Sider

onsdag 7. januar 2009

Sirens

Kapittel en.

Jeg var grå. Udusja og søvnløs. Den lille posøren i meg ville gjerne definere det som en tilstand sånn cirka midt i mellom The Smiths og Joy Division, men jeg hadde ikke noe språk, ingen å fortelle det til. Hadde egentlig ikke så jævlig lyst til å dele min innesluta elendighet med hvem som helst, denne melankolske sagaen jeg kaller et liv, hvem ville forstått, hvem ville begripi? Det var ikke som med deg. Jeg kjærtegna deg i søvne, var den første jeg tenkte på da jeg våkna, og den siste jeg savna da jeg sovna. Bare når du er borte, forstår jeg. Hvor jævlig livet er uten deg, hvor utrolig deilig det er å være uten deg. Jeg knekker sammen. Tiden bare går og går. Min onde tvillingbror døste meg ned til en tilstand av metamorfose. Det var jeg og jeg. Langt der inne. Så uendelig dypt og nært kjernen. Ingen fant meg, oppdaga meg. Bare jeg kunne redde meg. Den tynne røde linja slukte sin egen hale. Og da jeg endelig brøyt ut. Kunne jeg bare tenke på deg.

Også får man så jævlig dårlig samvittighet. For alle de rundt deg. De du holder så langt unna du bare makter. De du egentlig burde holdt nær hjertet. Men bare ikke makter. Det er bedre sånn, blir for mye gris, forfører sannheten og bedrar henne med løgn etter løgn. Det har alltid vært sånn. To liv. Et her, og et gjemt langt inni det mørkeste. En schitzofren hverdag, alltid. Vondt. For den med dårlig samvittighet sover alltid dårligst. Faen, jeg har så jævlig lyst til å skape en storm. Miste kontroll. Bevege meg rundt som en eksentrisk og mystisk dikter, med obskure kontakter i skyggene, og ei ung bergtatt jomfru, klar til å blomstre, i den ene armen. Et fjollete engelsk periodedrama fra 1700-tallet da alt handla om menn som forførte kvinner, og kvinner som blei forført av menn, dønn Den unge Werthers lidelser. Ærlig talt. Hvem kan leve sånn? Det har gitt meg masse problemer.

Blir behandla som et monster. Som om jeg var en av det avskyelige og frykta skogsfolket luskende i skyggene, og under greinene. Eller en spedalsk og ondsinna skapning som manifesterer jævelskapet sitt gjennom pest og smittsomme byller. Når jeg hører det jeg forteller så slår det meg hvor sprøtt og fantastisk det egentlig er, uvirkelig, de kaller meg en løgner, skjønner dem godt. Det er en ond sirkel, for jeg må, når de kaller meg gal, ljuge om alt, så de skal føle seg vel, så de skal kunne gi seg selv et klapp på skulderen og erklære overfor seg selv at de er gode mennesker, intelligente og empatiske. Hvem er egentlig løgneren her? Jeg tror de prøver å kvele budskapet mitt for å beskytte den sårbare og skjøre livsløgnen de så omhyggelig dedikerer seg til.

Det er, for meg, en vanesak at det skjer meg, men når jeg ser andre, som jeg bryr meg om, bli utsatt for denne kvalmende praksisen, så kan jeg ikke unngå å bli sterkt provosert. Sint.

Kapittel to.

Boktittel; Backpacking In Limbo

Kapittel tre.

En reise inn i menneskets natur i Oslo anno 2009.
Ensomhet.
Kapitalisme og minimalisme og materialisme.
Og mennesketyper, både hyklerske alternative posere og snobbemassen, pluspluss.

Kapittel fire.

Søndag. Sto opp ni. Drakk te, dusja, titta på nyheter. Brukte tid. Jeg skulle snart til kirka, min første gudstjeneste på flere år. Jeg grua meg, samtidig som en kriblende trang overbeviste meg om at jeg måtte dit. Mening liksom.

Kapittel fem.

Mandag. Mojo. Sitter her stille, røyker, er en katt, en stille katt. I vinduskarmen,

Kapittel 6.

Det er noen sommere siden nå. Vi to. Ved verdens ende. Eldre nå. H'akke råd til å falle i de samme fellene. Du var så myk Så jævla myk.

Kapittel 7.

Det rare er at jeg fortsatt er på det samme stedet som da jeg var 17 og i pubertet. Forvirra. Rådløs. Pessimistisk. De kaller det emo nå, før kalte vi det bare pessimistisk og melankolsk. Så enkelt. Det var ikke alle de motegreiene. Det bare var. Og jeg digga Joy Division, The Smiths og The Cure, seinere kom Suede, Placebo, The Verve, en hel annen epoke jeg hang meg opp i. Jeff Buckley. Likte Nirvana også, Kurt Cobain, samme med Pearl Jam, men jeg blei ikke grung'er, hadde ikke noen -isme å følge, var meg selv, plukka de triste banda fra alle kategoriene, til og Depeche Mode. Ramones var kult, de skapte liksom mye av moten og attituden på Oslos utesteder.
Vi rock'era er så annerledes enn emobarna. Vi liker det harde og brutale in-front som skaper seksuell spenning mellom to, de utveksler et sjenert smil.

Kapittel 8.

Tirsdag. En ex-junkies bekjennelser. Stirrer i veggen. Tomt.

Kapittel 9.

Vi var onde. Vi var unge. Vi ga faen.

Kapittel 10.

Onsdag. Hjelp. Jeg drukner. Savn. Etter det som en gang var, for lenge, lenge siden. Jeg er gal. Jeg er ikke et menneske. Jeg er bare et fnugg av en tanke såvidt ytra. Velger å male alt sort.

Kapittel 11.

På byen. Dritings. Alle disse skapningene rundt meg. Dansa. Smila til meg. Snakka. Gestikulerte. På byen. Dritings. Fire forskjellige piller til drinken, noen lainere, flere drinker. Vi skulle ut. Måtte bare gjøre oss ferdige. Jeg venta. Drakk VAT69 rett av flaska, lot jointen brenne inn til fingrene. Noe om en taxi. Hastverk. Blei bare dratt med. Skjønte ikke hvor. Bare gjorde som så. Lot dem dra meg med i jakka. Hun åpna hånda mi og la to knips der, et til hver, vi svelga, trippa.

Kapittel 12.

Vi var en sørgelig gjeng. Vi tre. Det måtte ende sånn. Men vi kunne aldri ant hvor mange jævlige opplevelser det ville bli.

Kapittel 13.

Jeg endte opp på plenen til ei pen snelle. Det var ikke helt min greie. Å spionere mener jeg. Var bare nysgjerrig. Hun var pen. Lokka meg liksom. Med et stille hvis, mitt navn, kom, kom. Det bynte å bli skrumring. Kaldt. Rått. Jeg børsta av meg, tente en sigg, tok en slurk. Poet og alkoholiker. Det var meg. Det var alt jeg visste om og ville vite om. Så jeg streifa fra småsted til småsted, skriv dikt og drakk meg full.

Kapittel 14.

Waiting for the Sun er en av tidenes mest undervurderte låter. Selv om det er The Doors. Skal ha The Crystal Ship og When the Musi'c Over i begravelsen min.

Det er få band man kan si det her om. At all musikken de har lagd er dødsbra. Kanskje det ikke er noen andre i det hele tatt. Bare denne ene gruppa.

Kapittel 15.

1967. Opprørstidene. Faen, jeg skulle vært der. Gikk forbanna gjennom puberteten. Etterligna alt. Klær. Hår. Stil. Alt. Det jeg var mest fascinert av var jentene. De var så dukkeaktige og pene. Stirra timesvis på pinup-bilder, filmruller og diverse magasiner fra den tiden. Drømte at jeg var friker. Hip som faen.. De andre lo av meg. Kalte meg en jævla friker. Men Så kom Britpop'en, grunge og retrobølgen og redda meg.

Faen, har skrivekrampe. Skjønner ikke hvor jeg skal. Til og med musikken hjelper ikke. Musikken jeg elsker.
Tar bare sanger fra playlista og skriver noe om dett.

Take Me Out. Hva faen? Av alle sanger så kom denne først. Greit. Det er jo en av tidenes aller-aller beste danselåter gjennom moderne ider. Hvis du ikke får en groov her så er du et lik. Har faktisk hatt jævlig mange morsomme stunder tett inntil jenter på dansegulvet. Så jeg er ikke flau, er ikke poser, så jeg kan trygt si at; ja, jeg digger Take Me Out og Franz Ferdinand.

I Want It All. Jeg leiter etter døra. Den bare åpner seg og åpner seg. Uten stopp. Uendelige forsøk. Jeg lå sånn. Telte sandkorna på gulvet. Svetta tykke dråper. Musikken slo og slo, hardt, hardt. Lå på stolen og venta på at en heftig tripp skulle gi seg. Jeg var ikke aleine. Vi var flere. Alle blei henta likt, så jeg antar vi landa likt. En sånn magisk greie man ikke kan forklare. Uten å ha prøvd det. Savner det noe jævlig. Amsterdam. Vi kjøpte forskjellige sopper og dro til den største parken i byen, husker ikke hva den heter, men vi knaska altså soppen i drosja på veien dit. Veska mi var full av vin og ferdigrulla jointer i små plastikk etui. Ikke mye skjedde den første lille halvtimen. Vi gikk rundt. Fant et åpent sted. La oss ned. Og med det så blei alle frakta ut. Sykt. Vi blei høye samtidig. Jeg brukte hele den dagen og kvelden til å gå rundt og rundt i parken, snakka med alle, satt ved bål og tok en øl, gjemte oss for parkpoliti, delte shit med andre loffere. Dansa til Depeche Mode. Ville indiandere i horisonten. Mot den svarteste natta du noensinne har sett. Jeg hadde piller og gress nok til å få oss hjem når som helst. Men vi dro ikke. Vi var der for syra og soppen.

Riders On the Storm. Jim.

Lovesong. Robert Smith jeg hater deg. Er du klar over hvor mye jævelskap du har latt meg gå igjennom. Men. Likevel så må jeg la øra mine elske med sangene dine. For de er vakre. Så sårbare, så industrielt melankolske. Jeg kommer aldri til å slippe taket. Aldri. Dessuten er Lovesong den beste kjærlighetssangen ever.

New Dawn Fades. Jeg venta på deg. Det er Oslo. Det er våte og tomme gater. Kveld. Snart natt. Det er oss to. På vei et eller annet sted. Kanskje hjem? Jeg blei trist da jeg tenkte på åssen han døde, men så tok jeg meg selv i å gjøre nesten det samme, stramme løkka. Jeg visste åssen du hadde det, visste hvor langt ned i helvetet man kan synke. Du er heldig. Jeg må leve videre. Me alle sorgene. Med all umenneskeligheten. Ian Curtis. Joy Division.

Well I Wonder. Jeg ser en velskolert engelsk femi-intellektuell gentleman sitte på rommet sitt med stearinlys og blekk. Akkurat som på søttenhundretallet. Akkurat som under romantikken. Goethe. Den unge Werthers lidelser. Hjertesmerte. Evige. Morrissey er for meg den poeten som bruker eksentrismene sine på den mest unike og geniale måten. Han er en stor dikter, og The Smiths er et gigantisk band.

Break On Through. Ah.

Vocal. Wow. Et brak. Innover. Dybde. Bredde. Madrugada var i sin tid det aller-aller beste rockebandet i Norge. Uten tvil.

I'm Your Villain. Franz igjen? Vel, dette er også en av de bedre fylledanselåtene de fleste fjotte-dj'er ikke spiller. Mange spasmer på vorspiel til den her.

whisky, Mystics and Men. Jim. Igjen.

Kapittel 16.

Hamburg. Juli. 2007. Jævlig varmt. Folk løp fra skygge til skygge. Turistene i hvert fall. Når du ankommer Hamburgsentrum så tror du at du har havna midt i Istanbul. Milevis med kebabsjapper og restauranter. Med sidegater. Snusk. Jeg lå på tøybagen min. I sola. Sovna bare sånn, og nå måtte jeg vel svi for det, hvis ikke noen hadde pirka meg i magen. Våkne! Jeg åpna øy brått. Så bare svarte konturer med sola bak. Skyggen kom nærmere. Snakka vennlig til meg på tysk. Engelsk? Selvfølgelig. Sa jeg var fra Norge og delte ut en sigg som takk. Hun smilte. Lot meg tenne. Ga meg villige blikk. Det var så enkelt. For meg. Vi tok en forvirrende t-banetur til Schanze-noe, jenta sa hun hadde en hybel der, at jeg kunne bo der sammen med henne litt, hvis jeg hadde lyst da, dessuten håpa hun det ikke hørtes for sært ut, hele greia liksom. Jeg slappa henne av. Jeg blei. Jeg skulle skrive. Og dette var en god start.

Våkna. Jeff Buckley. Mojo Pin. Hun hadde kokt te til meg, satt den ved hodeenden. Sa det var til ære for meg. Hun kalte meg sitt kjære sexsymbol. Spådde meg uante høyder. Sjæl visste jeg ikke hva, det var så mye jeg kunne drive med liksom, og denne skrivinga hadde blitt en slags greie liksom. Men. Jenta sa altså at jeg kom til å bli stor i noe annet. Jeg var forvirra. Mest nysgjerrig. Og litt skuffa selvfølgelig. Faen, bare en gal mann ville høre på ytringene til ei ung jente som i motvekt kun minna om en muse. Vi forblei kunstner og muse den sommeren. Og så en morgen bare stakk jeg.

Kapittel 17.

Tirsdag. Knuste en pille, snårta det. Frokost. Mårran hadde så vidt b'ynt, den var ung, uskyldig, jomfruelig. Jeg drakk iskald O'Shannons, en billig variant av Baileys. Tenkte. Hva faen skal jeg gjøre nå? Følte meg plutselig så ensom liksom. Alt var så fjernt unna. Livet mitt var ganske tomt. Selv om alle trodde jeg sprudla og var lykkelig. Snakkesalig. Omgjengelig. Det var alkoholen og pillene det, min venn. Shit'en som holdt meg oppe. Da jeg ikke var ute på byen, kav dritings, lå jeg i senga og stirra i taket, prøvde å samle en lykkelig tanke. Når jeg omsider kom meg opp så gikk jeg rett bort til medisinskapet, så kjøleskapet med den iskalde whiskyen, tente en sigg, satt livløs foran skrivemaskinen i flere timer. Helt tom. Ensom.

Passive Agressive. Jeg er Brian Molko. Jeg kjenner hatet, sinnet, lidelsen, savnet, fremmedgjøringa. Og som han er jeg sminka. Svart rundt øya. Mascara. Røde lepper. De to sistnevnte når jeg skal ut for å bli full, og høy. Med venner og folk jeg tilfeldigvis møter. Vi drikke hjemme. Vi drikker ute. Vi drikker hjemme. Igjen. Nachspiel. Da man endelig kan bli kjent med menneskene. Men jeg har en mur rundt meg. Ugjennomtrengelig. Og når ei jente legger hodet sitt mot brystet mitt så kjenner jeg ikke noe. Later som. Det har blitt så mange gjennom åra. Ulykkelige jenter, frikere ikke akseptert av samfunnet, sånne som meg, og de jeg velger å tilbringe tiden med. De deler livshistoriene sine. Prøver å lytte. Jeg er for apatisk. Likegyldig. Tenker bare på neste tekst.

Hva heter du spør jeg? Hun svarer ikke. Kommer sakte mot meg. Har blikket festet til mitt. Jeg røyker. Drikker hardt av flaska VAT. Hun kler av seg. Del for del. Til det bare er svarte detaljer som dekker de sårbareste områdene. Jeg sitter fortsatt. Røyker fortsatt. Drikker. Tettere. Hun setter seg på knær, foran meg, leker noen piller med rare farger rundt i lufta, stryker de opp langs låret mitt, videre, til munnen, jeg svelger munnfullen. Ser henne gjøre det samme. Skyller ned med scotch. Så er det bare å vente. Til verden eksploderer til det uvisse. Og bortenfor det. Hun er på fanget mitt. Jeg kjenner den kalde og bleike huden hennes mot armene.

Den dagen du dukka opp. Da vi var ute. Og jeg var fullest og galest. Hadde jeg allerede knulla ei jente på dassen, klina med tre og fingra ei fjerde. Det kjeda meg. Det var med i repertoaret. En vane. Bynte å bli lei. Håpa på noe bra. Og jo hardere og høyere musikken eksploderte, jo hardere dansa jeg rundt, uten kontroll, Lengta så jævlig. Trengte noe nytt. Noe rått og brutalt. Noe voldelig. Og totalt nedverdigende. Jeg var så uendelig trist og bortgjemt. Tenkte på alle sårene. Tenkte på hvorfor jeg var så dritings og full. Tilsløra selvfølgelig. Hvert sekund var et nytt et for meg.

Så henne gli langs bardisken. Som om hun bydde seg fram, men ingen turte å tilnærme seg. Ingen utenom jeg. Stirra på de ytre tinga. Ravnsvart hår, skarp kant i hodeluggen, resten rett og glatt, til skuldra. Hun lot meg stå der. Jeg så grønne øyne, som en ild, tykk svart sminke rundt øya, hvit-hvit hud, blodrøde og tykke lepper. Det var opplagt en slags rockabilly-greie over henne. Kjolen var kort, rød med hvite striper. Røde pumps. En slags ynde få menn turte å drømme om engang. Og her stod jeg, den sexy og alkoholiserte kongen av poesi. Rakte henne en hånd. Tok i mot. Og så bar det ut i mørket, blant alle menneskene, lydene og stanken av øl.

Hun tok meg med til en villa like ved Frogner. En leilighet som var blitt gjort om til utested for kvelden. Egen bare og greier. Betty måtte «pudre» nesa og si et par ord til ei venninne. Jeg lente meg inntil disken og krevde en dobbel whisky, selv om det ikke var lov. Etter runde nummer to så var hun der igjen. Pupillene var knøttsmå. Vi velta rundt, hilste på fremmede, fant en sofa. Hun kjærtegna meg en skarp negl.

Masse minner dukka plutselig opp. De spilte Without You I'm Nothing. En av de vondeste og vakreste opplevelsene i livet mitt var til akkurat den musikken. Jeg savna den tiden da vi alle var samla, sterke, og fullstendig dedikerte til hverandre. En fordums drøm som faktisk skjedde. Og jeg var mer ensom enn noensinne da, men vi var sammen om det. Og selvfølgelig leda den epoken til at jeg mista fatningen og blei et vrak, en junkie. Etter det kunne ikke noe bli det samme igjen. Noe døde.

Så jeg leita nederst i slummen, blant de andre utstøtte, de som også hadde opplev smerte som var mer deilig enn sex. Det var kanskje den samme greia. Hvem veit. Jeg gjorde uansett det jeg kunne for å tilfredsstille mine behov. Det blir liksom så automatisk. Man bare gjør.

Det blei seint. Vi var færre. De fleste sov, eller prata lavt over de siste slantene alkohol. Jeg var alltid lur, hadde alltid en halv flaske i fakka. Og en uåpna pakke sigaretter. Vi gikk inn i et stort rom i enden av huset. Den roligste delen. Total stillhet. Du kommer til å dø ung. Sa hun plutselig. Dønn alvorlig. Og de vil tilbe deg for det. De vil skrive sanger om deg, bøker, skape malerier, bare pga deg. Og jeg har lyst til å bli en del av det, av deg, av alt. Jeg har lyst til å hengi meg til et geni, i kveld, med deg, i morgen kan være forseint, du kan allerede være borte. Jeg blei litt overraska, men ikke lamslått. Jeg drakk. De fleste ville sagt; du drikker for mye. Men ikke hun. Hn godtok det. Geleida meg bort til en stor og dyp stol. Hviska i øret at jeg skulle få en fin tripp. Det var det fineste noen hadde sagt til meg hele dagen.

Du er ei hore. Slo henne. Med håndflata. Jenta falt til gulvet med et stort og fornøyd stønn. Knipsen, pillene, hva det enn var, hadde kicka inn, og vi var begge hinsidiges seksuell kontroll. Jeg tok godt tak i det glatte pene håret hennes og knøyt til, stramma, dro henne hardt opp til meg. Dro håret enda lenger tilbake og blotta den hvite halsen hennes. Begravde den med med ansiktet mitt. Hjente knivskarpe negler borre seg inn i ryggen. Sånn holdt vi på, slowmotion, med soundtrack, Only When You're Gone. En sensuell sang som forutsa fremtiden vår. Vi ville aldri snakke mer etter dette. Så derfor ga vi faen. Lekte leken. Dansa denne makabre dansen.

Husker en dolk. Det gjorde vondt. Elska det. Fikk nesten orgasme. Hun skar et fint snitt inn i armen min. Drakk blodet. Hun rakte meg dolken, og jeg gjorde det samme, drakk, og hun stønna høyere enn da vi knulla litt tidligere. Vi var merka for livet. Et arr på armen. Et seksuelt arr.

Da jeg våkna dagen etter var hun borte. De som bodde der visste ikke hvem hun var, heller ikke hvem jeg var. Kledde på meg og gikk utt. Snudde meg brått, og så et glimpt av ryggen hennes da hun gikk ombord trikken.

Livet gikk sin vante gang. Og jeg ramla på fylla samme kveld. Men jeg skal innrømme at jeg siden den gangen alltid har vært litt på utkikk etter den mystiske og tause jenta. Ingen var som henne.

Kapittel søtten.

Without You I'm Nothing

Strange infatuation seems to grace the evening tide.
I'll take it by your side.

Such imagination seems to help the feeling slide.
I'll take it by your side.

Instant correlation sucks and breeds a pack of lies.
I'll take it by your side.

Oversaturation curls the skin and tans the hide.
I'll take it by your side.

tick - tock
tick - tock
tick - tock

tick - tick - tick - tick - tick - tock

I'm unclean, a libertine
And every time you vent your spleen,
I seem to lose the power of speech,
Your slipping slowly from my reach.
You grow me like an evergreen,
You never see the lonely me at all

I...
Take the plan, spin it sideways.
I...
Fall.

Without you, I'm Nothing.
Without you, I'm nothing.
Without you, I'm nothing.

Take the plan, spin it sideways.
Without you, I'm nothing at all.


Brian Molko. Placebo.


Kapittel atten.


Fyfaen så mange netter. Våken. Aleine. Svett. Med en glødende sigg i hånda. Lyder ute. Mennesker som passerer, sykler. Snakker. Ler. Sjangler på veien hjem. Noe knuses. Fyfaen jeg er så jævlig lei, så jævlig sliten, så jævlig svak, men likevel lar du meg henge der. Livløs.
Jeg.

Faller.


Kapittel nitten.


Every you every me. Du gikk forbi en stille kveld. Jeg hang med et bein ut av vinduet mitt. En etasje over asfalten. Kjederøyka. Hørte på musikk. Placebo. Every me every you. Vi kjente hverandre ikke, men du stoppa likvel, ropte opp om jeg hadde en sigg. Visst faen. Om jeg hadde lighter? Ja, men hvordan skulle jeg få den tilbake? Jeg ba deg gå rundt hjørnet og ringe på knappen med en stjerne på. Jeg buzzet deg inn. Ved vinduskarmen tente vi sigarettene, satt oss ned på hver vår side, begge med et bein dinglende. Det var jævlig varmt ute den kvelden, alle svetta, alle var tette, til og med vi. Stirra fram og tilbake innimellom. Men snakka for det meste. Om alt. Jeg fortalte om denne ensomme vindusposten jeg pleide å tilbringe de tørre periodene på, bare henge, glane på folk, kjederøyke, ta notater, lage raske skisser. Gruble. Men nå har du jo meg? Sa du. Visst faen hadde jeg det. Den sommeren blei kanskje ikke så kjedelig likevel.

Kapittel tjue.

Det er inni hodet mitt. Ikke sant? Alt sammen. Alt det syke som skjer. Alt. Jeg er redd. Hvem skal beskytte meg, hvem skal sloss mot de onde monstrene, hvem skal? Jeg vrir hendene mot tinningen, skjærer tenna, vrenger kroppen i en syk stilling. Stemmene. Hører du stemmene? Er de også inni hodet mitt? Ord. Lyder. Jeg er en elv. Jeg sluker alt. Jeg dreper. Jeg er gud, jeg er slave. Jeg dør hver jævla gang jeg erkjenner meg selv. Mentalt selvmord. Mentalt drap. Jeg vil ut. Jeg vil ut. Før alt faller sammen. Før alle får se meg, som den jeg er, før alle får se hjertet mitt, og hva den gråter for. Hver gang jeg reiser meg så ser jeg et annet menneske falle sammen.

Kapittel tjueen.

Det er tirsdagkveld og jeg er i form. Høy som faen, men akkurat passe mental til å kunne fatte hva som skjer. Ligger på gulvet med askebegeret, pakka og lighteren på høyre side, og den andre armen spredd ut. Lytter. Hører på Joy Division. Virkelig lytter mener jeg. Noterer mentalt. Genialt.

Dead Souls.

Leaders Of Men.

Love Will Tear Us Apart.

New Dawn Fades.

Shadowplay.

Kapittel tjueto.

Tirsdag 9. Desember 2008 00:00
http://katzenkoenig.blogspot.com
Notater fra undergrunnen
Katzenkoenig

Wake up call. Jeg er en håpløs. Lettlurt og dum. Jeg ser hvordan samfunnet funker, prøver å gjøre som de andre. Helt praktisk. Rævkjører for egen vinning, en naturlig og dagligdags greie alle gjør, enten bevisst eller ubevisst. Men. Problemet er at jeg aldri får det til. Blir gjennomskua. Eller sabla ned. Ved de minste forsøk. Og når de andre stikker faenskap opp i ræva mi så kan jeg ikke gjøre annet enn å smile, ta det, erklære min egen skyld i deres handlinger og gjerne takke dem for de ærlige orda som, i følge dem, bare er til mitt eget beste, en hjelp til å endelig se mine egne feil og mangler. Så, der har du meg, jeg er han fyren, han du kan rævkjøre til de grader. Og på toppen av dette så er det jeg som gjør folk urett. Tenk. Det er jeg som er skurken. Kort og greit fordi de andre makter å slippe unna med det, rævkjøringa. Life is great.

Jeg publiserer selvfølgelig ikke dette. Nei-nei. De ville kalt meg gal, paranoid, en jævla kødd. Jeg bare smiler, nikker, sier meg enig, svelger kommet og begraver hodet i tråkket.

Skaper min egen verden. Låser. Det er meg her, og alle der ute, i et samfunn jeg ikke forstår. Får det ikke til, å bli en del av helheten mener jeg, spillet, teatret. Alt er fremmed
.

Love Me Two Times.


Ingen kommentarer: