Evelyn

Hvem var det jeg såra? Den gangen, da alt var mye enklere, forskjellene var så mye større, og man lett kunne velge side. Streiting eller friker. Jeg husker tiden mellom 1993 og 1998. Storhet. Jeg kom akkurat på tampen av grung'en og Kurt Cobain, landa hardt på britpop og all retroshiten, en liten stund ønska jeg så inderlig et likt samhold som da, vår egen gigantiske golden summer mener jeg, og visst faen fikk vi det, fra 97 til 98, alt var annerledes etter det. Kunne ikke gå tilbake. Takket være Joy Division blei jeg leda mot goth-rock'en og de mørkere kreftene. Ian Curtis. Brett Anderson. Jim Morrison. Plukka liksom med meg heltene fra hver epoke.

Jeg ser deg. Du er under lyset. I hjørnet. Med andre mennesker rundt deg. Folk som ler. Titter på deg. Du er vakker. Alle vil ha deg. Både guttene og jentene. Du er så naturlig sensuell. Lurer på om du veit det sjæl? For du ser så ulykkelig ut. Så ensom. Noe grått og grotesk henger over deg, en sky ingen andre ser, en du skulle ønske alle visste om, shit de kunne beskytta deg mot. Men i stedet får du denne uforbeholdende oppmerksomheten. En syk spiral der alle ser opp til deg, begjærer deg. Og jo lenger det pågår, jo lenger unna sklir du, inn i deg seg, så dypt og inderlig, smertefullt.
Svart.

Jeg var opphengt i Depeche Mode. Særlig Playing the Angel. Den var så mørk og dyster. Voldtok deg mentalt. Kjørte deg så hardt og hensynsløst.

What Can I Do? Antony & the Johnsons. Sunget av Rufus Wainwright. Tenker på en bunke bilder jeg bladde gjennom. Med små tekster. Fortellinger. Om hva og hvorfor. Blei forelska. Digga hele denne kammerpop-greia med pompøse og geniale homser. Sangene de skriver har så jævlig mye essens og dybde. Flere ganger kjente jeg noe knyte hardt i hjertet. Det er så mye lidelse i tekstene, fornektelse, avsky, frastøtelse og fremmedgjøring. Jeg satt i en dyp sofa i et galleri i London, nær en park, den var rød og myk, jeg forsvant nesten. I takhjørnene hang små høytalere med Antony og Rufus om hverandre. Et stappfullt sted. Jeg var inkognito. På tur til storbyen aleine. For å finne noen svar. Og dette var det første stedet jeg bynte. Det hadde sine grunner. Jeg har alltid vært trygg på min egen seksuelle legning, men likegyldigheten overfor kjønn fikk meg til å undre. Scora jeg på én side, eller begge?

Så jeg mingla blant kunstnerhomser, med tynne sjampisglass, fjærboar og glade farger. Skilte meg lett ut, helsvart og kanskje ikke fullt så homo likevel. Men jeg hadde det fint. Disse vakre menneskene flørta med meg, og jeg flørta tilbake. Lo høytidelig. Følte meg så trygg. Blei litt drita. Men galleriet stengte aldri, det var et prosjekt, og alle var velkomne. Så jeg dansa på bordet, omgitt av homser og lesber. Vill jubel. Til jeg kollapsa i armene til to sirkusklovner. De ga meg nye glass. Og jeg forsvant inn i den tette mengden. De fleste sa; bare du hadde vært homo, så hadde jeg forelska meg i deg...

Det som slo meg var at denne pompøse og halvmelankolske musikken, og alle de tullete fargene og faktene, virkelig skjulte en dyp og mørk sorg. De fleste her var egentlig dønn emo. Men de kjempa. Holdt seg oppe. Ved hjelp av hverandre. Utstøtte kunstnere. Kunne kjenne meg igjen. Jeg var heller ikke tilpass. Noe sted. Til og med ikke her. For jeg var ikke en av dem. I bunn og grunn. Jeg var en observatør, riktignok invitert, men likevel. Til min store glede la dj'en på en skive med Suede. Heroine. Som i heltinne. Eller dop? Fikk aldri det helt med meg.

Veggene var dekka av kunst. Spraymaling. Enkelte sekvenser likna på veggene på dasser, med masse skriblerier. Gigantiske malerier med obskøne budskap. På en av veggene oppfordra man gjestene til å skrive noe, hva som helst. Så altfor mange telefonnummer. Det var trist. Jeg skreiv; We're the wild ones, we'll never die, we're everlasting, like the river, so black, so cold, on a oneway stream... The wild ones. - Katzenkoenig 14. aug 2008.

Jeg var kav dritings. Som vanlig. Lengta litt etter et annet sted. Uten så mange triste mennesker. Uten alle disse store orda. Trakk meg gradvis mot et av hjørnene. Var ikke deltager lenger, bare en spion, en flue på veggen. Ny sang. The 2 of Us. Kaldt. Betong. Ekko. Glemte minner som plutselig dukka opp igjen. Jeg bynte å gråte. For det var så vakkert. Og jeg var ikke aleine. Rundt meg så jeg de grå konturene av en brukken barndom, eller et mentalt sår som aldri grodde. Stemmen til Brett Anderson var så mektig, majestetisk. Han voldtok sansene våre. Brutalt. Jeg prøvde å beherske meg, drakk tett av en halvflaske billigsjampis. Det var fint. Det passa. Jeg levde. Og noen tok meg i hånda. Klemte. Lot meg klemme. Så ikke hvem det var, for mørkt, for mange mennesker, men noen så meg, noen forstod hva jeg gikk gjennom, noen hadde det helt likt. Og et vakrere øyeblikk lengta jeg etter i lang tid i ettertid. Det bynte å bli klamt. Hånda forsvant. Jeg følte meg skitten. Og kåt.

De tok bilder. Med blits i alle farger. Lomo. Holga. Fisheye. Jeg var ufrivillig modell. Men de insisterte. Sa jeg var en av de peneste gutta her. Alt jeg egentlig lurte på var hvem som holdt meg i hånda de øyeblikkene tidligere. Peila meg mot samme hjørne. Gikk over til scotch. Uten is. Bartenderen ga meg en dobbel. Jeg gikk langs veggen, følte meg fram, traff noen, kjente igjen hånda, tok tak i den, skjøv personen nærmere, og kyssa, lenge, gjennom hele sangen. The Asphalt World. Fortsatt Suede. Skitnere enn noensinne. Og jeg ga faen i alt. Henga meg til begjæret, og alt det jævlige inni meg, faenskapet som gjorde meg til kunstner, grunnen til at jeg blei invitert hit.

So Young. Selv om vi delte lepper, og varmere deler, så fikk jeg aldri med meg hvem denne personen var. Følte halvlangt hår. En tynn kropp. Ikke noe mer egentlig. Unntatt de myke leppene, og hvordan vi lekte med hverandre gjennom hele sangen. Den personen blei til et minne jeg alltid undra meg over. Jeg mener, så ofte som jeg fornedra meg selv på byen, med all slags rusk og rask av rockechicks, så huska jeg faktisk dette. Det betydde noe. Jeg stirra i speilet på den overfylte dassen. Halve rommet pudra nesa og knipsa innpå det de blei tilbydt. Jeg ville ikke være annerledes. Så jeg blei med en ung blåkledd gutt inn på en av båsene. Han dro fram et svart kort og la opp to feite lainere. De var til meg. Faen, følelsen var vill, og vi stod og holdt i hverandre, klemte rundt arma, stirra hysterisk på hverandre. Men det var en kort glede. Jeg var på utkikk etter noe mer langsiktig. Noe jeg kunne lene meg tilbake på og bare nyte. La dritten lede meg gjennom byen. For ikke faen om jeg tenkte å bli her noe mer. Var lei. Dessuten bynte jeg å få angst. Ute av båsen igjen så ropte jeg halvhøyt om noen hadde knips, godt knips, ikke rottegift. Ganske mange rakk hånda i været. Jeg blei lokka av en sped og forsiktig fyr. Han sa jeg ville oppnå nye estetiske høyder med dritten hans. Jeg trodde på det. Kjøpte en og strena ut av dassen, svelga, hang meg over bardisken og fikk en whiskyshot. Vurderte å praie en drosje, be han sette meg av ved den mest alternative nattklubben han visste om.

Carry the Zero. Built to Spill. Kom ikke så langt. En gruppe studenter fanga meg opp. De la merke til meg tidligere, men ville vente og se. På handlingene mine. Shiten jeg gjorde. Hvorfor jeg var der. De likte det de så, de spurte hva jeg het, Katzenkoeing, alle jubla, det passa så jævlig bra. Jeg blei litt lykkelig, for de var på vei ut, skulle på en fest i en leilighet tvers overfor parken. Ei av jentene tok armen under min, og avsted. Vi flira gjennom parken, drakk av små flasker, sendte rundt en joint, hosta, lo mer. En fyr hadde et brett syre, reiv av små biter til hver og en, til og med meg, jeg gadd ikke si at jeg nettopp hadde tatt et knips. Dette ville garantert øke stemninga og gjøre meg mer hemningsløs enn ever.
Det var spesielt ei jente som hang fast i armen min. Strøyk meg over skulderen. Dro en finger gjennom det tykke og rotete håret mitt. Hviska uforståelige, men tydeligvis fortrolige ord i øret mitt. Hun het Evelyn. Men vi holdt oss til E. Eller, det vil si alle de andre, men jeg likte navnet hennes godt, så jeg holdt meg til det. Evelyn. Vi nærma oss omsider.

Evelyn hadde knallrødt hår, farga seff, halvlangt, og styla på en nøktern og sjenert måte. Jeg likte den rocka stilen hennes. Hun spurte hva jeg dreiv med. Jeg bare fortalte alt som det var. Gadd ikke lyve. Sannheten var jo ganske interessant og spennende likevel. Jeg var en tenker på jakt etter meninga med livet. Koste hva det koste vil. Evelyn sa hun var burlesk danser, og alternativ modell, innimellom tegna hun. Cartoons. Jeg likte svara hennes. Livet hennes. Alt. Det var noe spesielt med henne. Hun betydde noe liksom, hun var ikke poser, bare seg sjæl. Vi bånda ganske fort, det sa klikk. Særlig da trippen bynte, og vi to var smelta sammen. Jeg spurte henne hvilken artist hun elska mest. Jeff Buckley. Og alt det kjøret vi hørte på det galleriet seff. Men det var en annen story. Hun var der fordi mange av koreografene og skaperne av burleskstykkene var der. Homser hele gjengen. Så de krevde heldigvis ikke sex i gjengjeld. Unntatt for gutta da. Jeg tenkte tilbake på kysset. Fortalte det til Evelyn, som vugga fram og tilbake i latter, det var sikkert en av de kunstnerne. Jeg fortalte henne hvor pen jeg syns hun var. Så sexy. Så naiv. Og sårbar. Tiltross alle tatoveringene. Og piercingene. Jeg kunne se inn i sjela hennes. De mørke tinga. Dritten ingen skulle se. Og jeg elska henne på grunn av det. Det var vakkert.

Natta blei lysere. Vi var overalt i den store leiligheten. Alle var på nett. Dansa. Hørte på musikken. Jeg tok henne med inn på et av de store romma med gigantiske barokkmøbler. Det var bøker i hyller på alle veggene. Tydelig et lite bibliotek. Med skinnsofaen i midten. Lesesal. Fra de andre rommene kunne vi høre rare lyder, folk som var på tur, men mest av alt musikk. Kanskje viktigst av alt. For vi blei litt rare begge to. Depeche Mode. Playing the Angel. Precious. Og I Want It All. På repeat. Rart.

Jeg ville ha alt. Hun ga meg det. Henga seg totalt. Lot meg snuse inn hver eneste del av den hvite og myke huden hennes. Jeg gnei ansiktet mitt i håret hennes, pusta gjennom det, lekte med det. Hun lo. Det kilte. Jeg kyssa tatoveringene på skuldra, og brystet, ryggen. Nappa i piercingene med tenna. Tok et hardt tak i nakken hennes, førte henne mot ansiktet mitt, holdt det der, stirra henne intenst inn i øya, helt til hun bynte å skjelve, av lyst, av begjæret, og den felles smerten vi delte. Bare ved å være nær hverandre som primitive skapninger. All sorg, melankoli og dysterhet. Evelyn klora meg skarpt over ryggen, kjente sårene. Og da vi kyssa plasserte hun sakte hendene mine rundt halsen hennes. Jeg klemte mykt og rolig. Hun hiksta hver gang. Klemte hardere og hardere, til hun nesten besvimte, vi stirra på hverandre, smila. Hele den natta var en levende organisme. Vi trippa hardt. Gjorde alt det utenkelige. Uten engang å vurdere det. Vi bare var. Som primitive og ville skapninger. I mørket. I skyggene. Og da vi begge nådde klimaksene så gråt vi hver gang. Å personifisere mental smerte er en farlig lek. Og vi var de verste. Vi ga faen. Vi lekte med hverandres svake punkter hele natta, og morgenen. Til vi sovna på sofaen, med et gigantisk teppe av ull over oss. Det var sånn jeg møtte Evelyn. Den natta. Og på mårran la jeg igjen en liten lapp med e-postadresse og telefonnummer. Just in-case.

Londonlufta var rå og fuktig. Morgenen var min. Det var alltid sånn. Morgenen var en scene jeg utspilte, på kafeene, i gatene, langs elven, ved monumentene. Jeg leste halve bøker, og skreiv dårlige dikt. Jeg var ikke poet, ikke i den forstand, jeg var skribent, jeg måtte bruke en drøss av ord for å beskrive en følelse eller situasjon. Poetene brukte få. Men jeg blei ikke trist av den grunn. Jeg elska å skrive. Og den morgenen, på en benk, midt i London, spiste jeg lunsj og skreiv et stykke om nettene hittil, og alt det gale jeg hadde opplevd. Evelyn var uten tvil en milepæl, en bauta, og jeg ville mest sannsynlig aldri se henne igjen. Men vi trengte ikke bli triste av den grunnen, for vi opplevde nok sammen i løpet av en natt, som andre gjør i løpet av et helt liv. Det i seg selv var poesi. Masochistisk poesi. Evelyn.

Playlist:
What Can I Do? - Antony & the Johnsons
Hope There's Someone – Antony & the Johnsons
Heroine - Suede
The 2 of Us - Suede
The Asphalt World - Suede
Carry the Zero – Built to Spill
I Want It All – Depeche Mode
Precious – Depeche Mode
Damaged People – Depeche Mode
Mojo Pin – Jeff Buckley
So Real – Jeff Buckley
Heart and Soul – Joy Division
The Eternal – Joy Division
Twenty Four Hours – Joy Division
She's Lost Control – Joy Division

Placebo

Kjeder meg. Har ikke noe å gjøre akkurat nå, en sånn slitsom mellomfase. Mellom Noe og noe utrolig deilig. Jeg valgte det siste. Jeg er her for å skape en ny bevegelse, vår generasjons ungdomsrevolusjon, den store shiten som forandrer kunst, litteratur og musikk. Mote. Dritten de ville putte i læreboka om hundre år. Det er bare å innse. Vi er en voksende gruppe rockere. Til slutt må noen gi oss et navn. Jeg håper på noe libertinersk. Noe rått. Og treffende. Noe seksuelt. Og farlig. Alle leker en lek. Verden er egentlig surrealistisk. Absurd. Pervers.

Vi to spilte et farlig spill. Hele veien. Til en uviss framtid. Oss to. Sammen. For alltid. Og alt som skjedde underveis hadde sin egen spesielle lille viktighet. De skapte oss som karakterer. For omverdenen, langt inni sjela, vi fungerte akkurat som vi måtte. I en kjedelig kunsnterisk hverdag der man brukte mesteparten av tiden sin til å perfeksjonere de eksepsjonelle talentene, og for å fucke deg opp mentalt, for å minne deg på at du faktisk er den største melankolikeren ever. En alkoholisert figur man bare hører om i bøker, ser i film, leser i tegneseriene. Så. Vi har en halvdel av befolkniga som lever enkle og praktiske live, etter læreboka og all den skitten, folk som er kommersielle, enkle, grådige. Grå mus. Hele gjengen. Totalt uinteressante. What so ever. Og de veit det skjæl. Så vi lar det være med det. Så kommer den andre halvdelen som er totalt motsatt. Folk som er på leiting etter meninga i livet. Det er mange av oss. Noen aleine, ensomme, noen med i en vennegjeng, kanskje en gruppe like individer som henger, uansett åssen triviell tilstand. Bare er. Uten noen grunn. Bare er der. Men er likevel viktigst. Tror det kalles kjærlighet. Forlskelse. Den sterke følelsen som nesten fungerer som dop. Når du føler det så sterkt at hjertet verker. En smertefull forelskelse. Med altfor mange ubesvarte gåter. En garantert vei til undergang. Og du bare ønsker det sterkere og sterkere. Fordi du er crazy.

Veit ikke hva jeg skal kalle deg. Tror ikke du sa navnet ditt engang. I løpet av hele den dagen, og natta, men så visste ikke du hvem jeg var heller. Samme det. Vi var oss selv, hele veien, ingen svakere enn den neste. Vi elska Placebo. Sangene. Brian Molko. Og den desperate melankolien, Placebo var greia liksom. Vi hørte på det hele tiden. Uansett hva vi gjorde. Og på kveldene samla vi oss sammen hjemme hos deg, alltid de fleste, i helga sov alle over. Et alkoholisert bofelleskap. Det innebar at vi klokka ti på mårran dura ned til nærbutikken for å kjøpe tuborg. Kanskje nudler. Eller suppe. Vi drakk. Hørte på musikk. Gjorde oss i stand til neste runde på byen. Helt sykt. Jævlig gøy. Hele den perioden handla alt om å ha det gøy. Jeg bodde der, litt. Utvikla et alkoholproblem, og blei et mantalt vrak. Ikke på grunn av dem, men oppdagelsene mine underveis, mitt studie av menneskeheten, hva vi er, hvorfor vi er, når slutter vi å være, det var så mange umulige spørsmål. Så jeg bedøvde meg selv med alkohol, hasj og diverse piller. Skreiv. Skreiv jævlig masse. Men det kosta. Hver bokstav var en liten del av sjela mi. I alt jeg skriver er det spor etter hjertet mitt, begjæret. Så jeg døde sakte litt hver eneste dag. Det gjenspeilte seg i arbeidet mitt, all suksessen. Legenden jeg var i ferd med å bli. Indielitteratur. En intelligent liten gruppe mennesker som gjorde alt annerledes enn staten, normene. Tok sjansen. Åpna hjertet.

Det gjorde meg trist. Det var ikke særlig elegant. Vel, på dagtid dro jeg til den lokale internettkafeen, satt der i timesvis. Hørte på Placebo. Var særdeles emo kan man si. Mørkkledd og inneslutta. Titta såvidt på de omkring meg. Hadde bare denne høye musikken. Men samme hvor ugjennomtrengelig jeg var så slapp alltid ei jente gjennom sfæren. Det var jævlig. Førte meg ut på usikkert vann. Og som regel gikk det til helvete.
Placebo.

Until It Sleeps

Folk ser meg passere. De legger merke til meg. Ser at jeg ikke passer inn. At jeg bare er på visitt liksom. For å avlevere et budskap. Og så gå inn i en kokong. Død. Bli født på nytt. Enda bedre. Enda vakrere. Alt dette var gammelt for meg, hadde nesten glemt det, levde et slags liv. På en måte. Jeg løy. Kort og greit. Stod opp sju. Spiste frokost. Dro på jobb. Var sosial. Dro hjem. Blei meg selv igjen. Helt annerledes enn hva alle forventa, så utrolig mye mørkere, dystrere. Men kanskje vakrere også, som en slags bivirkning. Jeg var vel sær. Og det var såpass tydelig at det ikke lot seg skjule. Så de bynte å dyrke det. Som om det var en gave. Noe unikt. Noe spesielt. Samtidig som livet mitt smuldra opp, i små destruktive biter. Jeg hata meg selv.

Jeg vandrer. Og stedene jeg ender opp er så utrolig kalde og skumle. Det er endel av ritualet. Det som overraska meg var alle de tente lyktene på østre gravlund, selv på de eldgamle gravene, noen kom hit hver kveld og tente lys. Jeg var fascinert. Satt på en hvit benk midt på natta med kamera på nattmodus, og diktafon. Dokumenterte mine dypere kommentarer. Det pågikk i dagesvis. En halv sommer. Det var varmt i lufta. Og hver ettermiddag dro jeg til puben, møtte de andre, prata eksistensielt piss, gjorde aldri noe. Så jeg sørga alltid for å ha nok whisky på innerlomma, gjerne en joint, og aller helst noen piller. Sovna der stadig. Våkna av fuglekvitter og morgenråte. Verden var grotesk på denne tiden. Fortsatt mørkt. Alt det stygge blei synlig igjen. Det var et enormt tomrom inni meg, et uendelig mørke jeg lengta etter å fylle, med hva som helst egentlig, jeg var såpass desperat på det tidspunktet at jeg prøvde å ty til kjævlighet og elskov. Det blei mange jenter den sommeren.

Glimt. Fra fortiden. Gjør meg forsiktig. Kanskje litt rar. Det er så mye jeg aldri klarte å sette fingeren på, shit jeg aldri greide å forklare, sånt som alltid forblir usagt eller ugjorte. Din barndoms mørke minner. Ingen er perfekte. Spesielt ikke foreldra mine. Men de gjorde sitt beste. Jeg tilgir dem. De bidro faktisk til kreativiteten min. For jeg ville garantert vært et annerledes menneske i dag, hvis de lot meg leve et beskytta suburb-liv. Jeg er takknemlig. Tross all smerten og alle ydmykelsene. Jeg er vektløs. Jeg er nær. Der. Hvor alt starter, og slutter. Stedet vi alle frykter, eller prøver å rømme fra. Med en sånn balanse i livet så ser man bortenfor det trivielle. Man blir svevende. Og eksentrisk. Kanskje litt rotete og upålitelig. Men dønn genial, og elskverdig. Begjærlig. Dyster.

Jeg brukte jenter. For å finne meninga med livet. For å bryte gjennom til den andre siden. For å døyve smerten. Noen ganger blei det komplisert. Andre ganger ganske enkelt. Hei og hadet. Jenter og alkohol. Rus. Så kom musikken. Særlig den. Ja. Som så mange andre melankolikere der ute så har jeg alltid et soundtrack, eller faste bøker og filmer jeg ser. Musikken får meg til å synge med skrevne ord. Until It Sleeps. Metallica. De som har hørt sangen veit sikkert åssen tilstanden min var. Lengta bare etter noen som kunne bergta meg. Jeg hørte døra lukke seg da hun uten ord vinka farvel til ryggen min. Jeg skreiv på maskinen. Stoppa i to sekunder. Fortsatte. Hadde en avtale seinere i kveld.

Det var tidlig kveld. Jeg hang over rekkverket. Verden var fargerik. Jeg sørga for det. Substanser. Vi tømte kraner. Jeg skåla stående på bordet. Vi nærma oss bristepunktet. Jeg drakk tettere. For å oppnå den jævligste tilstanden ever. Den fyllekula jeg bynte på nå varte i fem dager, på den sjette kollapsa jeg hos ei frika jente på Frogner. Hun lata som jeg bodde der. Dønn hippi. Røkelse. Levende lys. Hasj. Jeg samla kreftene. Husker henne godt. Syns synd på henne. Hun var ei fallen engel ingen greide å fange, så hun fortsatte i sin sære lille hippimodus. Landa ikke. Dårlig knips. Jeg skreiv ned e-postadressen min. Men hørte aldri noe igjen.

Trakk den rå lufta inn. Fyfaen. Hver gang jeg kom til meg selv igjen, etter en sånn fyllekule, hadde jeg med meg noen nye oppdagelser. Shit jeg kunne bruke. Eller bare nyte som absurde minner. Det tæra på alt jeg hadde inni meg. Drepte sjela mi sakte. Men jeg kunne ikke stoppe, ikke nå, når jeg var så nær sannheten. Jeg var en siluett mot den store ilrøde kveldssola. Grubla.

Sleeping With Ghosts

Jeg er en ganske ensom fyr. Virkeligheten min er så rar. Den passer ikke sammen med andre. Det er så tydelig. Det er alltid noe som skjer, går galt. Så jeg prøver å holde avstand. Er kald. Men. Likevel så velger noen å holde seg nær. Som aksepterer denne brutale isolasjonen min. Som er der når jeg kommer tilbake. Det er en del av ferden min, å være så tungt grublende, over de mørkeste tinga i menneskeheten. Jeg prøver virkelig å for forstå. Føle. Kjenne. Og de sterke følelsene jeg føler er så inderlige og melankolske at jeg enkelte ganger nesten eksploderer. Det er så trist. Så dystert. Så vakkert. En masochistisk estetikk der vold er like godt som forelskelse. Der vold faktisk er forelskelse. Min verden er så liten. Jeg savner så utrolig mye. Jeg savner deg.

De orda jeg tenker inni meg er mørke og dystre. De forteller om den lille perioden mellom da jeg var like ved å ta livet mitt, og da du plutselig dukka opp. Som en avvergning. Mitt begjær og volden jeg påførte deg redda meg, holdt meg levende, opphissa. Da du dro etterlot du et jævla rot ingen kunne forutsett. Ingen forstod. En kjærlighetssorg så sterk at du var villig til å hoppe ut vinduet eller snitte håndledda. Så intenst. Så romantisk. Ingen visste hvordan det var. Ingen hadde hatt den gleden å oppleve en ekte undergang, der forelskelse, sex, følelser og masochisme, var alt. Med deg. Så tugt var det. Og de fortellingene jeg skreiv, de var så eksepsjonelle og merkeverdige at folk bynte å legge merke til meg. De bynte å lese orda jeg skreiv på nett, flyersene jeg strødde rundt i byen. Jeg blei liksom oppdaga. På grunn av deg. At du knuste meg.

De spanderte drinkene på meg. Vi var ute. På noen rocka steder stappa med posere og frikere. Viste seg fram. Titta på folk. Den samme gamle historien. Jeg var så alkoholisert og oppgitt at jeg omfavna denne livsstilen. Sola meg i de andres øyne. Blei en slags legende på byen. Og blant de lesende. Undergrunnlitteratur. Indie. Hele pakka. Og jeg leda an. Rusa og full som faen. Tettsittende og svartkledd, med bølgete hår ned til skuldra. Jeg var lederen for en ny revolusjon. Postliberalismen. Tok vare på alt det verste, og tilførte noe som var enda verre, grusommere og styggere. En kvalmende estetikk som kun handla om sex, dop og vold, musikk. Og sånn spant tankene mine ettersom glassa blei plassert på bordet. Få veit hvor ensomt og tragisk det er å være ene og aleine om en hemmelighet. Som ikke berører noen andre. Shit som kan bli en del av et annet menneske hvis man forteller henne om det. Men den risken, å kle seg naken, dra av sminken. Er for stor. For farlig. Et steg unna overdosen.

Det er søndag. Vi er alle slitne etter helga. Men vi nekter å kjede oss. Så vi går ut for å drikke mer. Bli dritings. Nok en gang. Det stinker. Rett fra Nachspiel. Alle her er så ureine, så uverdige. Og vi gjør det hver gang. Jeg sitter litt lenger unna med en liten notatbok. Tar sånne pauser innimellom. Trekker meg litt vekk. Iakttar søndagsdrankerne. Det er på sånne steder jeg som oftest finner de intellektuelle gullkorna. Historiene som vil forandre ting. Shit som betyr noe. Så blir jeg fullere, og fullere, kanskje rusa også, og alt blir et evig kaos. Desperat. Redd. Aleine.

Jeg går gatelangs hver jævla kveld. Hører på musikk. Ser på menneskene. De tomme gatene rundt Majortua og retning Vika er mine favorittsteder. Små parker uten liv. Mulighet til å sitte på fortauskanten og skrive vers. Ta de mentale bildene. Smaker på livet.

Meds

Så. Er jeg en du bare brukte? En du vendte deg til da alt blei som verst. En skulder å gråte på. Du visste at jeg ikke var noen engel. Men jeg forstod. For de samme demonene reiv meg i stykker. Hver jævla dag.

Jeg lå bedøvd over bardisken på en av de billige og stinkende sjappene på Grønland. Notatboka tilsølt med øl. Bokstavene bredde seg utover ala batikk. Bartenderen brydde seg ikke. Jeg var en godt betalende kunde. Jeg tvang to fingrer opp i lufta. Et nikk tilbake. Fikk en pils og et glass Upper Ten. Jeg var en skaddeskutt slyngel uten noen håp for fremtiden, snusket hadde endelig innhenta meg, gjort meg til en emosjonell krøpling, en som fikk alkohol intravenøst. En siste reis.

Jeg åpna øya. Så de svarte og rosa klæra dine. Det rødfarga håret. Bynte å le. Var dette en spøk? Et siste farvel skåla med billig whisky og lunkent øl. Jeg tok det ikke seriøst. Visste du ikke forstod. Men så misforstod jeg hele greia også. Du var ikke her for min skyld. Du var her for din egen. Du hadde ditt eget liv å drikke ihjel, men du orka ikke tanken på å måtte gjøre det aleine. Så jeg tok deg i hånda, sa; vi hopper ut i det sammen, vi drukner sammen, vi blir evige sammen.

Det var sommer. Varmt. Klamt. Minimalt. Digga å stirre på deg. Uten å si noe. En halv barkrakk unna. Du lata som ingenting. Men jeg så øya dine skule i kroken. Tenkte på alle de psykedeliske øyeblikka jeg hadde opplevd. Som om jeg var et blomsterbarn, født da, som levde da, som opplevde hele den jævla narkoutopiske herligheten. The Doors. Hendrix. Jefferson Airplane. Beatles. Men jeg var født inn i feil tid. Det gjorde meg deprimert. Faen, så mye jeg kunne skapt i den tidens ånd, jeg kunne blitt noe, en gud. Det fine var at de fleste jeg snakka med følte det samme. En syntetisk nostalgi. Sex, dop og rock.

I dag vandrer jeg målløst omkring. Tar bilder. Skriver. Tenker. Hva faen vil skje videre?

13

Vi var sære. Artister. Kunststudenter. Forfattere. Musikere. En dekadent elite som samla seg hver jævla kveld på samme gamle sjappe. Vel, den var egentlig ikke gammel, men minimalistisk og ultramoderne ala Tokyo. Vi likte å henge i disse kjølige rommene. Med fransk chillout-musikk og neonlys i alle retninger. Skapt av kunstnere og industrielle arkitekter.

Stedet i seg selv var en revolusjon, noe nytt og sjokkerende. Med et anonymt lite dansegulv. Stedet dyrka mennesker som oss. Forførte oss med middels priser og øl i høye glass og vin i vanlige melkeglass. Alle som jobba der var spesielle, frikere, vi fikk god kontakt med dem, særlig oss gutta. Stedet het Childhood.

Jeg røyka alltid den billigste røyken. Hadde et blankt sigarettetui. Tråla bruktbutikkene. Handla av laveste hylle. Lot ingen få vite det. At jeg var en fattig kunstner mener jeg. De få spenna jeg tjente gikk til materiell, notatbøker og mat og alkohol. Bøker lånte jeg gratis på Deichmanske. Shit som musikk og film var selvfølgelig i overflod og gratis. Mangla aldri kultur og estetikk i hverdagen min. Til og med museene var gratis. Før pleide jeg å drikke kaffe på Blitz. Men så dukka altså dette stedet opp. De var solidariske og oppmerksomme overfor sånne som meg, så de tok normalpris for espressokaffe, men kun en femmer for vanlig svart. Så Childhood blei mitt kontor.

Jeg hadde gratis nett her, og satt alltid med laptop og notatbøkene og en bunke bøker i en fast sofa, like ved vinduet, et ettmannsbord. Kontorplassen kosta meg ca. tjuefem kroner dagen. Uten å regne med alkoholen.Jeg starta alltid dagen med to kjappe kopper kaffe. Tråla avisene. Stirra på trafikken der ute. Menneskene som passerte. Shiten de gjorde. Hva som helst. Elska å se på pene jenter, stilen, måten de tedde seg på. Jeg skreiv så å si alltid om jenter, skjønnheten, alle detaljene. Det fine med denne baren var at det stort sett bare var alternative mennesker som kom hit, for å vise seg frem, for å se på andre, bare for å henge, rett og slett.

Musikken var alltid dødsbra. Ei av servitørene var dj og rockemusiker, i et jenteband som ofte pleide å spille her i helgene. Punk. Beinhardt. Vi blei faktisk ganske gode venner, hun kom alltid innom bordet mitt med ekstra kaffe, satt seg ned, prata. Vi hadde en slags uskreven forelskelse mellom oss, en greie vi aldri kom til å gjøre noe med, vi var for ville, men hvis vi hadde, så ville det funka jævlig bra. En vemodig tanke. Særlig med tanke på at vi begge prøvde å finne den rette, knulla rundt, drepte oss selv mentalt hver gang det gikk galt. Det hang noe melankolsk over oss begge. Så alt vi skapte og rørte ved blei til dyster og masochistisk romanikk. Arbeidet vårt.

Hun var alltid det første mennesket jeg sa hei til på mårran, og hun var alltid den som måtte få meg hjem hver natt, fordi jeg var så dritings og ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg var i en periode av livet mitt der jeg prøvde å ta livet mitt ved å drikke meg ihjel, det gikk sakte, men det var også poenget, jeg drakk, og drakk, med tanker som dro meg ned i det mørkeste av det mørke. Det var en tragikomisk og dyp handling som mine tilskuere fascinert fulgte med på, de beundra meg nesten, for jeg skapte så mye vakkert, orda jeg skreiv fikk dem til å gråte, jeg var i ferd med å bli et geni, en stjerne, det var bare den siste avskjed som mangla. Så ville jeg bli udødeliggjort. I evigheten. En tapt elsker.

Det var få som virkelig forstod hva som skjedde, og hvor det bar hen. De fleste anerkjente meg bare, gjorde meg til en seksuell antihelt. En moderne libertiner. Men hun visste hvor jeg var på vei, hun hadde forutsett fra første gang hun så meg. Da jeg slentra inn i puben. Med den evige og slitte veska mi. Stappa full av shit. Jeg helte alt utover bordet. Tre notatbøker, den ene var journal. En collegeblokk. Blyanter. Spisser. Hviskelær. Penner. Tusjer. Et par bibliotekbøker. Sigarettetuiet. Fyrstikker. Et motemagasin. Mp3-spiller. Og laptopen. Hun kom bort til bordet mitt og var mer interessert i å se på tinga mine enn å ta imot bestillinga. Det var da det skjedde. At vi bånda. Blei sjelevenner. Blodsbrødre.

Jeg ville ha kaffe. Hun skreiv bestillinga ned i en fargerik liten notatbok, da hun alltid lagde en profil på hver kunde, og hva de bestilte, om de kom igjen, hun var genuint interessert i å bli kjent med menneskene. Totalt motsatt av meg. Jeg var misantrop og libertiner fra bynelsen. Jeg stolte ikke på folk. Holdt meg unna. Låste dem ute. De få som var i kretsen min så opp til meg, jeg var en slags helt, en svartkledd og tynn kattekonge, sexy, sensuell og avslappa, totalt henslengt. En jentemagnet. En homsemagnet. Alle ville ha meg. Og jeg gjorde ikke forskjell. Lot dem alle se på, poserte, plukka ut den jenta jeg likte best, pulte henne, glemte henne.

Det var jeg som kom inn den mårran, og hun var den som ga meg kaffen, og etter det blei vi forelska i hverandre, men vi kunne ikke være sammen. På grunn av livsstilene. Og kunsten. Jeg brukte muser. Men ville ha henne for alltid, men det gikk ikke nå, jeg var for ondsinna, opprørsk og skjødesløs. Jeg levde på fornedrende handlinger. Horene var mine engler. Og i mine øyne, i mitt hode, så var hun for vakker og perfekt, ei jeg var forelska i, ei jeg ikke kunne bruke. Så jeg holdt min avstand. Det virka som hun hadde noe liknende overfor meg. Hun holdt også avstanden. Men blikka våre klarte ikke å skjule den gjensidige fascinasjonen. Det var litt sårt. Trist. Helt i stil med melankolien min.'
'
Drakk kaffe. Skreiv i journalen. De andre ville komme om noen timer, så jeg hadde fortsatt tid til å skrive, eller gruble. Kunne sitte i timesvis, bare tenke. Titta på henne. Hun hadde farget håret. Det var gullrotfarga, skjært opp med barberblad, i lag, kort lugg til midt i pannen, og hår ned langs øynene, rundt det smale ansiktet hennes. Hun brukte ofte et tørkle som bøyle, eller bare et sånt hippibånd rundt hodet og pannen. Uansett hva hun gjorde så var det jævlig kult. Rocka. Jeg mener, hele jenta var jo dønn rocka. Tydelige referanser til Ramones, The Clash og Joy Division. Et snev av gothrock. Takket være The Cure. Jeg visste hva smaken hennes var, hørte det, i høytalerne. Og hun visste at jeg elska Joy Division, så hun spilte det til min ære. This one is dedicated to... blabla.

Hun gikk ofte forbi, jeg mistenkte at hun gikk omveier for å kunne være nær meg mest mulig, for jeg fikk så gode bilder av henne. De trange svarte buksene. En liten topp eller trang t-skjore. Med logo. Converse. Detaljene var alt jeg levde for. Formene hennes. De smale hoftene. Den tynne og hvite kroppen. De mellomstore puppa. Sniffa alt inn mentalt. Fargene i ansiktet forandra seg hver dag. Det eneste konstante var piercingene. Og tatoveringene på armene. Og halsen. På brystet. Love på knokene. Hate på den andre. Mine var bare fulle av arr. Etter slåssing. Gjennom hele livet. Alltid på kanten. Av loven. Fiender. Kamper å kjempe. Jeg hadde en god oppdragelse, men levde i et miljø som ufordra meg til å være hardest mulig. Heldigvis hadde livet mitt tatt en mer intellektuell retning. Jeg sloss like mye, bare med ord, og livsstilen. De syns jeg var macho. Og følsom. Hva faen. Jeg var bare melankolsk.

En morgen ga hun meg et halskjede med et lite kors av brunt treverk. Sa det var en del av hjertet hennes. Og at hvis jeg bar den hver dag så ville vi alltid ha denne tiden, på baren. Uten helt å vite det så tok vi steget ut i noe ukjent og nytt den mårran. Vi nærma oss hverandre. Vi lot det endelig utvikle seg. For hvor lenge kan man fornekte seg det man antar er det beste i livet?

Det var natt. Og jeg drakk whisky. Av flaska. Snakka om James Joyce med en litteraturprofessor. Begge var kav dritings. Vi lo. Siterte vers. Lo enda høyere da vi gjorde narr av kompleksene hans, James Joyce mener jeg. Omsider sovna professoren. Blei sendt hjem med drosje. Jeg hang i baren. De fleste hadde dratt hjem. Lagt seg. Alt arbeidsutstyret mitt lå forsatt på bordet ved vinduet. Hun kom bort til meg. Smilte. Sa hun skulle samle sammen shiten min og ringe etter en bil, så kunne vi dra hjem til meg. Hun sa virkelig det. At VI skulle dra. Hjem. Midt på natta. Jeg dritings, og hun tydelig påvirka av noe, enten det var knips eller piller. De ansatte her festa visst like hardt som gjestene. Derfor blei sjappa også kjent som Sirkus Childhood. Et dekadent sted der intelligensiaen og kunstnerne vanka. Så patetisk. Så utrolig jævlig kjedelig. En hel flokk mennesker som ikke makta å være seg selv, som bare analyserte, argumenterte, og hylla det med drinker og narkotiske stoffer.

Jeg hata dem. Finkulturen. Eliten. Hipsterne. Poserne. Men jeg måtte se henne. Hver dag. Hver jævla dag. Kun hendene hennes kunne servere meg kaffe. Det var et rituale. Først fikk jeg skål og kopp plassert, en etter en, med t-skje og sukker on the side, så helte hun den rykende svarte kaffen oppi. Smila. Neia. Så videre. Og jeg var så fascinert og målbunden at jeg var som fjetra. Det er sant. Det var helt utrolig.

Hun kom tilbake med den slitte militærveska. Tok meg under armen. Ba meg spare resten av innholdet på flaska. VAT69. Bilen venta ute. Og hun blei faktisk med...

...To be continued...

Mylady Hateyou I Love You

Det var ikke sånn du skulle ha det, men du har valgt din egen skjebne. Mylady Hateyou. Jævla fuck-up. Råtne lille hore. Stanken etter deg er kvalmende. Lever i et fengsel. Jeg kunne ikke gitt mindre faen. Mylady Hateyou. Jævla rock’n’roll-hore. Det er grunner til at jeg rævkjørte deg så jævlig. Til de grader. Dessverre. For deg. At jeg er en kynisk og hypnotisk slask. En misbruker av rang. Undisputed Champ. Alt du hører akkurat nå er et stort og uendelig O Dessverre. Like hardt som regnet. Like hardt som det horete livet ditt. Jeg knuller deg. Over. Og over. Igjen. Igjen.

Min Mylady Hateyou.
Dessverre.
Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Så fortjent. Så fortjent.

Jeg er en ung Mephistopheles. Sendt hit for å ødelegge sånne snuskete skitne rockejenter som deg. En perfekt avslutning på et ubrukelig liv. Du får aldri noe bedre enn meg. Du veit det, du veit det så jævlig, stakkars lille. Så oppbrukt, så nedbrutt. Jeg gjør alltid en god jobb. Bare spør alle lika i kjølevannet mitt. Bare spør alle de vakre pikene jeg har nedlagt. De forvirra ofra med sin egen skjebne innen rekkevidde, bare, bare. Bare litt. Og litt til. Jeg er kremen på toppen, og kirsebæret, og den som popper hardere enn hardest. Så jævla hard og rocka. Opplevd mye dritt. Opplevd mye bra. Så sykt erfaren. Så sykt slaskete og intelligent. Jeg er fristelsen som alltid hviler tungt på skulderen din. Du kjenner meg. Du hater meg. Men. Du lar meg skakkjøre deg, lar meg lede deg ned, lenger og lenger.

Men.
Jeg elsker deg.
Dessverre.
Når regnet blir hardt, og det svarte havet sluker oss, vil vi dø sammen.
Så jævlig fortjent.
Mylady Hateyou.

Så jævlig hard. Så jævla kul. Så sykt smooth. Det er ikke grenser for hva du kan gjøre. Og når jeg trenger inn i sinnet ditt så klarer jeg knapt å holde hodet over vannet. Drukner. Akkurat som deg så har jeg valgt min egen skjebne. Og du veit, det b’yner å bli for seint. Så Mylady Hateyou. Det funker. Greia di. Shiten du gjør. Jeg blir kåt. Ør. Varm. Sint. Ingen er noensinne for kul for meg. Det er stort sett motsatt. De elsker det. Jeg er eye-candy, mer dandy, enn David Bowie. Men. Det betyr ikke en dritt. Så lenge du er her. I hjernen min. Dessverre er gjenferdet vi aldri blir kvitt. Dessverre er sex’en vi har felles. Alle slaga. All volden. Masochismen. Og alle de mørke ismene. Metamorfose. En syk toenighet. Så pervers og degenerert. Du, søster. Jeg, bror. Sammen. Dypt inni hverandre. Og verden er en vill og destruktiv Romerskantikk elendighet, bare lidelse, og lidelse. Og lidelse.

Gi oss mer.
Vi vil ha mer.
For det er ikke over. Det er aldri over.
Jager de usynlige reptilene.
Forbi det lille magiske stedet vi alltid kommer tilbake til, vårt dystervakre dødsrike.
Jeg dreper i ditt navn.
Jeg slakter.
Jeg.
Er fortjent.

Den unge Mephistopheles og hans lille søster, monsteret og pikebarnet. Oppbrukt. Nagla. Skakk. Det var vår. Sola. Lufta. Kåtheten. Melankolsk lidelse med en ny vri. Vi elska så vakkert. Og soundtrack’ene våre var stort sett David Bowie. Særlig Imagine. Davids hyllest til John. En død og pen elsker. Som meg, for deg. Døderlein.

Så fuckings dystermelankolsk og gotisk. Til tross all gleden, vi var omgitt av. Så kom Seigmen. Draaben. Og jeg fant verden i øynene dine. Slukte deg. Gjorde deg til en slave. Av meg. Det var så jævlig sterkt. Og farlig. Jeg sang for deg. Jeg var det vakreste du visste. Fra da av. Den stund du så meg for første gang. Så konstant som Lament, og heavy som sement. De var unge. Jeg løper. Løper. Naken. Aleine. Mellom skyggene.

Brian Molko.
Space Monkey.
Så. Hva skal den unge Mephistopheles gjøre?

Søndag 3. mai. Ti på halv fem. Grønland. Choice, Oslos styggeste pub. På alle tenkelige måter. Så jævlig melodramatiske og selvhøytidelige. Choice Public House er folksom og prega. Sola skinner og byen er full av liv, men her er alt dunkelt. Belysningen. Interiøret. Beboerne. Har egentlig aldri likt denne sjappa, men prisen er riktig, og en bedre start på søndagsfylla eksisterer ikke. Alt blir liksom så mye bedre fra her, ingen sjappe er verre, og ingen alkis er kjipere. Klisjeene bare strømmer på. Svømmer rundt i bunnslammet. Jeg er inspirert.

Apocalypso. Du er en rytme, en frekvens. Et fragment spredd skjødesløst rundt i rommet. Ut i den store verden. Androgynia. Jeg veit. Holder deg mellom fingra. Klemmer. Klynger. Når det er mørkt ute, og jeg har glemt lysene inne. Lengst inne i sjela. Så inderlig, inderlig. Ensom. Og du veit det. Dyrker det. Lar meg forfalle. Evig.
Sinners International.

Min Mylady Hateyou. Svartkledd hore. Med nagler. Digger tung industriell goth-rock. Old School. Fascinerende. Lett på tråden og fucka opp i synet på menn. Særlig sånne som meg. Den første natta jeg nedverdiga henne på det groveste og voldeligste greip hun hånda mi og stønna; hardere, hardere. Hele veien. Jeg snårta tidenes lengste reptil på den nakne bleike kroppen hennes. Fulgte linjene. Sultefora og beinete. Hard å ligge inntil, hard å være nær. Giftig, og ute av kontroll. Min Mylady Hateyou. Svartkledd rock’n’roll-hore. Tatovert overalt. Et Poe-prega eventyr b’ynte den natta. Jeg bare slo. Og slo. Og hun provoserte. Provoserte. Tenk.

Jeg var forelska. Kunne se mitt eget speilbilde i de skarpe kontaktlinsene hennes. Hun var så jævlig lik meg. Vi lå og klynga oss fast i den knivskarpe melankolien. Mylady Hateyou holdt armen min fast. Dro bladet lett og sakte i huden, til det mørke blodet fossa ut, og samla det i gropa mellom de perfekte brystene. Beordra meg til å suge det i meg, og kline det inn i henne med munnen. Vi blei så jævlig kåte av blodsmaken. Blei rusa. På toppen av de forskjellige tinga vi allerede hadde fått i oss tidligere på kvelden. Mylady Hateyou, hun smakte blod og fitte. Glemmer aldri den smaken. Glemmer aldri det perverse synet jeg trodde bare var mulig på suicidegirls.com; den sykelige hvite huden, blodet, rennende fra munnvikene hennes, ned på puppa, gnidd ut fra gropa, videre, videre. Det var uten tvil det mest sadomasochistiske og fucka opp jeg hadde opplevd. Og jeg elska det sterkere enn noe før. Mylady Hateyou lekte med øynene og de tjukke leppene, smilte så jævlig frekt, oste av selvsikkerhet, og den brutte barndommen. Som sagt, så jævlig fortjent. Jeg kalte henne ei simpel og pervers hore som var uten sammenlikning, jeg ba henne stikke fingeren inn og enda dypere enn det. Mylady Hateyou fulgte ordrene mine. Slave. Med sine late overklasseelegante fakter.
Jeg var ego. Som faen.
Og hun likte det.

Dessverre. For oss begge. Med skjebnen på spill. Begge med på det jævlige spillet. Mylady Hateyou. Så sensuell og brutal, samtidig. Jeg slo armen ut og en feit blodsprut slo tilbake fra brystet hennes. Stønna. Vi lekte en gal katt-og-mus-lek, hvem ville dominere den andre? Svaret var enkelt i grunn. Jeg la henne hardt ned, med albuen begravd i den smale ryggen, til jeg kjente bein mot bein, gjennom tynn hud. Hun lo. Høyt. Spytta blod og ba om mindre nåde. Mer dekadens. Mer innlevelse i spillet. Kjente kreftene svinne. Blodtapet. Suget. Vampyrleken. All den shiten. Jeg var svak. Besvimte. Slo hodet hardt i sengekanten. Blodet pipla ut av armene mine, og hodet. En pøl samla seg sakte under meg. Gjorde meg glatt og sleip.

Jeg våkna av nåler. Det gjorde noe inni hælvete vondt. Hvert stikk støta seg frekventert ut i hele kroppen. Mylady Hateyou lå ved siden av meg, på knær, og gjorde noe som i mine øyne var det mest omsorgsfulle som kunne skje. Sånn det lå an da. Hun sydde meg sammen. En ødelagt dukke. Som hun med stor kraft satt sammen igjen. Stikk for stikk. Hun truta munnen konsentrert, kunne ikke legge skjul på fryden hun gjennomlevde for hver bevegelse. Mylady Hateyou kunne drept meg. Der og da. Jeg ville ikke brydd meg. Jeg ville vært den lykkeligste mannen i universet. Det tok tid. Timer kanskje. Blødningene hadde stoppa. Jeg hadde nye mønstre på armene jeg nå kunne skryte av i de mørkeste emokretsene vi nødvendigvis måtte bevege oss i. Og hodet var der. Et lite arr over øyet ville bare understreke seksualiteten min. Men. Mylady Hateyou. Som kvinne. Hadde satt sine permanente spor. Og jeg lå til slutt i armene hennes og samla krefter. Vi sov. Nakne og blodige. Koagulerte og utmatta. Fortsatt tent. Regnet var så jævlig hardt den natta. Hardere enn noen av de tidligere. Vi hørte på noe dystert og industrielt. Pusta den samme pusten. Som hånd i hanske. Eller i dette tilfellet. Hånd i fitte. Mylady Hateyou og den unge Mephistopheles.

En annen dag. En bedre dag. Med sol og sorgløse stunder. Jeg har liksom satt standarden for den kommende sommeren, via Mylady Hateyou. Legendarisk. Skummelt. Og jævlig dødelig. På grensa. Alltid. Så riktig. Alltid. Hele vår eksistens er en feit gitarsolo i en eller annen låt du digger enormt. Så vanvittig givende. Og spennende. Mylady Hateyou. Punkerhora med egen smak. Helt ulik noen andre. Fyller verden totalt. I hvert fall min. Jeg er svak. Jeg digger de typiske tinga. Jeg er ganske enkel. Det er liksom bare dystermelankolien og det industrielle som gjelder. Og Mylady Hateyou elsker Joy Division og Ian Curtis like sterkt som meg. Derfor er hun perfekt. I min verden. Faen, i min verden er hun prinsessa som ingen kan målbinde, bare meg, som når jeg ber henne holde kjeft og skade seg sjæl. Mylady Hateyou er den eneste som forstår viktigheten av å være morbid i en kjedelig hverdag full av kjedelige streitinger. Folk som ikke engang drikker seg dritings på en søndag. Folk som alltid har et alibi. Folk som aldri blir mistenkt. Mylady Hateyou knuser dem alle. Når som helst. Den unge Mephistopheles fant til slutt sin kyniske lillesøster. La spillet b’yne.

Mylady Hateyou, min vakre undergang. Mitt store dessverre. Fortjent.

Mylady Hateyou

Jeg trodde aldri at valget ville bli. Enten ond eller god. Nå, et steg nærmere evigheten, fortapt, In Limbo. Feilen var egentlig min selvhøytidelighet. Jeg trodde. At valget var mitt. Så dum. Så ung. Tenkte aldri etter. Tegnene. Så enkelt. Egentlig. Født enebarn, den utvalgte, bortskjemt og skjødesløs. En altfor sterk og pervers interesse for religion, fra en tid jeg ikke husker, jeg var liksom for ung til å huske sånt nå. Jeg fatta aldri hvorfor det virka så jævlig å leve. Hvorfor jeg alltid lengta etter å krysse over den svarte uendelige elven. Hvorfor det virka så jævlig seksuelt og spennende. Så jeg fornya religionen min for gud og kasta meg ut i en ond dans. Med alt det ondskapsfulle og umettelige som mine ikon. En forvrengt og degenerert virkelighet ingen andre så. Jeg døde så mange ganger at jeg til slutt blei gjenfødt. Som en demon. Med ilden i øynene.
Styx.

Mephistopheles.
Erkeengel.
De falnes rette herskerinne og hersker.
Dominatriks.
Jeg falt på knær, valgte min side, og blei foreviga som utstøtt.
Belønna av hun som stjeler sjela til nyfødte spedbarn og jomfrulige idioter som verken har valgt godt eller ondt.
Jeg blei lova en plass blant de utvalgte. De vakre. De som tok skjebnen alvorlig. Og henga seg til evig fortapelse og pine In Limbo. Bare fordi sex’en var så jævlig god. Og incestuøs. Jeg veit at herren en dag vil fange meg fra grepet til sin falne elskerinne, og kaste meg ut av den forbudte hagen, fordi jeg nøyt fruktene. Jeg henga meg til obskøne akter, og selvdrap som største del av sviket, mot de rettmessige dødssyndene. Erkeengelen advarte meg. Det stod ikke mellom ondt eller godt, det stod mellom riktig eller galt.Hun gjorde det lett. Så altfor lett.Og nå har jeg en fot i grava, og den andre dypt inne i de barbariske og ugudelige hallene. Sammen med alle skyggene.
De andre.

Jeg har alltid vært religiøs. Jeg tror på himmelen. Og helvete. Men. I min verden eksisterer den mørke ondskapen i harmoni med den lyse godheten. Hvilken side du velger avhenger av hvilke egenskaper du blir født med. Og hva du gjør på slagmarkene. I mine tidligere liv stod jeg alltid så støtt på den mørkere siden. Jeg slakta i Nero’s navn og de rettmessige antikrister i seinere tid, men jeg gjorde aldri noe galt. Skjønner du konseptet? Ond og riktig. Yin. Yang. Det vi alle har felles er at vi må forholde oss til den mørke undergrunnen, og den lysere overflaten vi kaller skaperverket. Når du er dømt til en evighet In Limbo så er valga ganske enkle. Du vil bare vekk. Til en uendelig frihet med alt det du holder kjært. Så, når neste krig kommer vil jeg være på den siden vanlige folk fordømmer som ond, lett. Jeg vil slakte i antikrists navn. Og kanskje fortjene min vei ut av den evige fortapelsen og pinen. Til noe bedre. Hvem veit?
Kanskje dette punktet er det beste?
Så. Denne virkeligheten vi lever i er egentlig bare et ledd i en større eksistens. Det er hardt å forklare, men jeg tror Buddhismen er nærmest, rent teoretisk.
Vi må gjøre oss fortjente.

Bare fienden.
Aldri de uskyldige.
De levende døde.

Hvis du myser riktig så vil du se at verden er som et maleri av Hieronymus Bosch.

Det er alltid en krig.
En kamp.

Caligula. Sodom. Gomorrah. Mammon. Vår eksistens har alltid vært råtten. De var flinkere før, da den vinnende siden var mørket. Nå er alt så tilslørt, og falskt. Folk flest tror de er gode og handler riktig deretter, men sannheten er stikk motsatt. Det er simpelt å konkludere sånn, hvordan kan den kollektive godheten akseptere all den hensynsløse slaktingen i Vår Herres navn, alle korstogene de vestlige demokratiene begir seg ut på. Den romerskkatolske paven er vår tids falske profet. Forfører massene. Hater fritenking. Hater fri seksualitet. Hater alt som ikke er skinnhellig. Derfor avskyr jeg idealister og ideologer så jævlig sterkt. De er min fiende. Det er slike mennesker jeg en dag vil dekapitere når den endelige slagmarken finner sted og vår verden opphører å eksistere. Det er denne tjenesten erkeengelen utnevnte meg til, da jeg bestemte min skjebne. I undergrunnen. Det manifesterer seg ved at jeg er som gift, for de som kommer nær meg. Demonene blir bare inspirert til en mer hengiven destruktivitet, men de tankeløse og lettforførte faller ned i en bunnløs jævlighet. Knust. Oppbrukt. Aldri den samme igjen. I min verden. I mitt grep. Neros perverse livvakt. En svartkledd og ondskapsfullt pen jævel ingen makter å unngå. Min verden er så altfor spennende og forlokkende. Så full av nedverdigende sex og sadomasochistisk kjærlighet. Dyster.

Special. Jeg våkna fra en merkelig drøm. Den var så vakker. Sprø. Alt var abstrakt. Jeg måtte føle meg frem. Var nesten blind. Fatta ikke hvorfor. Hørte bare musikk langt unna, Mew, jeg fulgte lydene. Det var sommer. Det kjente jeg. Sola varma den halvnakne kroppen min. Jeg hadde bare på de samme svarte smale buksene, som alltid, og det kjølige lærbeltet med de slitte naglene. Noen bytta musikken. Flere ganger. Skambankt. Placebo. Så Röyksopp. This Must Be It. Noe av soppen måtte henge igjen, for jeg b’ynte å danse ganske så hensynsløst og fritt. Hoppa i en stødig takt. Kasta på det feite svarte håret. Åpna aldri øya. Elska med meg selv. I ekstase. Rundt og rundt. Lot meg forføre videre på toner som feida ut i intet, og så dukka opp langt bak meg, plutselig. Det var ikke sopp, husker det nå. Knips. Hva som helst. Ei fremmed jente dytta to ned i halsen min natta før, med de varme leppene sine. Hun kyssa meg ømt over hele overkroppen. Fulgte bølgene mine. Vi dansa. Hele natta. Uten stopp. Tror vi til og med dansa da vi pulte. Er usikker. Husker bare varmen. Og den søte lukta fra håret hennes, og de kalde piercingene hennes mot den bleike huden min. The Girl And The Robot. Seksuell tripp.

Jeg har alltid elska elektronica. Alltid. Særlig den industrielle og kyniske sounden. Så nært Joy Division, tidlig The Cure og Depeche Mode som mulig. Knips var lenge mitt faste giftstoff. Eller lsd. Stort sett ute av kontroll. For meg var norsk elektronica med Röyksopp i spissen best. Som å fange den nordiske sounden i en dråpe. De har alltid blitt undervurdert her hjemme, sykt, så store som de er i utlandet. Kanskje det største siden A-ha. Vi har aldri greid å sette pris på de talentfulle kunstnerne våre. Det er en betydelig svakhet ved norsk kultur og elitisme. Men. Det er disse kunstnerne som definerer oss der ute, det er dem de assosierer oss med. En gammel norsk jantelov. En fucked up måte å tolke kredd på. Derfor har alltid de nordmennene som rømmer landet størst suksess. Og vi andre blir sittende igjen med elitisme og finkulturell dritt fra ideologer og verre. Idioter. Det var Mono som skulle blitt erklært død, ikke Spasibar. Så, jeg fulgte strømmen, erklærte Norge som et dødt land og blei elska av folk som snakka et annet språk. Shit jeg ikke forstod. Men. De forstod meg. Sykt.
Sex er universelt.

Det er en søt smak du aldri glemmer. Syndens nektar. Jeg husker godt hva du sa til meg. Glemmer deg aldri. Mylady Hateyou.

To be continued...

A Short Term Effekt

Jeg kjenner deg. Vi har møtt hverandre før. Husker du? Det var oss to i den leiligheten på Torshov. Party. Etterspill. Du og jeg. Minst tre år siden. Men så står du der plutselig igjen. Like vakker. Like dyp. Like sensuell. Kjente deg igjen før jeg kom inn i rommet. Jeg visste hva som ville skje, så jeg hadde bynt tildligere med en hel flaske VAT, knips og dop. I form. Sjarmerende. Veltalende. Ekstentrisk i faktene. En poet. Orda som kom ut var så spesielle at tilhørerne alltid bar dem i minnet sitt, for alltid. Jeg tente en sigg og trampa inn.

Rett mot deg. Ved samme sted. Bardisken. På høyre side. Ved maleriet. Vårt maleri. Dette var den faste drikkebula vår. Vi bodde nærmest her. Skreiv dikta og historiene her, malte, spilte gitar, sang, prata i timesvis. En Privatdrevet pub, styrt av oss. Kom og gikk som vi ville. Følte oss aldri hjemme noe annet sted. Puben var vårt hjem. Dessuten var vi alkoholiserte, og kåte. Særlig du.

Vi fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Vi så helt like ut også. Du i tynn sommerkjole og sandaler. Jeg i svart fra topp til tå, stramt. Like sexy begge to, så du aner sikkert hva som skjedde? Og vi gjorde. Igjen. Igjen. Og igjen. Resten av natta. Madrugada var musikken vår liksom.

Jeg fager deg. I lufta. Høyt over takene. Tar deg ned. Til et sted bare vi to veit om. Du skrur på noe Buckley, Mojo Pin. Det blei en sånn natt. Lang, grublende, intim, stein og spesiell opplevelse. Latter. Mennesker uten kontroll. Hippishit. Fellesskap. Rundt rusen. Og det deilige vi følte hele veien.

De nettene lekte vi gjemsel i parkene. Alle andre sov. Og i bydelene på vestkanten er det aldri folk ute. Unntatt oss. Vi bodde også her. Vi likte bare å henge ute. Seint. På natta. Jeg kom til å savne måten du snakka på, orda, de vi utveksla, og så voksen jeg blei for hver gang. Likt med deg. Vi vokste på hverandres intellekt og seksualitet. Det var en farlig lek vi lekte. For vi blei alltid såra. Det var bare sånn vår stadig skiftende virkelighet funka, vi blei tilfeldig møtte på veien et sted, et minne som erter deg noen få sekunder i løpet av livet. Uvirkelig. Vi var de perfekte sjelevennene, men kunne aldri bli noe mer enn noe fra fortiden. Og sånn gikk det. Og gikk det.
Til noen sa stopp.
Vi fortsatta hver vår retning.
Og en dag vi vi sees igjen.

På de samme premissene.

Det er litt bløtt. Og nostalgisk. Halleluja. Jeff Buckley. Jeg hører alltid på den når jeg trenger svar. Følelsene til Jeff Buckley er så emosjonelt vakre, så dystert, så melankolsk. En vakker pause.

Det var litt ubehagelig. Denne situasjonen. Du, her aleine vandring i byen, uten noe stor å gå etter. Venta på en telefon. Fra henne. En rolig kveld. Få mennesker. Ikke en bevegelse. Og sola var snart på vei opp. Nærma meg Uranienbortparken og den skulme kirka. Så en skikkelse der oppe. På den åpne plassen. Han blei litt redd, og nysgjerrig. Gikk sakte mot skyggen. Så tydeligere at det var ei jente. Hun stod der med armene strekt ut, som om de var vinger, i den ene hånda rødvin, sigarett i den andre. Det så fredelig ut. Harmonisk. Og han blei forelska i henne. For hun var vakker. Og så sensuell. Stod slik en stund. Før hun ba han komme nærmere. Med en lav og sjenert stemme. Skritta deres nærma seg. Han kunne snart gripe henne med hendene. Kjente lukta hennes. Han tok tak rundt henne og kyssa henne så lenge at en halv evighet passerte. Det var forelskelse. På en ubehagelig måte. Altfor harmonisk. Altfor rolig. Altfor platt. Med kutt i armen, tatoveringer, piercinger, så han etter ei jente som kunne gjøre like sprø ting som han. Ei som var annerledes.
Ei som deg.

Jeg skar deg i armen. Hørte deg skrike. Snerra til meg. Bevegde deg rundt i senga som om vi var jeger og bytte. Du unngikk meg lekent. Lot meg til slutt fange deg, for så så å slå hardt med en pisk av lær. Om og om igjen. Og du stønna høyere og høyere. Du beit meg i leppa til noe blod kom på tunga di, sa du var min for alltid, at vi to kom til å elske hver jævla dag, voldeligere, masochisme. Hver natt var et eventyr hjemme hos oss. Vi slutta aldri. Elska det. Tilba det. Lot oss hengi. Elsket smerten.

Alle begjærte deg.
Men du valgte meg.
Depeche Mode blei vår greie.
Kaldt. Kjølig og brutalt. Masochistisk.
Et dobbeltliv bare vi to visste om.
Ssentrert rundt rock den rocka livsstilen. Hardt.
Og vi tøyde grensene til bristepunktet hver jævla natt.

This must be It

Ah. Det er en smak jeg ikke klarer å definere. Ikke ennå. Skjønner ikke hvorfor. Føler meg så dum og ung, så jævlig barnslig. Fjollete liksom. Det ga meg inspirasjon til å cleane opp akten min litt. Ikke mye. Bare enklere ting som å barbere seg, knyte det lange svarte håret i en stram knute bak, og dytte inn piercingene. Jeg var aldri en hippie. Er altfor klinisk og kald til det. Jeg tror ikke på en fredelig utgang. Eller inngang for den saks skyld. Livet mitt er basert på løse kontakter og et litt hardere livssyn, uten de helt satte ideologiene. Liv i seg selv er et ganske brutalt begrep, og jeg tror at det er det vi er flinkest på, hvis vi bare tør, uten å frykte ordet kynisk. En ny og blodig revolusjon. Jeg frigjør legemet mitt fra disse fargerike ideene jeg så trygt fløyt på for litt siden, tar tilbake natta, de ondskapsfulle tankene, og begir meg dypt ned i undergrunnen. Gatelangs.
Alltid.

Kunne godt tenkt meg en natt med Robyn. Til å b’yne med liksom. Og latt henne pult meg hardt samtidig som vi lytta på det siste hun ga ut med Röyksopp, så kunne jeg, som en liten gest, skrytt henne opp til et klimaks, gitt henne hele hånda mi, hehe. Kødder ikke. En kjølig stemme har alltid fått det til å krible innerst i libidoen min. Drømmer meg bort. Det blir nok puling denne sommeren. Jeg har en vane som så typisk kalles; Slask. Hit and run én natt. Så, ferdig. Det er på det mest egoistiske at jeg virkelig klarer å tilfredsstille disse vakre byttedyra jeg nedfeller i sommernatta. Jeg legger heller aldri skjul på det. What you see is what you get. Og det er de mest jomfrulige og perfekte som faller i fella mi. Eller stikk motsatt. Det kommer helt an på formen min den natta, hva jeg har fått i meg, hvor lenge jeg har holdt det gående. Noen masochister krever masse energi og harde tak, andre er dønn emosjonelle og digger den mentale pulinga, med et lite slag i ny og ne. Det er aldri tvil om hvem som er mannen. Lar aldri kvinner sitte igjen med noen annen idé. Det er ikke stilen min. Er for egosentrisk. Men. De digger det.

At jeg er selvgod med en ekstrem høy selvtillit gjør bare opplevelsen mer massiv og pompøs. Pikene tror de blir pult av en prins eller noe. Det er faktisk ikke så langt unna heller. Men. Det går jeg ikke inn på her. At man er lyseblå i blodet er noe man aldri skryter av, det syns, det merkes. Og indie-horene glemmer aldri den natta. Det er en del av stoltheten min å gi beskjedne småpiker noe å huske resten av livet. Det er sykt, men uansett hvor frekk og kynisk jeg opptrer, så bare forsterker det sex’en og graden av moro. Jeg gir sikkert så jævlig faen i alle normer at jeg på en eller annen pervers måte klarer å treffe alle jenter der det virkelig svir og verker. Pluss at jeg alltid føler meg frem på forhånd, å prate dirty i øret til piker er en ærefull og viktig egenskap, få skjønner dette, eller tør. Så når jeg først b’yner klarer de ikke la være. De bare må. På den måten finner jeg fort ut hvem som liker det ekstra hardt rent fysisk, eller enda hardere psykisk. Jeg spør alltid først, som en slags åpning; liker du å leve livet hardt og kult? De som sier nei veit det ikke sjæl ennå, eller så unngikk de Katzenkoenig etter et par utvekslinger. Synd for dem. Jeg tør påstå at navnet mitt burde nevnes i enhver pikes CV, som et slags stempel på kvalitet. De jeg tar er spesielle. Har et sært øye for sånt. En kunstner uten kompliserte og detaljerte egenskaper er ingen stor artist. Bare en poser. Lett.

De hardeste har prøvd å utfordre meg. Men. Ingen klarer å få et så sykelig hardt syn på eksistensen. Noe positivt og svakt slår dem av pidestallen. Sånt piss holder jeg meg for god for. Dystermelankolien og masochisme er en livsstil jeg elsker. Faktisk så elsker jeg å elske det. Så store deler av sinnet mitt er tilsmussa, og skadeskutt på en elskverdig og intellektuell måte. Jeg kan de rareste ting, bare av meg selv, uten å noensinne lære det av andre først. Men. Som en slags oppveiing for alt dette selvskrytet kan ingen komme å påstå av noen er mer selvkritiske enn meg. Den første til å ta knekken på meg selv er alltid, vel, meg. Og sånn fortsetter det. Til jeg har perfeksjonert store deler av tilværelsen min. Jeg har aldri fornekta noen noe av seksualdriften min, ei heller hva jeg enn har å tilby, som jeg sa, det du ser, er hva du får. Derfor gråter sikkert én fjerdedel under akten, av ren nytelse, og for å endelig få sjansen til å uttrykke seg hvor enn melankolsk de vil rent seksuelt. Vi kan kalle det seksualterapi. Og jeg drar aldri uten å virkelig kjenne ofret mitt. Tar. Men. Gir. Noen vil ha avslutnings-sex, andre dypsindig prat og litt berøring. Det er sprøtt hvor ærlige folk blir når de er på det mest svake og sårbare. En pervers narsissist kjenner ingen grenser.

Å forlate disse byttene er egentlig en god tjeneste. Jeg er farlig. Som gift. Og absint. Jeg får det til å se så lett ut, å leve vilt, som en løs kanon. Noe alle bommer på. For det er velregissert og utlevd. På det aller hardeste. Må liksom prøve alt. Samme hvor farlig og grensesprengende det er, samme hvor mind-altering resultatet blir. Å være i min verden betyr oppriktig forfall. På den mest selvdestruktive måten. Orker ikke se vakre piker rase sammen til bleike kopier av seg selv, fordi de ikke makta å stå løpet ut, og komme sterkere ut på andre siden. Det er faktisk smertefullt. På en masochistisk måte. Men. Jeg sparer akkurat dette til Mylady Hateyou. Å være flere enn én på en så destruktiv og melankolsk vei er krevende. Og dønn dødelig. Da er man to som jager om kapp mot Styx. Og vinneren påfører den andre en lidelse han eller hun fortjener. For å leke med ilden.

Det beste jeg veit er å være ensom. Sammen med noen. Men. Bare Mylady Hateyou. Og hun er der ute et sted. Gatelangs. Like dyster og brutal. Like pen. Den tristeste i sin krets. Garantert. Den følelsen er så sær og unik, det er nesten akkurat som å være dønn aleine i en eller annen europeisk storby, seint på natta, rett etter det harde sommerregnet. Brostein under All Stars’ene. Litt dritings. Og påvirka. Så sykt hvileløs og omflakende. Kanskje i lag med en gjeng ukjente folk fra hvor som helst. Med trist musikk på en sliten gettoblaster. Klubb til klubb. Videre. Videre. Gjennom hele natta. Til sola står opp. Faen, det er jo derfor jeg jobber meg fra offer til offer, på en hektisk jakt, etter Mylady Hateyou. Og når jeg endelig finner henne så vil jeg vite det. Like sterkt som henne.
Bare tenk åssen sex’en blir?

This must be it...

Pain and suffering in various tempos

Jeg var så håpløst trist, og fortapt. Dagene virka altfor lange. Eller korte. Døgn inne i skyggen, enten det var sol eller regn, hang meg liksom opp i Thomas Dybdahl. One Day You’ll Dance For Me, New York City. Folk ler. Ikke akkurat meg, sier de. Hva faen veit de? Hva faen visste de da? Ei skive er en forestilling. En opptreden. Og det er den eneste jeg syns han traff bra. Litt undervurdert også. Dessuten dirrer den mot å bli dønn sviske. Det passa perfekt. Jeg mener, jeg veit om folk som skader seg sjæl når de hører på Kings of Convenience. DET er skremmende... Et lyspunkt på Dybdahl-skiva er Don’t Lose Yourself. Vel, ikke akkurat en bra tid i livet, jeg blei liksom meg den gangen. Fy faen, så mørke dager kunne bli. Du veit sikkert hva jeg mener.
Særlig hvis du hører sangen.
Don’t Lose Yourself.

Shit. En jævla eksistensialist. En kulturell revolusjonær. En fucking freak. Jeg lot meg inspirere av Abbie Hoffmann. En av sekstiåras sterkeste karakterer, ved siden av Jim Morrison. Og John Lennon. Alle kryssa Styx da tida var moden. Mentalt var jeg fortsatt i en slags pubertet, en sørgelig en. Jeg rusa meg på destruktiv syrepensla shit, digga The Dark Side of the Moon. Som alle andre. Time og alt det kjøret. Runka mye den gangen. Fordi jeg kjeda meg. Og var så jævla trist. Folk trodde jeg skulle ende opp som Syd Barrett. Men. Jeg tok råtta på dem alle. Fy faen. Jeg var alle skakkjørtes hevnende engel. En androgyn helt. Med pikken i den ene hånda, og pennen i den andre. Skreiv små lapper som jeg la igjen på de merkeligste steder. Og fikk kredd. Traff en nerve i min skada generasjon.

Nå er jeg 27 år og like sint som alltid. Bare utvikla. Til noe kaldere og mer abstrakt. Noe som preger alt fra billedkunsten min, til skrivinga, og resten. Alt skjer in the moment. Action Painting. Action Writing. Action Living. Det beste som kunne skje meg var Joy Division og Depeche Mode. Fra det punktet, som med flere andre veiskiller, så var det ikke noen vei tilbake. Jeg var fortsatt ung og la opp løpet mitt, til der jeg er akkurat nå. Det er ikke så verst egentlig. Melankolien. Men. Apatien, den jævla apatien jeg noen ganger føler, den stikker kniver i hjertet mitt, dreper meg, tvinger meg til å pushe grenser. Her om dagen bestemte jeg meg. Skal gjøre alt på min egen måte, gi litt faen, drite i å begrense meg sjæl fordi forleggere kaller meg en løs kanon med potensialet. De er så håpløst gamle og jeg skal ikke bli rik. Bare fornøyd.

Playing the Angel.
”Pain and suffering in various tempos”
Noen ganger prøver jeg å sette meg inn i hvordan du hadde det, du stakkars lille dumme pike. Den gangen du trodde du fant meg, men i stedet blei deprimert, og sint. Det kan ikke ha vært lett. Jeg var vanskeligere da. Var ikke bevisst, trakk meg alltid ut så seint. Du skjønner, jeg leste Goethe hver jævla dag, Den unge Werthers lidelser, og vandra aleine i Frogner-parken, lagde disse ekspressive små tegningene med tekster, brukte benkene som plattformer for drømmer, spionerte på de søte jentene, og ga dem improviserte dikt. Trodde jeg var en romantiker. En jævla Christiania-bohem. Med de idiotiske skjerfa og store frakkene alle syns var stygge. Bytta en og to øl mot en tegning på pubene. Traska hele tiden. Så hvileløst. Så ensomt. Så håpløst hodestups romantisk. Uten å vite hva jeg søkte. Og til tross alle vennene mine, så var jeg så sykt ensom.
Lengta.

Hvordan klarte du å komme gjennom dagene? Sånn? Du imponerte meg. Med de høye tonene dine. Og alt du klarte så jævlig sterkt. Vi satt alltid sammen i vinduskarmen. Hørte på de mest sensuelle sangene vi visste om. Pressa hendene våre mot hverandre, som om vi var to bærende bjelker. Med et hjerte i midten. Som pulserte. Fy faen som du grusa meg. Du knuste meg så uendelig mange ganger på en gang den gangen jeg så ryggen din i døra. For siste gang. Du hadde alltid så dårlig tid. Tror du frykta meg så sterkt. Jeg mener, du sa det alltid, at jeg ikke kom til å leve evig, at du ikke orka å bære barnet mitt aleine, at jeg hadde kort tid igjen. Så du forsvant.
Og jeg blei født.
Ut av askene av det som engang var meg.

Litt eldre.
Litt smartere.
Litt villere.
Litt nærmere veiens ende.

En dag skal jeg arrangere Ensomhetens turné. Besøke de gamle spøkelsene. I de store byene. Ende opp i New York. På et lite rom, med alle tekstene mine, og bildene fra livet on the run. Har en liten anelse om hvem som finner meg der. Det er liksom forutbestemt.
Lurer på åssen hun vil ta det?
Lurer på om hun vil gråte?
Om hun vil savne meg?

Don’t Lose Yourself.

*****

NOTATER FRA UNDERGRUNNEN; ”Wildhorse”

”Lengter tilbake. Til da jeg var stamkunde på en gammel pub som lå på Sternschanze i Altona, nær Hamburg-Mitte, i Hamburg. Vi kalte sjappa Wildhorse, et bra sted å vanke, et sted der de gamle stamkundene satt ved baren og røyka jointer med sure fingrer, stirra på fotballkampen. Ganske alternativt område. Jeg leide et lite rom på toppen av et gammelt bygg med bed&breakfast og økologisk kafé i første. Pleide å starte dagen der med en toast og kaffe, med litt oppi. Prata gebrokken engelsktysk med de smørblide homsene. Kanskje ei søt jente eller to. Spørs hvor gale de var. Jeg mener, et av de mest seksuelt frigjorte folka jeg veit om er tyskere, særlig fra Hamburg og Berlin. Det var jævlig funny. Alle ville bli kjent meg meg. Jeg var liksom eksotisk. En talentfull ung kunstner. Inspirert av Rudolf Steiner”

”Pleide å spørre om de hadde hørt om Ingvar Ambjørnsen da jeg møtte nye folk. Mange sa, til min store irritasjon, nei, men da jeg nevnte Edvard Munch eller Lars Saabye Christensen blei de litt entusiastiske. Big deal. Folk lytta med store øyne da jeg kanskje oversatte noen bra passasjer fra Christensens bøker, eller forklarte de dystre motivene til Munch. Jeg dro rundt i distriktene. Men holdt meg mest i Altona, eller på St. Pauli i Hamburg-Mitte. Var fast gjest på et par bordell. Ikke at jeg kjøpte sex. Likte bare å prate med folka. Særlig transene. De lyste opp litt da spurte om å få ta bildet deres til mine litterære prosjekter, kanskje ville de en dag bli et billedverk til og med. Alle ekte kunstnere kjente minst to horer eller mer. Ei kunne vært mora mi, hun ga meg moderlig omtanke de dagene tankene mine var mørke og utkjørte”

”Vel, på gamle Wildhorse kunne alle være seg sjæl, med stor stolthet. Mange var tørste, eller slitne, øynene deres fortalte mange historier, noen triste, noen glade. Møtte mange sjømenn som klappa meg barskt på skulderen da jeg fortalte at jeg var sønn av en gammel stuert. Spanderte pils. Helst lys. Uansett, det var på min kjære Wildhorse jeg første gang opplevde den germanske hordens vakreste skjoldmøy. Hun var som ei nordisk gudinne med langt-langt askegrått hår og lysende gråblå øyne og lange bein. Det var gjort. Jeg vil aldri glemme den natta. Fy faen så melankolsk og full. Satt innerst i en bås, aleine, med tankene dypt nede i en Moleskine...”

”Det hadde vært en lang dag. Jeg lengta etter noe varmt å sitte inntil, noen som kunne gi meg litt håp, og tro. Hun så kanskje de livstrøtte øya mine. Blei interessert. Er egentlig ikke sikker. Hun kom uansett bort. Stoppa ved kanten av bordet og kremta mykt. Det var fullt, kunne hun sitte her, på andre siden, skulle ikke forstyrre. Greit. Men så kom vi prat likevel. Instant pleasure. Jeg fascinerte henne sterkt, like stert som jeg blei av henne, jævla kvasi-romantikere. Bartenderen spilte The Smiths. Lokalet var mørkt og tett. Røyken hang massivt. Flerrende stearinlys spraka på alle borda. Minna meg om en grotte. Etter hvert reiste hun seg, strakk armen over bordet; om jeg dansa?”

”Visst faen. Morrissey hulka. I Know It’s Over. Vi klynga oss fast, sakte i en slags sving. Hun pressa puppa mot brystet mitt, lente hodet mot skulderen. Vi var de eneste, men ingen så oss, ingen brydde seg. Det lukta honning. Og noe annet jeg antok var marihuana. Sangen varte en liten evighet. Bestemte meg for å virkelig ta vare på dette minnet. Undra, var det sånn ekte kjærlighet virkelig var. Klamt og godt. Med en fremmed. I samme spor. Sangen slutta og rommet blei summende stille med lav prat fra noen av båsene. Vi merka det liksom ikke. Svinga. Suffer Little Children”

”hvor kommer du fra?”
”herfra, hva med deg?”
”eh, vel, overalt...”
”skjønte det da jeg så deg, med det samme”
”gjorde du?”
”ja, du er ensom, tror vi er ganske like...”
”prøver du å forføre meg?”
”hehe, ja jeg gjør vel det, funker det?”
”visst faen funker det!”
”har du lyst til å gjøre noe?”
”ja, skal vi stikke herfra?”
”bare hvis vi drar hjem til deg...”

Fortsetter

Centrefolds

Oslo er død nå. Mørkt. Seint. Alle sover. Eller gjør suspekte ting. Skyfritt. Stjerneklart. Dønn stille. Så vidt lufta. Bare de harde trinna våre. På brosteinen. Asfalten. I takt med sinnets fysiske tilstand. To falne. På vei et sted. Uten skygger og fortid. Bare to mennesker. Nakne. Og høyere enn solen.

Du står foran meg. Uten noe på. Akkurat som jeg liker det. Selvsagt. Men jeg mener, det er noe spesielt med deg, når du er naken, min, og sårbar. Linjene erter meg langt inn i sjela, formene banker dypt der inne, jeg kjenner alle detaljene, du er det perfekte, ei unik skapning, så vakker, så sexy, så seksuell.

Huden din er hvit. Tatovert rundt armene, over skuldra, opp i nakken, ned mot brystene, og tilbake igjen. De mørke gatene lyste opp. Vi småløp. Skulle hjem. Til deg. Etter flere dusin drinker på nachspielet. Vi møtte hverandre egentlig på Garage, og endte opp i en sofa på et nachspiel på Bislett. Snakka i timesvis. Utenom da vi lekte med hverandre. Uten ord. Bare handling. Og nærhet. Det var skittent. Snuskete. Oss to. Alkoholiserte egosentrikere som bare tenkte på musikk og rock. Stedene vi vanka var lugubre, og da du så meg for første gang stod jeg ved baren og klina med ei søt Ramones-bærte. Snakker henda under toppen. Vi holdt på. Og jeg så deg stirre, for jeg stirra tilbake. Imens jeg fingra Ramona. Og drakk tett med whisky. Bærta ville danse, så jeg lot henne gå, fortsatte å drikke, vurderte sigaretter oppe. Til du kom bort. Bestilte to nye shots. Du smilte ertende og spurte; så du liker å leke?

Alle hadde slokna, da skumringen såvidt minna oss på å komme oss hjem, for å pule. Det var en plan. Noe konstant. Noe så enkelt og primitivt. Så naturlig. For unge rebeller som oss. I våre Converse. Skinny jeans. Trange onesleeve's. Med nagler, kjetting og piercinger. Kunne kjenne det. Tunga di var pierca. Likte det. Vi bynte å løpe. Nedover gatene. Rundt hjørnene. Jaga hverandre. Gjennom halve den sovende byen. Det rasla. Lenkene. Vi nærma oss Majorstua. Du var sulten, så vi stakk innom 7-11, kjøpte mat og drikke. Tok det ute. Brukte tid. Stod omsider utenfor døra di. Gikk inn. Klikk.

Jeg likte å se på. Du skjønte det godt. Så du lot meg få være i en surrealistisk rusa og sexy verden. Du kledde av et og et plagg sakte, bevegde deg til musikken, fatta aldri åssen du greide å få det til med en sang som Passive Aggressive av Placebo. Jeg var fascinert. Du svevde. Og jo nærmere den bare huden jeg kom, jo vondere gjorde det i hjertet. Da du til slutt var naken var jeg koblet mentalt med deg. Vi var på bølgelende. Du poserte. Lata som jeg hadde et kamera. Erta meg barnslig. Nærma deg meg. Litt og litt. Til vi var så nær at vi kunne kjenne den varme pusten. Vi kyssa.

Den sommeren virka så lang. Jeg var en prins. Alt var vakkert, og jeg lykkelig. Fyfaen. Husker nesten bare jentene, pillene og ølen. Vi knipsa. Opplevde paradis. Om og om igjen. Til vi en dag ikke orka mer. Grensa blei kryssa. Delte oss. Det var mot den slutten jeg endelig nådde lavpunktet. Alkoholisert. Snuskete. Intelligent. Og full av talentfull krativitet. Jeg knulla rett og slett verden. Aleine. Uten de jeg elska. Uten de som elska meg. Helt aleine. Og jeg likte det faen meg. Det var den beste faens tiden jeg noensinne hadde. Aldri igjen. Aldri igjen.

Special Needs. Du er ei ung jente. Du føler deg ensom. Fremmedgjort. Du tenker på alle det gode du egentlig skulle hatt, men aldri fikk. Du er såvidt over nitten for faen. Du er ung og naiv, verden er som skapt for deg. Du må bare tørre. Gi slipp på de gitte normene og hengi deg fullstendig til en kunstnerisk og rocka tilværelse. Rusa på hva enn som passerer. Husker du meg?

Jeg veit akkurat hvem du er.
Vel.
Du er i bynelsen av tjueåra. Studerer. Eller jobber i en eller annen crappy jobb du egentlig hater. Stilen din er bra. Du er rocka. Ikke på emomåten. Men som den var før det, Ramones og det kjøret, trange jeans, stripete genser, skinnjakker, metall. Du skapte et vakkert monster med piercinger og gigantiske tatoveringer. Et passende skall til den skadeskutte sjela di. Du er tristere enn noen andre. Du er skitten. Du passer ikke inn. Du er vakker og alt det der, folk tilber deg, for du oser sex, men ingen, absolutt ingen, greier å tilfredsstille deg, å få deg til å glemme. Jeg ser masse lidelse, selvskading, narkotikamisbruk, nedverdigende handlinger. Men. Blir bare forelska. Du er en engel i mine øyne, perfekt, vakker. En drøm. Du er ei denimkledd svart engel med de riktige formene og mørkeste tankene. Det svarte rundt øya dine er gnidd ut, leppene dønn røde. Fyldige. Du hengir deg. Du er min.
For alltid.

Vi kom oss endelig hjem. Lå på senga og drakk rødvin. Delte et lite merke med syre, med leppene, tunga. Vi blei høye. Og sånn fortsatte det. I mange-mange dager. Til vi falma i de unges mystiske grav.

Onsdag natt

Ensomhet og isolasjon. Konsentrer deg.
Våkn opp.
Du føler det bare sånn fordi ingen rundt deg ser det innerste inni deg, de bare elsker det tilgjorte og enkle.

Sex og undergang

Vi var gode venner. Han og jeg. Vi delte på alt. Klær. Musikk. Damer. Rusa oss så høyt vi bare makta. Festens konger. Hylla av de mindre verdige. Vi hadde hver vår rolle liksom. Han var lang og tynn, med en stram Hitlersleik, snakebite, tatoveringer som gikk opp til halsen. Hengslete, men muskuløs. Fikk oss alltid ut av blemma. Selv om han hadde sine mer feminine fakter. Som å sminke seg. Akkurat som Brian Molko. Eller Bowie. Jeg på min side var av den kortere og mer sjenerte sorten, inneslutta og dønn melankolsk. Jentene elska meg like mye, på grunn av mystikken, alt det unike som svevde inni et overkompensert intellekt. Håret mitt var som da jeg stod opp og klæra stort sett slitte og second hand. Han var flinkere sånn, kjøpte alltid noe nytt og rocka. Vi pleide noen ganger å stå inne på sminkeavdelinga og pynte oss, flirende, dønn rusa. Til vi blei kasta ut.

Her. Han skøyv det over til meg. To sobril. En blå. Og et par avlange. Vi skal vekk. Til månen. Og bortenfor det. Han sendte rundt små frimerker med smiley, vi sugde og tygde, frankerte. Husker et bruddstykke der jeg snubler nedover en gate i sentrum, med skjorta åpen, halvrøyk sigg i den ene hånda, en halvfull VAT i den andre. Folka ropte etter meg. Jeg gikk visst forbi inngangen til puben. Med tanke på meg, så var de ikke så nøye på det her. Skumle typer. Pushere. Psykopater. Parteren min anbefalte meg å drikke mest mulig på kortest tid. Så vi bestile et helt brett med vhiskyshots, pluss en full og uåpna VAT. Jenta bare stirra spørrende på oss, betaling selvfølgelig. Vi var nervøse. Vi trengte en drink. Vi var på en grusom trip. Kvelden hadde såvidt bynt. Mest sannsynlig den beste noensinne. Resten av livet. En skadeskutt tur ut på byen. Hvem kunne ant hvor intellektuelt viktig den ville bli for meg?

Vi stakk innom flere uteserveringer. Det var varmt og alle hadde åpent. Selv om det var seint. Vi møtte noen venner på Spasibar. Det egentlige målet var Sofienbergparken. Vi skulle drikke, røyke rev, glane på stjernene. Prate om sommeren. Og livet. Sex. Og selvfølgelig ville jeg fortsette å prakke på dem medlemskap i SuicideGirls, vi lo og vi lo. Alt handla om høre på musikk, lese bøker og skrive, gruble, så møte likesinna i parkene, drikke øl, bli dritings, langt ut på natta. Mer musikk. Nachspiel. Nonstop.

Men jeg dro det alltid så mye lenger.

Hjernen er aleine

Hjernen er aleine. Jeg er en androgyn gud. Alle kvinner begjærer meg, det samme gjelder mennene, men de tør ikke avsløre det. Jeg digger det. Å bli elska. Av begge skjønn. Det er like godt å se to homser som måler meg opp og ned og liker det de ser, gir meg lystne blikk, prøver å få meg bort. Ikke homofil. Jeg er bare androgyn. På en maskulin måte. Akkurat som massene forventer. Jeg er et gresk ideal. Pikken min er på alle nasjonalgallerier i verden. Å elske et menneske er enkelt, å forbli er verre.

Tirsdag natt

Kom. Bli med. Til et sted der to som oss kan leke i fred, uten frykt, uten å bli ledd av, uten å bli stirra på. Bare oss to, tett inntil hverandre, og vi leker i ring. I ring. Og i ring. Helt til rusen slutter. Da blir vi bare liggende og stirre på hverandre, panne mot panne, uten ord, uten fakter, bare reine og etsende tanker. En trist kjærlighet. Vi deler ved å klore hverandre opp. Slag. Spark. Skrik. Dråper. Tårer. Av glede. Fordi vi elsker. Fordi vi er ett.

Sirens

Kapittel en.

Jeg var grå. Udusja og søvnløs. Den lille posøren i meg ville gjerne definere det som en tilstand sånn cirka midt i mellom The Smiths og Joy Division, men jeg hadde ikke noe språk, ingen å fortelle det til. Hadde egentlig ikke så jævlig lyst til å dele min innesluta elendighet med hvem som helst, denne melankolske sagaen jeg kaller et liv, hvem ville forstått, hvem ville begripi? Det var ikke som med deg. Jeg kjærtegna deg i søvne, var den første jeg tenkte på da jeg våkna, og den siste jeg savna da jeg sovna. Bare når du er borte, forstår jeg. Hvor jævlig livet er uten deg, hvor utrolig deilig det er å være uten deg. Jeg knekker sammen. Tiden bare går og går. Min onde tvillingbror døste meg ned til en tilstand av metamorfose. Det var jeg og jeg. Langt der inne. Så uendelig dypt og nært kjernen. Ingen fant meg, oppdaga meg. Bare jeg kunne redde meg. Den tynne røde linja slukte sin egen hale. Og da jeg endelig brøyt ut. Kunne jeg bare tenke på deg.

Også får man så jævlig dårlig samvittighet. For alle de rundt deg. De du holder så langt unna du bare makter. De du egentlig burde holdt nær hjertet. Men bare ikke makter. Det er bedre sånn, blir for mye gris, forfører sannheten og bedrar henne med løgn etter løgn. Det har alltid vært sånn. To liv. Et her, og et gjemt langt inni det mørkeste. En schitzofren hverdag, alltid. Vondt. For den med dårlig samvittighet sover alltid dårligst. Faen, jeg har så jævlig lyst til å skape en storm. Miste kontroll. Bevege meg rundt som en eksentrisk og mystisk dikter, med obskure kontakter i skyggene, og ei ung bergtatt jomfru, klar til å blomstre, i den ene armen. Et fjollete engelsk periodedrama fra 1700-tallet da alt handla om menn som forførte kvinner, og kvinner som blei forført av menn, dønn Den unge Werthers lidelser. Ærlig talt. Hvem kan leve sånn? Det har gitt meg masse problemer.

Blir behandla som et monster. Som om jeg var en av det avskyelige og frykta skogsfolket luskende i skyggene, og under greinene. Eller en spedalsk og ondsinna skapning som manifesterer jævelskapet sitt gjennom pest og smittsomme byller. Når jeg hører det jeg forteller så slår det meg hvor sprøtt og fantastisk det egentlig er, uvirkelig, de kaller meg en løgner, skjønner dem godt. Det er en ond sirkel, for jeg må, når de kaller meg gal, ljuge om alt, så de skal føle seg vel, så de skal kunne gi seg selv et klapp på skulderen og erklære overfor seg selv at de er gode mennesker, intelligente og empatiske. Hvem er egentlig løgneren her? Jeg tror de prøver å kvele budskapet mitt for å beskytte den sårbare og skjøre livsløgnen de så omhyggelig dedikerer seg til.

Det er, for meg, en vanesak at det skjer meg, men når jeg ser andre, som jeg bryr meg om, bli utsatt for denne kvalmende praksisen, så kan jeg ikke unngå å bli sterkt provosert. Sint.

Kapittel to.

Boktittel; Backpacking In Limbo

Kapittel tre.

En reise inn i menneskets natur i Oslo anno 2009.
Ensomhet.
Kapitalisme og minimalisme og materialisme.
Og mennesketyper, både hyklerske alternative posere og snobbemassen, pluspluss.

Kapittel fire.

Søndag. Sto opp ni. Drakk te, dusja, titta på nyheter. Brukte tid. Jeg skulle snart til kirka, min første gudstjeneste på flere år. Jeg grua meg, samtidig som en kriblende trang overbeviste meg om at jeg måtte dit. Mening liksom.

Kapittel fem.

Mandag. Mojo. Sitter her stille, røyker, er en katt, en stille katt. I vinduskarmen,

Kapittel 6.

Det er noen sommere siden nå. Vi to. Ved verdens ende. Eldre nå. H'akke råd til å falle i de samme fellene. Du var så myk Så jævla myk.

Kapittel 7.

Det rare er at jeg fortsatt er på det samme stedet som da jeg var 17 og i pubertet. Forvirra. Rådløs. Pessimistisk. De kaller det emo nå, før kalte vi det bare pessimistisk og melankolsk. Så enkelt. Det var ikke alle de motegreiene. Det bare var. Og jeg digga Joy Division, The Smiths og The Cure, seinere kom Suede, Placebo, The Verve, en hel annen epoke jeg hang meg opp i. Jeff Buckley. Likte Nirvana også, Kurt Cobain, samme med Pearl Jam, men jeg blei ikke grung'er, hadde ikke noen -isme å følge, var meg selv, plukka de triste banda fra alle kategoriene, til og Depeche Mode. Ramones var kult, de skapte liksom mye av moten og attituden på Oslos utesteder.
Vi rock'era er så annerledes enn emobarna. Vi liker det harde og brutale in-front som skaper seksuell spenning mellom to, de utveksler et sjenert smil.

Kapittel 8.

Tirsdag. En ex-junkies bekjennelser. Stirrer i veggen. Tomt.

Kapittel 9.

Vi var onde. Vi var unge. Vi ga faen.

Kapittel 10.

Onsdag. Hjelp. Jeg drukner. Savn. Etter det som en gang var, for lenge, lenge siden. Jeg er gal. Jeg er ikke et menneske. Jeg er bare et fnugg av en tanke såvidt ytra. Velger å male alt sort.

Kapittel 11.

På byen. Dritings. Alle disse skapningene rundt meg. Dansa. Smila til meg. Snakka. Gestikulerte. På byen. Dritings. Fire forskjellige piller til drinken, noen lainere, flere drinker. Vi skulle ut. Måtte bare gjøre oss ferdige. Jeg venta. Drakk VAT69 rett av flaska, lot jointen brenne inn til fingrene. Noe om en taxi. Hastverk. Blei bare dratt med. Skjønte ikke hvor. Bare gjorde som så. Lot dem dra meg med i jakka. Hun åpna hånda mi og la to knips der, et til hver, vi svelga, trippa.

Kapittel 12.

Vi var en sørgelig gjeng. Vi tre. Det måtte ende sånn. Men vi kunne aldri ant hvor mange jævlige opplevelser det ville bli.

Kapittel 13.

Jeg endte opp på plenen til ei pen snelle. Det var ikke helt min greie. Å spionere mener jeg. Var bare nysgjerrig. Hun var pen. Lokka meg liksom. Med et stille hvis, mitt navn, kom, kom. Det bynte å bli skrumring. Kaldt. Rått. Jeg børsta av meg, tente en sigg, tok en slurk. Poet og alkoholiker. Det var meg. Det var alt jeg visste om og ville vite om. Så jeg streifa fra småsted til småsted, skriv dikt og drakk meg full.

Kapittel 14.

Waiting for the Sun er en av tidenes mest undervurderte låter. Selv om det er The Doors. Skal ha The Crystal Ship og When the Musi'c Over i begravelsen min.

Det er få band man kan si det her om. At all musikken de har lagd er dødsbra. Kanskje det ikke er noen andre i det hele tatt. Bare denne ene gruppa.

Kapittel 15.

1967. Opprørstidene. Faen, jeg skulle vært der. Gikk forbanna gjennom puberteten. Etterligna alt. Klær. Hår. Stil. Alt. Det jeg var mest fascinert av var jentene. De var så dukkeaktige og pene. Stirra timesvis på pinup-bilder, filmruller og diverse magasiner fra den tiden. Drømte at jeg var friker. Hip som faen.. De andre lo av meg. Kalte meg en jævla friker. Men Så kom Britpop'en, grunge og retrobølgen og redda meg.

Faen, har skrivekrampe. Skjønner ikke hvor jeg skal. Til og med musikken hjelper ikke. Musikken jeg elsker.
Tar bare sanger fra playlista og skriver noe om dett.

Take Me Out. Hva faen? Av alle sanger så kom denne først. Greit. Det er jo en av tidenes aller-aller beste danselåter gjennom moderne ider. Hvis du ikke får en groov her så er du et lik. Har faktisk hatt jævlig mange morsomme stunder tett inntil jenter på dansegulvet. Så jeg er ikke flau, er ikke poser, så jeg kan trygt si at; ja, jeg digger Take Me Out og Franz Ferdinand.

I Want It All. Jeg leiter etter døra. Den bare åpner seg og åpner seg. Uten stopp. Uendelige forsøk. Jeg lå sånn. Telte sandkorna på gulvet. Svetta tykke dråper. Musikken slo og slo, hardt, hardt. Lå på stolen og venta på at en heftig tripp skulle gi seg. Jeg var ikke aleine. Vi var flere. Alle blei henta likt, så jeg antar vi landa likt. En sånn magisk greie man ikke kan forklare. Uten å ha prøvd det. Savner det noe jævlig. Amsterdam. Vi kjøpte forskjellige sopper og dro til den største parken i byen, husker ikke hva den heter, men vi knaska altså soppen i drosja på veien dit. Veska mi var full av vin og ferdigrulla jointer i små plastikk etui. Ikke mye skjedde den første lille halvtimen. Vi gikk rundt. Fant et åpent sted. La oss ned. Og med det så blei alle frakta ut. Sykt. Vi blei høye samtidig. Jeg brukte hele den dagen og kvelden til å gå rundt og rundt i parken, snakka med alle, satt ved bål og tok en øl, gjemte oss for parkpoliti, delte shit med andre loffere. Dansa til Depeche Mode. Ville indiandere i horisonten. Mot den svarteste natta du noensinne har sett. Jeg hadde piller og gress nok til å få oss hjem når som helst. Men vi dro ikke. Vi var der for syra og soppen.

Riders On the Storm. Jim.

Lovesong. Robert Smith jeg hater deg. Er du klar over hvor mye jævelskap du har latt meg gå igjennom. Men. Likevel så må jeg la øra mine elske med sangene dine. For de er vakre. Så sårbare, så industrielt melankolske. Jeg kommer aldri til å slippe taket. Aldri. Dessuten er Lovesong den beste kjærlighetssangen ever.

New Dawn Fades. Jeg venta på deg. Det er Oslo. Det er våte og tomme gater. Kveld. Snart natt. Det er oss to. På vei et eller annet sted. Kanskje hjem? Jeg blei trist da jeg tenkte på åssen han døde, men så tok jeg meg selv i å gjøre nesten det samme, stramme løkka. Jeg visste åssen du hadde det, visste hvor langt ned i helvetet man kan synke. Du er heldig. Jeg må leve videre. Me alle sorgene. Med all umenneskeligheten. Ian Curtis. Joy Division.

Well I Wonder. Jeg ser en velskolert engelsk femi-intellektuell gentleman sitte på rommet sitt med stearinlys og blekk. Akkurat som på søttenhundretallet. Akkurat som under romantikken. Goethe. Den unge Werthers lidelser. Hjertesmerte. Evige. Morrissey er for meg den poeten som bruker eksentrismene sine på den mest unike og geniale måten. Han er en stor dikter, og The Smiths er et gigantisk band.

Break On Through. Ah.

Vocal. Wow. Et brak. Innover. Dybde. Bredde. Madrugada var i sin tid det aller-aller beste rockebandet i Norge. Uten tvil.

I'm Your Villain. Franz igjen? Vel, dette er også en av de bedre fylledanselåtene de fleste fjotte-dj'er ikke spiller. Mange spasmer på vorspiel til den her.

whisky, Mystics and Men. Jim. Igjen.

Kapittel 16.

Hamburg. Juli. 2007. Jævlig varmt. Folk løp fra skygge til skygge. Turistene i hvert fall. Når du ankommer Hamburgsentrum så tror du at du har havna midt i Istanbul. Milevis med kebabsjapper og restauranter. Med sidegater. Snusk. Jeg lå på tøybagen min. I sola. Sovna bare sånn, og nå måtte jeg vel svi for det, hvis ikke noen hadde pirka meg i magen. Våkne! Jeg åpna øy brått. Så bare svarte konturer med sola bak. Skyggen kom nærmere. Snakka vennlig til meg på tysk. Engelsk? Selvfølgelig. Sa jeg var fra Norge og delte ut en sigg som takk. Hun smilte. Lot meg tenne. Ga meg villige blikk. Det var så enkelt. For meg. Vi tok en forvirrende t-banetur til Schanze-noe, jenta sa hun hadde en hybel der, at jeg kunne bo der sammen med henne litt, hvis jeg hadde lyst da, dessuten håpa hun det ikke hørtes for sært ut, hele greia liksom. Jeg slappa henne av. Jeg blei. Jeg skulle skrive. Og dette var en god start.

Våkna. Jeff Buckley. Mojo Pin. Hun hadde kokt te til meg, satt den ved hodeenden. Sa det var til ære for meg. Hun kalte meg sitt kjære sexsymbol. Spådde meg uante høyder. Sjæl visste jeg ikke hva, det var så mye jeg kunne drive med liksom, og denne skrivinga hadde blitt en slags greie liksom. Men. Jenta sa altså at jeg kom til å bli stor i noe annet. Jeg var forvirra. Mest nysgjerrig. Og litt skuffa selvfølgelig. Faen, bare en gal mann ville høre på ytringene til ei ung jente som i motvekt kun minna om en muse. Vi forblei kunstner og muse den sommeren. Og så en morgen bare stakk jeg.

Kapittel 17.

Tirsdag. Knuste en pille, snårta det. Frokost. Mårran hadde så vidt b'ynt, den var ung, uskyldig, jomfruelig. Jeg drakk iskald O'Shannons, en billig variant av Baileys. Tenkte. Hva faen skal jeg gjøre nå? Følte meg plutselig så ensom liksom. Alt var så fjernt unna. Livet mitt var ganske tomt. Selv om alle trodde jeg sprudla og var lykkelig. Snakkesalig. Omgjengelig. Det var alkoholen og pillene det, min venn. Shit'en som holdt meg oppe. Da jeg ikke var ute på byen, kav dritings, lå jeg i senga og stirra i taket, prøvde å samle en lykkelig tanke. Når jeg omsider kom meg opp så gikk jeg rett bort til medisinskapet, så kjøleskapet med den iskalde whiskyen, tente en sigg, satt livløs foran skrivemaskinen i flere timer. Helt tom. Ensom.

Passive Agressive. Jeg er Brian Molko. Jeg kjenner hatet, sinnet, lidelsen, savnet, fremmedgjøringa. Og som han er jeg sminka. Svart rundt øya. Mascara. Røde lepper. De to sistnevnte når jeg skal ut for å bli full, og høy. Med venner og folk jeg tilfeldigvis møter. Vi drikke hjemme. Vi drikker ute. Vi drikker hjemme. Igjen. Nachspiel. Da man endelig kan bli kjent med menneskene. Men jeg har en mur rundt meg. Ugjennomtrengelig. Og når ei jente legger hodet sitt mot brystet mitt så kjenner jeg ikke noe. Later som. Det har blitt så mange gjennom åra. Ulykkelige jenter, frikere ikke akseptert av samfunnet, sånne som meg, og de jeg velger å tilbringe tiden med. De deler livshistoriene sine. Prøver å lytte. Jeg er for apatisk. Likegyldig. Tenker bare på neste tekst.

Hva heter du spør jeg? Hun svarer ikke. Kommer sakte mot meg. Har blikket festet til mitt. Jeg røyker. Drikker hardt av flaska VAT. Hun kler av seg. Del for del. Til det bare er svarte detaljer som dekker de sårbareste områdene. Jeg sitter fortsatt. Røyker fortsatt. Drikker. Tettere. Hun setter seg på knær, foran meg, leker noen piller med rare farger rundt i lufta, stryker de opp langs låret mitt, videre, til munnen, jeg svelger munnfullen. Ser henne gjøre det samme. Skyller ned med scotch. Så er det bare å vente. Til verden eksploderer til det uvisse. Og bortenfor det. Hun er på fanget mitt. Jeg kjenner den kalde og bleike huden hennes mot armene.

Den dagen du dukka opp. Da vi var ute. Og jeg var fullest og galest. Hadde jeg allerede knulla ei jente på dassen, klina med tre og fingra ei fjerde. Det kjeda meg. Det var med i repertoaret. En vane. Bynte å bli lei. Håpa på noe bra. Og jo hardere og høyere musikken eksploderte, jo hardere dansa jeg rundt, uten kontroll, Lengta så jævlig. Trengte noe nytt. Noe rått og brutalt. Noe voldelig. Og totalt nedverdigende. Jeg var så uendelig trist og bortgjemt. Tenkte på alle sårene. Tenkte på hvorfor jeg var så dritings og full. Tilsløra selvfølgelig. Hvert sekund var et nytt et for meg.

Så henne gli langs bardisken. Som om hun bydde seg fram, men ingen turte å tilnærme seg. Ingen utenom jeg. Stirra på de ytre tinga. Ravnsvart hår, skarp kant i hodeluggen, resten rett og glatt, til skuldra. Hun lot meg stå der. Jeg så grønne øyne, som en ild, tykk svart sminke rundt øya, hvit-hvit hud, blodrøde og tykke lepper. Det var opplagt en slags rockabilly-greie over henne. Kjolen var kort, rød med hvite striper. Røde pumps. En slags ynde få menn turte å drømme om engang. Og her stod jeg, den sexy og alkoholiserte kongen av poesi. Rakte henne en hånd. Tok i mot. Og så bar det ut i mørket, blant alle menneskene, lydene og stanken av øl.

Hun tok meg med til en villa like ved Frogner. En leilighet som var blitt gjort om til utested for kvelden. Egen bare og greier. Betty måtte «pudre» nesa og si et par ord til ei venninne. Jeg lente meg inntil disken og krevde en dobbel whisky, selv om det ikke var lov. Etter runde nummer to så var hun der igjen. Pupillene var knøttsmå. Vi velta rundt, hilste på fremmede, fant en sofa. Hun kjærtegna meg en skarp negl.

Masse minner dukka plutselig opp. De spilte Without You I'm Nothing. En av de vondeste og vakreste opplevelsene i livet mitt var til akkurat den musikken. Jeg savna den tiden da vi alle var samla, sterke, og fullstendig dedikerte til hverandre. En fordums drøm som faktisk skjedde. Og jeg var mer ensom enn noensinne da, men vi var sammen om det. Og selvfølgelig leda den epoken til at jeg mista fatningen og blei et vrak, en junkie. Etter det kunne ikke noe bli det samme igjen. Noe døde.

Så jeg leita nederst i slummen, blant de andre utstøtte, de som også hadde opplev smerte som var mer deilig enn sex. Det var kanskje den samme greia. Hvem veit. Jeg gjorde uansett det jeg kunne for å tilfredsstille mine behov. Det blir liksom så automatisk. Man bare gjør.

Det blei seint. Vi var færre. De fleste sov, eller prata lavt over de siste slantene alkohol. Jeg var alltid lur, hadde alltid en halv flaske i fakka. Og en uåpna pakke sigaretter. Vi gikk inn i et stort rom i enden av huset. Den roligste delen. Total stillhet. Du kommer til å dø ung. Sa hun plutselig. Dønn alvorlig. Og de vil tilbe deg for det. De vil skrive sanger om deg, bøker, skape malerier, bare pga deg. Og jeg har lyst til å bli en del av det, av deg, av alt. Jeg har lyst til å hengi meg til et geni, i kveld, med deg, i morgen kan være forseint, du kan allerede være borte. Jeg blei litt overraska, men ikke lamslått. Jeg drakk. De fleste ville sagt; du drikker for mye. Men ikke hun. Hn godtok det. Geleida meg bort til en stor og dyp stol. Hviska i øret at jeg skulle få en fin tripp. Det var det fineste noen hadde sagt til meg hele dagen.

Du er ei hore. Slo henne. Med håndflata. Jenta falt til gulvet med et stort og fornøyd stønn. Knipsen, pillene, hva det enn var, hadde kicka inn, og vi var begge hinsidiges seksuell kontroll. Jeg tok godt tak i det glatte pene håret hennes og knøyt til, stramma, dro henne hardt opp til meg. Dro håret enda lenger tilbake og blotta den hvite halsen hennes. Begravde den med med ansiktet mitt. Hjente knivskarpe negler borre seg inn i ryggen. Sånn holdt vi på, slowmotion, med soundtrack, Only When You're Gone. En sensuell sang som forutsa fremtiden vår. Vi ville aldri snakke mer etter dette. Så derfor ga vi faen. Lekte leken. Dansa denne makabre dansen.

Husker en dolk. Det gjorde vondt. Elska det. Fikk nesten orgasme. Hun skar et fint snitt inn i armen min. Drakk blodet. Hun rakte meg dolken, og jeg gjorde det samme, drakk, og hun stønna høyere enn da vi knulla litt tidligere. Vi var merka for livet. Et arr på armen. Et seksuelt arr.

Da jeg våkna dagen etter var hun borte. De som bodde der visste ikke hvem hun var, heller ikke hvem jeg var. Kledde på meg og gikk utt. Snudde meg brått, og så et glimpt av ryggen hennes da hun gikk ombord trikken.

Livet gikk sin vante gang. Og jeg ramla på fylla samme kveld. Men jeg skal innrømme at jeg siden den gangen alltid har vært litt på utkikk etter den mystiske og tause jenta. Ingen var som henne.

Kapittel søtten.

Without You I'm Nothing

Strange infatuation seems to grace the evening tide.
I'll take it by your side.

Such imagination seems to help the feeling slide.
I'll take it by your side.

Instant correlation sucks and breeds a pack of lies.
I'll take it by your side.

Oversaturation curls the skin and tans the hide.
I'll take it by your side.

tick - tock
tick - tock
tick - tock
tick - tick - tick - tick - tick - tock

I'm unclean, a libertine
And every time you vent your spleen,
I seem to lose the power of speech,
Your slipping slowly from my reach.
You grow me like an evergreen,
You never see the lonely me at all

I...
Take the plan, spin it sideways.
I...
Fall.

Without you, I'm Nothing.
Without you, I'm nothing.
Without you, I'm nothing.

Take the plan, spin it sideways.
Without you, I'm nothing at all.

Brian Molko. Placebo.

Kapittel atten.

Fyfaen så mange netter. Våken. Aleine. Svett. Med en glødende sigg i hånda. Lyder ute. Mennesker som passerer, sykler. Snakker. Ler. Sjangler på veien hjem. Noe knuses. Fyfaen jeg er så jævlig lei, så jævlig sliten, så jævlig svak, men likevel lar du meg henge der. Livløs.
Jeg.
Faller.

Kapittel nitten.

Every you every me. Du gikk forbi en stille kveld. Jeg hang med et bein ut av vinduet mitt. En etasje over asfalten. Kjederøyka. Hørte på musikk. Placebo. Every me every you. Vi kjente hverandre ikke, men du stoppa likvel, ropte opp om jeg hadde en sigg. Visst faen. Om jeg hadde lighter? Ja, men hvordan skulle jeg få den tilbake? Jeg ba deg gå rundt hjørnet og ringe på knappen med en stjerne på. Jeg buzzet deg inn. Ved vinduskarmen tente vi sigarettene, satt oss ned på hver vår side, begge med et bein dinglende. Det var jævlig varmt ute den kvelden, alle svetta, alle var tette, til og med vi. Stirra fram og tilbake innimellom. Men snakka for det meste. Om alt. Jeg fortalte om denne ensomme vindusposten jeg pleide å tilbringe de tørre periodene på, bare henge, glane på folk, kjederøyke, ta notater, lage raske skisser. Gruble. Men nå har du jo meg? Sa du. Visst faen hadde jeg det. Den sommeren blei kanskje ikke så kjedelig likevel.

Kapittel tjue.

Det er inni hodet mitt. Ikke sant? Alt sammen. Alt det syke som skjer. Alt. Jeg er redd. Hvem skal beskytte meg, hvem skal sloss mot de onde monstrene, hvem skal? Jeg vrir hendene mot tinningen, skjærer tenna, vrenger kroppen i en syk stilling. Stemmene. Hører du stemmene? Er de også inni hodet mitt? Ord. Lyder. Jeg er en elv. Jeg sluker alt. Jeg dreper. Jeg er gud, jeg er slave. Jeg dør hver jævla gang jeg erkjenner meg selv. Mentalt selvmord. Mentalt drap. Jeg vil ut. Jeg vil ut. Før alt faller sammen. Før alle får se meg, som den jeg er, før alle får se hjertet mitt, og hva den gråter for. Hver gang jeg reiser meg så ser jeg et annet menneske falle sammen.

Kapittel tjueen.

Det er tirsdagkveld og jeg er i form. Høy som faen, men akkurat passe mental til å kunne fatte hva som skjer. Ligger på gulvet med askebegeret, pakka og lighteren på høyre side, og den andre armen spredd ut. Lytter. Hører på Joy Division. Virkelig lytter mener jeg. Noterer mentalt. Genialt.

Dead Souls.
Leaders Of Men.
Love Will Tear Us Apart.
New Dawn Fades.
Shadowplay.

Kapittel tjueto.

Tirsdag 9. Desember 2008 00:00
http://katzenkoenig.blogspot.com
Notater fra undergrunnen
Katzenkoenig

Wake up call. Jeg er en håpløs. Lettlurt og dum. Jeg ser hvordan samfunnet funker, prøver å gjøre som de andre. Helt praktisk. Rævkjører for egen vinning, en naturlig og dagligdags greie alle gjør, enten bevisst eller ubevisst. Men. Problemet er at jeg aldri får det til. Blir gjennomskua. Eller sabla ned. Ved de minste forsøk. Og når de andre stikker faenskap opp i ræva mi så kan jeg ikke gjøre annet enn å smile, ta det, erklære min egen skyld i deres handlinger og gjerne takke dem for de ærlige orda som, i følge dem, bare er til mitt eget beste, en hjelp til å endelig se mine egne feil og mangler. Så, der har du meg, jeg er han fyren, han du kan rævkjøre til de grader. Og på toppen av dette så er det jeg som gjør folk urett. Tenk. Det er jeg som er skurken. Kort og greit fordi de andre makter å slippe unna med det, rævkjøringa. Life is great.

Jeg publiserer selvfølgelig ikke dette. Nei-nei. De ville kalt meg gal, paranoid, en jævla kødd. Jeg bare smiler, nikker, sier meg enig, svelger kommet og begraver hodet i tråkket.

Skaper min egen verden. Låser. Det er meg her, og alle der ute, i et samfunn jeg ikke forstår. Får det ikke til, å bli en del av helheten mener jeg, spillet, teatret. Alt er fremmed.

Love Me Two Times.