Tuesday, January 13, 2009

Until It Sleeps

Folk ser meg passere. De legger merke til meg. Ser at jeg ikke passer inn. At jeg bare er på visitt liksom. For å avlevere et budskap. Og så gå inn i en kokong. Død. Bli født på nytt. Enda bedre. Enda vakrere. Alt dette var gammelt for meg, hadde nesten glemt det, levde et slags liv. På en måte. Jeg løy. Kort og greit. Stod opp sju. Spiste frokost. Dro på jobb. Var sosial. Dro hjem. Blei meg selv igjen. Helt annerledes enn hva alle forventa, så utrolig mye mørkere, dystrere. Men kanskje vakrere også, som en slags bivirkning. Jeg var vel sær. Og det var såpass tydelig at det ikke lot seg skjule. Så de bynte å dyrke det. Som om det var en gave. Noe unikt. Noe spesielt. Samtidig som livet mitt smuldra opp, i små destruktive biter. Jeg hata meg selv.

Jeg vandrer. Og stedene jeg ender opp er så utrolig kalde og skumle. Det er endel av ritualet. Det som overraska meg var alle de tente lyktene på østre gravlund, selv på de eldgamle gravene, noen kom hit hver kveld og tente lys. Jeg var fascinert. Satt på en hvit benk midt på natta med kamera på nattmodus, og diktafon. Dokumenterte mine dypere kommentarer. Det pågikk i dagesvis. En halv sommer. Det var varmt i lufta. Og hver ettermiddag dro jeg til puben, møtte de andre, prata eksistensielt piss, gjorde aldri noe. Så jeg sørga alltid for å ha nok whisky på innerlomma, gjerne en joint, og aller helst noen piller. Sovna der stadig. Våkna av fuglekvitter og morgenråte. Verden var grotesk på denne tiden. Fortsatt mørkt. Alt det stygge blei synlig igjen. Det var et enormt tomrom inni meg, et uendelig mørke jeg lengta etter å fylle, med hva som helst egentlig, jeg var såpass desperat på det tidspunktet at jeg prøvde å ty til kjævlighet og elskov. Det blei mange jenter den sommeren.

Glimt. Fra fortiden. Gjør meg forsiktig. Kanskje litt rar. Det er så mye jeg aldri klarte å sette fingeren på, shit jeg aldri greide å forklare, sånt som alltid forblir usagt eller ugjorte. Din barndoms mørke minner. Ingen er perfekte. Spesielt ikke foreldra mine. Men de gjorde sitt beste. Jeg tilgir dem. De bidro faktisk til kreativiteten min. For jeg ville garantert vært et annerledes menneske i dag, hvis de lot meg leve et beskytta suburb-liv. Jeg er takknemlig. Tross all smerten og alle ydmykelsene. Jeg er vektløs. Jeg er nær. Der. Hvor alt starter, og slutter. Stedet vi alle frykter, eller prøver å rømme fra. Med en sånn balanse i livet så ser man bortenfor det trivielle. Man blir svevende. Og eksentrisk. Kanskje litt rotete og upålitelig. Men dønn genial, og elskverdig. Begjærlig. Dyster.

Jeg brukte jenter. For å finne meninga med livet. For å bryte gjennom til den andre siden. For å døyve smerten. Noen ganger blei det komplisert. Andre ganger ganske enkelt. Hei og hadet. Jenter og alkohol. Rus. Så kom musikken. Særlig den. Ja. Som så mange andre melankolikere der ute så har jeg alltid et soundtrack, eller faste bøker og filmer jeg ser. Musikken får meg til å synge med skrevne ord. Until It Sleeps. Metallica. De som har hørt sangen veit sikkert åssen tilstanden min var. Lengta bare etter noen som kunne bergta meg. Jeg hørte døra lukke seg da hun uten ord vinka farvel til ryggen min. Jeg skreiv på maskinen. Stoppa i to sekunder. Fortsatte. Hadde en avtale seinere i kveld.

Det var tidlig kveld. Jeg hang over rekkverket. Verden var fargerik. Jeg sørga for det. Substanser. Vi tømte kraner. Jeg skåla stående på bordet. Vi nærma oss bristepunktet. Jeg drakk tettere. For å oppnå den jævligste tilstanden ever. Den fyllekula jeg bynte på nå varte i fem dager, på den sjette kollapsa jeg hos ei frika jente på Frogner. Hun lata som jeg bodde der. Dønn hippi. Røkelse. Levende lys. Hasj. Jeg samla kreftene. Husker henne godt. Syns synd på henne. Hun var ei fallen engel ingen greide å fange, så hun fortsatte i sin sære lille hippimodus. Landa ikke. Dårlig knips. Jeg skreiv ned e-postadressen min. Men hørte aldri noe igjen.

Trakk den rå lufta inn. Fyfaen. Hver gang jeg kom til meg selv igjen, etter en sånn fyllekule, hadde jeg med meg noen nye oppdagelser. Shit jeg kunne bruke. Eller bare nyte som absurde minner. Det tæra på alt jeg hadde inni meg. Drepte sjela mi sakte. Men jeg kunne ikke stoppe, ikke nå, når jeg var så nær sannheten. Jeg var en siluett mot den store ilrøde kveldssola. Grubla.

2 comments:

Katzenkoenig said...

Until It Sleeps er kanskje favoritten av alle sangene Metallica har lagd, hittil. Den er overraskende intelligent og dyp, på grensa til en hardtslående melankoli. Hvis de selv var bevisste på akkurat dette. Det gjenstår å se.

E said...

Me also likes "Until it sleeps" :) Elsker hele LOAD skiva! Drømmer om å ha deg helt for meg selv, kanskje noe vin, mens vi hører på den skiva!