Mylady Hateyou I Love You

Det var ikke sånn du skulle ha det, men du har valgt din egen skjebne. Mylady Hateyou. Jævla fuck-up. Råtne lille hore. Stanken etter deg er kvalmende. Lever i et fengsel. Jeg kunne ikke gitt mindre faen. Mylady Hateyou. Jævla rock’n’roll-hore. Det er grunner til at jeg rævkjørte deg så jævlig. Til de grader. Dessverre. For deg. At jeg er en kynisk og hypnotisk slask. En misbruker av rang. Undisputed Champ. Alt du hører akkurat nå er et stort og uendelig O Dessverre. Like hardt som regnet. Like hardt som det horete livet ditt. Jeg knuller deg. Over. Og over. Igjen. Igjen.

Min Mylady Hateyou.
Dessverre.
Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Så fortjent. Så fortjent.

Jeg er en ung Mephistopheles. Sendt hit for å ødelegge sånne snuskete skitne rockejenter som deg. En perfekt avslutning på et ubrukelig liv. Du får aldri noe bedre enn meg. Du veit det, du veit det så jævlig, stakkars lille. Så oppbrukt, så nedbrutt. Jeg gjør alltid en god jobb. Bare spør alle lika i kjølevannet mitt. Bare spør alle de vakre pikene jeg har nedlagt. De forvirra ofra med sin egen skjebne innen rekkevidde, bare, bare. Bare litt. Og litt til. Jeg er kremen på toppen, og kirsebæret, og den som popper hardere enn hardest. Så jævla hard og rocka. Opplevd mye dritt. Opplevd mye bra. Så sykt erfaren. Så sykt slaskete og intelligent. Jeg er fristelsen som alltid hviler tungt på skulderen din. Du kjenner meg. Du hater meg. Men. Du lar meg skakkjøre deg, lar meg lede deg ned, lenger og lenger.

Men.
Jeg elsker deg.
Dessverre.
Når regnet blir hardt, og det svarte havet sluker oss, vil vi dø sammen.
Så jævlig fortjent.
Mylady Hateyou.

Så jævlig hard. Så jævla kul. Så sykt smooth. Det er ikke grenser for hva du kan gjøre. Og når jeg trenger inn i sinnet ditt så klarer jeg knapt å holde hodet over vannet. Drukner. Akkurat som deg så har jeg valgt min egen skjebne. Og du veit, det b’yner å bli for seint. Så Mylady Hateyou. Det funker. Greia di. Shiten du gjør. Jeg blir kåt. Ør. Varm. Sint. Ingen er noensinne for kul for meg. Det er stort sett motsatt. De elsker det. Jeg er eye-candy, mer dandy, enn David Bowie. Men. Det betyr ikke en dritt. Så lenge du er her. I hjernen min. Dessverre er gjenferdet vi aldri blir kvitt. Dessverre er sex’en vi har felles. Alle slaga. All volden. Masochismen. Og alle de mørke ismene. Metamorfose. En syk toenighet. Så pervers og degenerert. Du, søster. Jeg, bror. Sammen. Dypt inni hverandre. Og verden er en vill og destruktiv Romerskantikk elendighet, bare lidelse, og lidelse. Og lidelse.

Gi oss mer.
Vi vil ha mer.
For det er ikke over. Det er aldri over.
Jager de usynlige reptilene.
Forbi det lille magiske stedet vi alltid kommer tilbake til, vårt dystervakre dødsrike.
Jeg dreper i ditt navn.
Jeg slakter.
Jeg.
Er fortjent.

Den unge Mephistopheles og hans lille søster, monsteret og pikebarnet. Oppbrukt. Nagla. Skakk. Det var vår. Sola. Lufta. Kåtheten. Melankolsk lidelse med en ny vri. Vi elska så vakkert. Og soundtrack’ene våre var stort sett David Bowie. Særlig Imagine. Davids hyllest til John. En død og pen elsker. Som meg, for deg. Døderlein.

Så fuckings dystermelankolsk og gotisk. Til tross all gleden, vi var omgitt av. Så kom Seigmen. Draaben. Og jeg fant verden i øynene dine. Slukte deg. Gjorde deg til en slave. Av meg. Det var så jævlig sterkt. Og farlig. Jeg sang for deg. Jeg var det vakreste du visste. Fra da av. Den stund du så meg for første gang. Så konstant som Lament, og heavy som sement. De var unge. Jeg løper. Løper. Naken. Aleine. Mellom skyggene.

Brian Molko.
Space Monkey.
Så. Hva skal den unge Mephistopheles gjøre?

Søndag 3. mai. Ti på halv fem. Grønland. Choice, Oslos styggeste pub. På alle tenkelige måter. Så jævlig melodramatiske og selvhøytidelige. Choice Public House er folksom og prega. Sola skinner og byen er full av liv, men her er alt dunkelt. Belysningen. Interiøret. Beboerne. Har egentlig aldri likt denne sjappa, men prisen er riktig, og en bedre start på søndagsfylla eksisterer ikke. Alt blir liksom så mye bedre fra her, ingen sjappe er verre, og ingen alkis er kjipere. Klisjeene bare strømmer på. Svømmer rundt i bunnslammet. Jeg er inspirert.

Apocalypso. Du er en rytme, en frekvens. Et fragment spredd skjødesløst rundt i rommet. Ut i den store verden. Androgynia. Jeg veit. Holder deg mellom fingra. Klemmer. Klynger. Når det er mørkt ute, og jeg har glemt lysene inne. Lengst inne i sjela. Så inderlig, inderlig. Ensom. Og du veit det. Dyrker det. Lar meg forfalle. Evig.
Sinners International.

Min Mylady Hateyou. Svartkledd hore. Med nagler. Digger tung industriell goth-rock. Old School. Fascinerende. Lett på tråden og fucka opp i synet på menn. Særlig sånne som meg. Den første natta jeg nedverdiga henne på det groveste og voldeligste greip hun hånda mi og stønna; hardere, hardere. Hele veien. Jeg snårta tidenes lengste reptil på den nakne bleike kroppen hennes. Fulgte linjene. Sultefora og beinete. Hard å ligge inntil, hard å være nær. Giftig, og ute av kontroll. Min Mylady Hateyou. Svartkledd rock’n’roll-hore. Tatovert overalt. Et Poe-prega eventyr b’ynte den natta. Jeg bare slo. Og slo. Og hun provoserte. Provoserte. Tenk.

Jeg var forelska. Kunne se mitt eget speilbilde i de skarpe kontaktlinsene hennes. Hun var så jævlig lik meg. Vi lå og klynga oss fast i den knivskarpe melankolien. Mylady Hateyou holdt armen min fast. Dro bladet lett og sakte i huden, til det mørke blodet fossa ut, og samla det i gropa mellom de perfekte brystene. Beordra meg til å suge det i meg, og kline det inn i henne med munnen. Vi blei så jævlig kåte av blodsmaken. Blei rusa. På toppen av de forskjellige tinga vi allerede hadde fått i oss tidligere på kvelden. Mylady Hateyou, hun smakte blod og fitte. Glemmer aldri den smaken. Glemmer aldri det perverse synet jeg trodde bare var mulig på suicidegirls.com; den sykelige hvite huden, blodet, rennende fra munnvikene hennes, ned på puppa, gnidd ut fra gropa, videre, videre. Det var uten tvil det mest sadomasochistiske og fucka opp jeg hadde opplevd. Og jeg elska det sterkere enn noe før. Mylady Hateyou lekte med øynene og de tjukke leppene, smilte så jævlig frekt, oste av selvsikkerhet, og den brutte barndommen. Som sagt, så jævlig fortjent. Jeg kalte henne ei simpel og pervers hore som var uten sammenlikning, jeg ba henne stikke fingeren inn og enda dypere enn det. Mylady Hateyou fulgte ordrene mine. Slave. Med sine late overklasseelegante fakter.
Jeg var ego. Som faen.
Og hun likte det.

Dessverre. For oss begge. Med skjebnen på spill. Begge med på det jævlige spillet. Mylady Hateyou. Så sensuell og brutal, samtidig. Jeg slo armen ut og en feit blodsprut slo tilbake fra brystet hennes. Stønna. Vi lekte en gal katt-og-mus-lek, hvem ville dominere den andre? Svaret var enkelt i grunn. Jeg la henne hardt ned, med albuen begravd i den smale ryggen, til jeg kjente bein mot bein, gjennom tynn hud. Hun lo. Høyt. Spytta blod og ba om mindre nåde. Mer dekadens. Mer innlevelse i spillet. Kjente kreftene svinne. Blodtapet. Suget. Vampyrleken. All den shiten. Jeg var svak. Besvimte. Slo hodet hardt i sengekanten. Blodet pipla ut av armene mine, og hodet. En pøl samla seg sakte under meg. Gjorde meg glatt og sleip.

Jeg våkna av nåler. Det gjorde noe inni hælvete vondt. Hvert stikk støta seg frekventert ut i hele kroppen. Mylady Hateyou lå ved siden av meg, på knær, og gjorde noe som i mine øyne var det mest omsorgsfulle som kunne skje. Sånn det lå an da. Hun sydde meg sammen. En ødelagt dukke. Som hun med stor kraft satt sammen igjen. Stikk for stikk. Hun truta munnen konsentrert, kunne ikke legge skjul på fryden hun gjennomlevde for hver bevegelse. Mylady Hateyou kunne drept meg. Der og da. Jeg ville ikke brydd meg. Jeg ville vært den lykkeligste mannen i universet. Det tok tid. Timer kanskje. Blødningene hadde stoppa. Jeg hadde nye mønstre på armene jeg nå kunne skryte av i de mørkeste emokretsene vi nødvendigvis måtte bevege oss i. Og hodet var der. Et lite arr over øyet ville bare understreke seksualiteten min. Men. Mylady Hateyou. Som kvinne. Hadde satt sine permanente spor. Og jeg lå til slutt i armene hennes og samla krefter. Vi sov. Nakne og blodige. Koagulerte og utmatta. Fortsatt tent. Regnet var så jævlig hardt den natta. Hardere enn noen av de tidligere. Vi hørte på noe dystert og industrielt. Pusta den samme pusten. Som hånd i hanske. Eller i dette tilfellet. Hånd i fitte. Mylady Hateyou og den unge Mephistopheles.

En annen dag. En bedre dag. Med sol og sorgløse stunder. Jeg har liksom satt standarden for den kommende sommeren, via Mylady Hateyou. Legendarisk. Skummelt. Og jævlig dødelig. På grensa. Alltid. Så riktig. Alltid. Hele vår eksistens er en feit gitarsolo i en eller annen låt du digger enormt. Så vanvittig givende. Og spennende. Mylady Hateyou. Punkerhora med egen smak. Helt ulik noen andre. Fyller verden totalt. I hvert fall min. Jeg er svak. Jeg digger de typiske tinga. Jeg er ganske enkel. Det er liksom bare dystermelankolien og det industrielle som gjelder. Og Mylady Hateyou elsker Joy Division og Ian Curtis like sterkt som meg. Derfor er hun perfekt. I min verden. Faen, i min verden er hun prinsessa som ingen kan målbinde, bare meg, som når jeg ber henne holde kjeft og skade seg sjæl. Mylady Hateyou er den eneste som forstår viktigheten av å være morbid i en kjedelig hverdag full av kjedelige streitinger. Folk som ikke engang drikker seg dritings på en søndag. Folk som alltid har et alibi. Folk som aldri blir mistenkt. Mylady Hateyou knuser dem alle. Når som helst. Den unge Mephistopheles fant til slutt sin kyniske lillesøster. La spillet b’yne.

Mylady Hateyou, min vakre undergang. Mitt store dessverre. Fortjent.