Vi var gode venner. Han og jeg. Vi delte på alt. Klær. Musikk. Damer. Rusa oss så høyt vi bare makta. Festens konger. Hylla av de mindre verdige. Vi hadde hver vår rolle liksom. Han var lang og tynn, med en stram Hitlersleik, snakebite, tatoveringer som gikk opp til halsen. Hengslete, men muskuløs. Fikk oss alltid ut av blemma. Selv om han hadde sine mer feminine fakter. Som å sminke seg. Akkurat som Brian Molko. Eller Bowie. Jeg på min side var av den kortere og mer sjenerte sorten, inneslutta og dønn melankolsk. Jentene elska meg like mye, på grunn av mystikken, alt det unike som svevde inni et overkompensert intellekt. Håret mitt var som da jeg stod opp og klæra stort sett slitte og second hand. Han var flinkere sånn, kjøpte alltid noe nytt og rocka. Vi pleide noen ganger å stå inne på sminkeavdelinga og pynte oss, flirende, dønn rusa. Til vi blei kasta ut.
Her. Han skøyv det over til meg. To sobril. En blå. Og et par avlange. Vi skal vekk. Til månen. Og bortenfor det. Han sendte rundt små frimerker med smiley, vi sugde og tygde, frankerte. Husker et bruddstykke der jeg snubler nedover en gate i sentrum, med skjorta åpen, halvrøyk sigg i den ene hånda, en halvfull VAT i den andre. Folka ropte etter meg. Jeg gikk visst forbi inngangen til puben. Med tanke på meg, så var de ikke så nøye på det her. Skumle typer. Pushere. Psykopater. Parteren min anbefalte meg å drikke mest mulig på kortest tid. Så vi bestile et helt brett med vhiskyshots, pluss en full og uåpna VAT. Jenta bare stirra spørrende på oss, betaling selvfølgelig. Vi var nervøse. Vi trengte en drink. Vi var på en grusom trip. Kvelden hadde såvidt bynt. Mest sannsynlig den beste noensinne. Resten av livet. En skadeskutt tur ut på byen. Hvem kunne ant hvor intellektuelt viktig den ville bli for meg?
Vi stakk innom flere uteserveringer. Det var varmt og alle hadde åpent. Selv om det var seint. Vi møtte noen venner på Spasibar. Det egentlige målet var Sofienbergparken. Vi skulle drikke, røyke rev, glane på stjernene. Prate om sommeren. Og livet. Sex. Og selvfølgelig ville jeg fortsette å prakke på dem medlemskap i SuicideGirls, vi lo og vi lo. Alt handla om høre på musikk, lese bøker og skrive, gruble, så møte likesinna i parkene, drikke øl, bli dritings, langt ut på natta. Mer musikk. Nachspiel. Nonstop.
Men jeg dro det alltid så mye lenger.
2 kommentarer:
Kjærlighet. Romantikk.
... er alt livet handler om!
Legg inn en kommentar