Saturday, January 10, 2009

This must be It

Ah. Det er en smak jeg ikke klarer å definere. Ikke ennå. Skjønner ikke hvorfor. Føler meg så dum og ung, så jævlig barnslig. Fjollete liksom. Det ga meg inspirasjon til å cleane opp akten min litt. Ikke mye. Bare enklere ting som å barbere seg, knyte det lange svarte håret i en stram knute bak, og dytte inn piercingene. Jeg var aldri en hippie. Er altfor klinisk og kald til det. Jeg tror ikke på en fredelig utgang. Eller inngang for den saks skyld. Livet mitt er basert på løse kontakter og et litt hardere livssyn, uten de helt satte ideologiene. Liv i seg selv er et ganske brutalt begrep, og jeg tror at det er det vi er flinkest på, hvis vi bare tør, uten å frykte ordet kynisk. En ny og blodig revolusjon. Jeg frigjør legemet mitt fra disse fargerike ideene jeg så trygt fløyt på for litt siden, tar tilbake natta, de ondskapsfulle tankene, og begir meg dypt ned i undergrunnen. Gatelangs.
Alltid.

Kunne godt tenkt meg en natt med Robyn. Til å b’yne med liksom. Og latt henne pult meg hardt samtidig som vi lytta på det siste hun ga ut med Röyksopp, så kunne jeg, som en liten gest, skrytt henne opp til et klimaks, gitt henne hele hånda mi, hehe. Kødder ikke. En kjølig stemme har alltid fått det til å krible innerst i libidoen min. Drømmer meg bort. Det blir nok puling denne sommeren. Jeg har en vane som så typisk kalles; Slask. Hit and run én natt. Så, ferdig. Det er på det mest egoistiske at jeg virkelig klarer å tilfredsstille disse vakre byttedyra jeg nedfeller i sommernatta. Jeg legger heller aldri skjul på det. What you see is what you get. Og det er de mest jomfrulige og perfekte som faller i fella mi. Eller stikk motsatt. Det kommer helt an på formen min den natta, hva jeg har fått i meg, hvor lenge jeg har holdt det gående. Noen masochister krever masse energi og harde tak, andre er dønn emosjonelle og digger den mentale pulinga, med et lite slag i ny og ne. Det er aldri tvil om hvem som er mannen. Lar aldri kvinner sitte igjen med noen annen idé. Det er ikke stilen min. Er for egosentrisk. Men. De digger det.

At jeg er selvgod med en ekstrem høy selvtillit gjør bare opplevelsen mer massiv og pompøs. Pikene tror de blir pult av en prins eller noe. Det er faktisk ikke så langt unna heller. Men. Det går jeg ikke inn på her. At man er lyseblå i blodet er noe man aldri skryter av, det syns, det merkes. Og indie-horene glemmer aldri den natta. Det er en del av stoltheten min å gi beskjedne småpiker noe å huske resten av livet. Det er sykt, men uansett hvor frekk og kynisk jeg opptrer, så bare forsterker det sex’en og graden av moro. Jeg gir sikkert så jævlig faen i alle normer at jeg på en eller annen pervers måte klarer å treffe alle jenter der det virkelig svir og verker. Pluss at jeg alltid føler meg frem på forhånd, å prate dirty i øret til piker er en ærefull og viktig egenskap, få skjønner dette, eller tør. Så når jeg først b’yner klarer de ikke la være. De bare må. På den måten finner jeg fort ut hvem som liker det ekstra hardt rent fysisk, eller enda hardere psykisk. Jeg spør alltid først, som en slags åpning; liker du å leve livet hardt og kult? De som sier nei veit det ikke sjæl ennå, eller så unngikk de Katzenkoenig etter et par utvekslinger. Synd for dem. Jeg tør påstå at navnet mitt burde nevnes i enhver pikes CV, som et slags stempel på kvalitet. De jeg tar er spesielle. Har et sært øye for sånt. En kunstner uten kompliserte og detaljerte egenskaper er ingen stor artist. Bare en poser. Lett.

De hardeste har prøvd å utfordre meg. Men. Ingen klarer å få et så sykelig hardt syn på eksistensen. Noe positivt og svakt slår dem av pidestallen. Sånt piss holder jeg meg for god for. Dystermelankolien og masochisme er en livsstil jeg elsker. Faktisk så elsker jeg å elske det. Så store deler av sinnet mitt er tilsmussa, og skadeskutt på en elskverdig og intellektuell måte. Jeg kan de rareste ting, bare av meg selv, uten å noensinne lære det av andre først. Men. Som en slags oppveiing for alt dette selvskrytet kan ingen komme å påstå av noen er mer selvkritiske enn meg. Den første til å ta knekken på meg selv er alltid, vel, meg. Og sånn fortsetter det. Til jeg har perfeksjonert store deler av tilværelsen min. Jeg har aldri fornekta noen noe av seksualdriften min, ei heller hva jeg enn har å tilby, som jeg sa, det du ser, er hva du får. Derfor gråter sikkert én fjerdedel under akten, av ren nytelse, og for å endelig få sjansen til å uttrykke seg hvor enn melankolsk de vil rent seksuelt. Vi kan kalle det seksualterapi. Og jeg drar aldri uten å virkelig kjenne ofret mitt. Tar. Men. Gir. Noen vil ha avslutnings-sex, andre dypsindig prat og litt berøring. Det er sprøtt hvor ærlige folk blir når de er på det mest svake og sårbare. En pervers narsissist kjenner ingen grenser.

Å forlate disse byttene er egentlig en god tjeneste. Jeg er farlig. Som gift. Og absint. Jeg får det til å se så lett ut, å leve vilt, som en løs kanon. Noe alle bommer på. For det er velregissert og utlevd. På det aller hardeste. Må liksom prøve alt. Samme hvor farlig og grensesprengende det er, samme hvor mind-altering resultatet blir. Å være i min verden betyr oppriktig forfall. På den mest selvdestruktive måten. Orker ikke se vakre piker rase sammen til bleike kopier av seg selv, fordi de ikke makta å stå løpet ut, og komme sterkere ut på andre siden. Det er faktisk smertefullt. På en masochistisk måte. Men. Jeg sparer akkurat dette til Mylady Hateyou. Å være flere enn én på en så destruktiv og melankolsk vei er krevende. Og dønn dødelig. Da er man to som jager om kapp mot Styx. Og vinneren påfører den andre en lidelse han eller hun fortjener. For å leke med ilden.

Det beste jeg veit er å være ensom. Sammen med noen. Men. Bare Mylady Hateyou. Og hun er der ute et sted. Gatelangs. Like dyster og brutal. Like pen. Den tristeste i sin krets. Garantert. Den følelsen er så sær og unik, det er nesten akkurat som å være dønn aleine i en eller annen europeisk storby, seint på natta, rett etter det harde sommerregnet. Brostein under All Stars’ene. Litt dritings. Og påvirka. Så sykt hvileløs og omflakende. Kanskje i lag med en gjeng ukjente folk fra hvor som helst. Med trist musikk på en sliten gettoblaster. Klubb til klubb. Videre. Videre. Gjennom hele natta. Til sola står opp. Faen, det er jo derfor jeg jobber meg fra offer til offer, på en hektisk jakt, etter Mylady Hateyou. Og når jeg endelig finner henne så vil jeg vite det. Like sterkt som henne.
Bare tenk åssen sex’en blir?

This must be it...


1 comment:

Anonymous said...

du suger