Sider

lørdag 10. januar 2009

Mylady Hateyou

Jeg trodde aldri at valget ville bli. Enten ond eller god. Nå, et steg nærmere evigheten, fortapt, In Limbo. Feilen var egentlig min selvhøytidelighet. Jeg trodde. At valget var mitt. Så dum. Så ung. Tenkte aldri etter. Tegnene. Så enkelt. Egentlig. Født enebarn, den utvalgte, bortskjemt og skjødesløs. En altfor sterk og pervers interesse for religion, fra en tid jeg ikke husker, jeg var liksom for ung til å huske sånt nå. Jeg fatta aldri hvorfor det virka så jævlig å leve. Hvorfor jeg alltid lengta etter å krysse over den svarte uendelige elven. Hvorfor det virka så jævlig seksuelt og spennende. Så jeg fornya religionen min for gud og kasta meg ut i en ond dans. Med alt det ondskapsfulle og umettelige som mine ikon. En forvrengt og degenerert virkelighet ingen andre så. Jeg døde så mange ganger at jeg til slutt blei gjenfødt. Som en demon. Med ilden i øynene.
Styx.

Mephistopheles.
Erkeengel.
De falnes rette herskerinne og hersker.
Dominatriks.
Jeg falt på knær, valgte min side, og blei foreviga som utstøtt.
Belønna av hun som stjeler sjela til nyfødte spedbarn og jomfrulige idioter som verken har valgt godt eller ondt.
Jeg blei lova en plass blant de utvalgte. De vakre. De som tok skjebnen alvorlig. Og henga seg til evig fortapelse og pine In Limbo. Bare fordi sex’en var så jævlig god. Og incestuøs. Jeg veit at herren en dag vil fange meg fra grepet til sin falne elskerinne, og kaste meg ut av den forbudte hagen, fordi jeg nøyt fruktene. Jeg henga meg til obskøne akter, og selvdrap som største del av sviket, mot de rettmessige dødssyndene. Erkeengelen advarte meg. Det stod ikke mellom ondt eller godt, det stod mellom riktig eller galt.Hun gjorde det lett. Så altfor lett.Og nå har jeg en fot i grava, og den andre dypt inne i de barbariske og ugudelige hallene. Sammen med alle skyggene.
De andre.

Jeg har alltid vært religiøs. Jeg tror på himmelen. Og helvete. Men. I min verden eksisterer den mørke ondskapen i harmoni med den lyse godheten. Hvilken side du velger avhenger av hvilke egenskaper du blir født med. Og hva du gjør på slagmarkene. I mine tidligere liv stod jeg alltid så støtt på den mørkere siden. Jeg slakta i Nero’s navn og de rettmessige antikrister i seinere tid, men jeg gjorde aldri noe galt. Skjønner du konseptet? Ond og riktig. Yin. Yang. Det vi alle har felles er at vi må forholde oss til den mørke undergrunnen, og den lysere overflaten vi kaller skaperverket. Når du er dømt til en evighet In Limbo så er valga ganske enkle. Du vil bare vekk. Til en uendelig frihet med alt det du holder kjært. Så, når neste krig kommer vil jeg være på den siden vanlige folk fordømmer som ond, lett. Jeg vil slakte i antikrists navn. Og kanskje fortjene min vei ut av den evige fortapelsen og pinen. Til noe bedre. Hvem veit?
Kanskje dette punktet er det beste?
Så. Denne virkeligheten vi lever i er egentlig bare et ledd i en større eksistens. Det er hardt å forklare, men jeg tror Buddhismen er nærmest, rent teoretisk.
Vi må gjøre oss fortjente.

Bare fienden.
Aldri de uskyldige.
De levende døde.

Hvis du myser riktig så vil du se at verden er som et maleri av Hieronymus Bosch.

Det er alltid en krig.
En kamp.

Caligula. Sodom. Gomorrah. Mammon. Vår eksistens har alltid vært råtten. De var flinkere før, da den vinnende siden var mørket. Nå er alt så tilslørt, og falskt. Folk flest tror de er gode og handler riktig deretter, men sannheten er stikk motsatt. Det er simpelt å konkludere sånn, hvordan kan den kollektive godheten akseptere all den hensynsløse slaktingen i Vår Herres navn, alle korstogene de vestlige demokratiene begir seg ut på. Den romerskkatolske paven er vår tids falske profet. Forfører massene. Hater fritenking. Hater fri seksualitet. Hater alt som ikke er skinnhellig. Derfor avskyr jeg idealister og ideologer så jævlig sterkt. De er min fiende. Det er slike mennesker jeg en dag vil dekapitere når den endelige slagmarken finner sted og vår verden opphører å eksistere. Det er denne tjenesten erkeengelen utnevnte meg til, da jeg bestemte min skjebne. I undergrunnen. Det manifesterer seg ved at jeg er som gift, for de som kommer nær meg. Demonene blir bare inspirert til en mer hengiven destruktivitet, men de tankeløse og lettforførte faller ned i en bunnløs jævlighet. Knust. Oppbrukt. Aldri den samme igjen. I min verden. I mitt grep. Neros perverse livvakt. En svartkledd og ondskapsfullt pen jævel ingen makter å unngå. Min verden er så altfor spennende og forlokkende. Så full av nedverdigende sex og sadomasochistisk kjærlighet. Dyster.

Special. Jeg våkna fra en merkelig drøm. Den var så vakker. Sprø. Alt var abstrakt. Jeg måtte føle meg frem. Var nesten blind. Fatta ikke hvorfor. Hørte bare musikk langt unna, Mew, jeg fulgte lydene. Det var sommer. Det kjente jeg. Sola varma den halvnakne kroppen min. Jeg hadde bare på de samme svarte smale buksene, som alltid, og det kjølige lærbeltet med de slitte naglene. Noen bytta musikken. Flere ganger. Skambankt. Placebo. Så Röyksopp. This Must Be It. Noe av soppen måtte henge igjen, for jeg b’ynte å danse ganske så hensynsløst og fritt. Hoppa i en stødig takt. Kasta på det feite svarte håret. Åpna aldri øya. Elska med meg selv. I ekstase. Rundt og rundt. Lot meg forføre videre på toner som feida ut i intet, og så dukka opp langt bak meg, plutselig. Det var ikke sopp, husker det nå. Knips. Hva som helst. Ei fremmed jente dytta to ned i halsen min natta før, med de varme leppene sine. Hun kyssa meg ømt over hele overkroppen. Fulgte bølgene mine. Vi dansa. Hele natta. Uten stopp. Tror vi til og med dansa da vi pulte. Er usikker. Husker bare varmen. Og den søte lukta fra håret hennes, og de kalde piercingene hennes mot den bleike huden min. The Girl And The Robot. Seksuell tripp.

Jeg har alltid elska elektronica. Alltid. Særlig den industrielle og kyniske sounden. Så nært Joy Division, tidlig The Cure og Depeche Mode som mulig. Knips var lenge mitt faste giftstoff. Eller lsd. Stort sett ute av kontroll. For meg var norsk elektronica med Röyksopp i spissen best. Som å fange den nordiske sounden i en dråpe. De har alltid blitt undervurdert her hjemme, sykt, så store som de er i utlandet. Kanskje det største siden A-ha. Vi har aldri greid å sette pris på de talentfulle kunstnerne våre. Det er en betydelig svakhet ved norsk kultur og elitisme. Men. Det er disse kunstnerne som definerer oss der ute, det er dem de assosierer oss med. En gammel norsk jantelov. En fucked up måte å tolke kredd på. Derfor har alltid de nordmennene som rømmer landet størst suksess. Og vi andre blir sittende igjen med elitisme og finkulturell dritt fra ideologer og verre. Idioter. Det var Mono som skulle blitt erklært død, ikke Spasibar. Så, jeg fulgte strømmen, erklærte Norge som et dødt land og blei elska av folk som snakka et annet språk. Shit jeg ikke forstod. Men. De forstod meg. Sykt.
Sex er universelt.

Det er en søt smak du aldri glemmer. Syndens nektar. Jeg husker godt hva du sa til meg. Glemmer deg aldri. Mylady Hateyou.

To be continued...

Ingen kommentarer: