Sleeping With Ghosts

Jeg er en ganske ensom fyr. Virkeligheten min er så rar. Den passer ikke sammen med andre. Det er så tydelig. Det er alltid noe som skjer, går galt. Så jeg prøver å holde avstand. Er kald. Men. Likevel så velger noen å holde seg nær. Som aksepterer denne brutale isolasjonen min. Som er der når jeg kommer tilbake. Det er en del av ferden min, å være så tungt grublende, over de mørkeste tinga i menneskeheten. Jeg prøver virkelig å for forstå. Føle. Kjenne. Og de sterke følelsene jeg føler er så inderlige og melankolske at jeg enkelte ganger nesten eksploderer. Det er så trist. Så dystert. Så vakkert. En masochistisk estetikk der vold er like godt som forelskelse. Der vold faktisk er forelskelse. Min verden er så liten. Jeg savner så utrolig mye. Jeg savner deg.

De orda jeg tenker inni meg er mørke og dystre. De forteller om den lille perioden mellom da jeg var like ved å ta livet mitt, og da du plutselig dukka opp. Som en avvergning. Mitt begjær og volden jeg påførte deg redda meg, holdt meg levende, opphissa. Da du dro etterlot du et jævla rot ingen kunne forutsett. Ingen forstod. En kjærlighetssorg så sterk at du var villig til å hoppe ut vinduet eller snitte håndledda. Så intenst. Så romantisk. Ingen visste hvordan det var. Ingen hadde hatt den gleden å oppleve en ekte undergang, der forelskelse, sex, følelser og masochisme, var alt. Med deg. Så tugt var det. Og de fortellingene jeg skreiv, de var så eksepsjonelle og merkeverdige at folk bynte å legge merke til meg. De bynte å lese orda jeg skreiv på nett, flyersene jeg strødde rundt i byen. Jeg blei liksom oppdaga. På grunn av deg. At du knuste meg.

De spanderte drinkene på meg. Vi var ute. På noen rocka steder stappa med posere og frikere. Viste seg fram. Titta på folk. Den samme gamle historien. Jeg var så alkoholisert og oppgitt at jeg omfavna denne livsstilen. Sola meg i de andres øyne. Blei en slags legende på byen. Og blant de lesende. Undergrunnlitteratur. Indie. Hele pakka. Og jeg leda an. Rusa og full som faen. Tettsittende og svartkledd, med bølgete hår ned til skuldra. Jeg var lederen for en ny revolusjon. Postliberalismen. Tok vare på alt det verste, og tilførte noe som var enda verre, grusommere og styggere. En kvalmende estetikk som kun handla om sex, dop og vold, musikk. Og sånn spant tankene mine ettersom glassa blei plassert på bordet. Få veit hvor ensomt og tragisk det er å være ene og aleine om en hemmelighet. Som ikke berører noen andre. Shit som kan bli en del av et annet menneske hvis man forteller henne om det. Men den risken, å kle seg naken, dra av sminken. Er for stor. For farlig. Et steg unna overdosen.

Det er søndag. Vi er alle slitne etter helga. Men vi nekter å kjede oss. Så vi går ut for å drikke mer. Bli dritings. Nok en gang. Det stinker. Rett fra Nachspiel. Alle her er så ureine, så uverdige. Og vi gjør det hver gang. Jeg sitter litt lenger unna med en liten notatbok. Tar sånne pauser innimellom. Trekker meg litt vekk. Iakttar søndagsdrankerne. Det er på sånne steder jeg som oftest finner de intellektuelle gullkorna. Historiene som vil forandre ting. Shit som betyr noe. Så blir jeg fullere, og fullere, kanskje rusa også, og alt blir et evig kaos. Desperat. Redd. Aleine.

Jeg går gatelangs hver jævla kveld. Hører på musikk. Ser på menneskene. De tomme gatene rundt Majortua og retning Vika er mine favorittsteder. Små parker uten liv. Mulighet til å sitte på fortauskanten og skrive vers. Ta de mentale bildene. Smaker på livet.