A Short Term Effekt

Jeg kjenner deg. Vi har møtt hverandre før. Husker du? Det var oss to i den leiligheten på Torshov. Party. Etterspill. Du og jeg. Minst tre år siden. Men så står du der plutselig igjen. Like vakker. Like dyp. Like sensuell. Kjente deg igjen før jeg kom inn i rommet. Jeg visste hva som ville skje, så jeg hadde bynt tildligere med en hel flaske VAT, knips og dop. I form. Sjarmerende. Veltalende. Ekstentrisk i faktene. En poet. Orda som kom ut var så spesielle at tilhørerne alltid bar dem i minnet sitt, for alltid. Jeg tente en sigg og trampa inn.

Rett mot deg. Ved samme sted. Bardisken. På høyre side. Ved maleriet. Vårt maleri. Dette var den faste drikkebula vår. Vi bodde nærmest her. Skreiv dikta og historiene her, malte, spilte gitar, sang, prata i timesvis. En Privatdrevet pub, styrt av oss. Kom og gikk som vi ville. Følte oss aldri hjemme noe annet sted. Puben var vårt hjem. Dessuten var vi alkoholiserte, og kåte. Særlig du.

Vi fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Vi så helt like ut også. Du i tynn sommerkjole og sandaler. Jeg i svart fra topp til tå, stramt. Like sexy begge to, så du aner sikkert hva som skjedde? Og vi gjorde. Igjen. Igjen. Og igjen. Resten av natta. Madrugada var musikken vår liksom.

Jeg fager deg. I lufta. Høyt over takene. Tar deg ned. Til et sted bare vi to veit om. Du skrur på noe Buckley, Mojo Pin. Det blei en sånn natt. Lang, grublende, intim, stein og spesiell opplevelse. Latter. Mennesker uten kontroll. Hippishit. Fellesskap. Rundt rusen. Og det deilige vi følte hele veien.

De nettene lekte vi gjemsel i parkene. Alle andre sov. Og i bydelene på vestkanten er det aldri folk ute. Unntatt oss. Vi bodde også her. Vi likte bare å henge ute. Seint. På natta. Jeg kom til å savne måten du snakka på, orda, de vi utveksla, og så voksen jeg blei for hver gang. Likt med deg. Vi vokste på hverandres intellekt og seksualitet. Det var en farlig lek vi lekte. For vi blei alltid såra. Det var bare sånn vår stadig skiftende virkelighet funka, vi blei tilfeldig møtte på veien et sted, et minne som erter deg noen få sekunder i løpet av livet. Uvirkelig. Vi var de perfekte sjelevennene, men kunne aldri bli noe mer enn noe fra fortiden. Og sånn gikk det. Og gikk det.
Til noen sa stopp.
Vi fortsatta hver vår retning.
Og en dag vi vi sees igjen.

På de samme premissene.

Det er litt bløtt. Og nostalgisk. Halleluja. Jeff Buckley. Jeg hører alltid på den når jeg trenger svar. Følelsene til Jeff Buckley er så emosjonelt vakre, så dystert, så melankolsk. En vakker pause.

Det var litt ubehagelig. Denne situasjonen. Du, her aleine vandring i byen, uten noe stor å gå etter. Venta på en telefon. Fra henne. En rolig kveld. Få mennesker. Ikke en bevegelse. Og sola var snart på vei opp. Nærma meg Uranienbortparken og den skulme kirka. Så en skikkelse der oppe. På den åpne plassen. Han blei litt redd, og nysgjerrig. Gikk sakte mot skyggen. Så tydeligere at det var ei jente. Hun stod der med armene strekt ut, som om de var vinger, i den ene hånda rødvin, sigarett i den andre. Det så fredelig ut. Harmonisk. Og han blei forelska i henne. For hun var vakker. Og så sensuell. Stod slik en stund. Før hun ba han komme nærmere. Med en lav og sjenert stemme. Skritta deres nærma seg. Han kunne snart gripe henne med hendene. Kjente lukta hennes. Han tok tak rundt henne og kyssa henne så lenge at en halv evighet passerte. Det var forelskelse. På en ubehagelig måte. Altfor harmonisk. Altfor rolig. Altfor platt. Med kutt i armen, tatoveringer, piercinger, så han etter ei jente som kunne gjøre like sprø ting som han. Ei som var annerledes.
Ei som deg.

Jeg skar deg i armen. Hørte deg skrike. Snerra til meg. Bevegde deg rundt i senga som om vi var jeger og bytte. Du unngikk meg lekent. Lot meg til slutt fange deg, for så så å slå hardt med en pisk av lær. Om og om igjen. Og du stønna høyere og høyere. Du beit meg i leppa til noe blod kom på tunga di, sa du var min for alltid, at vi to kom til å elske hver jævla dag, voldeligere, masochisme. Hver natt var et eventyr hjemme hos oss. Vi slutta aldri. Elska det. Tilba det. Lot oss hengi. Elsket smerten.

Alle begjærte deg.
Men du valgte meg.
Depeche Mode blei vår greie.
Kaldt. Kjølig og brutalt. Masochistisk.
Et dobbeltliv bare vi to visste om.
Ssentrert rundt rock den rocka livsstilen. Hardt.
Og vi tøyde grensene til bristepunktet hver jævla natt.