke huden hennes. Jeg gnei ansiktet mitt i håret hennes, pusta gjennom det, lekte med det. Hun lo. Det kilte. Jeg kyssa tatoveringene på skuldra, og brystet, ryggen. Nappa i piercingene med tenna. Tok et hardt tak i nakken hennes, førte henne mot ansiktet mitt, holdt det der, stirra henne intenst inn i øya, helt til hun bynte å skjelve, av lyst, av begjæret, og den felles smerten vi delte. Bare ved å være nær hverandre som primitive skapninger. All sorg, melankoli og dysterhet. Evelyn klora meg skarpt over ryggen, kjente sårene. Og da vi kyssa plasserte hun sakte hendene mine rundt halsen hennes. Jeg klemte mykt og rolig. Hun hiksta hver gang. Klemte hardere og hardere, til hun nesten besvimte, vi stirra på hverandre, smila. Hele den natta var en levende organisme. Vi trippa hardt. Gjorde alt det utenkelige. Uten engang å vurdere det. Vi bare var. Som primitive og ville skapninger. I mørket. I skyggene. Og da vi begge nådde klimaksene så gråt vi hver gang. Å personifisere mental smerte er en farlig lek. Og vi var de verste. Vi ga faen. Vi lekte med hverandres svake punkter hele natta, og morgenen. Til vi sovna på sofaen, med et gigantisk teppe av ull over oss. Det var sånn jeg møtte Evelyn. Den natta. Og på mårran la jeg igjen en liten lapp med e-postadresse og telefonnummer. Just in-case.

Londonlufta var rå og fuktig. Morgenen var min. Det var alltid sånn. Morgenen var en scene jeg utspilte, på kafeene, i gatene, langs elven, ved monumentene. Jeg leste halve bøker, og skreiv dårlige dikt. Jeg var ikke poet, ikke i den forstand, jeg var skribent, jeg måtte bruke en drøss av ord for å beskrive en følelse eller situasjon. Poetene brukte få. Men jeg blei ikke trist av den grunn. Jeg elska å skrive. Og den morgenen, på en benk, midt i London, spiste jeg lunsj og skreiv et stykke om nettene hittil, og alt det gale jeg hadde opplevd. Evelyn var uten tvil en milepæl, en bauta, og jeg ville mest sannsynlig aldri se henne igjen. Men vi trengte ikke bli triste av den grunnen, for vi opplevde nok sammen i løpet av en natt, som andre gjør i løpet av et helt liv. Det i seg selv var poesi. Masochistisk poesi. Evelyn.

Playlist:
What Can I Do? - Antony & the Johnsons
Hope There's Someone – Antony & the Johnsons
Heroine - Suede
The 2 of Us - Suede
The Asphalt World - Suede
Carry the Zero – Built to Spill
I Want It All – Depeche Mode
Precious – Depeche Mode
Damaged People – Depeche Mode
Mojo Pin – Jeff Buckley
So Real – Jeff Buckley
Heart and Soul – Joy Division
The Eternal – Joy Division
Twenty Four Hours – Joy Division
She's Lost Control – Joy Division

7 comments:

mr.curtis said...

Det er så jævlig deilig å ha deg i gang igjen. Jeg tror forresten jeg har funnet forskjellen på deg og meg, har grublet litt på det de siste dagene, og forskjellen er egentlig en likhet, men likevel noe rørende forskjellig.
Forteller det neste gang vi sees.

Katzenkoenig said...

Momentum. Liker det ordet. MOMENTUM. Både estetisk og symbolsk. Tror jeg skal bruke det som utgangspunkt for en av de neste tekstene mine.

malin said...

Tycker du är otroligt begåvad och blir inspirerad att skriva när jag läser dig.
Tar av mig min hatt för dig:)

=Anja said...

Ønsker deg alt godt Katzenkoenig:0)

Slutt

Sexy Sadie said...

Noe av det beste postmodernistiske i hele bloggverdenen.

Jonas said...

Det her er good shit. Ekte. I shit you not. Stå på.

Anonymous said...

roy-normann johansen, du er en dass.