Pain and suffering in various tempos

Jeg var så håpløst trist, og fortapt. Dagene virka altfor lange. Eller korte. Døgn inne i skyggen, enten det var sol eller regn, hang meg liksom opp i Thomas Dybdahl. One Day You’ll Dance For Me, New York City. Folk ler. Ikke akkurat meg, sier de. Hva faen veit de? Hva faen visste de da? Ei skive er en forestilling. En opptreden. Og det er den eneste jeg syns han traff bra. Litt undervurdert også. Dessuten dirrer den mot å bli dønn sviske. Det passa perfekt. Jeg mener, jeg veit om folk som skader seg sjæl når de hører på Kings of Convenience. DET er skremmende... Et lyspunkt på Dybdahl-skiva er Don’t Lose Yourself. Vel, ikke akkurat en bra tid i livet, jeg blei liksom meg den gangen. Fy faen, så mørke dager kunne bli. Du veit sikkert hva jeg mener.
Særlig hvis du hører sangen.
Don’t Lose Yourself.

Shit. En jævla eksistensialist. En kulturell revolusjonær. En fucking freak. Jeg lot meg inspirere av Abbie Hoffmann. En av sekstiåras sterkeste karakterer, ved siden av Jim Morrison. Og John Lennon. Alle kryssa Styx da tida var moden. Mentalt var jeg fortsatt i en slags pubertet, en sørgelig en. Jeg rusa meg på destruktiv syrepensla shit, digga The Dark Side of the Moon. Som alle andre. Time og alt det kjøret. Runka mye den gangen. Fordi jeg kjeda meg. Og var så jævla trist. Folk trodde jeg skulle ende opp som Syd Barrett. Men. Jeg tok råtta på dem alle. Fy faen. Jeg var alle skakkjørtes hevnende engel. En androgyn helt. Med pikken i den ene hånda, og pennen i den andre. Skreiv små lapper som jeg la igjen på de merkeligste steder. Og fikk kredd. Traff en nerve i min skada generasjon.

Nå er jeg 27 år og like sint som alltid. Bare utvikla. Til noe kaldere og mer abstrakt. Noe som preger alt fra billedkunsten min, til skrivinga, og resten. Alt skjer in the moment. Action Painting. Action Writing. Action Living. Det beste som kunne skje meg var Joy Division og Depeche Mode. Fra det punktet, som med flere andre veiskiller, så var det ikke noen vei tilbake. Jeg var fortsatt ung og la opp løpet mitt, til der jeg er akkurat nå. Det er ikke så verst egentlig. Melankolien. Men. Apatien, den jævla apatien jeg noen ganger føler, den stikker kniver i hjertet mitt, dreper meg, tvinger meg til å pushe grenser. Her om dagen bestemte jeg meg. Skal gjøre alt på min egen måte, gi litt faen, drite i å begrense meg sjæl fordi forleggere kaller meg en løs kanon med potensialet. De er så håpløst gamle og jeg skal ikke bli rik. Bare fornøyd.

Playing the Angel.
”Pain and suffering in various tempos”
Noen ganger prøver jeg å sette meg inn i hvordan du hadde det, du stakkars lille dumme pike. Den gangen du trodde du fant meg, men i stedet blei deprimert, og sint. Det kan ikke ha vært lett. Jeg var vanskeligere da. Var ikke bevisst, trakk meg alltid ut så seint. Du skjønner, jeg leste Goethe hver jævla dag, Den unge Werthers lidelser, og vandra aleine i Frogner-parken, lagde disse ekspressive små tegningene med tekster, brukte benkene som plattformer for drømmer, spionerte på de søte jentene, og ga dem improviserte dikt. Trodde jeg var en romantiker. En jævla Christiania-bohem. Med de idiotiske skjerfa og store frakkene alle syns var stygge. Bytta en og to øl mot en tegning på pubene. Traska hele tiden. Så hvileløst. Så ensomt. Så håpløst hodestups romantisk. Uten å vite hva jeg søkte. Og til tross alle vennene mine, så var jeg så sykt ensom.
Lengta.

Hvordan klarte du å komme gjennom dagene? Sånn? Du imponerte meg. Med de høye tonene dine. Og alt du klarte så jævlig sterkt. Vi satt alltid sammen i vinduskarmen. Hørte på de mest sensuelle sangene vi visste om. Pressa hendene våre mot hverandre, som om vi var to bærende bjelker. Med et hjerte i midten. Som pulserte. Fy faen som du grusa meg. Du knuste meg så uendelig mange ganger på en gang den gangen jeg så ryggen din i døra. For siste gang. Du hadde alltid så dårlig tid. Tror du frykta meg så sterkt. Jeg mener, du sa det alltid, at jeg ikke kom til å leve evig, at du ikke orka å bære barnet mitt aleine, at jeg hadde kort tid igjen. Så du forsvant.
Og jeg blei født.
Ut av askene av det som engang var meg.

Litt eldre.
Litt smartere.
Litt villere.
Litt nærmere veiens ende.

En dag skal jeg arrangere Ensomhetens turné. Besøke de gamle spøkelsene. I de store byene. Ende opp i New York. På et lite rom, med alle tekstene mine, og bildene fra livet on the run. Har en liten anelse om hvem som finner meg der. Det er liksom forutbestemt.
Lurer på åssen hun vil ta det?
Lurer på om hun vil gråte?
Om hun vil savne meg?

Don’t Lose Yourself.

*****

NOTATER FRA UNDERGRUNNEN; ”Wildhorse”

”Lengter tilbake. Til da jeg var stamkunde på en gammel pub som lå på Sternschanze i Altona, nær Hamburg-Mitte, i Hamburg. Vi kalte sjappa Wildhorse, et bra sted å vanke, et sted der de gamle stamkundene satt ved baren og røyka jointer med sure fingrer, stirra på fotballkampen. Ganske alternativt område. Jeg leide et lite rom på toppen av et gammelt bygg med bed&breakfast og økologisk kafé i første. Pleide å starte dagen der med en toast og kaffe, med litt oppi. Prata gebrokken engelsktysk med de smørblide homsene. Kanskje ei søt jente eller to. Spørs hvor gale de var. Jeg mener, et av de mest seksuelt frigjorte folka jeg veit om er tyskere, særlig fra Hamburg og Berlin. Det var jævlig funny. Alle ville bli kjent meg meg. Jeg var liksom eksotisk. En talentfull ung kunstner. Inspirert av Rudolf Steiner”

”Pleide å spørre om de hadde hørt om Ingvar Ambjørnsen da jeg møtte nye folk. Mange sa, til min store irritasjon, nei, men da jeg nevnte Edvard Munch eller Lars Saabye Christensen blei de litt entusiastiske. Big deal. Folk lytta med store øyne da jeg kanskje oversatte noen bra passasjer fra Christensens bøker, eller forklarte de dystre motivene til Munch. Jeg dro rundt i distriktene. Men holdt meg mest i Altona, eller på St. Pauli i Hamburg-Mitte. Var fast gjest på et par bordell. Ikke at jeg kjøpte sex. Likte bare å prate med folka. Særlig transene. De lyste opp litt da spurte om å få ta bildet deres til mine litterære prosjekter, kanskje ville de en dag bli et billedverk til og med. Alle ekte kunstnere kjente minst to horer eller mer. Ei kunne vært mora mi, hun ga meg moderlig omtanke de dagene tankene mine var mørke og utkjørte”

”Vel, på gamle Wildhorse kunne alle være seg sjæl, med stor stolthet. Mange var tørste, eller slitne, øynene deres fortalte mange historier, noen triste, noen glade. Møtte mange sjømenn som klappa meg barskt på skulderen da jeg fortalte at jeg var sønn av en gammel stuert. Spanderte pils. Helst lys. Uansett, det var på min kjære Wildhorse jeg første gang opplevde den germanske hordens vakreste skjoldmøy. Hun var som ei nordisk gudinne med langt-langt askegrått hår og lysende gråblå øyne og lange bein. Det var gjort. Jeg vil aldri glemme den natta. Fy faen så melankolsk og full. Satt innerst i en bås, aleine, med tankene dypt nede i en Moleskine...”

”Det hadde vært en lang dag. Jeg lengta etter noe varmt å sitte inntil, noen som kunne gi meg litt håp, og tro. Hun så kanskje de livstrøtte øya mine. Blei interessert. Er egentlig ikke sikker. Hun kom uansett bort. Stoppa ved kanten av bordet og kremta mykt. Det var fullt, kunne hun sitte her, på andre siden, skulle ikke forstyrre. Greit. Men så kom vi prat likevel. Instant pleasure. Jeg fascinerte henne sterkt, like stert som jeg blei av henne, jævla kvasi-romantikere. Bartenderen spilte The Smiths. Lokalet var mørkt og tett. Røyken hang massivt. Flerrende stearinlys spraka på alle borda. Minna meg om en grotte. Etter hvert reiste hun seg, strakk armen over bordet; om jeg dansa?”

”Visst faen. Morrissey hulka. I Know It’s Over. Vi klynga oss fast, sakte i en slags sving. Hun pressa puppa mot brystet mitt, lente hodet mot skulderen. Vi var de eneste, men ingen så oss, ingen brydde seg. Det lukta honning. Og noe annet jeg antok var marihuana. Sangen varte en liten evighet. Bestemte meg for å virkelig ta vare på dette minnet. Undra, var det sånn ekte kjærlighet virkelig var. Klamt og godt. Med en fremmed. I samme spor. Sangen slutta og rommet blei summende stille med lav prat fra noen av båsene. Vi merka det liksom ikke. Svinga. Suffer Little Children”

”hvor kommer du fra?”
”herfra, hva med deg?”
”eh, vel, overalt...”
”skjønte det da jeg så deg, med det samme”
”gjorde du?”
”ja, du er ensom, tror vi er ganske like...”
”prøver du å forføre meg?”
”hehe, ja jeg gjør vel det, funker det?”
”visst faen funker det!”
”har du lyst til å gjøre noe?”
”ja, skal vi stikke herfra?”
”bare hvis vi drar hjem til deg...”

Fortsetter