Sider

søndag 11. januar 2009

Meds

Så. Er jeg en du bare brukte? En du vendte deg til da alt blei som verst. En skulder å gråte på. Du visste at jeg ikke var noen engel. Men jeg forstod. For de samme demonene reiv meg i stykker. Hver jævla dag.

Jeg lå bedøvd over bardisken på en av de billige og stinkende sjappene på Grønland. Notatboka tilsølt med øl. Bokstavene bredde seg utover ala batikk. Bartenderen brydde seg ikke. Jeg var en godt betalende kunde. Jeg tvang to fingrer opp i lufta. Et nikk tilbake. Fikk en pils og et glass Upper Ten. Jeg var en skaddeskutt slyngel uten noen håp for fremtiden, snusket hadde endelig innhenta meg, gjort meg til en emosjonell krøpling, en som fikk alkohol intravenøst. En siste reis.


Jeg åpna øya. Så de svarte og rosa klæra dine. Det rødfarga håret. Bynte å le. Var dette en spøk? Et siste farvel skåla med billig whisky og lunkent øl. Jeg tok det ikke seriøst. Visste du ikke forstod. Men så misforstod jeg hele greia også. Du var ikke her for min skyld. Du var her for din egen. Du hadde ditt eget liv å drikke ihjel, men du orka ikke tanken på å måtte gjøre det aleine. Så jeg tok deg i hånda, sa; vi hopper ut i det sammen, vi drukner sammen, vi blir evige sammen.

Det var sommer. Varmt. Klamt. Minimalt. Digga å stirre på deg. Uten å si noe. En halv barkrakk unna. Du lata som ingenting. Men jeg så øya dine skule i kroken. Tenkte på alle de psykedeliske øyeblikka jeg hadde opplevd. Som om jeg var et blomsterbarn, født da, som levde da, som opplevde hele den jævla narkoutopiske herligheten. The Doors. Hendrix. Jefferson Airplane. Beatles. Men jeg var født inn i feil tid. Det gjorde meg deprimert. Faen, så mye jeg kunne skapt i den tidens ånd, jeg kunne blitt noe, en gud. Det fine var at de fleste jeg snakka med følte det samme. En syntetisk nostalgi. Sex, dop og rock.


I dag vandrer jeg målløst omkring. Tar bilder. Skriver. Tenker. Hva faen vil skje videre?

Ingen kommentarer: